Barnekårets grunn

Gal. 4, 4 - 7


4. Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, 5. for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. 6. Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far! 7. Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud.

"Så er du da ikke lenger trell, men sønn" (v.7b). Tenk når de ord, den sannhet, går opp for et menneske: Jeg er sønn! Guds sønn! Kan det være mulig? Ja, det sier jo ordet her. Vi leste det jo nettopp. Og fordi vi er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter - ikke noe mindre.

Men dette må da ha sin grunn i noe spesielt! - det må være en særlig årsak til dette! - for av naturen, slik som jeg er, så har jeg visst og sikkert vitnesbyrdet imot meg. Jeg kan ikke være noen Guds sønn, sånn som jeg er, og fremstår.
Den som slik ser på seg selv, og retter oppmerksomheten dit - slik mange, mange gjør - han får aldri øynene opplatt for barnekåret, og forblir derfor i trellekår. "Så er du da ikke lenger trell, men..." Det var altså hva du var. Men nå, sier ordet, er du ikke lenger det, men sønn.

Trell, hvilket fryktelig ord! Slave! - helt og holdent i andres makt, med alt ditt. En som arbeider hele livet for sin herre, men aldri arver noe - har i det hele tatt ingen arverett.
Mennesket er av naturen trell, sier Skriften - syndens trell
(Rom.7,14). Det er det fryktelige trellekår, at du gjøre det ditt kjød krever, enten du vil det eller ikke. Hele du er i denne syndens vold. Noe som viser seg - ikke nødvendigvis i de store, grove utskeielser, - men først og fremst i din gudfremmedhet. At du ikke kommer til Gud, og om du kommer, da ikke kommer på de premisser Gud har gitt deg, men søker din egen vei - noe som fører deg inn i et nytt trellekår - du blir Guds trell. Du blir en som arbeider dels for å unngå slag (straff), dels for å oppnå lønn av forskjellig slag, og over alt, den evige frelse. Men det står eller faller med om Gud er fornøyd med din innsats da, og det stadige stikk i samvittigheten, og den stadige uro i hjertet, lover ikke særlig godt. Så må du forøke din innsats, eller gjøre én særdeles god ting, for dine medmennesker, eller for Guds rikes sak, - så må du vel finne den gode fred og ro, som Herren lover sine! Men aldri blir det bedre! - for du er trell! Hører du det! - du som går der og stadig kjenner etter om følelsene stemmer. - Du som går der og betrakter deg selv og dine gjerninger, - dine åndelige øvelser. Du som går frem på møte etter møte for å dette, du forestiller deg at du må ha for Gud - du vet ikke riktig hva det er for noe i grunn, men en slags kraft kan hende? - og så speider og speider du etter dette noe, som skal gi sjelen fred, og en god samvittighet overfor Gud - du er trell!

Vet du hvor, og når, trellen ble født? Les dette - det er de første mennesker på fallets dag: "Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. Da sa han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. Da sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt" (1M 3:9-13).

Hvilket forhold til Gud, og hvilket forhold til seg selv, og sin synd. De peker hele tiden bort fra seg selv - mannen peker på kvinnen, når det blir spørsmål om hans skyld, ja, han anklager også Gud: "Kvinnen som du gav meg..." "Hadde du bare ikke gitt meg henne, og var hun bare ikke sånn, så..." Og kvinnen, hun skylder på slangen - og føyer nok mer enn gjerne til, det forstår vi -: "slangen som du skapte." Og siden har mennesket fortsatt slik. Trellen er født!
Det var synden som fødte trellen, og siden har den holdt oss i trelldom. Derfor var det dette Gud måtte gjøre noe med.

Du er trell, med alt hva det innebærer, som vi nevte tidligere. Nå skal jeg si deg hva du trenger: Du trenger soning for din synd! - Du trenger et evig renselsesmiddel imot alle dine daglige synder! - Du trenger en Gud, som allerede er forsonet! - for du har jo ikke noe, som kan forsone en hellig Gud. - Du trenger en himmel som alt er åpnet for deg! -Du trenger Jesus! - kort og godt. Og hør nå, hva ordet vitner om Ham: "For så har Gud elsket verden (deg), at Han gav sin Sønn..." (Joh.3,16).
Hørte du det? Jeg spør deg igjen: Hørte du det? Hvis dette er sant, da har du jo allerede fått alt du trenger! Barnekåret, sønnekåret, det er noe som er oss gitt. Det ble gitt oss i Ham, den elskede!
"Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle barnekår"
(v.5). Hva sier så den løskjøpte? Han sier: "Jeg strever ikke lenger etter det, som kan gi sjelen fred, for jeg har alt fått det alt, i Jesus Kristus! - Han har kjøpt meg fri! - hvorfor skal jeg da arbeide for det?
Den bortkomne sønn
(Luk.15), vendte hjem med det ønske, og mål, for øye, at han skulle bli trell hjemme hos far. Men som Jesus beretter for oss, så møtte faren ham, mens han ennå var langt borte, og forsikret ham om barnekåret.
Mange vender seg til Gud med det for øye, at de nå skal leve for Ham - at de nå skal leve annerledes enn før, ja, så mye bedre enn før. Og dette har sin grunn i nøyaktig det samme, som det som styrte den bortkomne sønns tanker, der han vandret på veien hjem til farshuset - han så på seg selv, sitt liv og sin synd, nettopp mot sin far. Og så møter du den ufattelige nåde, at det er satt en strek over det alt sammen, før du tenkte på å vende hjem! Du blir tatt imot, som om ingenting hadde skjedd! - for Gud utsendte sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår
(v.4-5). For "Sønnen betalte, la det være nok! Barn er du, barn får du være."
Mitt barnekår, ditt barnekår, er grunnet på dette ene, - Han kjøpte meg fri! Ved dette som Han har gjort, og er, for meg, skal jeg med frimodighet få tro, og rose meg av, å være ikke noe mindre enn Guds sønn. Ufattelig, men ordet er ikke til å misforstå! - les det bare om igjen. Vårt problem er at vi stort sett ikke ser, og hører, hva som egentlig står skrevet. Derfor går vi også ofte så nedtynget, der vi skulle ha fått gå med glede, og løftet hode.

Idet vårt hjerte, ved denne forkynnelse, åpnes for ordet det hører, tar Guds Sønns Ånd bolig i vårt hjerte. Det er denne Ånd som maler budskapet ut for det arme hjertet, og det er den samme Ånd, som følger ordet inn i hjertet. Ordet og Ånden er ett!
Om denne Ånd leser vi her: "...som roper: Abba, Far!"
(v.6). Det er et rop, som bare kan ropes, i en fortrolig ånd. Det er i særlig grad, barnets rop. Abba, er et ord, som vi kommer nærmest ved vårt - pappa. Det er som et spontant utrop, av et barn, som ikke helt kan tale rent ennå - Abba! Det er definert som et rop, som tenger seg frem fra et beklemt indre. Og er det noe en troende er vel kjent med her i livet, så er det nettopp det - et beklemt indre. Og som Guds ord selv sier, så er vi virkelig som barn, som ikke kan tale rent, og rett uttrykke oss, i de åndelige saker. "Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord" (Rom. 8,26).

Hør det, min venn, som strever: Din løskjøpelse skjedde "da tidens fylde kom!" (v.4a). Les nå teksten, med det for øye. Ser du da ikke, at det du nå strever med å få i orden, det er et tilbakelagt stadium for Gud! Han ordnet det "da tidens fylde kom!" "Da utsendte Han sin Sønn!"

Strev nå ikke du med det, som Sønnen har fullført! - da gjør du skam på Ham, i all din religiøse streben. Det du tror skal være fint for Gud, er en skam for deg. Du tror jo ikke Gud! - Han som vitner om sin Sønn.

Må Herrens Ånd ta dekket bort
Så syndere kan se
At det som er ved Sønnen gjort,
Gjør sjelen hvit som sne!