4.søndag etter pinse (II)DEN HJEMMEVÆRENDE SØNNEN
Jesus sa: En mann hadde to sønner. [12] Den yngste sa til ham: "Far, gi meg den
delen av formuen som faller på meg." Han skiftet da sin eiendom mellom dem. [13]
Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land
langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. [14] Men da han
hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å
lide nød. [15] Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen
sendte ham ut på markene for å gjete svin. [16] Han ønsket bare å få mette seg
med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe. [17] Da kom han til seg
selv og sa: "Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg
går her og sulter i hjel! [18] Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far,
jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. [19] Jeg fortjener ikke lenger å være
din sann. Men la meg få være som en av leiekarene dine." [20] Dermed brøt han
opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se
ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om
halsen på ham og kysset ham. [21] Sønnen sa: "Far, jeg har syndet mot Himmelen
og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn." [22] Men faren sa til
tjenerne: "Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring
på fingeren og sko på føttene. [23] Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi
spise og glede oss. [24] For denne sønnen min var død og er blitt levende, han
var kommet bort og er funnet igjen." Og så begynte festen og gleden. [25] Imens
var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården,
hørte han musikk og dans. [26] Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som
var på ferde. [27] "Din bror er kommet hjem," svarte han, "og din far har
slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen." [28] Da ble han sint
og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. [29] Men han
svarte: "Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa;
men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med
vennene mine. [30] Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt
opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!" [31]
Faren sa til ham: "Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. [32] Men
nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt
levende, han var kommet bort og er funnet igjen."
(Luk.5:11-32)
Fortellingen om den fortapte sønn er jo kjent og kjær. Det er den mest kjente
av alle Jesu lignelser og anskueliggjør evangeliet på en enestående måte. Nå er
det bare det at det i denne lignelsen er snakk om ikke bare en sønn, men to
sønner. Den hjemmeværende sønn blir ofte glemt. Men i dag skal vi sette fokus
på den hjemmeværende sønn. Han som ikke sviktet sin far, men som ble trofast
hele tiden. Han kan nemlig lære oss en del både om det ene og det andre. For
selv om den yngste sønnen er hovedpersonen, så handler nesten halvparten av
lignelsen om den eldste sønnen.
Hva var
galt med den eldste sønnen? Egentlig ingen ting. Han mottok også sin del av
arven. For det står at faren skiftet arven mellom sønnene sine. Men i stedet
for å sløse vekk farsarven på tøv og tant så forvalter han den tydeligvis på en
forstandig måte. Han tjener sin far og gjør ham aldri imot. Det står om den
eldste sønnen imens alt dette skjedde. [25] Imens var den eldste sønnen ute
på marken. Dette er naturligvis et bilde på en del kristne, som trofast står
i tjenesten. De gjør seg lite bemerket. Så kommer det en hjemkommet synder som
har brutt alle de bud som tenkes kan. Han skal liksom være fortjent til en
fest. Det er ikke så rart at den eldste reagerer.
For det
som skjer i denne lignelsen har skjedd om og om igjen i kirkens historie. En
trofast venneflokk har tjent Herren i mange år. Så begynner det å skje noe.
Noen bortkomne kommer hjem. Da skjer det noe merkelig som det ikke er lett å
forklare. Det står om det i vers 28: Da ble han sint og ville ikke gå inn.
Ja, det er det som skjer. Mennesker kommer til tro og det blir vekkelse.
Så opplever man altså at motstanden kommer fra de hjemmeværende. For man hadde
en forventning om hvordan Gud ville gjøre det. Og så gjør Gud det på sin måte.
Kanskje det er forskjellig fra den gangen du kom til tro. Og så blir det
murring i stedet for jubel. Det skjer gang på gang. Men det trenger ikke å
skje om vi gjør oss noen tanker omkring dette på forhånd. For innerst inne vil
alle som elsker Gud at mange nye skal komme til. At Guds hus skal fylles og at
unge og eldre skal søke Herren.
Var det
kanskje ikke god grunn for den eldste sønnen til å reagere? : "Her har jeg
tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke
gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. [30] Men
straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen
med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!" Vi syns vi hører ham stå der
å bebreide faren sin. Og han hadde jo sant og si et poeng. Den trofaste
sliteren ble satt til side til fordel for den hjemkomne. Det som den eldste
sønnen ikke greide var å se tingene i sitt rette perspektiv. Hvis en detalj som
i og for seg kunne vært annerledes får oppta hele vårt synsfelt så kommer vi i
skade for felle urette dommer. Men om vi har fokus på den fortapte og gleden
over at han kommer hjem, så er det hovedsaken og alt annet blir underordnet.
Her var det at far måtte tale sin eldste sønn til rette. "Min sønn! Du er
alltid hos meg, og alt mitt er ditt. [32] Men nå skal vi holde fest og være
glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er
funnet igjen."
Da jeg
gikk på skolen, var vi mange medlemmer i skolelaget. Vi hadde ikke særlige
sperringer mot andre kristne så det hendte vi oppsøkte en frimenighet der og
var med på deres møter. Men vi ungdommene var vel ikke helt etter oppskrifta og
pastoren fant grunn til å sende oss et brev. Jeg husker bare en setning fra det
brevet: Vokt dere så dere ikke strider mot Gud. Hva skjedde? Jo, det ble jo en
brå slutt på våre besøk til den menigheten.
Tror du
at denne kirke kan fylles av folk når det er samling om Guds Ord? Ja, hvorfor
ikke? Gud er jo den samme og mennesker er fortsatt full av lengsel etter det
evige. Hva da med oss hjemmeværende sønner og døtre? Vil vi kunne glede oss
over deres hjemkomst eller vil vi være fulle av kritikk over alt som burde vært
annerledes? Her gjelder det om at vi legger an samme synsvinkel som vår Far i
himmelen. For ham er det som betyr noe at mennesker kommer tilbake til
farshuset. Det er det som er Guds nød. Det er så mange som lever uten Gud og
uten håp. Derfor er det så om å gjøre at vi begynner å se med Guds øyne. Gud
ser ikke etter det mennesker ser etter. For Gud ser til hjertet leser vi.
Fariseerne gjorde den samme feilen. For det er nemlig veldig menneskelig å se
på livet i gale proporsjoner. De slukte kamelen, men silte av myggen. Og vi
trenger ikke å gå lenger enn oss selv. For hvor ofte ser ikke vi flisen i vår
brors øyne, men bjelken i vårt eget blir vi ikke var.
Hva
betyr noe: Ny kjøkkeninnredning eller syndernes frelse? Vi er kommet lengre som
kristne om Guds nød blir vår nød, om Guds prioriteringer blir våre
prioriteringer. Dersom alle som tror kan la det bli stort som er stort i Guds
øyne og det bli smått som er smått i Guds øyne, ja da ville Guds rike gå fram.
Det vil skje når vi søker Gud og lar oss fylle av hans Ånd.
Om vi
tillater oss å se med Guds øyne så blir nøden fra de som ikke kjenner Gud større
enn nøden av å ha et møblement eller en bil som begynner å dra på åra. Da vil
vi med vår tid og våre penger begynne å fordele ressursene på en annen måte.
Det var den evnen den hjemmeværende sønnen manglet. Og den evnen mangler mange
av oss hjemmeværende sønner og døtre. Alle vi som ikke har forlatt farshuset,
men tjent ham trofast med våre krefter alle våre dager. Den hjemmeværende sønn
og datter trenger å se stort på det som Gud ser stort på. Og ikke noe er større
enn at mennesker kommer tilbake til Gud og får sin sak i orden med ham. Det er
Guds førsteprioritet. Derfor skulle det å søke Gud bli vår førsteprioritet
også. Da vil mye falle på plass.
Hvem
var det som handlet rett: sønnen som kom hjem til farshuset eller sønnen som var
hjemme hele tiden. De handlet feil begge to. Den yngste sønnen sto i fare for
å tape alt, både arven og sin sjel, men han kom til slutt til sans og samling og
søkte tilbake til farshuset. Den eldste sønnen gjorde feil han også da han ikke
greidde å glede seg over brorens hjemkomst. Den hjemmeværende hadde ingen grunn
til å gremmes. For hva er det faren sier til ham: Du er alltid hos meg, og
alt mitt er ditt. Det er klart at da er du rik, når alt det far eier er
ditt. Da er du rik. Den som kan se fram til å arve hele himmerik han er rik.
Skulle vi ikke da leve slik at våre prioriteringer hel tiden har dette som mål:
Å selv bli værende i denne arven der hele himmelen er vår og hjelpe andre til å
motta det samme.
Ære
være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra
evighet og til evighet. Amen.