Patriarktid

Jødene kom så endelig frem til det lovede landet ledet først av Moses og deretter Josva etter Moses død. Den etterfølgende tid var preget av kamper mellom jødene og de øvrige stammene, og krigsheltene spilte en stor rolle. Omtrent på denne tid slo filisterne seg ned langs kysten som vasaller for farao Ramses III (ca.1175-1144) og kom snart i konflikt med jødene.

Tiden fra ca. 1050-920 var preget av politiske konflikter som først og fremst skyldtes økonomi og religion. Det som holdt det tidlige Israel samlet var dets politiske struktur og dommerne. Den politiske oppdelingen i 12 deler - amfictyonet - var vanlig i oldtiden. Tallet 12 er neppe tilfeldig, men diktert av at hver og en hadde sin måned som vokter av den sentrale helligdom. Ordet stammer fra gresk og betegner at stammene som oppholdt seg i området rundt en sentral helligdom gjerne var oppdelt i 12 grupper som bare samlet seg ved de store religiøse høytidene, da det også ble avholdt ting.

Monarkiet

Monarkiet dukker opp for første gang i jødenes historie med kongene Saul, David og Salomon. Riket nådde sin største utstrekning under David, og var også en sterk militær makt på denne tiden. Salomon klarte stort sett å holde riket samlet, men ble mer og mer upopulær, både fordi han bygde tempelet med tvangsarbeid, og fordi han begynte å selge unna deler av territoriet for å dekke sine økende utgifter. Heller ikke overholdt han de tradisjonelle stammegrensene i sin oppdeling av riket i 12 administrative enheter.

Monarkiet som institusjon var totalt fremmed for jødenes tradisjon, og etter Salomons død (ca. 920) ble riket delt mellom hans to sønner. 10 av stammene falt ut av den jødiske historien og det ble de to stammene Juda og Benjamin som førte jødefolkets historie videre.

Profettiden og det babylonske fangenskap

Etter kongedømmets fall opptrer den såkalte profettiden. Profetene har hatt enorm betydning for judaismens senere utvikling, og profetene var en bevegelse som varte i over 300 år. Tidligere hadde profetene vært såkalte profesjonelle sannsigere, men de som dukket opp nå var religiøse ledere med et sterkt kall. De fordømte gjerne sosial urettferdighet, foraktet tomme rituelle handlinger, og talte mot politiske og militære allianser.

Politisk sett var jødene på denne tiden kasteballer mellom egypterne i sør og assyrerne i nord, en kamp som endte med at den babylonske kongen Nebukadnezar seiret i ca. 600. Jødene var ikke videre begeistret for de nye makthaverne og det oppstod krig med dem, en krig som endte med at jødene måtte gi tapt i 597. De gikk da inn i det babylonske fangenskap. Til å begynne med var det bare de ledende familiene som ble bragt til Babylon, men snart ble resten av folket tvunget til å følge etter. Nebukadnezar raserte tempelet i Jerusalem i 586.

Det var i løpet av det babylonske fangenskapet 597-538 at fortellingen og de juridiske kodekser fra Israels fortid ble samlet og redigert til noe som ligner den form de endelig har fått i Bibelen. Samtidig ble også Jahve den ene Gud, skaperen og herskeren over verden og historien. Etter eksilet vendte jødene tilbake og gjenoppbygde templet som stod ferdig i 515.