6. Det myndige menneske – den opplyste statsborger

Opplysningstiden dannet på flere måter høydepunktet på en utvikling som hadde sin utgangspunkt i renesansen.

Det gjaldt først og fremst sekulariseringsprosessen. Riktignok var første halvdel av 1700-tallet preget av religiøse vekkelser som især skyldtes pietismen og metodismen. Men i annen halvdel var det sekulariseringen som gjorde seg sterkest gjeldende. Den rasjonalistiske oppfatningen av kristendommen, som til dels hadde vært karakteristisk for renesansetidens humanister, og som var blitt skjerpet gjennom deismen, utviklet seg nå ikke sjelden til agnostisme og ateisme. Under ledelse av filosofer og litterater som Voltair, Diderot og d`Alembert førte kretsen omkring Encyklopèdien en uforsonlig kamp mot kirke og kristendom. Virkningen av denne spredte seg både i den gamle og i den nye verden, og bidro til å knesette kravet om et skille mellom kirke og stat og om en religionløs skole.

Opplysningstidens menneskeoppfatning var preget av optimisme og fornuft. Mennesket var godt og kunne trykt bruke sin fornuft på alle problemer, ikke bare vitenskapelige og tekniske, men også på etiske, politiske og religiøse. Overalt gjaldt det å finne frem tid det naturlige og oppdage den lovmessige sammenheng. Noe av encyklopedistene kom i denne sammenheng til å oppfatte mennesket utelukkende som et ledd i den naturlige orden, og enkelte tolket konsekvent mennesket etter fysikkens lover (LaMettrie Menneskemaskinen, 1748 og Paul Holbach Naturens system, 1770).

Under kampropet individuell frihet og likhet for loven  slo de politiske menneskerettighetene igjennom i den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og i den franske revulusjonen (1789). Men dels som en følge av de opprørende og umenneskelige trekk ved revulusjonen, vant motkreftene frem igjen, og dette resulterte i en fornyelse av eneveldet i den første halvdel av 1800-tallet.

På det økonomiske området ble merkantilismen avløst av fysiokratismen. Denne hevdet at jordbruket var den eneste virkelige produktive rikdomskilde, og at produksjon og handel i motsening til markantilismens regulering måtte overlates til kreftenes frie spill (økonomisk liberalisme).

Sosialt sett levde den alt overveiende del av folket i fattigdom og til dels ren nød. Det øvre sjiktet av borgerstanden, som nå rykket frem som en følge av næringsfrihet og handel, hadde liten politisk innflytelse, men fant uttrykk for sin kulturelle fremskrittsvilje på andre områder.

Fra renessansetiden av hadde det vært liten tvil om de gunstige virkninger av kultur og vitenskap. I barokktiden og særlig i rokokkotiden (1720-1770) fikk en lettsindig og nytelsessyk livsform stadig mer raffinerte uttrykk. Hele denne utviklingen i retning av en kulturistisk unatur ble utgangspunktet for den tilbake-til-natur-bevegelsen som Rousseau var opphavsmannen til og som også ble et karakteristisk trekk i romantikken.

Til tross for den radikale omvurdering av mangt i oppdragelsen, som Rousseau foretok på grunnlag av sin kulturfilosofi, var han likevel i sin pedagogiske tenkning et ledd i en bestemt pedagogisk tradisjon som hadde sitt utgangspunkt i renesansehumanismen (Montaigne), og som var blitt videreutviklet gjennom John Locke. Deres tenkning hadde en rekke felles trekk. De interesserte seg ikke for skolen, men for det enkelte barn. De hevdet at det var viktig å lære gjennom omgang og erfaring og la større vekt på karakterdannelse og kunnskapstilegnelse. De understreket betydningen av interesse og lyst i læreprosessen, av kroppslig oppdragelse, av tilegnelse av et håndverk og av reiser en del av dannelsen.

Rousseau dannet avslutningen på denne idestrømningen, samtidig som han var utgangspunktet for en ny utvikling. Gjennom sin radikale oppvurdering av barnealderens egenart og egenverdi virket han inspirerende på så vidt forskjellige pedagoger som Basedown, Pestalozzi, Kant, Fröbel, Spencer og Tolstoi – og ble en av de viktigste forutsetninger for reformpedagogikken i begynnelsen av 1900-tallet.

På et punkt viste Basedow seg å være mer i pakt med fremtiden enn Rousseau. I motsetning til Rousseaus huslærerpedagogikk var hele Basedows pedagogisk virke innsiktet mot skolen, liksom han også understreket at skolen  burde være en offentlig institusjon.

Annen halvdel av 1700-tallet ble da også den epoken da arbeidet for en offentlig folkeskole som hadde tatt til på 1600-tallet, vant frem i større utstrekning.

De lærde skoler ble til en viss grad påvirket av de realpedagogiske ideer fra 1600-tallet og fra filantropinismens nytte- og aktivitetsorienterte pedagogikk. Men gjennomgående beholdt den klassiske dannelse hegemoniet i gymnasiet langt ut på 1800-tallet.

Det arbeidet for å bedre lærerutdannelsen som pietismen hadde stått for opptakten til, ble nå fulgt opp av en rekke stater i Europa. I Preussen for eksempel ble det i perioden 1770-1830 opprette flere seminarer, Danmark fikk et seminar på Blaagaard i 1791 og Norge fikk sitt første stiftsseminar i 1826.