PEDAGOGIKK I MARXISTISK, NYMARXISTISK OG DISKURSRASJONALT PESPEKTIV

Som en konsekvens av den politiske nyordningen etter den annen verdenskrig, vokste det i Øst-Europa frem en rekke stater på marxistisk-leninistisk grunnlag. De mest karakteristiske kjennetegn for disse var:

En offisielt annerkjent ideologi som var bindende for alle, ett politisk parti som var statsbærende og som i realiteten hadde monopol på makten, et sentraldirigert næringsliv, gjennomføring og sikring av regimets verdisystem ved hjelp av ensrettede massemedia, politisk kunst og litteratur, gjennomregulerte skole og sanksjoner mot annerledes tenkende.

Nærmere betraktet hadde skolevesenet i disse stater visse karakteristiske trekk:

1)      På grunnlag av den sammfunns- og menneskeoppfatningen som det herskende partiet bekjente seg til, skulle oppdagelsen og skole bidra til å konsolidere systemet ved at man tok sikte på å få barn og unge til – emosjonelt og rasjonalt – å identifisere seg med den statsbærende ideologi.

2)      Som en konsekvens av den marxistisk-leninistiske filosofi ble oppdragelse og undervisning særlig tre momenter fremhevet som viktige: det polytekniske, det kollektive og det antireligiøse.

3)      Hva selve oppdragelsesstilen angikk, utmerket den seg ved streng disipling, gruppekonkurranse og systematisk anvendelse av symboler og riter (faner, opptagelsessermoner og løfteavleggelser)

4)      Et særlig karakteristisk trekk var barne- og ungdomsorginisasjoner med statelig monopolkarakter. Disse utgjorde ved siden av familie og skole den egentlige dynamiske oppdragelsesfaktor. Også de omfattende voksenpedagogiske tiltak hadde en tydelig politiserende karakter.