Frankrike på denne tiden preges av politisk absolutisme, en tenkning som finner en av sine sterkeste legitimeringer i Hobbes' bok Leviathan (1651). I England erstatter det konstitusjonelle monarkiet absolutismen i 1689 med "Declaration of Rights", som lovfester forskjellige lovgivende og utøvende makter etter modell fra John Locke. Med dette må kongen underordne seg parlamentet.
Religøs tenkning heller mot det vi kan kalle deisme. I dette århundret finner vi også de første som antakelig kan kalles ateister. Det å være ateist blir først mulig nå
På begynnelsen av århundret raser diskusjonen mellom les anciens og les modernes, som ender med at les modernes vinner. Opplysningsprosjektet kulminerer i utgivelsen av den store franske Encyclopedien, som kommer ut mellom 1750 og 1772.
Borgerskapet vokser seg sterkere og de første aviser og tidsskrifter dukker opp. Den såkalte borgerlige offentligheten vokser frem i regi av kaffehusene og salongene både i England og Frankrike. Stikkord er sosiale endringer og vitenskapelige fremgang. Det dannes akademier og selskap. Naturvitenskapen står mot kirken, fornuften står mot tradisjonen. Frem til cirka 1750 står fornuften for et optimistisk fremtidssyn. Mennesket blir myndig, kan man si.
Etter 1750 utgjør Rousseau en reaksjon mot opplysningsfilosofien. Rousseau setter følelser opp mot fornuften, felleskap mot egeninteresse, og vil tilbake til naturen. Både Rousseau og opplysningstenkerne ser mennesket som godt. Det som skiller dem er synet på det onde. Rousseau ser det onde som noe som er kommet inn med kulturen, opplysningstenkerne ser det onde som noe som skyldes uvitenhet. Rousseaus kritikk blir opptakten til romantikken. Rousseau-Kant, en tradisjon som ser filosofi som forsvar for religion og moral. Rousseau-Burke, en tradisjon som ser felleskapet på bekostning av individet. Opplysningstenkerne mener at mennesket blir ufritt, moralen har ingen plass. Kant derimot knytter moralen til fornuften for å redde menneskets frihet.
Den intellektuelle drakampen mellom les anciens og les modernes gikk på hvilken tidsalder som var viktigst, antikken eller nåtiden, altså mellom de som mente at mennesket rent kulturelt hadde vært på sitt høyeste i antikken og at den siden bare var gått nedover og de som hevdet at kulturen og utviklingen hadde gjort store fremskritt siden antikken og det gikk stadig bedre og stadig fremover, kan ses som et uttrykk for en krise i den europeisk bevissthet. Man var blitt stadig mer fremtidsrettet. Den lineære historieoppfatning (innført av Augustin) fikk ny begrunnelse i vitenskapen. Diskusjonen endte med at fremskrittstanken vant. Og man tenkte seg det slik at fremskrittet ikke bare gjaldt teknisk og vitenskapelig utvikling, men at også moralen gjorde fremskritt. Det eneste som manglet for at dette skulle gjelde alle, var opplysning, slik at det kunne bli en slutt på all overtro og alle fordommer knyttet til uvitenhet. Mennesket er av naturen godt, og livets mål er dennesidig velvære, som kan nås gjennom vitenskapen. Det som hindrer dette er vanviten og overtro. Følgelig er det behov for mer opplysning. Med mer opplysning vil mennesket bli mer moralsk. Det var i denne ånd kretsen rundt D'Alembert og Diderot gikk i gang med å utgi Encyclopedien. De fleste franske intellektuelle var bidragsytere til dette verket. Rousseau skrev blant annet om musikk.