preken

12. søndag etter pinse (II) DU ER MANNEN!

Herren sendte Natan til David. Han gikk inn til kongen og sa: "Det bodde to menn i en by. Den ene var rik og den andre fattig. Den rike hadde småfe og storfe i mengde; men den fattige hadde ikke annet enn et lite lam som han hadde kjøpt. Han alte det opp, og det vokste til sammen med barna hans. Det spiste av hans mat, drakk av hans skål, lå i hans fang og var som en datter for ham. En dag fikk den rike mannen besøk av en vandringsmann. Da kvidde han seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe og lage i stand for vandringsmannen som var kommet til ham. Og han tok den fattiges eneste lam og laget det i stand for gjesten."

David ble brennende harm på den mannen og sa til Natan: "Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, skal dø! Og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste skånsel." Da sa Natan til David: "Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg fra Sauls hånd. Jeg gav deg din herres hus og hans koner i din favn. Jeg gav deg både Israels- og Juda-riket. Og var det enda for lite, ville jeg ha lagt til både det ene og det andre. Hvorfor har du da foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i Herrens øyne? Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne." Da sa David til Natan: "Jeg har syndet mot Herren." Natan svarte: "Så har også Herren tatt bort din synd; du skal ikke dø." (2.Sam.12,1-9,13)

Teksten for i dag ta oss med 3000 år tilbake i historien. Da vikingene dro i hærferd hadde det gått 2000 år siden dette skjedde. Og for Jesus og disiplene var dette en hendelse om lå 1000 år tilbake i tid. Allikevel er hendelsen bevart ned i detalj, med replikker og hele hendelsesforløpet. På den måten er vår Bibel en unik bok. Den teksten vi skal lytte til trenger en forhistorie for at vi skal forstå den riktig. Det hadde seg nemlig slik at kong David forelsket seg i kona til en av sine hærførere. Kvinnen het Batseba og mannen hennes het Urias. Da tenkte David som så: "Hvis jeg setter Urias fremst i kampen vil han falle. Så kan jeg ta Batseba til kone." Og akkurat det gjorde han. Urias falt og David tok Batseba til seg. Så skjedde det som er teksten for i dag: Det står skrevet…

David trodde han kunne lure både Gud, men der tok han feil. Det David gjorde var ondt i Herrens øyne. David brukte sin høye stilling til å begå et overgrep mot en av sine menn. Men Gud så tvers igjennom ham, slik som han ser tvers igjennom oss. Vi kan ikke holde noe skjult for Gud. Alt ligger nakent og bart for ham. Hva var det David gjorde? Han myrdet en av sine medarbeidere. Da soldatene kom hjem fra slagmarken sa de til David: "…noen av kongens menn falt. Din tjener hetitten Uria falt også" (11,24) Hva svarte David da han fikk høre dette? Han sa: "sverdet rammer snart den ene og snart den andre" (11,25) Han tok det ikke videre tungt og snart etter tok han Batseba til kone. Men Gud så det som skjedde og Gud sendte sin profet Natan til David for å fortelle ham sannheten. Og den måten Natan sa det på fikk David til å huske det og likedan oss. Hvem ville ikke reist seg opp i møte med en slik urettferdighet. En rik mann som har alt han eier og som tar seg til rette på den fattiges eiendom. Takk og pris at jeg ikke er slik. Jeg er da anstendig og trenger ikke å ha dårlig samvittighet for å ha knuget noen fattig ned i støvet.

Kan hende er det slik med deg som med meg at du ofte har hørt og lest historier fra de harde trettiåra da folk slet for å få enden til og møtes. Og midt opp i all elendigheten var det disse fabrikkdirektørene som satt og veltet seg i rikdom mens arbeidere gikk på ei luselønn. Og du kjente harmen stige inni deg og du sa til deg selv: En ting er i hvert fall sikkert. Om jeg hadde sittet i den direktørstolen, da hadde jeg i hvert fall gitt arbeiderne ei anstendig lønn, og selv ville jeg levd moderat.

Den gang var det arbeidere som måtte se at direktører levde i sus og dus mens de selv hadde knapt det de trengte til dagen i dag. Kanskje det er vanskelig å innrømme det, men i dag i 2000 så er det du og jeg som sitter i direktørstolen, vel beslått. Utenfor vinduet skriker arbeideren om en smule fra vårt bord, men alt for ofte fnyser vi og sier: Du får greie deg sjøl. Det er din egen skyld at du ikke har det bedre. Hva er det vi har i tankene? Jo, situasjonen i dag er blitt dramatisk endret. Hele det norske folk lever som direktører levde for sytti år siden, mens utenfor stuedøren vår, i Sudan, Eritrea Somalia, Liberia, Russland, for ikke å si Kosovo sitter de nødlidende. Mange av dem har slitt for ei luselønn for at vi skal kunne nippe til kaffen eller nyte frukten eller kunne gå i rimelige klær. De har slitt, mens vi får leve i sus og dus. Det er situasjon. Historiens gang har satt den norske arbeider i direktørstolen. Nå gjelder det om at vi som alle er for direktører å regne ikke gjør de samme feil som forgjengerne. At vi unnskylder vår rikdom, at vi fraskriver oss ansvar og lar nøden få seile sin egen sjø.

Mye av den luksusen vi velter oss i er produsert avlut fattige mennesker i u-land for ei luselønn. De må slite for at vi skal ha det godt. Urettferdighet er gått inni systemet og vi er blant overgriperne. Mye av både vår mat og våre klær er kommet fra andre himmelstrøk der mennesker må arbeide i flerfoldige timer for ei ukelønn som tilsvarer vår timelønn. Vi er de privilegerte. Vi er definitivt i den rikes plass og vi godtar stille at det skal være slik. Hva skal vi da gjøre? Vi trenger å erkjenne at slik er det. Så kan vi støtte alle tiltak som løfter og bærer den fattige del av verden opp og fram.

Ja, bortsett fra dette så har jeg i hvert fall god samvittighet. Ja, men har du prøvd å studere fine detaljer i dårlig lys? For så å få kastet godt lys på det? Mange flere detaljer kommer for dagen og du ser alt så mye bedre. Slik er det når vi kommer inn i Guds lys med våre liv. Da er det så mye mer som kommer for en dag og da er det ikke like selvfølgelig at vi har så mye å rose oss av. Vi kan be: Gud vis meg det om jeg har krenket eller såret noen jeg omgås og hjelp meg til å gjøre opp. Vi kan jo ikke åpne en avis i dag uten å få nye demonstrasjoner av hvor lavt respekten for andres eiendeler står. Og det gjelder også respekten for andres ektefeller. Media gir oss hele tiden nye tips om hvordan vi skal krenke hverandre og det er ikke til å undres over at folk følger det eksempel de ser for sine øyne. Derfor er det så om å gjøre at vi har et annet eksempel vi kan følge. Et eksempel som bygger det gode, som verner om det som er rett og som gir fremtid og håp. Skulle liksom David være et eksempel for oss da? Han som myrdet Urias for å ta Batseba til kone? Nei, der er han ikke noe eksempel til etterfølgelse. Men det som skjedde siden skal vi legge nøye merke til.

Hvor ofte hører vi ikke fra rettsalen at den skyldige blånekter for å ha gjort noe galt. Men David sier derimot: Jeg har syndet mot Herren (12,13) Davids syndserkjennelse var det som åpnet for Guds syndsforlatelse så Natan kunne si: Så har også Herren tatt bort din synd; du skal ikke dø. (12,13) Naturligvis kostet det noe for David å erkjenne at han hadde gjort noe galt. For vi mennesker vil ikke innrømme at vi har gjort noe galt sånn uten videre. Det er ydmykende å måtte be om tilgivelse. Men allikevel er det det som åpner himmelen for oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1.Joh.1,9) Og uten at vi blir renset for vår synd kan vi ikke ha noe med Gud å gjøre. Men nå har altså Gud åpnet en vei inn til seg på. Det er ved at vi bekjenner vår synd. Så blir den renset fra oss. Vi får stå rene og skyldfrie og det fordi Gud lot straffen ramme seg selv da han lot Jesus dø på korset. Dette er det enkle evangelium. Budskapet om synd og nåde som David fikk erfare.

I salme 51 i Bibelen står det slik fra v. 1: Salme 51:1-3 En salme av David, den gang profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba. Vær meg nådig, Gud, i din trofasthet, slett ut mine overtredelser i din store barmhjertighet. Gjør meg ren og fri for skyld, og rens meg for min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, min synd står alltid for meg. (Sal.51,1-4) Slik var David. Han var så stor at han kunne bøye seg og bekjenne det som var mot Guds vilje. Han fikk nåde og det får vi også når vi går den samme veien. Selv mange kristne tar lett på synd i dag. Men når Gud tar alvorlig på synd, skulle vi gjøre det samme.

David ble en konge som ikke har hatt sin like. Han ble et redskap for Gud. Han var lydig mot Herren. Og den gangen han falt bøyde han seg og erkjente sin synd. Det fins ingen annen vei i dag heller. Og i dag også vil Gud forlate oss når vi kommer til ham i tro.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.