Noe falt i god jord
Luk. 8, 4 - 15
4. Da det nå strømmet mye folk sammen, og de drog ut til Ham fra landsbyene, sa Han i en lignelse: 5. En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da Han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp. 6. Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. 7. Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. 8. Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll. - Da Han hadde sagt dette, ropte Han ut: Den som har ører å høre med, han høre! 9. Men Hans disipler spurte Ham hva denne lignelse skulle bety. 10. Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men til de andre gis det i lignelser, for ar de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå. 11. Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord. 12. De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerter, for at de ikke skal tro og bli frelst. 13. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra. 14. Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer frem, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt. 15. Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet.
Dette er jo en av de virkelig alvorlige tekstene i Guds ord, en tekst som sier oss med all ønskelig klarhet, at ikke bare av de som hører Guds ord, men også av de som faktisk tar imot ordet, er det bare noen som blir frelst. Bare noen!
Kan hende dette skjærer
deg inn til margen, du kjenner opprøret der inne - kan dette være sant? Og enda
mer når du hører hva Jesus sier her: "Dere er det gitt å kjenne Guds rikes
hemmeligheter. Men til de andre gis det i lignelser, for at de ikke
skal skjelne, og høre og ikke forstå" (v.10).
Lignelsen er ikke talt, slik som vi ofte hører det utlagt, for at folket lettere
skal forstå, men tvert imot, for at de ikke skal forstå!
Ifølge Jesu ord her, er det ikke alle gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter,
men kun noen utvalgte. Og på den annen side finnes det da, skarer av mennesker
som er fratatt selve muligheten til å forstå det. For begges vedkommende har
det, i utgangspunktet, sin årsak i deres holdning til det ordet de hører.
Kjenner du på noen protest mot dette og lignende åpenbaringer i ordet, så stans
for all del opp for hvem det er som taler. Her er det Jesus, ser du, Han
som "er kommet for å søke og frelse det som er fortapt." Hvordan vi stiller oss
til Guds ord, får altså alvorlige konsekvenser for oss.
Det er jo Jesus du bekjenner deg til som selve Sannheten!
Vi ser også at disse som forstår ordet, ikke gjør det ut ifra noen egen egenskap, men det er dem gitt. Ordet kommer til oss med nåde, og den som tar imot det får del i nåden, og må etter hvert vitne med forundring: "Av nåde alt jeg får, hos Gud fra først til sist."
Det er vingårdsmannen som med sin kniv skjærer bort villskudd, når slike ord trenger inn og vil bringe til erkjennelse. Og det er vondt. Men den hånden som fører kniven er kjærlighet. Det står så om Gud: "- er kjærlighet" (1 Joh.4,8).
Du og jeg befinner oss i én av disse tilstander som Jesus Jesus beskriver her. Hvilken?
V.12. Hva ser
vi? De hører, og ordet når til hjertet. Det skaper et inntrykk hos dem
m.a.o. Det står at djevelen tar ordet bort fra deres hjerte. "For at de
ikke skal tro og bli frelst." Her er djevelens vilje hva mennesket angår,
uttrykt i klare ordelag. Som Jesus vil at vi skal tro og bli frelst, vil han at
vi ikke skal. Hans vilje er de kommet i pakt med, disse som er fratatt
muligheten til å høre og forstå. Dette burde være verd å stanse opp for i vår
tid, ikke minst, hvor ordet er så lite aktet på.
Hos slik som Jesus taler om i dette 12 verset, kan ordet få virke såpass
inntrykk at de sier: "Det var et godt møte," og: "Det var godt å høre i kveld."
Men inntrykket blir ikke sittende. Det får ikke trenge dypere inn. Hjertet er
for "hardtrampet." Det er så mye annet som "går over" det. En har levd så
likegyldig, så lenge, under hørelse av Guds ord. En har knapt kommet ut av
bedehusdøra så er det inntrykk ordet virket, borte. Djevelen tar det
bort, sier Jesus. Gjerne ved å erstatte det med noe annet "åndelig." Hvor mange
kan ikke komme fra et møte, og det som gleder dem ved det, er hva de selv
gjorde, vitnet, bad, eller gav i kollekten.
Er vi bevisst på at denne ånd er iblant oss når ordet lyder? Og også følger
etter oss etterpå! Slå nå endelig på TV'en og få med deg de siste nyhetene. Det
er da vel ikke noen synd? Nei, men hvor blir det av ordet du hørte - inntrykket
du fikk?
V.13. Visste du
at jord kommer opprinnelig av fjell? Det er fjell omdannet til jord. Så de
forskjellige jordarter har sin grunn i forskjellige bergarter.
Fjell omdannet til jord!
"Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg." Har
ordet fått knuse noen ting, hos deg - noe som helst?
Hos de første vi leser om her, var det tydeligvis helt fritt for det. Hos de
andre er det noe jord, og i denne jord tar de imot såkornet (ordet) med
glede. Ja, tenk med glede! Og det skyter fort opp - og springer ut i full
blomst, så folk må undre seg på hvilken mektig omvendelse som har skjedd med
vedkommende. De vitner så frimodige og glade, men Jesus kaller det steingrunn.
Tenk, Han som ser bak denne sprudlende begeistring som vi ser og er vitne
til, - Han ser steingrunn og snarlig død. Steingrunn! - for et
forferdelig ord i denne sammenheng.
Jeg tror det er tale om følelsesmennesker, fremfor alt. Ordet får bare røre ved
de menneskelige følelsene. Vi ser et menneske som beveges lett - er snar til
tårer - omfavnelser - begeistring osv., men like under denne overflaten som vi
ser, og som for oss fortoner seg så åndelig at vi kunne misunne dem, befinner
det seg et hjerte Herren beskriver som stein. Det vi ser foregår kun i
det lille "jordlaget" som ligger over. I hjertedypet er alt dødt og mørkt og
kaldt som før. Steingrunn, hvor ikke noe godt - dvs. noe av Gud - kan skyte opp,
spire, gro og trives i det lange løp..
Så ser du dem etter en tid - da henger de med hodet. De hadde ikke ventet at det
skulle bli så trangt. Og så glir de bare bort. Det kan hende de blir i
forsamlingen, men hjertet er ikke der.
Skal undre meg på om vi ikke treffer en del av disse, blant dem som står bak
alle disse påfunn for å gjøre kristendommen interessant og populær, og som
fyller menigheten med rock, dans, teater, drama osv., og ikke minst en helt
verdslig markedsføringstenkning hva "drift" og fremgang i Guds rike angår.
Man prøver å holde ved like noe følelsesmessig. Ordet har ikke fått senket seg
ned og skutt røtter på dypere grunn, og dermed brakt sannhet og erkjennelse inn
i mørket. "Nei, for all den ting jeg visste kan jeg ei min Jesus miste." Min
Jesus, det er sentrum da.
V.14. Ja, det
står jo like ut - et hjerte fullt av ukrutt. Hånden holdes over ukruttet, i
stedet for å gripe til sigden. Ingen kamp mot synden, og derfor heller ikke noe
nødrop til Herren. Ikke noe blødende hjerte, som er rispet opp av tornene.
Du prøver å smøre evangeliet over dette som er synd i ditt liv - dvs. at du
bruker evangeliet til et påskudd for å kunne fortsette som før, og ikke et
skjulested du flyr til for å bli fri det, både i samvittighet og liv - men
resultatet vil bli, sier Jesus, at det vil skyte opp og kvele det livets ord Han
har plantet, og du vil gå fortapt. Viklet inn i en "tornehekk."
Legg merke til at Han kaller det, torner. Det som stikker og river. Tenk
bare på bekymringer. Å så vondt å være bekymret. Og, har du sett alvoret i
bekymring? Du ser det her. Det kveler det nye livet som er sådd i deg, så det
ikke bære fullmoden frukt! Bekymring er en synd du skal komme til Jesus
med, om du vil overleve.
Rikdom, nevnes videre her. Om det skriver Paulus: "Men de som vil bli rike,
faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som
senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til
alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har
gjennomboret seg selv med mange piner" (1 Tim.6,9-10).
Torner!
Og det siste som nevnes her - livets lyst. Alt dette i denne verden som
ser så strålende og attråverdig ut, og som du absolutt må få din del av. Det tar
bort vekstmulighetene for Guds ord - såkornet - og kveler det liv som er født i
deg, sier Jesus.
Å gripe til "sigden" og ta kampen opp imot tornene og tistlene, vil ikke si noe
annet enn å komme til Jesus med sin synd. Ulykken har skjedd, når huden
er blitt så tykk og hard at tornene ikke lenger stikker og risper en.
Men så er det altså ikke bare sorg. Noen får såkornet tak i, og ført til himmel og salighet. Som denne som hadde falt blant røvere på sin vei bort fra Gud og velsignelsen - på veien ned fra Jerusalem - den velsignede staden - til Jeriko - den forbannede staden. Der stanset den barmhjertige. "Gjød olje ren og vin i syndens sår og hvisket: Nå er du evig min." I syndens sår. I det opprevne, knuste og sørgmodige. "I det høye og hellige bor jeg," og mange er de som fremdeles prøver å lage seg en stige opp dit, ja, det ligger oss for hånden å ville det, "og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden" (Jes.57,15). Sier Herren!
Du kan ta en hammer og
knuse fjell, men det forblir stein. Det er vannet, dette så
tilsynelatende myke, som gjør det om til jord. Vannet, så mykt at du kan stikke
hånden ned i det, og en stuper glir ned i det, uten å møte noen nevneverdig
motstand. Men likevel så hardt, at dersom du treffer det på gal måte, fra en
viss høyde, blir du knust. Så også med evangeliet (Jesus). Det kommer til oss
som en stille susen, som fører fangen ut i den fullkomne frihet. Så
tilsynelatende svakt, at mange tar forbehold når de skal forkynne det, men
likevel slik at det er Guds kraft til frelse, og mange, mange blir knust
nettopp imot det: "Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som
steine faller på, skal den smuldre til støv" (Mt.21,44).
Hva er det som gjør dette steinhjertet til god jord? Det er ordet om at du er
elsket av Gud, bevist ved at Han bar dine synder med seg opp på korsets tre.
Jesus gikk omkring som en fremmed her på jorden i 33 år - i lidelse, i nød og
forfølgelse. For din skyld! Han talte med sin Far i himmelen, i nattlige
bønnekamper på fjellet, for din frelses skyld! I Getsemane med svette som
blodsdråper. For din skyld! På korset - Han så ikke ut som et menneske,
står det (Jes.52,14), så ille tilredt var Han. Alt
dette og mer til roper til deg: "Du er elsket av Gud!" Du!
Noen tar anstøt av at Jesus måtte lide slik for dem. - Det kunne da vel ikke være så nødvendig? Vi er da vel ikke så ille? Men du, la det inntrykket få feste - det vil omskape alt - og kanskje er det allerede blitt det største for deg? Som sangeren vitner: "Jeg svarer med et freidig mot: Min grunn er Jesu blod."
Jeg vil nevne en
historie fra en gammel prekensamling fra begynnelsen av 1900 tallet. Om en ung
gutt som ble satt inn på straffeanstalten. En villmann som ingen kunne styre med
- hard som fjell. Bestyreren måtte sette in ekstra straffetiltak for å holde ham
i tømme. Men han var menneskekjær denne bestyreren, så han ber en dag om å få
sendt gutten inn på kontoret.
"Er det ingen som har holdt av deg," spør han. "Nei," sier gutten. "Men mor di
da, hun holdt vel av deg?" "Nei, mor var et ondt menneske," sa han. "Men her er
en som holder av deg," sier bestyreren, og nevner navnet hans. Da brister det
for gutten.
Kjærlighet er en veldig makt. Ikke et riktig læresystem, men læren om Hans kjærlighet til syndere, og Hans gjerning for oss. Han holder av oss, ikke fordi det er noe elskverdig ved oss, vi er ikke noe bedre enn denne kriminelle, nei, i oss selv, mye verre i Hans øyne, men fordi Han er menneskekjærlig.
Denne lignelsen taler om såtid. Men på såtid følger høst. Måtte det ikke bli med oss som vi leser om noen i Jeremia 8,20, men hør ordet når det lyder: "Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst."
Gud, la ditt ord i
nåde lykkes
Og vokse både dag og natt,
Men kveles og med rot opprykkes
Hver vekst du ikke selv har satt!
All Satans løgn og lærdom knus!
Med Ånd og sannhet fyll ditt hus!