Kristne tenkere i epoken

Paulus

ble født omkring Jesu fødsel i diaspora av ortodokse jødiske foreldre og arvet sin romerske borgerrett fra dem. Han ble utdannet rabiner, dvs teolog og jurist, i Jerusalem, sluttet seg til fariseerne, og ble en ivrig kristenforfølger. Vendepunktet kom på en reise til Damaskus, og det var fra denne opplevelse at hans apostelbevissthet stammet. Med utgangspunkt i menigheten i Antiokia foretok han tre store misjonsreiser i årene 48-58.

Hans forkynnelse førte stadig til konflikter med menigheten i Jerusalem og skapte store tumulter blant jødene. Konflikten ble bare delvis løst på Apostelkonsilet, og under et nytt oppvaskmøte i Jerusalem i 58 kom det til heftige sammenstøt med jødene. Paulus ble arrestert av romerne, som deporterte ham til Roma to år senere. Her satt han 2 år i fengsel.

Om hans videre skjebne fortelles intet. Oldkirkelig tradisjon forteller om en misjonsreise til Spania og at han etter hjemkomsten til Roma led martyrdøden under Nero. Man kan således anta at han døde en eller annen gang mellom 62 og 68.

Paulus er kirkens første teolog med en egenartet og markant kristendomstolkning som kirkehistorisk har hatt avgjørende betydning. Han kjempet for hedningenes likerett med jødene innenfor kirken uten at de skulle måtte overta jødisk fromhet og moral. Hans oppgjør med jødisk lovreligion og jødisk-kristne kompromisser ble avgjørende for kirkens overgang fra en jødisk Messias-sekt til universell kirke og verdensreligion. En radikal nytolkning forankret samtidig hedninge-kristendommen i GT.

Hans tenkning er bare blitt forstått i kritiske perioder i kirkens liv, hvor han er blitt gjenoppdaget, både av Augustin og i særdeleshet av Luther og andre reformatorer, for hvem han var en avgjørende inspirasjonskilde.

Tertullian

(160-220 e.kr) ble født i Karthago av hedenske foreldre. Etter en grundig gresk og latinsk utdannelse og et inngående filosofistudium, særskilt Platon og stoisismen, gikk han som voksen over til kristendommen. Herefter hevdet han at bare denne satt inne med sannheten og benyttet tiden til å bekjempe den greske filosofi som demonens verk. Han har utøvet en varig innflytelse på det latinske kirkespråk, hvis terminologi for en stor del er skapt av ham.

Augustin

levde i perioden 354-430 og var oldtidens største kirkelærer. Hans åndelige utvikling bragte ham i intim kontakt med hele senantikkens høyeste dannelse og med alle dens ikke-kristne åndsstrømninger, særlig manikeismen.

Han lot seg døpe i 387, og de siste 35 år av sitt liv øvet han en mektig innflytelse som biskop i Hippo, organiserte klosterlivet, deltok i alle samtidens dogmatiske kamper, hadde en avgjørende innflytelse på læreutviklingen og utfoldet et rikt forfatterskap.

Som teologisk tenker har han øvd innflytelse på alle senere kristne slekter i Vest-Europa. Hans teologi er en selvstendig syntese av hele antikkens teologiske tenkning, hvor hans eget originale bidrag er læren om menneskehetens syndighet, om den ufrie vilje og om frelsen av Guds nåde alene. I hans historiefilosofi tolker han historien som den store strid mellom verdensriket og gudsriket. De forskjelligste teologiske skoler i middelalderen hentet inspirasjon og argumenter fra ham.

Historiefilosofene bygde på hans historiekonsepsjon, og reformatorene festet seg ved sider som læren om synd og nåde og ved predestinasjonslæren. Av nyere dato merkes hans innflytelse særlig i jansenismen.