Av nåde alt jeg får!
Ef. 2, 1 - 10
1. Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og
synder. 2. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over
luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. 3. Også vi vandret
alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi
var av naturen vredens barn likesom de andre. 4. Men Gud, som er rik på miskunn,
har, på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, 5. gjort oss
levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere
frelst. 6. Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus
Jesus, 7. for at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende
rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8. For av nåde er dere frelst, ved tro.
Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. 9. Det er ikke av gjerninger,
for at ikke noen skal rose seg. 10. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus
til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i
dem.
Når en leser denne teksten i Guds ord, så blir en slått av hvor
innholdsmettet den er. Bare prøv å lese den, med tanke på å skulle si noe over
den. Det er et budskap som det ikke er gitt noe menneske å legge ut, fullt og
helt. En opplever at ordene blir for små, og at vi virkelig er støv.
Men en av de ting som er tydelige her, det er det som apostelen peker på som et
faktisk forhold, - at det er et før og et nå, i disse menneskenes
liv, som han her skriver til. "Dere som også var -" "I disse vandret dere
før osv.," "men nå!" Det har altså skjedd noe helt nytt og
avgjørende i disse menneskenes liv, noe som har gjort dem annerledes enn denne
verdens mennesker; noe som har skilt dem ut; noe som har gjort, at det nå heter
om dem: "dere er i verden, men ikke av verden." De er m.a.o.
født på ny! Og det vil si, at de er født av en annen ånd, enn den som
behersker verden. De er født ovenfra! - de er - hvor ufattelig det enn
høres ut - født av Gud (Joh.1,13).
Du er virkelig av en høy herkomst, du som hører Jesus til! Verden i sin
nåværende tilstand er ikke det! Hva slags forhold har du så til den? Apostelen -
sannhetsvitnet - levner den ingen som helst ære, men peker her på den alvorlige
sak, at verden vandrer etter
"høvdingen over luftens makter"
(v.2b).
Han kalles også "denne verdens fyrste"
(Bl.a. Joh.12,1).
Kan det merkes i din omgang med verden og de ting som er i verden, at du er deg
bevisst dette? - at du lever i denne erkjennelse? Paulus minner dem
stadig om dette: det var før - sånn var det da, - men nå! "Også vi
vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes
vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre"
(v.3),
- men nå!
Vi gjorde kjødets og tankenes vilje!
(v.3) - det er verdens vis. Man
vil selv gjøre det man har lyst til, og det man selv synes er fornuftig, også
når det åpenbart bryter med Guds åpenbarte vilje. Man vil ikke la seg korrigere!
Da er det vår egen lyst som driver oss, kjødets lyst, som Guds ord
kaller det. Kjødet er betegnelse for hele det gamle menneske - sjel og legeme.
Dette er tvers igjennom gudfiendsk, sier ordet; og kan ikke være annet.
Legg merke til formuleringen: kan ikke! - det er m.a.o. umulig!
Er det bare visse forkynnere som hevder dette, eller står det klart i Guds eget
ord, slik at det ikke kan misforståes? I Rom. 8,7, leser vi om det: Kjødets
attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller
ikke være det."
Man kan langt på vei få tvunget det ytre menneske inn under Guds lov, selv om
det skjer med ulyst, og få kristeliggjort det på et vis, - Paulus selv kom så
langt på denne veien, at han var å regne som ulastelig etter loven, - men i det
indre er det utilfredshet. Der er det likesom en som er bundet og satt i
fengsel, en som er full av aggresjon og opprør og gjerne vil ut. Og det er også
han som stadig blir tirret, når Guds ord lyder. Vi har verden der ute;
det er en ting; den tales det jo klart om her, - men hva når dette gudfiendske
hjerte og sinn tar plass i menigheten; uten omvendelse, - uten
noen ny fødsel! De kjenner seg ikke igjen når det tales om det nye livet i Gud,
om samfunnet med Ham, om synd og nåde, lov og evangelium. Kanaanspråket kaller
de det så foraktelig; noe som vi må kommer bort ifra, og legge ifra oss; vi må
tale så verden forstår oss! Ser du? Men dette er jo det språket vi har
fått i den nye fødsel; vi kan ikke tale om disse ting, med verdens begrep, for
vi har ått et nytt lys. Dette, at de kjenner seg utenfor her, er deres
mulighet til erkjennelse. For Gud vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. Men
hvem søker å komme inn, før han ser at han er utenfor?
Når du ser på ditt eget liv, og når du ser på verden med all den motstand og
opprør imot Gud som er der, så må du forundre deg over Hans tålmodighet; men
enda mer, når du ser isse som år etter år, sitter midt i menigheten og forarges
over og reiser seg imot Guds ord, når det kommer frem - sitter der og stenger
møter og gjør det tungt for de Herrens vitner, som har fått det pålagt av Hans
Ånd å bære det frem, - ja, da må en virkelig forundre seg over Hans tålmodighet,
at Han så lenge bærer over med dem.
Du ser forklaringen i slike ord som Paulus bruker her: "Men Gud, som er rik
på miskunn" (v.4a).
Rik på miskunn! - det vil altså si, at Han har mer enn nok av det! - Han har mer
enn nok å ta av! - Han er rik på det. Det er den Gud vi står overfor i
dag; her og nå! I Ham finner den troende hele grunnen til, at han er en troende.
Og jeg sier: hele grunnen! En sann troende, det vil altså si, en som er
opplyst og omvendt ved Den Hellige Ånd. Han ser aldri hen på seg selv og sitt
eget, når han skal forklare sin frelse og grunnen til den; nei, Gud grep inn! -
Han har overbevist meg i mitt innerste, ved sitt ord og ved sin Ånd.
Hørte du hva Paulus forkynte helt først i teksten vår?: "Også dere har Han
gjort levende!" (v.1a).
"Dere var døde," sier han, - men nå har altså Han gjort dere levende. Er
det da noen forskjell på Guds barn og verdens barn? Ja, bare hør: den ene er
levende, og den andre er død! Kan forskjellen bli større, enn forskjellen mellom
død og liv? Det er altså om å gjøre, at vi kommer helt bort fra den tanke: å
skulle gjøre oss levende! Hva kan vel en død legge til eller trekke ifra? Men
Gud er rik på miskunn! Derfor heter det også, i romerbrevet: "Så beror det altså
ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn"
(Rom. 9,16).
Og det er jo nettopp det Paulus maler ut for oss her: "For av nåde er dere
frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av
gjerninger, for at ikke noen skal rose seg"
(v.8-9). At jeg er et frelst
menneske, en himmelborger, det er altså en Guds gave. Og det er i tillegg
en gave jeg har fått, helt uten noen grunn i meg selv. Det var jo av nåde,
som vi leste her. Og om nåden sier Skriften: "Men er det av nåde, da er det ikke
mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde"
(Rom. 11,6).
Altså, uforskyldt, uten noen grunn i deg. Grunnen er ene og alene Guds
miskunn!
Han har gjort oss levende, leser vi. Det høres jo da ut som om det er
skjedd noe veldig i oss, vi er blitt fylt av en slags kraft eller noe slikt.
Gjort levende!
"Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han
elsket oss med, gjort oss levende med Kristus"
(4-5a).
Hva er dette for noe egentlig? - hvordan skjer det? - hva er det Han konkret
gjør? Hør hva som står i kolosserbrevet om det: "Også dere var døde ved deres
overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med
Kristus," - og her åpenbares innholdet - "idet Han tilgav oss alle våre
overtredelser" (Kol. 2,13).
Idet Han tilgav oss! Vi er forlatt våre synder i Kristus! - I Ham har vi
forløsningen, syndenes forlatelse. Derfor heter det også, at Han gjorde oss
levende med Ham. Dette er utslaget av Guds ufattelige nåde og miskunn; at
Han har gitt oss det alt i Ham. Se her! - alt er ferdig for deg i Ham. Er ikke
det nåde? - er ikke det bare nåde? å få noe helt og fullt i en annen!
"For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem" (v.10). Du ser at gjerninger følger på frelsen, de går ikke foran. Og det er ikke hvilke som helst gjerninger vi måtte finne på, fordi vi synes de er særlige kristelige e.l., og heller ikke enhver gjerning du kalles til av mennesker, selv om dette er kristen virksomhet som ellers er bra, men det er gjerninger som Gud selv forut har lagt ferdige for deg. Det er altså gjerninger som Han fører deg inn i, så sant du lever nær til Ham på evangeliets grunn, dvs., at du ikke regner med noe annet i ditt forhold til Gud, enn nåden. Nåde for Jesu skyld. Det er vel Rosenius som sier noe slikt som: Det er ikke noe så vakkert som dem som tenker lite på, og taler lite om gjerninger, men gjør dem.
Vi tenker vel
lite over hvilken høy stand det egentlig er å være en kristen; Paulus peker her
i teksten på noe så ufattelig stort, at det blir gåtefullt for oss: "Han
oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus."
(v.6).
"Satte oss med Ham i himmelen!" Himmelen, er ikke det dit vi skal engang
da? Vår naturlige tanke om disse ting er jo, at vi er i verden, og skal til
himmelen. Men dette er ikke i enhver henseende rett, ifølge Guds ord.
Først dette; vi er i verden. Hør hva Paulus forkynner: "Når dere er døde med
Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da – som om dere fortsatt
levde i verden – la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør
ikke!" (Kol. 2,20-21).
Og så altså dette, som vi leste i teksten vår: "Han oppvakte oss med Ham og
satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus."
(v.6). Dette sier altså det
motsatte av hva vi tenker. Og denne gåten løses enkelt ved det Paulus
vitner: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal.
2,20).
Det er Jesus som nå er mitt liv, og Han er alt i himmelen! - Derfor skal
du engang følge Ham dit. Dette fremstiller altså Guds ord som at du allerede er
der! Dette igjen for å opplyse deg om, at det du har for Gud, det har du i Ham,
og ikke i ditt eget. Dette er hva Gud i sin miskunn har gitt deg! - i sin
rike miskunn.
Skalk du nå våge å tro denne nåde! - og ikke lenger se Ham for deg som en med
pisk i hånden og tunge krav til deg?
"Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus."
Du evige klippe, hos deg er
det ly,
Til deg i min trengsel og tvil vil jeg fly.
Om fattig, uverdig - dog trøster du meg,
O evige klippe, jeg kommer til deg!
Av nåde alt jeg får!
Ef. 2, 1 - 10
1. Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og
synder. 2. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over
luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. 3. Også vi vandret
alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi
var av naturen vredens barn likesom de andre. 4. Men Gud, som er rik på miskunn,
har, på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, 5. gjort oss
levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere
frelst. 6. Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus
Jesus, 7. for at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende
rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8. For av nåde er dere frelst, ved tro.
Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. 9. Det er ikke av gjerninger,
for at ikke noen skal rose seg. 10. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus
til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i
dem.
Når en leser denne teksten i Guds ord, så blir en slått av hvor
innholdsmettet den er. Bare prøv å lese den, med tanke på å skulle si noe over
den. Det er et budskap som det ikke er gitt noe menneske å legge ut, fullt og
helt. En opplever at ordene blir for små, og at vi virkelig er støv.
Men en av de ting som er tydelige her, det er det som apostelen peker på som et
faktisk forhold, - at det er et før og et nå, i disse menneskenes
liv, som han her skriver til. "Dere som også var -" "I disse vandret dere
før osv.," "men nå!" Det har altså skjedd noe helt nytt og
avgjørende i disse menneskenes liv, noe som har gjort dem annerledes enn denne
verdens mennesker; noe som har skilt dem ut; noe som har gjort, at det nå heter
om dem: "dere er i verden, men ikke av verden." De er m.a.o.
født på ny! Og det vil si, at de er født av en annen ånd, enn den som
behersker verden. De er født ovenfra! - de er - hvor ufattelig det enn
høres ut - født av Gud (Joh.1,13).
Du er virkelig av en høy herkomst, du som hører Jesus til! Verden i sin
nåværende tilstand er ikke det! Hva slags forhold har du så til den? Apostelen -
sannhetsvitnet - levner den ingen som helst ære, men peker her på den alvorlige
sak, at verden vandrer etter
"høvdingen over luftens makter"
(v.2b).
Han kalles også "denne verdens fyrste"
(Bl.a. Joh.12,1).
Kan det merkes i din omgang med verden og de ting som er i verden, at du er deg
bevisst dette? - at du lever i denne erkjennelse? Paulus minner dem
stadig om dette: det var før - sånn var det da, - men nå! "Også vi
vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes
vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre"
(v.3),
- men nå!
Vi gjorde kjødets og tankenes vilje!
(v.3) - det er verdens vis. Man
vil selv gjøre det man har lyst til, og det man selv synes er fornuftig, også
når det åpenbart bryter med Guds åpenbarte vilje. Man vil ikke la seg korrigere!
Da er det vår egen lyst som driver oss, kjødets lyst, som Guds ord
kaller det. Kjødet er betegnelse for hele det gamle menneske - sjel og legeme.
Dette er tvers igjennom gudfiendsk, sier ordet; og kan ikke være annet.
Legg merke til formuleringen: kan ikke! - det er m.a.o. umulig!
Er det bare visse forkynnere som hevder dette, eller står det klart i Guds eget
ord, slik at det ikke kan misforståes? I Rom. 8,7, leser vi om det: Kjødets
attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller
ikke være det."
Man kan langt på vei få tvunget det ytre menneske inn under Guds lov, selv om
det skjer med ulyst, og få kristeliggjort det på et vis, - Paulus selv kom så
langt på denne veien, at han var å regne som ulastelig etter loven, - men i det
indre er det utilfredshet. Der er det likesom en som er bundet og satt i
fengsel, en som er full av aggresjon og opprør og gjerne vil ut. Og det er også
han som stadig blir tirret, når Guds ord lyder. Vi har verden der ute;
det er en ting; den tales det jo klart om her, - men hva når dette gudfiendske
hjerte og sinn tar plass i menigheten; uten omvendelse, - uten
noen ny fødsel! De kjenner seg ikke igjen når det tales om det nye livet i Gud,
om samfunnet med Ham, om synd og nåde, lov og evangelium. Kanaanspråket kaller
de det så foraktelig; noe som vi må kommer bort ifra, og legge ifra oss; vi må
tale så verden forstår oss! Ser du? Men dette er jo det språket vi har
fått i den nye fødsel; vi kan ikke tale om disse ting, med verdens begrep, for
vi har ått et nytt lys. Dette, at de kjenner seg utenfor her, er deres
mulighet til erkjennelse. For Gud vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. Men
hvem søker å komme inn, før han ser at han er utenfor?
Når du ser på ditt eget liv, og når du ser på verden med all den motstand og
opprør imot Gud som er der, så må du forundre deg over Hans tålmodighet; men
enda mer, når du ser isse som år etter år, sitter midt i menigheten og forarges
over og reiser seg imot Guds ord, når det kommer frem - sitter der og stenger
møter og gjør det tungt for de Herrens vitner, som har fått det pålagt av Hans
Ånd å bære det frem, - ja, da må en virkelig forundre seg over Hans tålmodighet,
at Han så lenge bærer over med dem.
Du ser forklaringen i slike ord som Paulus bruker her: "Men Gud, som er rik
på miskunn" (v.4a).
Rik på miskunn! - det vil altså si, at Han har mer enn nok av det! - Han har mer
enn nok å ta av! - Han er rik på det. Det er den Gud vi står overfor i
dag; her og nå! I Ham finner den troende hele grunnen til, at han er en troende.
Og jeg sier: hele grunnen! En sann troende, det vil altså si, en som er
opplyst og omvendt ved Den Hellige Ånd. Han ser aldri hen på seg selv og sitt
eget, når han skal forklare sin frelse og grunnen til den; nei, Gud grep inn! -
Han har overbevist meg i mitt innerste, ved sitt ord og ved sin Ånd.
Hørte du hva Paulus forkynte helt først i teksten vår?: "Også dere har Han
gjort levende!" (v.1a).
"Dere var døde," sier han, - men nå har altså Han gjort dere levende. Er
det da noen forskjell på Guds barn og verdens barn? Ja, bare hør: den ene er
levende, og den andre er død! Kan forskjellen bli større, enn forskjellen mellom
død og liv? Det er altså om å gjøre, at vi kommer helt bort fra den tanke: å
skulle gjøre oss levende! Hva kan vel en død legge til eller trekke ifra? Men
Gud er rik på miskunn! Derfor heter det også, i romerbrevet: "Så beror det altså
ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn"
(Rom. 9,16).
Og det er jo nettopp det Paulus maler ut for oss her: "For av nåde er dere
frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av
gjerninger, for at ikke noen skal rose seg"
(v.8-9). At jeg er et frelst
menneske, en himmelborger, det er altså en Guds gave. Og det er i tillegg
en gave jeg har fått, helt uten noen grunn i meg selv. Det var jo av nåde,
som vi leste her. Og om nåden sier Skriften: "Men er det av nåde, da er det ikke
mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde"
(Rom. 11,6).
Altså, uforskyldt, uten noen grunn i deg. Grunnen er ene og alene Guds
miskunn!
Han har gjort oss levende, leser vi. Det høres jo da ut som om det er
skjedd noe veldig i oss, vi er blitt fylt av en slags kraft eller noe slikt.
Gjort levende!
"Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han
elsket oss med, gjort oss levende med Kristus"
(4-5a).
Hva er dette for noe egentlig? - hvordan skjer det? - hva er det Han konkret
gjør? Hør hva som står i kolosserbrevet om det: "Også dere var døde ved deres
overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med
Kristus," - og her åpenbares innholdet - "idet Han tilgav oss alle våre
overtredelser" (Kol. 2,13).
Idet Han tilgav oss! Vi er forlatt våre synder i Kristus! - I Ham har vi
forløsningen, syndenes forlatelse. Derfor heter det også, at Han gjorde oss
levende med Ham. Dette er utslaget av Guds ufattelige nåde og miskunn; at
Han har gitt oss det alt i Ham. Se her! - alt er ferdig for deg i Ham. Er ikke
det nåde? - er ikke det bare nåde? å få noe helt og fullt i en annen!
"For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem" (v.10). Du ser at gjerninger følger på frelsen, de går ikke foran. Og det er ikke hvilke som helst gjerninger vi måtte finne på, fordi vi synes de er særlige kristelige e.l., og heller ikke enhver gjerning du kalles til av mennesker, selv om dette er kristen virksomhet som ellers er bra, men det er gjerninger som Gud selv forut har lagt ferdige for deg. Det er altså gjerninger som Han fører deg inn i, så sant du lever nær til Ham på evangeliets grunn, dvs., at du ikke regner med noe annet i ditt forhold til Gud, enn nåden. Nåde for Jesu skyld. Det er vel Rosenius som sier noe slikt som: Det er ikke noe så vakkert som dem som tenker lite på, og taler lite om gjerninger, men gjør dem.
Vi tenker vel
lite over hvilken høy stand det egentlig er å være en kristen; Paulus peker her
i teksten på noe så ufattelig stort, at det blir gåtefullt for oss: "Han
oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus."
(v.6).
"Satte oss med Ham i himmelen!" Himmelen, er ikke det dit vi skal engang
da? Vår naturlige tanke om disse ting er jo, at vi er i verden, og skal til
himmelen. Men dette er ikke i enhver henseende rett, ifølge Guds ord.
Først dette; vi er i verden. Hør hva Paulus forkynner: "Når dere er døde med
Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da – som om dere fortsatt
levde i verden – la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør
ikke!" (Kol. 2,20-21).
Og så altså dette, som vi leste i teksten vår: "Han oppvakte oss med Ham og
satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus."
(v.6). Dette sier altså det
motsatte av hva vi tenker. Og denne gåten løses enkelt ved det Paulus
vitner: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal.
2,20).
Det er Jesus som nå er mitt liv, og Han er alt i himmelen! - Derfor skal
du engang følge Ham dit. Dette fremstiller altså Guds ord som at du allerede er
der! Dette igjen for å opplyse deg om, at det du har for Gud, det har du i Ham,
og ikke i ditt eget. Dette er hva Gud i sin miskunn har gitt deg! - i sin
rike miskunn.
Skalk du nå våge å tro denne nåde! - og ikke lenger se Ham for deg som en med
pisk i hånden og tunge krav til deg?
"Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus."
Du evige klippe, hos deg er
det ly,
Til deg i min trengsel og tvil vil jeg fly.
Om fattig, uverdig - dog trøster du meg,
O evige klippe, jeg kommer til deg!