Orfismen

Orfismen hadde sin begynnelse på 500-tallet f.Kr. Den regnes for opprinnelig å ha vært en reformbevegelse innen Dionysosreligionen. På 400-tallet fikk den stor utbredelse, særlig i Attika, Syd-Italia og Sicilia. Videre spredte den seg til Romerriket, særlig i republikkens siste tider og begynnelsen av keisertiden. Senere lot nyplatonistene seg inspirere av orfisk litteratur.

Denne greske mysteriereligionen skulle ifølge sagnet være innstiftet av Orfevs. Tesen om at mennesket har en udødelig sjel som gjennom askese kan frigjøres fra sitt fangenskap i kroppen, stod sentralt. Man kunne også bli gjenfødt som dyr. Orfistene var derfor vegetarianere og opponerte mot statskultusens blodofre. Deres sjelevandringslære har, som vi ser i alderdomsdialogen Timaeos, også inspirert Platon.

I orfismens kosmogoni er urprinsippet Tiden (Kronos). Kronos frembragte Verdensegget, og ut av dette kom verdens skaper, som het Eros eller Fanes. Han var vidunderlig vakker, med tre hoder (et gudehode i midten, på sidene okse- og løvehode) og gyldne vinger, og han var tvekjønnet. Zevs' sønn Dionysos-Zagrevs ble slitt istykker og spist av titanene. Athene reddet hjertet og ga det til Zevs, som spiste det. Slik kunne en ny Dionysos bli født. Titanene ble brent til aske av Zevs' hevnende lyn. Av denne asken ble menneskene skapt. Derfor har menneskene i seg noe guddommelig, som stammer fra Dionysos, og noe titanisk, gudsfiendtlig.

Synet på inkarnasjonen som en tilsmussing av sjelen hadde sin parallell i deres rituelle tilsøling av kroppen. Mystene ble gnidd inn med slam og kli, evt. gips eller kalk, og deretter vasket rene igjen. De frommeste tok med seg hele familien og gjennomgikk dette renselsesriualet hver måned.

Aristofanes gjør i Skyene (oppført på Dionysosteatret i Athen i 423 f.Kr.) Sokrates til en parodi på en orfist som innvier en tilårskommen besteborger til "den rette forståelsen av de guddommelige ting": Den gamle setter seg på en skammel og legger en krans om sitt hode. Deretter gnir Sokrates to pimpesteiner mot hverandre over hodet hans. (I Knut Kleves gjendiktning fra 1977 bruker Sokrates mel istedet for pimpestein.)

I Evrippides' Hippolytos med kransen (oppført i Athen ved Dionysosfesten våren 428 f.Kr.) skjeller kong Thesevs ut sin sønn, orfisten Hippolytos, som han mistenker for å ha forgrepet seg på sin stemor:

"Så du skal være slikt et overmenneske-
du skal ferdes mellom guder, ren og skjær
og sedelig! Ja, skryt du bare det du kan.
For jeg tror aldri gudene har mistet all
forstand og vil meg ondt. Nei, bare skryt
av det du spiser, at det ikke er av dyr,
men rene plantekosten - hykler, som du er!
Bøy bare rygg for Orfevs som din rette drott,
og vær du vilt begeistret for hans haug av skrifter
- det rene nonsens! "

Orfistene var pga. sin dør-til-dør-virksomhet lite populære blant Athens intellektuelle. De ble også oppfattet som sære og puritanske. De fikk imidlertid, via pythagoreerne, stor betydning for Platon. Også skalden Pindar var inspirert av orfismen.