I MAMONS KLØR

Av

Arvid Kristensen

Forord

Bestefar skrev denne boken inn på blokk. Det ble 205 håndskrevne sider, og tallene i parantes refererer til orginalmanus.

Jeg var ofte på besøk hos bestefar, og mormor. Det er først etter at jeg ble voksen at jeg ble kjent med at bestefar skrev en bok. Dette har han gjort etter at han fikk slag, og ble lam i den ene siden. Å sette seg ned å skrive en historie som sannsynligvis er fra virkeligheten er i dette lys en sterk prestasjon.

Under innskrivningen har jeg forsøkt å beholde orginalspråket, dvs. jeg har ikke endret rettskrivningen til dagens språk. Et par ganger har det vært vanskelig å finne setningen, og da har jeg funnet en setning som gir mening til historien.

Jeg har skrevet inn manuset over en periode på 2 år, for at bestefars etterkommere skal få muligheten til å lese dette.

I mamons klør

I historien følger vi Margit fra hun er lite barn, og hele hennes liv i kampen for å få tak i penger. Fortellingen har mange overraskelser. Du vil få et innblikk i livet på landsbygda, og kampen for å overleve der.

                                                                                  Lykke til med lesningen!

                                                                                  Ørje/Veieland/Gruben

                                                                                  Sommeren 2007

                                                                                  Bjørge Arvid Johansen Aass  

I MAMONS KLØR

Av

Arvid Kristensen

Inne i fjøset var det godt og varmt, de to unge fjøs guttene var ferdig med det grøfste av morgenstellet, nu var alle dyrene striglet og børstet, det luktet sagflis og forstrø, de stod begge og lo, og snakket sammen. Den ene så hele tiden ut av vinduet, han holdt øye med gang døren på den andre siden av tunet, der bodde fjøsmestren . I går var Andersen i sitt dårlige humør, det er han som står og holder vakt ved vinduet som kommer med den bemerkningen. Ga jeg for et sinne det er i den mannen, ikke kan jeg forstå at nogen kan leve sammen med en slik mann i årevis, stakkars Martha, kona til den typen, den unge fjøsgutten drar fort hodet vekk fra vinduet, der kommer han alt han Olaf, begge to for samtidig etter den fjøskosten som står nærmest, begge to er opptatt da fjøsmesteren er i annmasj.

Inn kommer Olaf, han har en holdning (2) som en general, rett i ryggen som en felebue, nei god dag! Gutter, dere er på plass ser jeg. Ingen av de to svarte, bare hilser, begge ville først se hvordan Olaf er i humør i dag. Snart høres det en susing i de store blanke melkebøttene, alle er i sving med melkingen, det er mange kuer, alle er melkesprengte, de står stille som mus, han Olaf er ikke nådig, hvist nogen av dem skulle vise seg til å løfte foten. Det er ikke vanskelig å se at Olaf ikke er i humør i dag. Melkingen er ferdig, Olaf setter fra seg melkekrakken, den fulle melkebøtten tar han med seg ut i kjølerommet, han tømmer den opp i silen, så snur han seg iritert rundt og går inn i fjøset for og gi den til guttene.

Martha kommer stille inn i kjølerommet, hun skal hente den melken som hun skal ha til sin private husholdning. Olaf får øie på kona, han går fra guttene, begge ser at Martha får en repremande, ingen av de to vet hvad det går ut på, men at der er kona som har gjort (3) Olaf i dårlig humør, det forstår de nu.

Nu er guttene alene, Olaf blir med kona inn, morgen stekket er slutt for Olafs vedkommende, nu skal regnskapet føres for dagen. Nu skal Martha ha små igjen, den ene av fjøsguttene rister på hodet, så færer han til, dem kommer tett der i gården, stakkars menneske. Inne i den lille stuen til Olaf sitter to av de minste barna på gulvet, begge to er jenter, Margit er størst, hun er liten men lur, søsteren Astrid er mer tilbakeholden, av gammel erfaring vet hun at hun må passe seg for Margit.

Olaf sitter og holder øinene med barna, han er streng i oppdragelsen, så det er ikke meget som går hans øine og ører forbi.

Martha ser på sin mann i smug, også hun har lært å si mist mulig når Olaf er i det humøret som han er i dag.

Kom hit til meg du barna mine. Olaf er bli i stemmen, Margit er på veg over gulvet før Astrid har fått den tunge bakenden sin opp fra (4) gulvet. Olaf liker og snakke med barna, men om natta må Martha opp, hvist noget kommer på.

Her skal dere få hvær deres pengestykke, men legg den på sparebøssene deres. Margit stirrer på pengestykkene, hun forter seg og ta den ene, hun følger nøie med Astrid, hun tar også sin del, men hun legger den i en av de små lommene på kjolen sin, Margit fulgte godt med hvor hun la den, selv løp hun rett bort og hentet sin sparebøsse, hun smilte gått da hun hørte den datt ned blant de andre i sparebøssen.

Barna lekte vindre som intet var hendt, men nu mente Astrid at hun hadde tid til å stappe sin skilling på bøssen, den lille lubbene handa smatt ned i lommen, men snart tar hun handa opp igjen, den andre lommen blir også undersøkt, heller ikke der finner hun det hun leter efter, de brune øinene følger gulvet rundt i det lille rummet, Margit er opptatt med sitt, men hun følger Astrid med øinene. Margit spør uskyldig. Har du mistet den Astrid? Jeg la den i lommen, men den er ikke der nu. Begge to leter en stund, men uten (5) resultat Astrid snufser litt, hva er det nu som er galt da? Maren kommer bord til Astrid, det er om å gjøre og få dem til å tie før Olaf blir blandet inn i saken. Jeg har mistet pengen min snufser Astrid. Vi finner den nok trøster moren. Det er ikke nok til å trøste Astrid, hun snufser nu så høit at Olaf blir oppmerksom på at det er noget ekstra. Du kunne lakt den på bøssen med det samme Astrid, også øinene til faren ser rundt på gulvet, Margit ser på far, hun også, og sier freidig, ” Det skulle du ha gjort Astrid”

Den skulle jo være her i nærheten, moren ser på Margit, du vet heller ikke hvor den er da Margit? Nei hvordan kan jeg vite det, Astrid la den jo i lommen sin. Olaf ser på Margit, men han spør ikke om hun vet hvor den er, men morens spørsmål gjør at mistanken blir rettet på Margit. Vi finner den nok da jeg gjør rent i morgen, med det er faren over for denne gang. Margit var nu redd for det som kunne ha hent, dette var nære på.

Kvelden kom, barna hadde lakt sed, Martha hadde sakt god natt til begge jentene,  (6) hun skulle rydde litt opp etter bana, når hun tok strømpene til Margit for å ha dem på plass til neste dag, så trukket pengestykket på gulvet.

Stakars deg Margit, du kan vare glad at far ikke så dette, da hadde han nok slått deg med kubannet som han pleier. Margit gikk bort og la pengen på sparebøssen til Astrid.

Årene gikk, begge jentene vokste seg store. Nu hadde Olaf sluttet som fjøsmester, han ville prøve og komme inn på et av de nye annleggene som det er så mange av nu efter unionsoppløsningen med Sverige.

Det blir stadig flytting, Olaf kunne ikke slå seg til ro nogen steder, han hadde vandreblod i årene sa Martha.

Skoletiden gikk så fort, snart stod Margit for presten, hun hadde blitt en stor pen jente, Astrid hadde enda et år igjen av sin skolegang.  Olaf og Martha var i den stillingen at de ikke kunne ha Margit gående hjemme, så det blev til at Margit skulle ta tjeneste på en gård i nærheten av hjemmet. (7) Margit var nøisom og sparte det meste av det hun tjente. Margit så på seg selv i speilet, hun skulde på en liten tilstelning som de unge selv hadde fått i stand. Margit var spent på om Tor kom på festen i kveld. Klokken var allerede over den tiden som var angitt på den plakaten som Margit hadde lest, best og se og komme seg av sted.

Margit hadde hankt av seg yttertøiet nu står hun i dør åpningen, øinene søker firt rundt i det lille forsamlings lokalet. Jo, der borte i en krok får hun øie på Tor, han er stor og bredbeinet, rikti selvsikker og brautende.

Margit og Tor gikk sammen hjem over. Tor skrøyt av seg selv, og om alle de plana han gikk og skulle sette ut i livet, først ville han kjøpe seg en gård, så ville han starte en revefarm. Revefarm, Margit ler høit, er det ikke nok an den elendigheten som det er da. Tor smiler av Margits mangel på vett. Det er slik rev som går her rundt i skogen, nei det er noget som heter sølvrev, den holder vi i disse store burene, dem får valper, så med tiden (8) blir det store greier. Tor så for seg hele gullgruben sa han, han hadde hørt at det blir betalt flere hundre kroner for bare et eneste skinn.

Det høres jo veldi fint ut, men fåreløbi er det jo bare planer opp i hodet på deg Tor, og da gir ikke jeg star for dem.

Margit gikk og små lo og holdt leven med Tor, på en måte likte hun denne brautingen hans, men også så hun også at mulighetene var der.

Det blir meget til at Margit og Tor møttes når dem var ute og moret seg, det var jo bare lørdags kveldene som dem hadde anledning til å treffes.

Det blir til at Margit og Tor gikk sammen slik i et par år, planene til Tor var fremdeles bare oppe i hodet til Tor, men det stod på startkapitalen unskylte Tor seg, nu snakket, den er fastere sammen, om sine planer og problemer.

Vi kunne jo gifte oss slår Tor frempå, du har jo også spart deg nogen kroner. Nu våknet Margit, det er jo mine penger det Tor, ja men hvist vi gifter oss, så blir det vel våres penger. Margit dro på det litt, men så sier hu litt mer fortroli, vi får avente og (9) se tiden litt ann.

Tor sitter og snakker med banken. Jeg synes du er stiv i prisen, dette er jo nærmest et småbruk. Nei, hvist du vil kjøpe gården, så kan det ikke bli på tale og selge den villigere. Vi får se på det til neste helg da, Tor gjør seg klar til å gå. Jeg skal gå ned tusen kroner til, men da må du bestemme deg nu sier eieren. Jeg kjøper den, sier Tor, han tenker på Margit og de kronene som hun vet hun har spart. Ja så blir vu enige om og møtes hos sakføreren tirsdag til uken da, så ordner vi med salget der, du vet det Tor at det er vi best tjent med begge to.

Nu har jeg kjøpt meg gård, Tor er høi i hatten der han står forand Margit. Hvor meget måtte du gi for den da? Nei jeg skal møte på kontoret til sakføreren tirsdag, Tor gruet seg for å komme med det han har på hjertet. Disse pengene du har da Margit, du kunne vel tenke deg, og spøtte litt til, så gifter vi oss, så slipper vi og gå slik i årevis.

Det blir snakket frem og tilbake, Margit likte godt Tor, men pengene hennes (10) dem hadde hun lite lyst til å betro andre. På en betingelse sier Margit, da skal jeg være med til sakføreren, jeg vil ha mitt på det rene.

Inne på kontoret til sakføren satt selgeren allerede da Tor og Margit kom, så det blir ikke til til nogen rådslagning på to mans hånd.

Vi får sette opp kjøpekontrakta da, sakføren hadde det travelt, han var jo ruttinert i slike saker. Prisen er dere blitt enige om efter som jeg sjønner, så er jo den saken i orden.  Sakføreren finner frem papirene, snart er han i full sving for å få brakt alle formaliteter i orden. Han skriver samtidig som han snakker med en andre. Omkostninger ved salget blir og belaste kjøperen, likeledes tinglysningen av papirene. Margit sitter og vrir seg på stolen, hun har noget på hjertet, sikkerheten for sine penger, likeledes den provisjonen sakføren skal ha, det blir jo meget mer en Tor hadde nevnt for henne. Nu orker ikke Margit lenger, hun avbryter sakføren i hans arbeide, hun legger saken frem for han, at dem ikke er gift enda, men at dem skal gifte seg i nærmeste (11) fremtid. Da får vi vell føie litt til i kontrakten da, hvist du mener det er nødvendig, han smiler litt, Tor blir litt forlegen, men han sier ikke noget. Samtidig mener jeg som Margit at Deres gebyr burde deles på både kjøper og selger. Sakfører smiler ikke nu av Margit, han sier så begge hører det. Den unge damen der vet nok hva penger er værd. Kjøperen protesterer heller ikke, så da blir vi enige om det da, spørsmålet blir rettet til dem alle, selgeren bare nikker på hodet. Hva skal vi gjøre med deres andel da frøken, Margit bestemmer seg fort. Jeg vil ha garanti for mine penger. Sakføren sitter og ser igjennom kontrakten som ligger der nesten ferdig. De vet det frøken, det er jo heftelser på gården, den er jo ikke gjeldfri. Omsider blir dem enige. Margit får brakt sitt på det tørre , Tor blir nesten til null.

Tor var litt snurt på hjemvegen, han var ikke så brautende, han hadde lært mer om Margit på den tiden hos sakføren, en han hadde gjort på den tiden dem hadde vært forlovet. Samtalen går trått, men så (12) sier Margit i en blid tone. Jeg sparte jo deg for hele gebyret til sakføren. Men så blir jo nesten hele gården din også sier Tor i en spøkefull tone. Margit går lett og ledi nu da hun har dette på det tørre.

Margit har nu byttet plass, nu har det vært flere månter siden hun var hjemme, så det blir til at Tor skal bli med hjem til Margits hjem neste gang det passer slik.

En kveld Tor sitter oppe på kamerset til Margit, dem snakker om løst og fast, da sier Tor plutselig uten å tenke så nøie hva han sier. Hvordan kommer gamlingene til og ta det, når dem hører at du skal gifte deg med en bonne. Ja du er en fin bonne. Margit parerte kjapt og kontant. Ikke vet jeg hva vi skal gjøre med den lille gården helt nede  ved fjorden, den ligger jo så langt fra folk, der skal vi ikke bli tråkka ned, Margit er skuffet i stemmen.

Det er jo nettopp derfor at jeg kjøpten. Vi kjøpte den. Margit legger selv kjekt på vi samtidig kan Tor se at hun blir litt sint, de er Margits måte og (13) reagere på, særlig i pengesaker.

Tor gikk inn i venterummet på stasjonen, nu  får du kjøpe biletter, da før det kommer så mange. Skal ikke du kjøpe billett da? Tor ser på Margit, hun har plassert seg på en krakk, lankt fra billett luka. Tor gjorde som Margit sa, han viste godt at han måtte føie seg hvist Margit hadde sagt noget.

Martha og Olaf gigg og ventet på kveldstoget, begge to var spent på hvordan mannen, eller forloveden til Margit så ut, om det var en fyr som Margit var kjent med.

Der nede i svingen ser jeg dem kommer. Martha retter litt på kjøkkengardine, Olaf børster litt av jakkeslagene, Olaf er litt av en pirkede type, kritisk i klæsvegen, han har bodd mange år i hovedstaden, han vet da enda hvordan alt skulle være da, bare ikke økonomien hadde vært så trang.

Du værden for en buse, Martha ser på Olaf , hun smiler, så sier hun for seg selv. Jeg synes han ligner litt på en gorilla jeg, så lange armer han har, ser du det Olaf? Det er da i alle fall en sprek kar, Olaf gjør seg klar til og gå ut på trappen og (14) ønske dem vellkommen.

Alle sitter rundt kveldsbordet, Tor har kommet på god fot med Olaf, han hadde lurt med en halv flaske Conjak, den hadde han ikke vist Margit, men han hadde forstått at han ikke sa nei takk til en liten dram.

Jeg har forstått det slik på brevene til Margit, at du skal starte opp med pelsdyrfarm. Olaf ordlegger seg i hovedstad sjargang. Det blir med revefarm ja, Tor er stolt der han sitter, han kaster et øie bort på Margit der hun sitter og snakker med moren.

Så blir det til at dere tar ut lysning da? Martha snakker nu så høit, at hun mener også de to andre vill blande seg i samtalen som de to er opptatt av. Olaf reiser seg litt opp av stolen, går en tur bort over gulvet, han ser på Margit, så sier han mest henvendt til henne. Ja det er jo skikk og bruk at foreldrene til jentene holder bryllupet, så vi må jo påta oss dette. Martha kaster et øie bort på Olaf, men han ser ikke at Martha har noget på hjertet. Dette kommer brått (15) på oss, men det er jo om og komme i gang for seg selv, des før jo heller. Olaf ser  på Tor, begge reiser seg, og tar en tur ut, resten av halvflasken går nu med, begge to går inn som ingenting skulle vært hent. Bryllupet blir bestemt, alt skal ordnes denne helgen, best og passe på nu da Margit er hjemme, så ikke noget blir uteglemt. Det blir  om lørdag en månte fra i dag da? Martha sier det til Margit, men også Olaf hører det, han bare sier det er greit og få det overstått. Jeg gleder meg til å ta fatt nede på Sanstad. Heter den Sanstad gården din Tore, ja, den heter så, Margit ser på Tore, hun ventet at Tor skulle si noget fra eller til, han viste jo at det ikke var bare hans gård, men Tor nevnte ikke noget, han mente at det ville redusere han selv, det fikk han og Margit ha for seg selv, hun hadde det jo på papiret, så han mente at det ikke behøvdes og publiseres til alle og en hvær.

Bryllupsdagen opprant, Margit traff mange tidligere venner og venninder, mest gledet hun seg til og se og (16) snakke litt med søsteren Astrid, hun hadde ikke sett henne på to år nu, det hadde aldri passet slik at dem hadde vært hjemme samtidig. Astrid hadde arbeidet i byen, mens Margit der i mot mest var opptatt av gårdsarbeid og denslaks.

Margit skatt, det var nogen som la hånden på kuldren hennes, hun snur seg, nu ser hun inn i de brune øinene til Astrid. Hun smiler til Margit, ikke se så forskrekket ut da Margit. Det er jo bare meg. Men så forandret du er blitt Astrid. Jeg kjente deg ikke igjen, det er sant altså. Margit følger Astrid fra til issen, så utbryter hun nei så pen du er Astrid! Ha jeg forandret meg så meget da? Du vet det Margit, to år i vår alder er lang tid. Hvordan liker du Tor da? Margit ville gjerne høre Astrids iaktakelse av Tor. Det er ikke min type, men det er jo du som skal ha han, så bare du liker han, så er vell den saken i orden. Begge jentene ler høit, det gamle gode forholdet er opprettet, bare med en forskjellet at Margit forstår at nu har Astrid kommet over (17) den tiden da Margit var store søster.

2.Avsnitt

Nede på Sandstad, der Tor og Margit  og bar inn møbler, nu var snart den store høivogna frame. Sett inn hesten du da Tor, imens skal jeg slå av nogen fillebard, så vi får lunket litt på kaffekjelen. Elektrisk lys var ikke almindeli på slike avsids liggende steder i den tiden. Snart var Tor og Margit i full sving med de daglige gjøremålene, Margit skrapte til litt av hvært, økonomisk var hun som få, samtidig sparte hun ikke seg selv, i alle travle stunder møtte hun opp på gårdene i nærheten. Hun fikk på den måten støttet litt til, ikke alltid blir det rene penger, men altid noget som hadde sin verdi. På den gården hun hadde vært i går, der hadde hun fått en ligge gal høne, pluss 12 egg, nu hadde hun i alle fall fått en start. Hun hadde også lovet seg bort på en av de større gårdene oppe i bygda, det var potetopptaking, så der ville det bli flere dager. Der hadde dem også grisunger til salgs, Margit tenkte høit (18) der hun gikk på kjøkkenet og stelte i stand kveldsmat til Tor. Ja den skal bli fin den grisen, bare han får mat nok. Hva er det du sier Margit. Du snakker om at grisen skal bli fin bare den får mat nok, han ler høit, vi har ikke nogen gris, så det må jo våre meg du mener. Jeg bare tenkte høit, sier Margit, hun smiler, og snur seg mot konfyren. Skal du utpå noget i morgen da Margit? Tor har lakt seg, han bare venter på at Margit skal bil ferdig, så også hun kan koppe og få lakt seg. Ja du vet jeg har jo lovet meg bort i denne potetopptakingen, jeg gruer meg, men jeg skal gå, enda jeg føler meg både kvalm og uopplakt. Ja se å få lakt deg da Margit, så kan det hende at kvalmen gir seg. Jeg har nestent at det det er en liggingen som har skylden i hele kvalmen jeg, Margit smiler av Tor’s uforstand. Margit møtte opp til hvær dag, hun ville ikke gi seg, hun hadde sakt fra at hun ville svært gjærte ha en grisunge, istede for rene penger, bonnen hadde ikke noget mot det, så nu var det bare å holde ut. (19) Ut på våren kom den første fødte, det blev en gutt, så Tor var for nøid med resulatet, det kan vell bli flere, så vi kan jo få en jente siden mente Tor.

Nede på Sandstad gikk dagen som en røyk, enda hadde dem ikke fått satt tilside så meget at dem hadde fått råd til å kjøpe seg et par sølvrev til livdyr, at dem hadde vært så innmari dyre, det hadde ikke hværken Tor eller Margit inbilt, flere tusen kroner per par, en hel formue bare det.

Nei vi får satse på vanli gårdsdrift i de første årende, det blir bedre bare vi får litt tid på oss. Det blir som Tor sa denne gangen, Margit blir skremt av de store prisene på sølvrevene.

Margit var på vei oppover de lange bakkene, hun måtte til kjøbmannen en gang i uken, det var litt av hvært dem trenkte, selv om dem hadde det meste selv nede på Sandstrad. Margit var også inne på postkontoret, i dag var det et brev til en avveksling, brev fra Astrid, Margit ser på skriften, jo det måtte være fra Astrid.  (20) Margit river opp konvolutten, øinene farer ned over brevarket, jo det var fra Astrid.

Astrid skulle også gifte seg., det var det det gjalt, hun bare forteller at hun skal vies i Kiristiania, på kontor, hun ville ikke gjøre bryderi for sine foredre, dem hadde det vis hardt mente Astrid, jeg ser det når jeg er hjemme, føier Astrid til, jeg prøver å gi dem en liten håndsrekning, men det er så dyrt å greie seg her i byen. Dem hemme gjentar Margit, dem hadde hun ikke opslukt en tanke siden bryllupet, Margit viste også at dem hadde nok med seg selv, så det var derfor at hun sjelden var hjemme, hun var redd dem ville verre utgiftene ved det store brylluppet, hun hadde ikke nevnt det for Tor at hun hadde på sett og vis halveis lovet og betale halvparten selv, da Margtha hadde behodd Margit at Olaf hadde svært dårlig inntekter. Tor sitter og leser brevet fra Astrid så sier han stilt, Astrid så jeg var ei snill jene. Hun kunne ikke styre penger sier Margit kjøpt. Hva vet du om det da sier Tor. Det må (21) være forskjell på og styre penger, men det er jo også noenen som lar seg styre av penger, det siste må være verre en det første. Tor har nu gått helt av det den diskrigjerineringa av Margit. Du har i alle fall ikke greie på penger, Margit har nu blitt såpas sikker at hun har blitt små sint.

Tor og Margit hadde vanskelig for å komme fra dyrene, så det ble til at dem var hjemme, Astrid hadde nok bedt dem om og komme i bryluppet, men det skulle stå på et hotell nede i småbyen, så det blir dyrt mente Margit, nei da må vi kjøpe både klær og pusang, nei det får være.

Tor mente at det hadde vært hyggeli og komme ut en gang i blant. Nei ikke denne gangen sier Margit bestemt, hun regnet også med at der ville hun også hefte faren og moren, hun husket disse pengene som hun viste dem hadde blitt enige om, men Margit mente at bare foreldrene kom over denne knipe, så blir det vell snart med Astrid, da ville sikkert alt bli bedre. (22) Astrid og Jan slo seg ned i nærheten av der Astrid’s forelde bodde, Jan var alt mulig man, så for han var det det samme. Jan prøvde og komme inn på en bedrift i nærheten, Olaf hadde arbeidet der, men hadde vært nødt til og gi seg, da arbeidet galt for tunkt for han. Jan fikk arbeide, for han falt det ikke for tunkt, så for han var jo ung og sprek.

Nu var det blitt enda en til opp på Sanstad, det blir gutt denne gangen også, så det blir skuffelse for Margit denne gangen hadde hun ønsket seg en tulle. Du Margit, nu kan jeg få kjøpt meg en fin kjøkken vogn, hva mener du om det? Vi har jo høivogna innvender Margit. Den har jo ikke fjærer, då vi blir jo ristet så vi nesten ikke henger sammen baren vi skal opp i bygda.

O, det stykke, skal du få bestemme selv Tor, gjør som du har lyst til. Neste dag tar Tor hesten ut av stallen, han tar med seg bare laushesten, så Margit forstår at det kom til og bli handel med Tor i dag. Nogen timer senere kommer Tor kjørende, han føler seg som (23) den store kar, der han sitter høit på setet, bak i vogna er det også sete, så Tor mener at doningen er både fin og billig, den fine kjøpe summen hadde nok en del av skylden at Tor følte seg i fin form.

Hvordan liker du vogna da Margit? Tor ser på kona, hun er mest opptatt av brenvins. Denne har du da betalt godt, hvist jeg kjenner deg for rett. Tor sier en sum, men han slår av nogen kroner for sikkerhet skyld, nogen kroner som Margit ikke hadde kjenskap til.

Da fikk du kjøpeskålen etterpå da, Margit smiler, og mener hun ar avslørt Tor. Det var ikke store  slurken fastsetter ham, det hatte smakt med en til.

Tiden gikk, barna vokste opp så fort, begge guttene, dro seg opp samtidig, snart var disse guttungene halvstore, Margit fikk mer og mer og gjøre med barna. Snart hadde hun aldri anlednig til og støtte til, hun hadde jo sitt stell med dyrene, så hun hadde sitt hele døgnet. Nu nærmet tiden seg, snart skulle Margit ha enda et barn, denne gangen var det endelig en (24) jente. Nu får det være stopp sier Margit, nu har vi ut valg nok og så blir det vanskelig og greie seg skikkeli med så stor familie.

Det hadde regnet hele sommeren, det meste av åkeren lå i legde bortover jordet, den var nesten helt grønn, så Tor forstod straks at i år ville det bli et riktig uår. Alltid hadde dem plunder med denne åkeren, aldri fikk dem den ordentlig moden, Tor sier det til Margit, jo det måtte du vell sette den gangen du var nede og så på eiendommen, du kjøpte den jo ikke usett, Margit er efter på klok som alltid. Nei Tor, her på Sanstad er deit ikke solskinn mer en nogen få timer , og enda blir det lite, dem andre måntene ser vi jo nesten ikke sol, det var vell derfor han aventerte den som skikket til pelsfom den tidligere eieren. Jeg har snart gått nok jeg også, sukker Tor.

Nu melte de dårlige tidene seg . Usikkerhed og dårlig med arbeid blir til at det blir vanskelig og holde det gående. Tor hadde flere ganger gjort forsøk (25) på om å få lånt litt startkapital, men det var vanskelig.

Det var mange som startet opp med revefarmer, det erget Tor, han så at dem tjente godt, men disse livdyrene var så dyre, så det var som stenkte han, dom som var skikkelige pengesterke tok livdyr helt fra Canada, Tor tenkte på dette men en han hadde lyst til, han viste ikke på hvilken måte han skulle få litt fart i inntektene. Nogen kan du kjøre meg opp til handelsmannen, Tor? Margit står borte ved kjøkken benken og pakker eggekurven som hun skal ta med opp til kjøbmannen, det pleier og gå and å få byttet med litt vass. Ja, da tar vi kjørevogna, da vekker vi oppsikt, den er det ikke mange av rundt her. Du er en stor skrytepave Tor, Margit har lenge prøvd og plukke disse unotene av Tor, men det har ikke lykkes enn.

Begge to sitter og breier seg der de svinger inn på stasjonområdet, der kan Tor få bunnet (26) hesten, kjøpemannen har sin forretning ved siden av stasjonsbygningen, så det blir ikke lankt og bære egge-kurven.

Tor går rundt på stasjonsområdet, han liker og se seg om, meget nytt og se på her oppe, nede på Sandstad blir det hvist i det lange løp. Hei, du Tor! Er det din denne kjøredoningen, som står her? Tor går breibeint og smilende bort mot mannen som ropt.

Nei er det deg da Asbjørn, er du på disse kanter, hører ikke du til nede i Østfold. Jo det er riktig det inn rømmer Asbjørn, du vet jeg er opprindelig ute på Hvaler, men nu er jeg på foutningesreise. Forrettningsreise? Driver du butikk du da? Tor ser på Asbjørn med interesse, kanskje det var muligheter her hos den gamle kjenningen, han hadde ikke fått revefarmen ut av hodet enda Tor. Er du allene, har du ikke Margit med deg, det hadde vært hyggeli og få hilst på henne også. Du får nok hilst på Margit, hun er bare inne hos kjøbmannen og handler litt. Asbjørn står og betrakter den store brune hesten til Tor. Den store kappen her (27) den må vekk både være rask og sterk. Den er rask ja, Tor blir breibeint, han legger ut om hesten og hva den duger til. Tor spørr Asbjørn hva han driver med, det er ikke så godt og stå her forettninger, Asbjørn ser seg om på en forsiktig måte.

Nu kommer Margit ut fra kjøbmannen, hun går bort til hensten , plutselig står hun stille, hun blir litt blek med det samme , men hun dekker fort over sin forlegenhen, nei er det kjent folk her også da, Margit smiler, samtidig følger hun Asbjørns bevegelser og spør med stor interessse. Skal vi stikke inn på stasjonen og få oss litt hvist, Asbjørn ser på Margit, hun samtykker halveis, men hun vet at det er nokså dyrt på slike steder. Det er jeg s om spanderer selfølgelig, Asbjørn begynner og få føre mot stasjonsbyggningen.

Alle satte og spiste og snakket om det som hadde hent siden sist de hadde sett hinannen sist. Asbjørn slår frempå om at det hadde gjort seg men en liten drink. Her selger dem bare øl innvender Margit, og det er jo så dyrt, då det lar vi være, hun ser på Asbjørn. Et glass til oss hvær (28) skal vi ha, Asbjørn har alt reist seg, han er allrede borte ved disken, en av damene tar mot bekjeden, og gjør Asbjørn oppmerksom på at hun skal bringe det bort på bordet, Asbjørn ber samtidig om å få regningen på det han har bestilt.

Ølglassene står på bordet, Asbjørn ser  over regningen, han ber serveringsdamen om å vente litt, han vill helst gjøre opp regningen med det samme. Asbjørn tar i innelommen, han haler fren en stor blank lommebok, den er så full av seddler at den spriker med permene. Tor får ikke sakt noget, Margit blir helt hypnotisert av alle disse pengene, hun forsto at hun hadde nok dårligere råd en fol flest,

Vi får smake på ølet da, dere. Drikker bare av litt, jeg har litt og spe på med her i denne veska, men vi må jo være forsiktig, det er vell ikke tillat med medbrakt, Asbjørn smiler over til de to.

Jeg skulle ha snakket litt foretninger men det er så urolig her, så en får ikke samla tankene sine på den rette måten. Tor mener at det er (29) stille nok, det skal noget ensom så får han kjente noget i hodet. Kan du ikke være med på Sandstad da Asbjørn? Tor spør nærmest for å få med seg både Asbjørn og flaska. Kan jeg det da? Han ser på Margit , hun er ikke den samme som før, men det er vell ikke jeg heller tenker Asbjørn.

Når Tor så gjærne vill ha vist fram gården våres, så er det vellkommen med har du lyst. Nu blir det oppbruds stemmning rund bordet, dette her var hyggeli, Asbjørn ser på Margit og Tor, dette var bare slumpen, rene sjebnen om jeg skal si det selv, han skulle igrund ikke gått av toget her, men han gikk av her, det var en mann på dette toget han ikke likte, han hadde sett han flere ganger bare nu i sommer, og han var tilbøilig til å slå seg ned i den samme kupen som han satte seg i, rene igla.

Asbjørn får et rart uttrykk i ansiktet. Alle tre kjører nedover mot Sandstad, veien er bratt og smal. Margit sitter bak og holder et øie med vare, dem kan sprette over kasse-kanten, best og passe på tenkte hun. (30) Jaså er det her nede dere bor? Asbjørn ser seg rundt, øinene fanger inn alle detaljer, han likte dette stedet.

Tor kommer ut fra stallen, han ser Asbjørn står og ser over sakene. Et bortgjemt sted denne gården! Ja her er det stille og fredelig, føier Tor til. Tanken med det hele var at vi skulle starte pelsdyrfarm, men det krever så stor startkapital, så vi må bli helt stenkt. Du trenger altså og tjene sikkje e?? penger du da Tor? Ja det skal gudene vite, Tor rister oppgitt på hodet.

Kom inn da barn? Det er Margit som står på trappa og følger med hand som fåregår borte ved stalldøren. Ja vær så god da, sett deg borte og få deg litt i livet da Asbjørn, Margit er bli i stemmen, og i et godt humør. Borte ved kjøkken benken står de største guttene, de følger vell med hva som blir sakt og gjort. Tor prøver gang på gang og komme inn på Asbjørn og hans forettninger, men nu ser det ut som disse to guttevalpene skal være nok til og ødelegge hele greia, så Tor kaster et øiekast bort på vekkeklokka borte på kjøkkenbenken, det er vel snart sengetid (31) for barna nå Margit? Dem vet hvor dem pleier ligge, så det skulle ikke være nødvendig og følge disse store guttene opp på soverommet, innvender Margit. Legge seg alt nå da gitt, den minste gutten kommer med små innvendinger. Tor og Asbjørn har tatt seg nogen drammer, Margit vil ikke ha mer en den hun fikk oppe på stasjonen. Tor ser bort på guttene, fremdeles står de der og lytter, Margit ser at Tor blir irritert, litt pussa blir han vist også tenker Margit, ja så sovner han vell fort i kveld da, så slipper jed da lettvint med han. Asbjørn tar frem lommeboken, stikker til guttene en seddel hvær, så sier han en spøkefull tone, nu må dere gjøre det farens deres sa, små guttene må legge seg tideligh, hvist dem skal være i form neste dag.

Små guttene griper hvær sin seddel, borte er de på blunket. Den virket må jeg si! Asbjørn smiler, ja dem ligner på mora, heller ikke hun kan nok stå imot penger, Tor smiler brett. Det kan jo Asbjørn godt se, når han ser deg og det du har her nede. Margit er (32) ironisk i stemmen.

Nu er det bare Asbjørn, Tor og Margit, dem sitter rundt det lille smale bordet, samtalen dreier seg mest om gammel tid, det er allerede bestemt at Asbjørn skal være der natten over, der er ikke noget hast med han, Asbjørn disponere tiden slik  det passer han best selv sier han. Hva driver du egentlig med Asbjørn? Margit er nysgjerrig, du må da ha fin jobb? Det ser jeg på pengene , forbruket ditt. Fin jobb, men farlig smiler Asbjørn. Farli på hvilken måte da? Margit likte ikke at det skulle være farlig. Farlig hvist du eller rettere sakt skulle bli huket. En det noget som er ufarlig da? Tor glipper med øinene der han sitter i lenestolen. Margit sitter i soffakroken, Asbjørn i den andre enden av sofan. Det er nesten umulig og få sport oss opp, det er så godt planlakt, så jeg er ikke nervøs, men der er mange som er løsmunnet  og uforsiktig, da kan det gå galt, og da går det som regel ille, Asbjørn har enda ikke kommet med nogen antydninger om hva forettningene går ut på, men klokka går, så Margit ber Tor (33) går ut og steller dyrene, det blir bare å dra gress for kuene, slenge litt høi inn til høna, så skal det andre være i orden.

Tor reiser seg for og gå, vil du være med Asbjørn? Det er så fort gjort, stikk du Tor, plag ikke Asbjørn med det nu, Margit ser bort på Asbjørn der han sitter høi og slank, brun som en sjørøver. Da Tor er ute av døra, så sier Margit blitt, jeg synes du blir mer og mer lik en filmstjerne, og så brun du blir, har du vært i Spania, du er så brun som en sydlending. Asbjørn flytter seg nærmere Margit, han smiler til Margit, har jeg forandret meg så meget siden sist, da Margit, du var jo nesten bare barnet, det må være mange år siden sist. Ja en taper seg fort når en får barn, og meget og stri med føier Margit til. Hun flytter seg også litt nærmere Asbjørn, særlig nu da gamle dager kommer på tale. Asbjørn legger den ene handa på knet til Margit, til hans store overaskelse legger Margit sin ene handa oppå håndens hans (34) uten å bli det minste forandret.

Har de snakket forettninger? Tor smiler når han kommer inn.

Hvordan skal vi fått tid til det på den korte tiden da sier Margit, hun smiler og ser forbi Tor og bort på Asbjørn der han sitter sammenføi borte i den ene kroken på sofaen. Vi må vell snart krype til køis, men det kan vell ikke haste heller, Tor ser på Margit, hun har fått nogen heftige lass i kjrerere (Jeg forstår ikke hva som står), hun føler hånden til Asbjørn enda, det var følser som hun hadde tanker å være farlige med. Margit hadde lyst til og legge seg, men ikke med Tor, dette var første gangen at Margit fikk en slik innskytelse.

Karene snakker forettninger, Tor mener at vis risikoen ikke blir stor, Margit der mot ville ikke høre tale om slikt, ikke fårelobi i hværtfall, hun vill tenke over det sier hun.

Ja, ja, så får vi legge oss da, Asbjørn reiser seg, hvor skal jeg oppholde meg i natt da, han ser på Margit, hun står å tenker seg om. Du er lang Asbjørn, men jeg får vell re opp til deg her på sofaen, (35) vi ligger i annen etasje vi og barna, Ja her må det vell være bra og sove, jeg sovner nesten med det samme jeg legger med ned jeg haster Asbjørn, Margit mener at sofan blir kort, mun hun rer opp, Tor er alt på vegen opp trappen, begge to hører det knaker i den gamle trappa. Margit er ferdig med    å re, hun skal til og gå forbi Asbjørn, hun vill g å og legge seg hun også, har du det så travelt da Margit, ja du vet jeg må gå, Tor har jo lakt seg alt. Han taar efter margit, hun gjør ikke meget for og komme klar, hun kjenner en rar følse i kroppen når hun siger ned på sofakroken, men hun spretter igjen. Bliv du så pussa Asbjørn? Ikke bare det innrømmer Asbjørn, han sier god natt til Margit, og gjør seg klar til å legge seg.

Margit står på gulvet, hun ser først inn i det lille gutterommet, dem sover begge to, dem holder fremdeles på pengeseddelen, Margit kan ikke glemme lommeboken til Asbjørn. Tor ligger og gaper og snorker allerede. Margit puster lettet. Så (36) får jeg ikke noget plunder med det i kveld da Tor puster Margit lettet.

3.Avsnitt

Olaf og Martha strir med sitt, Olaf liker best å være forettningsmand, men han har vondt for å la være flaska, så det blir helst Martha som må bere de store byrdene.

Alle barna er nu forlenks ute av redet, den nærmester er Astrid, der er stor høst for Martha, hun har god støtte i Astrid, særlig når Olaf har disse værste fylleriene sine. Marta reiser meget frem og tilbake til hovedstaden, hun driver meget med frukt og bær, det hadde gått bra, hadde ikke bare Olaf surra slik.

Olaf bestemte seg for og bygge seg et hus, det blir ikke så lite Martha greide og skrape til, Olaf gikk hjemme å så på fjøs mannen, samtidig som han tok seg nogen drinker.

Astrid tok en tur bort å så  efter en gang i blant, i dag hadde hun et ærende også.

Jeg har fått brev fra Margit far! Astrid stopper forand faren der han (37) går halvfull på byggeplassen. Hva sier hun til godt da barnet mitt, Olaf er veldig høfku u den tilstand han er nu.

Dem går med planer om og besøke både Dere  og iss? Det var da hyggeli, blir det lenge til da tror du? Dem nevner neste søndag i brevet, Tor skal kjøre med hesteskyss den lange vegen, jeg mener mannen er gal, stakkars dyr føier Astrid til.

Martha gleder seg også til at Margit skulle ta seg en tur hjem, det var mange år siden sist nu.

Nede på Sandstad går alt som vanli, ikke alt er som vanli, Tor har på sett og vis akseptert tilbudet fra Asbjørn.

Du har bare å kjøre sakene litt opp fra stranden, så gjemmer vi sakene her til vi får politiet på avstand, så er saken lett og ordner siden høsten Asbjørn.

Du får hundre kroner lasset, da skal du vel ikke klage, Tor stivnet til, hundre kroner lasset, da ville han jo bli rik på nogen månter hvist alt gikk bra. Slår du til? Asbjørn ser på Tor. Ja, men hva sier Margit da? Hun er jo glad i (38) penger sa du, så hun føier seg nok, bare det har gått en tid. Ja kanskje det du! Tor slår seg til er med det, så blir Tor satt inn i hva sakene går ut på, på en bestemt dag i uken skal Tor gå ned å se over båten sin, det vill ikke vekke oppsikt mener Asbjørn, hvist del blir nogen oppdrag så vill det ligge en brev lapp under et forut bestemt sted inne i akterputen på båten.

Har du forstått alt? Asbjørn er nesten sint i stemmen synes Tor. Ja da, er det alt, så fåreløbi føier Asbjørn til.

I dag er det tirsdag, Tor kvikner til, i dag må han ned til båten, han er spent på hva dette går ut på, og når han kan innkassere den første hundrelappen, hundre kroner det var jo en hel månedslønn på en gang, nu hastet det mente Tor.

Jeg slenger ned på snippen og ser på høiet jeg, samtidig ser jeg efter at ingen ødelegger båten vår. Den har jo ligget der i mange år, aldri har jeg hørt du har vett redd for den! Men gå du Tor, det er best å passe (39) på det en har.

Tor stikker hanna inn i høihengerend, den er nesten tør, det var bra, så kan han kanskje få inn snippen i år, det er lenge mellom hvær gang høiet tørker her nede i denne kroken.

Tor er så glad for at høiet er tørt, så han skal til og så oppgaves da han husket på sitt egentlige ærende. Tor stikker ned mellom strandsinnene, går bort over mot båten, der ligger den som ellers, ingen har vært her på lang tid, forsikerhetsskyld stikker Tor hånden inn bak flippen på båten, uppunder den lista skulle beskjeden ligge, host, det var nogen. Det lå en liten lapp der, Tor kjente det kriblet i kroppen, rene skattejakten syntes han.

Tor legger lappen i bukselummen, går nok et kratt i utkanten av stranda, han ser seg litt rundt, så tar han opp lappen og begynner å lese. KJØR HØIVOGNA NED I STRANDKANTEN PRESIS KL 11.55, HA LITT HØI I DEN. HILSEN X

Uff da, Tor lurte på hvor dette bar hend, men Asbjørn hadde jo sakt det pleide og gå bra, men han måtte (40) si dette til Margit. Går det galt, så ryker vi på alt vi eier suker Margit, blir det to turer i natt, så blir det jo to hundre kroner, det er  jo litt av en fortjeneste. Jo da, han måtte da kjøre, Margit mente også at så meget kunde dem ikke la gå seg forbi.

Tor hadde for sikkerhet skyld lakt på selen på hesten, høivogna hadde han rullet ut av vognskjulet, den lille høidåtten ville han ta ned på enga nede på snippen. Klokka nærmet seg den tiden.

Tor skal være nede ved strandkanten, han er litt nervøs, men han er ikke helt sikker på hva dette går ut på, men at dem er avhengi av hest må jo si at det ikke bare er småting som skal i land. Tor ser at en av de små drabåtene er ute på fjorden, men der er jo ikke så rart, den har han jo også sett før, men den hadde mest oppdrag nede i den andre enden av fjorden. Slepebåten hadde da et lite slep, to små tømmermoser, men den hadde en rar innretning mellom tømmer mosene, det hadde Tor aldri lakt merke til. Tor ser på klokka, hvor i all verden (41) nu måtte dem snart komme de andre, eller denne taubåten skremt karene. Tor ser at taubåten har kurs for stranda, men den stikker jo så dypt at den vill jo ikke kunne komme inn her.  Nu er båten klar av uttene odden, to mann kommer ut av styrhuset, taubåten har nu sakket på farten, plusselilig ser Tor at den rare tingen mellom tømmermosene ligger å flyter for seg selv, oppe i den rare farjisten står to mann, begge stajs på handa hvit, det er om  å komme i land så fort som mulig ser det ut til. Tor blir litt brydd, han ser ikke Asbjørn, men han får late som ingen tin, ingen kan jo gjøre han noget for de in han står her på sin egen strand med litt høi i i høivogna si.

Begge karene hopper rutinert i land, de ser ikke på Tor, de mener vell at han er en like rutiner som dem.

Har du kaffen varm så får vi oss en dram, den ene ser på Tor og ler, den andre tar i snippen av presseningen, han drar litt i flippen (42) nu ser Tor hva som han har kastet seg bort i, i den rare farkosten ligger det lagvis av store sorte sprit kanner. Sett i gang og bær, den ene griper to kanner, den andre likeså, slik holde de på en stund. Vi får vell se å få dette lasset unda, jeg er her å passer på, dere får rise opp på låven  losse. Tor tar tommene, hesten sparjer fra, så det klokker i kannene, Tor grøsser der han går ved siden av all den svarte eledigheta.

Fem turer på tre timer, det var fort gjort karer, nu ligger båten tom, presseningen er rullet sammen i en krog, ingen kan se at har ligget tusenvis av liter sprit i den for tre timer siden. Jeg pleier og gjøre opp for sjefen, her har du ditt honorar, pass godt på kannene. Leg gått med høi over, det kan hende dem må ligge der en hel månte. Tor strekker ut hanna, fem hunde kroner skifter eier, Tor kjører opp på låven, de andre stak seg ut på fjorden.

Margit vekket Tor, du må stå opp Tor! Det er lankt på dag alt vi skal ve se å få inn høiet på (43) snippen i dag. Tor er ikke riktig våken, nu våkner han, plutselig husker han hele episoden i natt.

Kan sjønne vi må  se å få inn høiet, Tor er våken, han husker alt nu, de fem hundre kronene som han hadde stukket inn i putevaret på den puta han hadde under hodet. Tor tar frem pengene, Margit er stiv i blikken, hun står bare å måper hvad er det, hvor har du fått dem i fra? Jeg jobba tre timer i natt, Tor ser på Margit og smiler bredt. Barna er på skolen, Tor ig Margit kjører høi, Tor har en uhyggelig fornemmelse hver gang han nærmer seg låvedøren, men han blir straks mer modi, særlig nu da det ligger tre store høilass oppå.

Nu gikk det still i mange dager, Tor hadde da vært nede og sett i båtsplitten, men ingen nye oppdrag. Hvor lenge skulle all den spriten ligge i hans låve, han forstod nu men minnes det som Asbjørn hadde sakt. Går det galt, så går det riktig ille- Tor håpet at det ville bli en forandring snart, men når, og på hvilken måte. (44)Et brev til deg, Margit rekker Tor et marskinskrevet brev, stemplet i hovedstadet, et nytt avslag på kreditt til livdyr, Tor er vant til det nu, nei denne gangen er det ikke nogen slikt, en kort notis.

Kommer for   å se på gården, ikke hent meg på stasjonen, hilsen x.

Altså Asbjørn, snart ville det bli mer og gjøre, Tor gledet seg, Margit også, men på sin måte.

Det var duskregn og litt skummring når Asbjørn steg av toget, denne gangen gikk han ikke innom resturanten, han holdt seg litt vekk fra de to store lyset på stasjonsområden, best å gardere segn en kan aldri være trygg, han mente og ha sett denne igjen på toget i dag igjen, men nu hadde han valt en annen kupe, så det var vell bare tillfeldiheter alt sammen.

Asbjørn svinger rundt hjørnet nede på Sandstad, nu var det ganske mørkt allerede. Tor var glad da Asbjørn viste seg i dør åpningen, Margit smilte oppriktig ogjenkjende, hyggelig og sse dere. Asbjørn er glad p være kommet helskinnede til bestemmelsespunktet (45)  Planen om arbeidet videre blir grundig drøftet, Asbjørn satte nu Tor mer inn i saken, nu viste jo Asbjørn at Tor måtte vær forsiktig også får sin egen del.

Dette partiet må vi frajte landeveien, dem begynte og snuse litt meget på den andre siden av fjorden, derfor måtte vi gjøre denne omvegen, Asbjørn, forteller hva nå alt var på å gå galt for en månte siden, jeg unfanget denne ideen sist jeg var her, og det sparte oss for meget, det hadde vært mange tusen kroner i mulkt, pluss straff.

La oss ikke snakke om straff nu sier Margit, hun hadde gledet seg til denne stunden, så hun viste hvordan dette kom til ende.

Alle tre spiste godt, drikkevarer var det jo ikke mangel på, det var bare å stikke hull i en kanne, så hadde dem flydium for en hel månte. Jeg tok med en flaske fin fransk Conyak. Asbjørn setter flaska på bordet, Margit går over gulvet, hun henter nogen glass i en bufe som står inne i stuen. Tor tar gått til seg av Conjakken, Asbjørn er mer beskjeden, han er vant med og passer (46) Nu må du passe deg da Tor, Margit ser på Tor der han allrede er meget på en snurr.

Der er nok å ta av borte i låven trøster Tor, han peker på den halvtømte flaska på bordet, dere har han nesten sett til livs allerede.

Tor sitter og prøver og prate om hvor fort alt skal gå nu, for han blir en av bygdens største pelsdyrfarm. Asbjørn slår i en ny dram til seg selv, han ser at Tor han sitter over en runde. Han får få en dram Tor også, Margit slår i en dugelig dram. Asbjørn ligger ikke så meget mye til dette, Margit slar får et sagn skyldt en liten skvett i til seg selv også: Nu er foretnigssamtalen ved å gå i stå, Tor sitter nu i halvsvime, Margit slår frempå om at han bør legge seg litt nedpå og slappe av litt, du er sliten efter all denne nattevåkningen. Tor skal til å slenge seg ned på sofaen, nei Tor, du vill vell ikke at Asbjørn skal ligge sammen med meg oppe i annen etasje. Nei er du gal, Tor stabler seg på bena, han gjør et forsøk på å komme seg opp (47) trappa. Jeg får vell se å få lakt den rotekoppen.

Asbjørn følger Margit der hun smetter lettvint opp trappen til annen etasje.

Nu sover han til i morgen middag, Margit ser på Asbjørn der han sitter i sofaen, selvsikker og pengesterk. Det blir stille her når Tor har lakt seg, det er Asbjørn som kommer med denne utalelsen.

Asbjørn forteller Margit at det går ikke gådt sammen det å drive med det dem gjør, og samtidig drikke seg full. Det må du påse, Margit, Asbjørn mener det han sier. Jeg hadde ikke regnet med Tor drakk, ellers hadde jeg ikke kommet hit og gitt han dette oppdraget. Dette kan gå virkelig sjeis, hvist han ikke vet å passe seg bedre. Margit henter senge tøi, du vil vell se og få lakt deg du også nu Asbjørn, du er jo ikke full, men det er lankt på natt. Margit ordnet opp på sofaen, Asbjørn følger godt med. Du får holde meg med selskap litt til Margit, jeg er ikke full enda, jeg (48) sov litt på toget hit i dag også. Asbjørn slår i en liten drink til dem hvær, Margit setter seg ned for og prater litt til, Asbjørn tar av seg jakka, jeg synes du fryser jeg, han slenger jakka over en stolrygg, lommeboken er nær ved å falle ut, men Asbjørn stikker den under hodeputen på sofaen.

Margit sitter hyptnotisert av så meget penger på en gang. Margit reiser seg for å gå, hun kommer så nær Asbjørn at han får tak i Margit, han hekter hende ned på sofakanten. Margit gjør ikke det minste motstand. Jeg får vell gå og stelle dyrene, Margit reiser seg opp fra sofaen, hun har hot Asbjørn med selskap hele natten, mens da Tor sov rusen av seg så synes Margit met at det får bli han sak. Lankt på formiddagen rister Margit i Tor, nu får du komme deg opp. Vi kan ikke sove døgnet rundt.

Er klokka så mange da, Tor er helt døgn vill der han ligger. Omsider klarner det for Tor, har Asbjørn reist. Husker du ikke at han ville komme tidlig av sted i dag, så han reiste (49) med det tidlige morgen toget.

Ja, ja, la meg få et glass vand av deg da Margit, hodet mitt er ikke godt i dag, Tor ser på Margit, hun ser på han med andre øine i dag, nu er han bare en mann hun bare er nødt til å  dras med til hun finner en passende anledning til  å kvitte seg med han.

4.avsnitt

Det hadde ikke bare brakt vellstand de store pengene som Tor tjente på samarbeide med Asbjørn, Tor synes alt gikk på bruke, ute hos Martha og Olaf var dem nu oftere, Margit likte seg godt der ute ved disse store jordbrukene, det skapte slik traffikk og setter hun til. Olaf hadde nu bygget huset ferdig, lite og nett, men det hadde blitt dyrt, mest av den grunden at Olaf rotet og drakk sli under oppfølsen.

Margit hadde snakket frempå om å flytte ut til samme sted som sine foreldre, Martha mente at hun ikke skulle forhaste seg, det er ikke så sikkert som det ser ut til sa hun. På Sandstad gikk det slag i slag, den ene ulykken (50) fulkte efter hinannen, det så nesten ut til at dem skulle gå fra både gård og grund.

Best å redde stumpene, Margit ville bort fra dette hullet som hadde satt alt så på høikant. Dessuten hadde dem jo lit til beste(?), Tor hadde snakket frampå om at han ville selge noget av dyrene, han ville se og få tak i en automobil. Automobil, hva skal du med det, det er jo bare for lensmannen og doktoren det, og du bare en liten fattig bonne. Vel sa Tor jeg har da noget i denne eiendommen jeg også, så det går nok bare jeg prøver.

Tor kjøpte seg bil, han måtte låne meget på eiendommen, litt hadde han lakt til side for og kjøpe avelsdyr, men nu da Margit insisterte på å flytte, så behøvde han jo ikke tenke revefarm.

Ute på tunet stod den nye bilen, blank og fin i lakken, men til gjengjeld så hadde den blit dyr, Tor nevner prisen for Margit, den blir dyr, men så er det moro og ha bil også: ja den blir dyr, Margit legger vekt på det hun sier. Penger er ikke alt (51) haster Tor, han legger ikke merke til at Margit er bentenkt i ansikt utrykket.

Nu kommer depresjonstiden rullende innover landet, arbeidsløshet, tvangsauksjoner hørte med til dages orden. Margit og Tor til nu med virkelige planer om og selge Sandstad, like greit og selge den frivillig, det er Margit som gjør Tor oppmerksom på stillingen. Da aventerer vi den som skikket som revefarm.

Det melte seg mange kjøpere, Tor slo ikke til med en gang, han hadde flere tilbud. Tiden gikk, tilbudene blir verre og verre, så nu mente Margit at dem fikk gjøre seg av med gården. Lite viste Tor at det sin var mest om for Margit var å få sikret seg sitt, hun hadde nu hemelige planer om og forlate Tor for godt.

Margit og Asbjørn hadde været meget sammen i den siste tiden, Tor mene at det var foretningsreiser han femdeles drev med , men Tor merket lite til at det blir større inntekter av den grunden.

Margit lurte på hvordan hun skulle få bilen som sin eiendom, den hadde hun jo ikke skrevet papirer på, hun tenkte (52) frem og tilbake, nei hun fikk heller se og få solkt gården, det blir jo litt, hun behøvde jo ikke forlate Tor med en gang, hun kunde jo holde forbindelsen med Asbjørn for det mente hun.

Nu kom det en von tid nede på Sandstad. Forholdet mellom Tor og Margit var nu ganske spent,Tor var ikke av den mistenksomme typend, så Margit hadde fritt spillerum med sine utflukter, dem blir det flere og flere av, nu gikk Margit bare inn for en tin, bare salg, så hun fikk mest mulig i sin egen pung.

Nu hente noget som satte Margit på en hard prøve, det kom som lyn fra klar himmel.

Den minste gutten døde, plutselig ved et ulykkes tillfelle, for første gang på mange år fikk Margit annet og tenke på. Hun hadde lakt merke til at hun hadde ikke vært merke til at hun hadde ikke vært virkelig lykkelig siden Asbjørn var der første gang, dem pengene som blir ut av den skittene forettningen, dem hadde det aldri fulkt noget meget, tvert i mot.

Margit tenkte seg tilbake i tiden, hun tenkte grundig nu, kunde dette (53) siste vært ungått.

Margit husker spesielt en ting som hadde gjort slik inn trykk på henne, det var den kvelden Asbjørn hadde stikket til guttungene en tier hvær, for at de skulle legge seg, så de voksne fikk pratet firetning-, Margit viste der hun står og ser op den lille uskyldige gutter der han ligger blå og livløs, hun ser enda pengeseddelen i den lille barne hånda om morningen dagen efter. Margit står lenge og tenker, hun ser for seg Astrid på leiting efter pengestykket som dem hadde fått av faren. Margit har hu kommet så lankt tilbake i tiden i tankene, hun husker også skoledagen, hvordan frøken hadde fortalt om sølvpengene, Judas, som hun hadde foraktet så felt. Hvordan han hadde prøvd og gjøre det godt igjen, og fått det til svar. ”Se dø dertil.” Margit ser enda den lille barnehånden knipe om pengeseddelen. Var det for at det var sengetid, eller hadde Asbjørn og henne samme tanke, jo Margit viste det nu, hun hadde alltid vært slik, men var det ingen vei utenom, hun hadde (54) prøvd flere ganger, men hun hadde ikke greid det enda. Margit går vekk fra den lille gutten, hun går stille ut på kjøkkenet, der sitter den største gutten med hodet i hendene og sørger, han er blek og oppskaken.

Far sier at det var min skyld at vesle gutten slo seg i hjel.

Margit stivner til dda hun ser det lille barneansiktet i slik fortvillse, hun må prøve og få han vekk fra disse tankene om det kunde være ungått hvist han ikke hadde vært med. Nei da Anton, du har ikke noget med dettte, det hadde nok gådt slik i alle fall.

En ny tanke veler inn over Margit. Skal også Anton være nødt til å betale for blodpengene til Asbjørn. På låven går Torm han er som i svime, han ser ingen utvei nogen seder, bare sorgen alle steder.

Dette med guttene hadde skaket han slik opp at han hadde kommet vell i ulage. Tor ser ned under låven, der nede ved døra, like ved det stedet som spritkannene blir gjemt, der var det ulykken hadde hent, det går kalt (55) nedover ryggen på Tor. ”Disse fordømte spritkannene” Tor retter seg opp og sukker. Bare elendiheta, alt er på fallikens rand, Margit mister han også, det har han forstått lenge, men han vet at han ikke behøver å forsøke og brumme, dette  er straffedommen, den griner han i møte på alle kanter.

Nei, jeg vil vekk, vekk snufser, Tor setter fra seg høigaffelen bort i en krok. Jeg før jeg blir gal, Tor setter seg på høivogna, de store hendene går opp til ansiktet, han klør seg i håret, han gråter høit og utemmet.

Jeg får vell se og få i meg litt mat, Tor har prøvd å komme såpas til ro at han tør vise seg for Margit, hun vill likevell ikke forstå han sukker Tor, Det er et stille forsakt selskap ved frokost bordet i dag. Anton den største gutten ser rundt på de små søskene, det har blitt flere u årenes løp. Plassen til veslebror var tom, der hadde velse Maren satt seg, hun likte seg alltid nærmest moren, men til gjengjeld så kunde Maren gjør hva hun ville, alt var rett i Margits øine. Kommer onkel Asbjørn i begravelsen til lillebror mamma ? (56) Margit stivner til der hun sitter, hun ser over bordet, Tor sitter så stille og pirker i maten, Margit har sldri sett Tor slik, Margit ser at Tor er rød i øinene, så hun ser han har gråtet. Asbjørn kommer nok ikka, han er nok fremdeles ute på foretningsreise. Margit begynner og samle sammen oppvasken.

Onkel Asbjørn driver buttikk, vesle Maren stabber bortover gulvet, kort og julbent. Tor reiser seg, han takker for maten også i dag, velbekommet sier Margit helt ubevist. Takk for maten da mor, Anton reiser seg også, han skal til og gå en tur ut. Vil du hjelpe meg litt Anton? Det er Tor som spår. Jeg skal skjøre litt hakkels, vil du være så snill og legge litt i maskinen mens jeg drar. Å la meg få slippe å gå op låven da far? Anton blir hvit i ansiktet. Du pleier da ikke og være redd du Anton! Å la meg slippe far? Jeg skal hjelpe deg i dag, Margit ser på Tor, Det er bra det mor.

Kan du forstå hvorfor Anton ikke ville legge litt i hakkels maskinen? Tor ser på Margit, begge to viler litt, maskinen er tung og dra. Du må aldri si til Anton at han var skyld (57) i at veslegutten døde, han kan få varig men av det. Jeg mente det jo ikke, slikt unskylder Tor seg, men jeg skal aldri gjenta det, dem bare lekte, så det var jo ikke Antons skyld.

Alt er overstått, veslegutt er i grava, det blir stille og trist nogen dager nede på Sandstad.

Tor og Margit gikk og ventet på at noken skulle melde seg som kjøper av gården, Tor hadde også nu virkelig lyst til å komme seg vekk fra dette avhølet som dem hadde gjennomtått så meget vondt.

En dag dukket det også riktignok opp en liten krokrygget kar, han frembrakte sitt  ærende, Margit forstod nesten ikke hva han sa, så hun gikk ut på trappen og ropte på Tor sin holt på met noget bak husene. Tor kom inn, den lille mannen reiste seg og hilste.

Vi får gå inn i stua og sette oss, Tor ber den fremmede inn i det andre rummet, snart er samtalen i i gang, Tor spør mange ganger hva den andre ser, så den fremede smiler litt, så sier han du hører vell at jeg er utlending, men (58) jeg har lært meg og snakke norsk. Den fremmede gir seg god tid, Ror mlir med ut, begge to ser over husene, hele eiendommen blir godt rundt, alle deler inntegnet på et stykke papir.

Den fremmede spør hvor lankt det er til nærmeste nabo. Ja, det må jeg innrømme, det er lankt sukker Tor, ca to killometer. Det er fint! Den fremmede retter flere spørsmål. Er det meget rur her nede, jeg mener motordur. Tor smiler litt stolt, ja dere bet bilen mun durer jo, men det er ikke mange av det slaget rundt her. Der varer nok ikke lenge, der jeg kommer fra et land som slike vogner som den er like allmindelig som hest og vogn. Er det meget fly dur her? Den fremmede ser på Tor? Jeg vet ikke om jeg har set fly uten på bilde, Tor snakker nok sant, den fremmede ser ut til å like alt som blir han fortalt. Det er en oppsatt betingelse at det er fo på et sted som skal tjene til revefarm. Jasså, Tor firstår at aventeringa i hovedstadsavusen hadde gjort nytte for seg.

Tor, Margit og den fremmede sitter å snakker om prisen. Margit forlanger lankt (59) i overkant av det Tor hadde regnet med å få. Den fremmede ser på Tor, han forstår sraks situasjonen, så han ville helst handle med Tor.

Den fremmede slår om takktikken, han begynner og snakke om andre ting, ikke prisen, han snakker om å se seg om litt, muligens andre steder var bedre skikket. Tor sitter og vrir seg,  at Margit skulle ha ødlakt hele handel. Den fremmede prøver å få utsatt prisen, han vill helst handle med Tor.

Nu tar Margit initiativet, nei i morgen akseperer vi tilbudet fra den mannen i Drammen, han var også intressert, men han hadde rikelig med startkapital, det fikk jeg rede på gjennom sakførere. Tor sitter og bare måper, han forstår ingen ting, men han så Margit blunke så lurt , så noget var i gjære, han fik holde kjeft.

Den fremmede setter seg ned på staden igjen. Jeg må innrømme at stedet er aldeles yppelig til pelsdrfarm, men prisen er også stor, men hvist det er så at dere har en kjøper på hånd, så vil jeg slå til med det samme. Vi blir enige om  og ordner papirene i mørgen, er det greit? (60) Det er greit. Marggit reiser seg, Tor sitter fremdeles helt utenfor i sofaen.

Den femmede reser seg fra stolen. Så ses vi oppe på kontoret sil sakføren i morgen klokken 11, jeg skal ordne med time, han tar Tor i hånden, likeledes snur han sig og hilser på Margit.

Tor står å ser efter den lille mannene der han går oppover bakken mot stasjonen. Tror du han mente det Margit? Tor tror enda ikke det han hørte, han viste ikke at Sandstad var så meget værd. Nei du Tor, du er ikke foretningsmann. Nei, jeg er ikke som deg Margit, men du er tøff slik, Tor smiler som han pleide før, på Margit virket det nesten som hårflir, men hun har også dårlig samvitighet.

Kjøpekontrakten var ordnet, Margit hadde skodd seg grundig, Tor hadde ikke heftet seg så meget med det, han mente jo at det var det samme hvem som satte med pengene, han viste jo ikke at Margit virkelig gikk med planer om og forlate han for godt bare anledningen bød seg..

5.Avsnitt.

Tor kjente en rar følse der han gikk og samlet sammen sine eiendeler, det blir litt av et flyttelas, i kveld skulle han kjøre det siste lasset opp på stasjonen.

Margit og barna sitter i den nye bilen, Tor sitter å styrer, han må passe gått på, veien er smal, og bilen uvand, når den er full og kommer ut av vegen. Anton sitter stille i baksete, de andre søskene har  også fått plass i den. Vesle Maren sitter på fanget til Margit. Morn, da Sandstad. Vesle Maren vinker ut vinduet på bilen. Alle barna snur seg i baksetet, også de vinker. Nu er bilen nesten oppe på riksvegen.

Der er kirkegården! Vesle Maren følger godt med. Vesle gutt skal være her på Sandstad han! Vi andre vi må flytte vi sier Maren, hun ser på faren der han sitter og er opptatt av bilen, men også han gir seg tid til og slene et øiekast inn på kirkegården.

Det var ikke så mange timeren med bil, Margit mente det skulle være  lankt. Du vet vi kjørte jo med hest den gangen du sa at veien ingen ende hadde.

Vesle Maren hadde sovnet på fanget til Margit, Tor satt å kjørte, han mente at nu var dem kommet innenfor de kommunegrenser som dem hadde fått leid seg hus.

Den nye bilen vakte straks oppsikt, det var langt mellom hvær bil i de dager.

Der borte ser jeg et kirketårn. Det er Anton som ser det først; ja så skal det ikke mer en ca en mil til der vi skal bo, føier Tor til. Margit er veldi opptatt av alt de nye hun ser, det er mer trafikk her en der dem kom fra.

Vi reiser først bort og besøker tante og onkel fåreslår Margit, det er lenge siden hun så nogen av sine egne.

Alt det nye gjorde alt litt lettere for Tor, litt penger hadde dem også mellom fingerene, dem hadde tjent penger på Sandstad. At Margit hadde såkalt særeie, det tenkte ikke Tor så meget på.

Den første søndagen reiste Tor og familien rundt i bygdene og beså seg, den nye forettningsmannen vakte oppsikt med den fine bilen. (63)

Marta og Olaf fikk besøk titt og ofte , men så bodde dem også nær ved den gården Tor hadde forpaktet.

Olav var til og begynne med svært begeistret for svigersønnen, han mente selv og være litt av en forettningsmann, så han mente at Tor ville drive det gått der han hadde slått seg ned.

Da Tor hadde bil, så var det jo lett og fare over store områder, så han ville til og begynne med starte med noget som han mente og hha god rede på.

Han ville begynne med å kjøpe opp liv dyr, dem ville han omsette delvis på handelshuset, delevis privat.

Til og begynne med gikk forettningene ganske godt, Tor var meget ute og reiste, Margit innskrenket seg til og gå små turer bort til sine foreldre.

Olaf skøt meget av Tor og Margit, alle mente at der hadde det kommet en dyktig kar til bygda, som kom til og gjøre det skart.

Bare Tor kan holde seg i skinnet her så, Astrid ser på Jon, hun er ikke så eni med alt det skrytet (64) som faren forkynner angående Tor og Margits forettnings talenter.

Da er det vell være med Margit da? Hun blir det nok mer plunder med. Ja det også, innrømmer Astrid, vi får håpe hun har lært nok der hun kom fra. Stakkars Tor! Sukker Astrid.

Margit hadde lært meget, enda var sorgen over gutten på nært hold, så hun gikk helst på slike steder hvor det var misjonsvirsksomhet, også barna var meget med.

Tor driver godt, alt så låvende ut på den nye plassen, Margit falt også mer til til ro så det ut til. Vesle maren var meget hos Martha og Olaf. Maren likte så godt den gamle vestefaren, han snakket så fint sa Maren og lo. Vil du være så snild og gjøre det barnet mitt,” tenk slik sør bestefar meg, vesle Maren ler, og gjentar setningen flere ganger.

I dag er Tor på langtur, så Margit har tatt med seg bana, hun har gått en tur bort til Astrid, hun har tatt med seg en stor kurv, hun hadde sett at Astrid hadde meget av bær i haven  sin. Skal du (65) ikke høste have bærene dine da Astrid? Margit står inne på det gamle kjøkknet til Aasrid. Borte ved den gamle konfyren står Asrid og gjør stand oppvask vand, det hadde vært mange til bords i dag, hun hadde fått uventede gjester.

Jo da, men jeg har gått og ventet på godvær, og en ledig stund til å høste, Astrid stryker vekk en hårlokk som har falt ned i ansiktet.

Jeg tok med meg en kurv jeg sier Margit, hvist du skulle få mer enn du rår med, så kan du vell selge litt til meg.

Selge bær til søster mi! Nei gå ut og plukk det du trenger Margit.

Astrid stryker vannet av hånden ned på fårkled sitt, så klapper hun Margit kinnet.

Margit gir seg god tid ute i haven, hun plukker der det er lettes og komme til, så det blir en full kurv før hun gir seg.

Astrid skal også prøve å få stunder til og plukke litt bær, det hadde vært hyggelig nu da hun hadde Margit som kammerat ute i haven, men så ser hun at klokken nærmer (66) seg den tiden Jan kommer fra fabrikken så hun må stelle litt med middagsmat, det hadde jo blit alt for liete i dag, så mange mennesker hadde regnet med.

Hun slang inn på konfyren nogen pinner ved, hun ville gjøre det nu med det samme, hun ville ha maten ferdig til Jan kom.

Nu kommer alle barna stimende, bak i køen kommer Margit og vesle Maren, hun henger i hanken på bær kurven, så Margit må gi seg god tid.

Margit setter den fulle bærkurven ute i gangen, hun synes selv hun er grådig, så hun er nesten skamfull.

Astrid og Margit er i humør, de snakker om løst og fast, barna er ute og leker i høiet. Vesle Maren er inne, hun er opptatt med nogen kattunger som ligger borte i en krok.

Nu tråkker det ute i gangen. Nu kommer Jan, Astrid bøier seg ned i skapet for og finne frem en tallerken å ha på bordet.

Jan stopper litt i gangen, han ser all den fine bæren som er høstet, han tenker på all den fine saften til vinteren. Jan kommer inn (67) blir litt overasket av gjenstene, han hilser på Margit, vesle Maren reiser seg også opp fra kattungene, hun går i møte med onkel Jan, men så bråstopper hun og griner på nesen.

Det lukter vont av deg onkel! Margit sier, men vesle Maren da. Jan ler høit, ja du er vell ikke vant til denne jobb lukta enda, men du får vente til østa været setter inn for allvor, så kjennes det ut som hele bygda har gjort i buksa si, Å, ja, fy. Maren trekker seg til kattungengene.

Tenk så flink du har vært i dag da Astrid! Flink sier du? Du har  jo nesten høstet et helt kurv fult med have bær, det er ikke fort gjort. Margit rødmer litt, men det går fort vekk. Det er meg det Jan, jeg fikk litt stikkelsbær av Astrid. Nu var det Jan som blir flau.

Borte ved konfyren stod Astrid og lo så hun ristet, hun og Jan hadde oftet snakket om Margit og hennes griskhet, så nu hadde Jan slått spikeren på hodet som det het. (68)

Astrid har fulkt Margit et stykke på hjemveg, dem snakker fint om alle ting, Astrid er jo lokalkjent, så hun kan jo gi både Margit og Tor gode råd, det er meget og ta hensyn til hvist en skal drive god sun forettning, mener Astrid.

I morgen skal jeg prøve og få tid til og hjelpe mor med gardinvask sier Astrid. Ja, men det kan vel jeg gjøre det, Margit sier dette så fort at Astrid var redd hun skulle sårt Margit. Jeg bor jo nesten vegg i vegg med mor forter Margit til.

Det er bare det sier Astrid, du vet mor og far begynner jo og dra på årene, så vi må jo følge litt med den, i slike små ting mener jeg, slik vi rår med uten og støte dem, du vet så kjær far er, så vi må fare varsomt fram.

Astrid stopper, nei nu må jeg snu, jeg har ikke lyst til å gå slik etter storvegen. Hun har fulkt Margit over en skogsnipp som den må over for å komme på allfar vegen.

Jeg skal vaske gardiner for mor, du behøver ikke og tenke mer på det! (69) Jeg skal gjør det i morgen! Det er godt, du får ha en god kveld da Margit, Astrid vinker til barna, som er litt føre.

Dere får da ta dere en tur igjen snart da? Astrid roper litt høiere nu da dem allerede er kommet et stykke på vegen.

Hva går du og ler av Astrid? Jan ser på kona, hun går og smiler og ler. Jeg må le av fliret ditt, du kan få sakt det, uten og si noget, du Jan. Jan må også smile. Jeg sa det med vilge, men det sjønte ikke Margit. Jeg så barna inne i høilåven, og da tenkte jeg mitt. Du skal fåre mer gjester nu en du kommer til og sette pris på. Jan  er våken, så han kjenner godt grunden til den store kurven. Den dama ser seg aldri berga. Jeg liker ikke slikt jeg føier Jan til.

6.Avsnitt

Tor arbeider lange dager, somme dager blir det middnatt før han kommer seg i seng.

Uff, jeg har så meget og gjøre, jeg må nok se meg om efter (70) en kar som kan hjelpe meg litt med dyrene.

Det er vell leit og finne folk som kan bare hjelpe deg, det må jo bli en kar som ikke har noget fast arbeidt, og da kan det bli en dyr mann for deg. Margit mente at Tor fikk prøve og greie seg alene enda en stund, forretningen var jo så ny enda.

Tor prøvde og greie alt sammen selv, men samtidig var han på jakt efter en man som kunne fylde kravene til en slik oppgave som Tor ville ha han til. Tor hadde fått en oppgave fra en stor bonne i nærheten, det gjalt en stor premie okse, om Tor hadde interesse av den?

Jeg skal stikke ned og se på den i morgen sier Tor kort. Neste dag tar Tor bilen, han kjører ned på gården.

Bonnen og Tor står og akkuderer om prisen. Jeg forstod det slik at det var et livdyr jeg unskylder Tor seg, men dette er jo en gammel okse, den er jo mest egnet til slakt. Mener du det, gubben vrir på det litt, (71) så sier han ut i lufta. Ja, så kan du vell slå den i hjel da, du taper ikke penger på den for det.

Tor går bort i båsen til oksen, han stryker den fagmessig over nakken og bakover sidene. Jeg vill kvitte meg med den sier bonnen, den er ikke sikker, kvinnfolket sier det er folkevond.

Jeg tar den på en betingelse, samtidig som han likesom kjenner efter lommeboka. Hvilken vilkår sier bonnen. At du leverer den oppe på vognskjulet hos meg i morgen kveld kl seks. Det er greit ser bonnen. Prisen er vi enige om. Det er greit, Tor går mot bilen og håper at ingen kan greie  å få den sinte stuten en halv mils veg uten start plunder.

Da sveiseren var ferdig med kveldsstellet, sa kona til gubben på gården, du skal levere stor oksen i morgen, vi tør ikke ha den lenger, den er jo så olen, at den kan skremme fok bare den ser på oss . Det er gått, det skal være deilig og bli kvitt det udyret. (72) Når kommer slakteren da? Sveiseren ser efter bonnen, han er på vei opp låve broa.

”Ne du må bringe den opp til den nye forettningsmanen, han med den grønne bilen.” Helt dit opp, hvor mange mann må vi være da da, sveiseren ser på gubben og rister på hodet.

Jeg vet ikke annen råd en at du får gå ned til Bråtan, han vil nok hjelpe oss med den, han greier det nok også han.

Jeg går en kveldstur jeg, sviseren roper inn til kona, han må få gjort unna dette med Edvin. Det var ikke lange turen over til Bråtan, så sveiseren mente det skulle være fort gjort.

Sveiseren svinger inn på tunet nede på Bråtan, er mannen din hjemme, karen hoier på et lubbent kvinfolk som henger opp noget tøi  op en kledsnor. Neim han er i vist lag nede hos den gamle mureren. Da finner jeg han der da, sveiseren hilser og drar rett av gårde.

Inne på rummet til den gamle mureren kunne ingen se for bare tobaksrøk. Er Edvin her! Sveiseren roper inn gjennom (73)  gang døra. Ja svarer det innenfra, er det meg du skal ha tak i.

Edvin reiser seg fra kortlanget , han er så tykk og julbent at han nesten må gå sidelengs ut av døra. Sveiseren legger fram sit sitt ærende, jo da, jo da, det skal jeg gjøra, Edvin har vært med på nogen drammer, så han bare svarer ja ut i hytt og vær. Du må ikke glemme det da sier Sveiseren, han så jo at Edvin er litt pussa.

Edvin følte seg i eledi form dagen efter, han hadde ikke vært hjemme hos kona på lang tid. Det som enda være var, han hadde pådratt seg enda en farskaps plikt, nu var det snart ikke råd og arbeide nogen steds, dem vare efter han med trekk hvor han snudde seg, best og se å få et arbeide som ingen fikk noget rede på hva en tjente.

Margit sitter og snakker med Tor, hva skal du hen i morgen da, hun sitter og ser på han der han ordner med nogen papirer som han skal ha med seg dagen derpå:

Jeg må i allefall være hjemme tidlig i morgen, det kommer nogen hit med en folkevond okse, jeg har gjordt en god handel. Du kan vel ikke selge en folkevond okse til livdyr. Nei (74) vi får se på den, hvist det ikke er råd med den, så får vi slakte den, jeg sjønte at mannen ville gjøre seg av med den, så jeg bød et bud, bonnen slo til, jeg kunne jo ikke gå tilbake på tilbudet, så jeg satte som betingelse at den skulle leveres levende her på vognskjulet kl seks i mogen kveld, jeg må i alle fall  være hjemme, men ikke tror jeg at dem kommer med den.

Tor har kjørt lankt i dag, han er nu på hjemtur, han har vært langt oppe i en av dalene, dyrene hadde han sent med toget, så han måtte inn på handelsfjøset i morgen også:

Ja nu skulle snart den sinte oksen være her, Tor ser på klokka, han ser på Margit, hun driver med og gi barna mat.

Nei se på den som kommer der du, Anton peker ut på gården, der kommer en mann son nesen er like tykk som lan, i et tau med stav på leier han en diger okse.

Nei pokker, det trodde jeg ikke, Tor tar efter blå jakka, han må jo ta imot den, den er jo brakt hit efter avtale. Tor går over gården, Margit er også (75) intressert i handelen, ikke før er begge ute på gården, før oksen setter i et brøl, begge to hopper høit, Margit skvetter opp på lastebilen, Tor blir stående, men oksen liker ikke Tor, så den setter i med et nytt brøl, nei du sier Tor, du får følge med inn i vognskjulet, der har jeg ordnet med en god lenke, der får du stå til vi finner ut hva det blir til.

Tor peker bort mot vognskjulet, binn den inne i ringen, det var avtalen Tor, han står dørgende stille, han vil ikke tirge oksen mer.

Kom her da påsan, Edvin tar oksen og går inn i vognskjulet, smetter tauet fort gjennom ringen, tauet holder han stramt, så roper han på Tor! Nu kan du komme og hjelpe meg. Da oksen er forsvarlig bindt så spør Tor hva tror du vi bør gjøre med dette dyret, Edvin ser på Tor, han ler så han rister, kan du ikke ta deg med deg til byen i morgen da? Tor liker ikke å bli ledd av, så han sier fort jo da han skal få være med til byen, men jeg vil ha den med i to barter, Tor ler av sin egen vits, det gjør Edvin også. Snart henger storoksen i talja, (76) jeg regnet med dette jeg også, Edvin smiler da han tørker fingeren på et håndklæ som Margit hentet.

Der har jeg funnet den mannen som skal bli min kompanjong, Tor er fornøyd, han sitter og diskuterer med Margit hvor meget han skal tjene på den ruggen som henger ute i talja. Vi får se sier Margit, hun får ikke snakket så godt med Tor og pengesakene hans nu da han driver med så meget på en gang.

Til en aveksling følte også Edvun seg opplakt. Han hadde fått en liten interesse for den nye mannen, han hadde lyst til å begynne og arbeide for han, men no om han da ikke skulle lure både kommunen for skatt, samtidig ville det vel ikke være så lill og få tak i alle disse barne bidraga, som han hadde pådratt seg.

Enda hadde ikke Edvin bestemt seg, han hadde jo ingen steder og bo, hjemme hos kona var han jo sjelden, han hadde jo blitt låvet et husvær på en av gårdene nede i bygda, men de fulkte litt (77) plikt arbeid med, så han viste ikke riktig hvordan han skulle innrette seg.

Tor hadde meget og gjøre, Edvin var og hjalp til hvær dag, Tor var så avhengi av Edvin, så han sier til Edvin, du må se og få det et rom her i nærheten, jeg trenger en flink med hjelper, du skal få en lønn du fortjener.

Hva vet du om det da Tor, Margit vill helst at alt skal være avtalt på forhånd, slik løs tale er ikke noget å bygge på. Du får gi Edvin en slaks akkord, det er dere best tjent med begge to, Margit ser på Edvin, hun synes han er vell tykk, men en fyr som har store kvinnfolk interesser, såpas hadde Margit allerede forstått.

Margit hadde tatt en tur bort til sine foreldre, nu er det jo ikke lenger veg en at hun kan gå flere ganger om dagen hvist det skulle bli nødvendig. Margit har lenge gått med en hemli plan, hun hadde klekket den ut helt for seg selv, så hun har god tid, hun vill sette den ut i livet litt om stund.. (78)

Margit sitter og snakker med sine foreldre, Olaf kommer inn på den lille fortjenesten, særlig nu da Martha er kommet slik opp i årene at hun ikke årker og stå på Torvet hele sommeren.

Riktig nok er rummene i annen etasje små, men dere kunne jo skaffe dere litt inntekter med å leie dem ut til fremmede.

Tei tenk på det unge bråket da, Martha lår tankene fra seg med en gang. Det måtte være enslig det da. Olaf viser såpas interesse at Margit forstår at er delvis med å lykkes.

Kunne ikke dere tenke dere og leie ut annen etage til kompangjongen til Tor da.

Nei du mener vell ikke at jeg skulle huse en mann som går under navnet bygde rånan. Margit blir litt paff. Det viste jo ikke jeg. Margit får også litt betenkligheter.

Det kan jo bare være sladder også det unskylder Margit.

Det viser jo alle barne bidraga som han har pådratt seg det, Olaf (79) vil sette Margit inn i forholdene, begge foreldrene har sin lille mistanke når det gjelder Margit, hun fornekter seg ikke.

Tor er redd han skal miste Edvin som hjelpemann, det var derfor jeg spørte dere, Margit viste seg litt sur.

Det var ikke slik ment, unskyller Olaf seg. Han kan da få leid disse rummene, hvist det kan være til hjelp for dere, det blir jo likesom andeledes. Men husk det Marta, han er glad i kvinfolk. Han bryr seg vel ikke om gamle syke kjerringer. Marha ser på Olaf og ler.

Margit vill hjelpe moren og vaske opp, Olaf har tatt en tur ut i bryggerhuset, der hadde dem et lite dagli rum som han pleide å vile litt middag, særlig når det kom så mange at det var urolig inne. Sleng deg ned på senga du mor! Du ser ikke sprek ut i dag, Martha gjør som Margit sier. Nei jeg er ikke sjuk, jeg har tapt meg sikkert ti kilo de siste nånten, i går stupte jeg på kjøkken gulvet, jeg tør ikke si det til Olaf.

Marta har lakt seg opp i sengen, (80) hun ligger og hviler, samtidig holder hun samtalen gående med Margit. Jeg lurer slik på hvordan det står til med dem hos Astrid? Der er det nok bra! Det er bare det at Astrid pleier å hjelpe meg med gardinvask og litt småttri, men nu har jeg ikke sett henne på en stund, så jeg redd det skal være noget galt. Plutslig husker Margit at hun hadde lovet Astrid å ta vasken dagen efter hun hadde vært på besøk, og det var jo flere uker siden Margit hadde vært så opptatt med å sanke bær, så hun hadde helt glemt at hun hadde lovet Astrid og ta gardinene.

Jeg kan ta gardinene nu i dag. Ikke nu så lankt på dagen innvender Martha, helst på formiddagen da pleier Olaf å samle litt kvist, da behøver han ikke å se at dem er nede engang.

Bruker du disse fine sølsjene  til hværdags da mor? Margit står med dem i hånden og betrakter de nøie. Han far liker så gådt å spise av de skjene, så hvorfor skal vi ikke bruke dem da, Martha snur (81) seg litt i senga, hun fikk sterk trang til å blunde litt grand. Vil du være så snild å slenge over meg det pleddet Margit, jeg tror jeg vill blunne litt nu  samtidig med at Olaf viler?

Margit kommer inn i det lille rummet, hun brer over moren, hun kan se at moren ikke er sjuk, hun hadde ikke lakt merke til det før i dag. Margit benytter anledningen til og sette seg inn i hvordan foreldrene har det. Hun er over alt, best å se etter, det kan snart bli til store forandringer, bestå vite hva dem har.

Nu våkner Martha. Vi får lunke litt på kaffen, han far pleier å komme ved disse tider, Martha ser på den fine klokka, den står høi og fin borte i kroken. Den har far halveis lovet Astrid sier Martha, hun peker på vegguret. Han kunne jo vente med å skifte, i alle fall så lenge dere , Margit hugger moren av i en bitter tone.

Nei det er bare som en liten oppmerksomhet for alle de vellgjerninger Astrid har gjort oss i alle disse årene (82) føier Martha unskyldene til .

Nu har Olaf også stått opp, de sitter alle og hygger seg med en kaffe kopp, Margit slår frempå om at det er best å gi seg på hjemveg, vesle Maren kommer snart av skolen unnskylder Margit seg

Tenk over det med denne to rummene i annen etagge da sier Margit  ut i luften, samtidig som hun henter kappen sin som henger ute i gangen.

Jeg behøver ikke og ha mer betenkningstid, jeg har blitt enig med meg selv alt, han kan få begge rummene det blir 20 kr pr månte. Jeg synes det var i det stiveste laget mener Margit. Jeg kan gå ned til 15 kroner hvist han Edvin protestere. Olaf ser på Martha, han kan se at hun ikke er meget begeistret.

Edvin hadde i det siste mange turer oppe på gården der Tor og Margit bodde, han var likeglad med og være hjemme,  og han kunne ikke sitte å spille kort døgnet rundt. I morgen tror jeg Tor har tenkt å ta seg en fri dag, så da kan vel også gjøre det samme, Margit har stelt litt middagsmat (83) ti Edvin også i dag, skal han være hjemme da, Edvin lurer på om Margit også skal være med hvis dem skal ut og kjøre.

Nei den rootekoppen kan reise på tur allene, Margit smiler foraktelig. Nei fy da, er det slik her som hos meg da, Edvin kniser, så legger han ut i det vide og brede, kjerringa, ungen, filler og ellendighet. Det må vell være begges skyld det mener Margit. Jeg har mistet interessen innrømmer Edvin.

Er a så fæl denne kona di da? Margit føler seg frem.

Nei, jeg hadde flyttet fra alt sammen i morgen den dag, bare jeg hadde et sted å flytte til, Edvin snakker rett ut om sine problemmer..

Jeg nevnte disse rummene hos far, du vet jeg nevnte det for deg her en dag. Han sa vell blankt nei kan jeg tenke meg. Nei han sa ja med det samme, lyver Margit, men jeg synes han er siv i prisen, han måtte ha 15 kr månten.

Er det sant Margit? Edvin tror ikke sine egne ører, vil nogen huse meg, og til og med så rimeli som 15 kr månten (84) det er ikke til å tro sier Edvin. Far nevnte først 20 kr, men så gikk han ned til 15 kr da han hørte at du var til så stor nytte for oss. Hvad sa Tor da, når han fikk høre at du greide å skaffe meg hus.

Tror du at jeg setter Tor inn i alt det jeg driver med du da, Margit smiler fult, Edvin kniser, han retter ut hanna for å klype Margit litt i armen. Dette var en stor overraskele for meg innrømmer Edvin, han reiser seg og sier takk for maten.

Inne i rummet ved siden av sitter vesle Maren, hun sitter å klonger på en gitar, hun synger litt av og til, det hun husker av disse sangene mor lærte henne, mor hadde likt best disse sangene efter at lillebror slo seg i hjel. Nu kan jeg denne sangen mor! Vesle Maren tar i å synge av full hals. Alene i håp til Gud er min sjel stille.

Nei hold opp med det der Maren! Gå ut å lek med guttene. Margit følte seg ikke berørt av den sangen akurat nu.

Vesle Maren legger fra seg gitaren, hun ser rart på moren da hun smetter ut (85) døra, og sklr ned trappe gelenderet.

Edvin og Margit sitter å snakker sammen, kan ikke du ta en liten tur ned på vistlaget våres da? Edvin ser på Margit, hvor har dere tilholdstedet deres da, Margit er jo litt fremmen på stedet, så hun må få litt innformasjon. Edvin forklarer. Ja er det rett det, så skal jeg ta meg en tur. Vi er der nesten hvær kveld hele uken, og fniser som han pleier.

7.Avsnitt

Edvin har innstalert seg i sitt nye tilholdsted, han har bært hos Tor i mange månter nu, han hadde vært mer heldi en han hadde håpet på, men han trodde ikke dette ville vare lenge, gamlingen var begynt å bli spis og spydi, så han blir vell snart sett på porten.

Tor var heller ikke den samme, men det tok ikke Edvin så tunkt. Til gjengjeld var Margit blitt så grei å ha med å gjøre, det telte mest mente Edvin. Disse kort laga, dem hadde gjort under uken, der hadde han truffet Mange ganger på (86) to mann hånd, så henne var han sikker på nu.

Tor arbeidet sent og tidlig, han hadde nesten ikke tid til å være hjemme i det hele tatt.

Skal du bort i kveld igjen da mor, det er vesle Maren som spør, du vet så grinete tulla blir når du går bort om kvelden. Jeg legger Ellen før jeg går, du kan vite at den jent ungen på fire år må du greie å passe, guttene er jo også i nærheten, dem vil hjelpe deg hvist hun skulle våkne. Ja, men far da, innvenner Maren, han liker ikke du er så meget borte, Maren er på gråten, men Margit tar på seg kåpa, og går utem mer forklaring av noget slag.

Vesle Maren tar fram gitaren, hun vil synge litt, det pleier og hjelpe litt på humøret.

Å, du skremte meg, vesle Maren snur seg, der står vesle Ellen i tatt tøiet, hun har våknet av sangen og musikken. Hvor er mamma?  Du må legge deg igjen Ellen. Maren skyver Ellen inn i soverummet igjen. Hvor er mamma, Ellen suttrer, (87) og skal til å gråte.

Mamma har gått for å møte pappa. Maren lyver lit, hun vill at Ellen skal gå til ro nu..

I kveld kom Tom Tidligere en han pleide, han setter inn bilen, han går tunkt i trappa i kveld. Er mor borte i kveld også sier Tor med det sammen han stikker hodet inn døra. Ja, hun tok en liten tur her i sted, vesle Maren forstår at dette ikke er som det skal.

Jeg tenkte meg det innrømmer faren. Jeg skal gå å finna opp. Tor har sjønt lenge at Margit ikke er til og stole på, hun har viss alltid vært av de slaks mennesker. Han lurer på om det i hele tatt tjener til noget.

Edivin og Margit har avtalt å treffes ved kortbordet, på vanli sted, det har allerede blitt så meget av dette, at også Martha og Olaf har hørt om forholdet. Jeg var redd det var noget slikt sier moren, Margit pleier ikke å bekymre seg for folk med husnød.

Håper det driver over! Olaf er sint, men han vet ikke hvem han skal legge skylden på Margit eller Tor. Du vet Tor har meget rart for seg sier Martha. Det (88) er i og for seg ikke grundt til å være mannen utro. Nei han går nok ikke under navet ”Bygderånan” for ingen ting slår Olaf frampå.

Tor tirrer Margit, hun sitter og holder Edvin med selskap, nede hos den gamle mureren. Margit lærer  ingen ting, hun er frekk og freidig som alltid.

Best og være med hjem nu da gubben spanderer bilskyss. Tor sier ikke meget, men desto mer tenker han på hvilken måte han skal komme ut av dette. Verst er dett med bana, han regner med at Margit ikke har tenkt på dem. Men i all verden ser Margit i den julbente gorillan, han er jo lodden helt ut til fingerspissene. Tor mener han ligner en overfødd gris..

Margit later som hun har vært ute på en vanli kvelds tur, hun er med hjemm,  Tor setter inn bilen. Da han er ferdig med det mener han at alle skal gå til ro. Jeg bråstikker bort til moren med noget som hun  skal ha til middagsmat i morgen. Bli ikke lenge da mor, alle barna roper i munnen på hinannen.

Edvin er ikke kommet fra kortlaget, greit, så kunne hun i alle fall overbevise (89) sine foreldre at hun har vært hjemme i kveld

Dagen efter kommer en guttunge løpende bort til Margit. Du skulle ta deg en tur hjem? Faren din ba meg løpe til  å be deg være snar. Hjemme på kjøkkengulvet lå Martha, hun var ganske syk, men ved fullbevist. Vi må få opp læge sier Olaf nærvøs, nu tror jeg mor må på sykhus.

Nei ta det med ro far? Jet tror ikke det er så galt som det ser ut til, men det er en sykdom som mor har hatt lenge, nu må hun nok til med streng diet.

Omsider kommer legen, han undersøker den gamle, både vell og bra. Martha forteller hvordan hun føler det, hadde det ikke vært for den forferdelige høsten, så hadde det enda gått and. Drikker de meget? Legen sør Martha. Jeg tørster støtt smiler Martha.

Vell, vell sier legen for sikkerhet skyld vil jeg ha dem på sykehus, glem ikke dere er et eldre menneske. Olaf er ute av seg den dagen Martha blir sendt bort.

Jeg skal ta meg av huset jeg! (90) Margit er så oppsatt på å hjelpe den gamle faren, så hun blir reint i stemning.

Martha måtte være på sykehus en tid, hun hadde fått sukker syke i meget sterk grad, så Olaf måtte innrette seg på å bli allene i lengre tid.

Da sykdommen hadde slik karakter at sykehusoppholdet vile bli veldi lankt blir det bestemt at gamle Martha burde overføres til et gamlehjem på hennes hjemsted.

Astrid hadde meget og gjøre denne tiden, alle potetene skulle taes opp, likeledes alle grønsakene måtte i hus.

En dag sier Astrid til Jan. Jeg hører at far og Margit er blit enige om å få overført mor på gamlehjemmet, er det ingen andre utveier, jeg har så vondt av mor.

Du får ta det en tur bort og snakke med dem, men det går vell ikke, jeg har min egen mening med dette. Dette lukter litt vell meget planlakt.

Prøv og overtal dem du Astrid, går ikke det så tar vi den gamle hit til oss, vi har både vett og forstand og kjørlighet føier Jan til samtid som (91) Astrid ser at Jan er bitter på det forholdet som råder borte hos Olaf og Margit.

Nu har forholdet mellom Edvin og Margit blitt så almindelig kjent at en efter annen må trekke det korteste strået.

Tor ser seg om efter utvegen for å få Margit til fornuft, men hun gir en god dag i både barna og Tor, den eneste som Margit har litt interesse enda, det er Maren, hun er jo stor skolejente nu. Anton, den elste gutten har greid seg selv i mange år allerede. Vesle Ellen er kjeledeggen til Tor, så den jent ungen tåler Margit nesten ikke se.

Margit og Maren holder seg for det meste borte hos Olaf. Dagen nærmer seg da Martha skal overføres på gamlehjemmet..

Olaf har nu så god tid, han får tid til å falle tilbake til sine gamle drikkevaner, så han går meget og surrer i halvfull tilstand.

Astrid treffer faren ute på gården, han står å snakker med Edvin. Astrid kan se på lang avstand at faren er pussa, hun ser også at Edvin stapper en flaske bak en rosebusk under den trappa som fører opp i annen etasje.

(92) Nei god dag barnet mitt! Det var da hyggeli at du tok deg tid til å besøke den gamle faren din, jeg går her og vandtrives, du vet hvordan det går med mor, hun kommer jeg vell aldri til å få se mer på dette stedet, Olaf er sentemental i slik halvfull tilstad. Det er derfor jeg er kommet hit, angående mor. Astrid kaster et øie på Edvin, han kjenner dem går tvers gjennom han, derfor forstår han at han får trekke seg tilbake til sin egen residens så lenge Astrid er i nærheten. Astrid får med seg faren, alle går inn på kjøkkenet, der kan dem snakke ut i enerom.

Mor skal ikke på gamlehjemmet, Astrid kommer med påbudet så kontant at både Margit og faren stusser. Er det blit bestemt noget annet, Margit tror at dem har kommet til noget annet oppe på sykehuset. Nei jeg har bestemt det! Astrid er hvit i ansiktet av bitterhet mot Margit.. Du må ikke bli sint barnet mitt! Faren ser på Astrid, slik han pleide da dem var små, du husker hvordan det pleide å gå når jeg blir sint. Faren er litt spydi i stemmen, han (93) prøver og skremme. Du har vel ingen fullmakt til og forandre på det du, sier Margit, hun ser sine egene planer i faresonen.

Jeg mener mor er best tjent med å komme på gamlehjem jeg, sier faren lit spakere. Det mener vi alle det, sier Margit, for å få Astrid vekk fra noget annet. Du far? Astrid ser på fren sin ville du legges inn på gamlehjem, fordi om du fikk en eller annen sykdom? Husk at mor forlanger ikke så meget, men en ting er sikkert. Så lenge jeg orker så skal mor få være hos meg, det skal ingen kunne stoppe meg i. Faren ser på Astrid, mener du at du vill påta deg det ansvaret å pleie mor så lenge hun trenger hjelp? Ja den del av sorgen tar jeg ikke på forskudd, det er ikke noget en snakker om nu i dag. Men tenk hva det vill koste da sier Margit, hun må jo leve på streng diet, det har vell ikke dere anledning til borte hos dere. Bland ikke penger inn i dette her! Har mamon gått deg til hodet Margit, så hold den for deg selv. Astrid er så oppskaket at hun er nær ved å gråte. Gjør som du vill Astrid, (94) faren ser på de to søsknene, han må innrømme at dem er som sort og hvit.

Jeg er jo snart gammel selv jeg, sier Olaf, så du sa noget som jeg la merke i, om jeg ville på gamlehjem, du må sorge for meg også Astrid. Ingen av mine foreldre skal føle seg ensomme og forlatte så lenge jeg makter å gi dem en håndsrekkning. Astrid går bort til faren, hun ser på han, så sier hun henvendt til Margit. Jeg synes den slasken i annen etasje kunne finne på litt annet en å skjenke den gamle mannen full sier Astrid henvent til Margit. Jeg tror du får fra vett og forstand jeg Astrid, Margit blir sint av den hentydningen at det skulle være et slaks samspill på nogen måte. Utrykket mitt er som før, men hvist du ikke vill høre på litt fornuft, vær med ut litt. Margit følger med ut, helt sikker på at Astrid skal dupperes, Astrid går føre bortover mot rosebusken, hun bøier ser ned, i hanna holder hun en halvfull brennvinsflaske. Ser du at vettet mitt fungerer enda? Sier Astrid i en skarp tone. Det hadde jeg ikke trodd om Edvin, sier Margit (95) unskyldende. Trodd om Edvin! Astriud er mansint i stemmen. Stedets største hore bokk. Uff da. Uff da, gamlingen står på trappa, han hører hva Astrid sier, men mest lei seg er han for flaska som Astrid holder opp i ansiktet på Margit.

Dagene går, Martha er nu flyttet fra sykehuset hjem til Astrid og Jan. Borte hos Olaf går alt som før, Margit har nu flyttet fra Tor for godt, Maren er også med moren. Borte på gården går Tor og steller så godt han kan, han forstpr at dette kan ikke fortsette, så han har fattet den beslutning at han vill bli kvitt denne gården, se å komme seg inn over til byen, der har han en søn som har vist meget forståelse av farens problemmer.

Men vesle Ellen, hvem skal ta seg av henne? Tor har mange ganger stilt seg dette spørsmål, men aldri kommet til annet en han må prøve å ta seg av henne også, Margit har ikke tanker for henne.

Nu har Tor aviklet gårdsbruketet, Margit har sikret seg mest, hun hadde jo i hele gardert seg, så Tor er nesten (96) raka fant før han kan forlate dette ulykkens sted som han hadde kommet til.

Det er en kold vintermorgen. Tor leier den vesle Ellen ved hånden, de skal bort på rutebilholeplassen, de skal reise i dag, Tor går forbi huset til Olaf, der inne ligger Margit og Maren og såver enda. Tor ser fore seg dem begge, han ser likesom tvert igjennom husveggene nede i første etasje, eller ligger Margit der oppe i annen etasje. Tor ser for seg Edvin, den raggete gorillaen, huff for en tillstand.

Tor har så vondt i hodet at han tar av seg hatten, han dytter hodet lankt inn i brøitekanten og gråter. Vesle Ellen smiler og sier fornnøid, smilet smelter pappa, jeg ser vannet renne ned over ansiktet ditt. Jeg har litt vondt i hodet mitt i dag jenta mi, det går nok over bare vi kommer til byen skal du se. Det gjør det sikkert trøster vesle Ellen, begge går fort på, for å rekke bussen.

I dag reiste gamlingen, det er Olaf som kommer med denne lille bemerkningen ved frokostbordet. (97) reisten i dag sier Margit lettet. Jeg hørte av naboen at de hadde sett han i dag morges, han hadde gått forbi med vesle Ellen, de reiste hvist med rutebilen.

”Fred være med dem”! Margit smiler på sin egen måte, Maren er litt betutten, men hun forstår ikke riktig hva som har fåregått..

Margit har nu vunnet første runde, det føler tydelig, men hun har jo på sett og vis også mistet sin forsørger, kan hun vente at Tor skal underholde henne og vesle Maren. Fåreløbig har hun jo litt og greie seg men, hun kan vell også få Edvin til å støtte littt, han har jo mange fordeler av henne også, men så lenge faren går her og tråkker kan det ikke bli noget greie på noget regner Margit med.

Margit opptrer mer og mer som eier av huset til Olaf, han føler han er overflødig, men enda er han så sprek at han ikke vill gi seg uten å ta igjen. Samtalen om Margit og Edvin fortsetter over bygda, synpatien ligger på Tor side, alle kjente jo Edvin, det var av den grund han aldri hadde fått hus i bygda.. (98) også Olaf mente nu å ha fått nok av den fyren, men han viste ikke hvordan saken skulle gripes ann.  Han kunne jo ikke kaste Margit og Maren på dør heller.

Olaf og Martha sitter å snakker om forholdene, Martha er på bedringen, Astrid steller godt med moren, gamle Olaf blir overasket av den store fremgangen. Martha kan ikke få fullroset Astrid og Jan.

Hva mener du jeg skal gjøre, da sier Olaf, Astrid hører dem diskuterer forholdet Margit og Edvin.

Se å få mannen ut! Sier Astrid i en bestemt tone. Men Margit og Maren da! Bryter Olaf inn. Det blir det nok en orden på sier Astrid, hun tar alltid en ting av gangen. Mener du at jeg skal hiven ut? Jeg gamle mannen. Huset er vell ditt, og vi har vell noget som heter øverighet her på bygda, nu har også Jan blandet sig inn i samtalen. Edvin er sterk! Olaf er fremdeles i den mening at han må kastes ut. Be mannen om og se seg om efter nytt husvær du, Jan forteller Olaf på hvilken måte han skal gå frem.

BOK 2

Avsnitt 8

En helt ny tilværelse starter nu for Margit. Tor har ikke vist seg ofte. Edvin har fått et annet husvær i en gammel fallferdi rønne i nærheten. Så fri har aldri Margit følt seg siden hun var jentunge. Maren er nu så stor, så henne har hun ikke plunder med. Margit oppsøker Edvin ofte, hun vill prøve å holde han så varm at hun kan benytte seg av han hvist hun skulde trenge litt pengestøtte.

Margit steller for faren, moren er enda for svak til å gjenoppta hus stellet. Det begynner å tære å tære på pengene til Margit, det plager henne meget, særli nu da Edvin måtte flytte for seg selv. Margit legger en ny slagplan, hun må se å gå faren litt på avstad, men på hvilken måte, Margit går å erger seg over at Astrid holder ut så lenge med moren, alle kan jo se at det går med over, så det kan vell ikke gå så mange årene.

For at pengene skal bli litt drøyere, så tar Margit alt det arbeidet på bondegårdene rundt, alt hun rår med, serli forand store høitider som jul og påske, da arbeider hun nesten over (100) evner. Det blir både kontanter, og en masse mat som hun får med seg derfra hun arbeider. Pengeforbruket til mat synker til det minimale, så Margit kan igjen begynne å samle litt kontanter, men det går for smått synes hun.

Nu har en vond tid kommet over landet, krigen med tyskerne legger en klam hånd over alt og alle, nu kan det gått med at hun hadde sitt arbeide blant dem som ikke behøvde å lide nød. Edvin kom også i en heldi stilling, han slo inn på et yrke, som gjør arbeide til litt svartebørs, kjøtt stod høit i kurs i de dagene.

Brått og uventet sloknet Marta, Olaf hadde nok fått et lite vink av Astrid, for han hadde vært der i de siste dagene, Astrid hadde bedt han om det.

Margit var opptatt med sitt da hun fikk beskjed om at moren hadde ruslet. Det kom så brått at Margit ikke riktig fikk summet seg.

Du skulle prøve å komme med en gang, sier guttungen som har kommet med budet. Astrid ville at du skulle hjelpe sykesøsteren å legge henne bort. (101) Sykl tilbake og si jeg kommer med en gang sier Margit. Guttungen krabler opp på sykkelen, Margit gjør seg ferdig med sitt arbeide.

Olaf og Astrid var nedfor da Margit kom, endeli har mor fått slippe sukker Astrid, gamle Olaf gråter. Margit går inn i de små rummene, hun kan skimte ansikt trekkene, særlig den smale nesen til moren der hun ligger avmagrert borte i sengen. Margit går bort å løfter litt på det hvite lange håndkle så går hun ut på kjøkkene til Astrid. Astrid er ute og trøster faren, så hun gir seg god tid.

Vi får vell se å vaske opp før sykesøsteren kommer insisterer Margit. Vi bare rydder litt sammen mener Astrid, jeg liker ikke å larme med tallerkner så lenge mor ligger slik.

Hun våkner sikkert ikke av det sier Margit og drar på det.

Jeg forstår meg ikke på deg jeg sier Astrid, hun er nesten lamslått av søsterens måte å oppføre seg på.

Sett deg ut å hold far med selskap du, jeg skal vaske opp alene jeg, og ingen av disse skal høre nogen ting forsikrer Margit. (102)

Alt er i orden inne i de små rummene, sykesøsteren har vært og ordnet alt, nu ligger gamle Martha i sin siste seng, kisten står borte i en krok, og vinduene står på gløtt

Det blir stuslig for Astrid, ringe klokkene som dem hadde rigget til der oppe i brygger huset, den lød aldri mer, Astrid kunne slappe av. Margit ville at faren skulle være faren hjem til seg selv, men han spurte Astrid om han fikk være der til Marta blir kjørt på kappellet. Du kan være her så lenge du vil sier Astrid. Det blir til at far blir hos oss i allefall nogen dager sier Astrid.

Du vill vell ha litt kveldsmat far? Døren inn til det lille rummet hvor kisten står er lukket, gamle Olaf sitter på kjøkkenet å sturer.

Kan jeg ikke spise litt her da, gamlingen sitter sammen krøket ved kjøkkenborden, han synes at kreftene er så små i dag. Jeg skal ordne med litt kveldsmat til deg her jeg far, bare sitt så skal jeg ordne alt for deg. (103)

Astrid varmer på kaffen, hun har smurt litt med nami smør på, likeledes vil hun prøve å varme litt middags rester hun vet at faren gjerne vill ha det slik.

Astrid begynner å lede nede i knivskuffen. Sett deg å spis du far, kom nu mens alt er varmt.

Du er snill Astrid, faren mener det han sier, det ser ut til at maten smaker efter en hårde påkjenningen som han har vært utsatt for.

Astrid tretter ut kniv skuffen enda an gang. Så sier hun oppgitt ikke forstår jeg. Er det noget galt Astrid?

Nei galt vet jeg ikke, men sølv sjene er borte, for meg er det jo det samme, men vor kan dem tatt vegen? La oss ikke tenke mer på det, faren mener dette er noget som vil rette seg når alt kommer i ro igjen.

Astrid og Jan besørge begravelsen, det var nu ikke så mange igjen av barna til Olaf og Martha.

Olaf flyttet nu tilbake til seg selv. Margit var sjelden hjemme, så Olaf gikk meget å tråkka for seg selv. Han begynte også å bli meget årforkalket, (104) men det merket han jo ikke så meget til selv. Da nogen tid var gått hadde Olaf lyst til å få en til å stelle huset for seg, men det ville ikke nogen av barna høre på, du er for gammel til slikt mener Astrid, dessuten så har du jo Margit hjemme hos deg.

Nei Margit mener at jeg kan flytte på gamlehjemmet nu, hun nevnte det i går, at hun ikke hadde råd til å kaste bort mer tid på meg nu. Hun ville kjøpe huset mitt sa hun. Jaså vil hun det? Astrid ser på faren, har du lyst til det da far? Astrid vill at faren skal tenke seg vell om før han gjør seg av med huset. Jeg orger ikke og gå så meget alene, dere vet Margit er jo mest borte hos Edvin. Du må jo gjøre med ditt som du vill, jeg vil bare advare deg far. Det er jo ikke noget risiko å selge huset til Margit, jeg kan jo bo der for det mener Olaf. Jeg har ikke lyst på gamlehjemmet heller undskyller han seg.

Det blir til at Margit overtok huset, hvad Olaf fikk for det viste ingen, men han kunne bo der hadde Margit fortalt Astrid. (105)

Tor stred med sitt, alt det vonne hadde kommet litt på avstand. Den ene gutten han hadde der i vyen var til stor trøst, han ordnet det slik at Tor og han blir boende på samme sted. Det som plaget Tor nu. Var at også Ellen viste slik signaler som morden, sjelden så han jentungen føi mindretallet, riktignok hadde hun blitt så gammel at hun var ferdig med skolen, men Tor rådde ikke med henne på nogen måte. En sjelden gang var også Maren inne å besøkte faren og Ellen, faren betrodde seg til Maren, men heller ikke hun kunne få jentungen på rett kjøl igjen.

Da Ellen bare hadde idiodiske interesser måtte det gå galt.

Ja dere får søke om å gå gifte dere, jeg vet ikke annen råd sier faren, Ellen forteller at hun skal ha barn med en mann som er dobbelt så gammel som henne selv. Gjorde jeg det som var rett, så anmelte jeg fyren for utuktig omgang med mindre årig, men for å gjøre skaden mins muly, så får dere ordne det slik at dere kan (106) bli gift.

Maren forteller moren at Ellen hadde stilt seg slik.

Er det noget rart i det, den sutre koppen kan jo ikke greie å holde styr på seg selv en gang, moren er på sett og vis nonnesk over ulykken. Jeg synes du fordeler ansvaret litt skjeft mor. Det er første ganen Maren har tatt Maren hat tatt igjen med moren. Jeg hører han fordreier hodet på deg også jeg! Har du lyst, så kan du flytte inn til byen du også. Margit har blitt heit i hue. Det er vel det at jeg begynner å bli voksen, jeg forstår litt mer nu.

Jeg heller kan ikke utstå den julbente grisen du holder deg med.

Men var det en oppfordring, så skal jeg benytte meg av det, jeg skal reise, om ikke til byen, så et sted som jeg ikke behøver og se og høre dette som du er så opptatt av. Margit blir overasket over Marens utbrudd, jo jeg forstår du blir eldre, du blir nok lik faren din. ”Jeg skammer meg ikke av far!” Jeg mente det jeg sa, (107) jeg reiser i morgen.

Margit var så sint der hun stod, tenk å bli irettesatt av en av sine egene, å att på till hadde hun på sett å vis tatt parti med faren.

Gamlingen blir susete nu! Margit sitter å samtaler med Astrid. Det er vell ikke noget å vente med, best å få søkt plass til han på gamlehjemmet. Suser han? Sier du, på hvilken måte, ”Er han ikke åndsfrisk?” Jo på sett og vis, men vet du hva han spurte meg om i dag. Nei var det noget ekstra spør Astrid.

Nei ikke annet en han fikk se sølvsjene sine, så spurte han meg hva jeg skulle med dem, jeg har oppevarer dem for han, de kunne jo komme på aveie for han. ” ”Ja du sier no.” Astrid er glad for å vite hvor sølvet hadde tatt vegen.

Be far ta seg en ur en dag da? Astrid har fulkt søsteren et stykke på hjemveg, og nu er hun kommet så lankt at hun mener det er best å snu. Da passer det (108) fint i morgen, da skal  jeg på en av disse store gårdene, dem vill ha litt hjelp til hermmetisering av en okse dem skal slakte. Er det nogen som trenges å hermitisere nu til daks, heg har ikke sett kjøtt på månter, har jeg, Astrid ser på Margit, så sier hun lunt, du har det glasa du Margit, ordentlig mat, hvær dag, slik er det nok ikke hos oss.

Olaf kommer til Astrid, Margit hadde bedt han ta en tur, hun likte ikke at han gikk hjemme og rotet, slik akkurat hadde hun utrykt seg i går aftes.

Var det noget spesielt du ville meg Astrid? Det er hyggelig og ha deg i nærheta av meg, det var derfor jeg ba Margit om å be deg ta en tur. Astrid sitter ved siden av faren ute i solveggen, hun gir seg god tid Astrid, særli nu da faren er i nærheten.

Nei jeg glemmer meg rent bort! Du må vell være sulten du far, nu skall jeg prøve å finne noget du liker. Astrid ser seg rundt inne i skapet, ikke meget å by gamle (109) mennesker. Hun finner frem litt. Hun setter over panna, snart lukter det deilig mat lang veg.

Dette var godt, var dette kjøtt Astrid? Olaf ser ned i tallerken sin å sier å sier jeg tror ikke jeg har sett  siden krigen begynte, hvor har du fått dette fra da? Dette er noget som dem kaller tillegs rasjoner, det er vist bare skogsarbeidere som får litt på et kort en gang hvert jubelår. Godt var det i allefall. Det er moro at det smaker far, bare spis.

Olaf skal til å gå hjem, jeg gruer meg å gå hjem, jeg er så meget dere, Margit er sjelden hjemme, og enda så ser det ut til at jeg går i regnet.

Du kunne jo være her nogen dager om gangen, enda kunne du jo liksom ha fast bopel der du hører hjemme. Går det ann det da Astrid, Olaf er glad for tilbudet.

Du vet det går godt and, men vi må jo la Margit vite at du er her, så hun ikke blir nærvøs for deg. Da tar jeg med meg litt i den svarte kofferten, å så kommer (110) jeg å blir hos deg til uken.

Margit var glad at gamlingen var litt på avstand, nu kunne også Edvin være litt hjemme hos henne, hun satte han til å hugge ved, litt mannfolk hjelp hadde hun lenge ønsket seg, nu kunne Edvin gi henne en håndsrekning, det kostet jo ingenting. Hvor er gamlingen nu da?

Edvin er interessert i om Margit har fått ordnet med plass på hjemmet. Han bestemte seg til å være hos Astrid nogen dager, det er ikke noget for meget, nu har jeg plundret med han i lang tid, men han kommer nok snart i gjen mener Margit. Du har vell kjøpt å betalt huset? Edvin er litt misfornøid med at han må bo i den falleferdige kåken. Kjøpt det har jeg vell, eller rettere sakt overtatt det. Du har vell kjøpekontrakt. Det har jeg vell ordnet med kan du sjønne, tror du jeg er dum. Men du har vell i kjøpekontrakten at du skal ha gamlingen her så lever.

Det var ikke noget å ha på papiret, den delen av kontrakta (111) plager meg ikke.

Jeg har tenkt på det, Edvin drar litt op det. Ville det ikke falle billigere for både deg og meg, om jeg bodde her, jeg kunne jo stå for de meste utgiftene, du måtte jo ha litt for at du husa meg. Jeg vill helst ikke blande fremmede bort i huset så lenge far lever, du vet det ville jo vekke oppsikt. Jeg kunne jo leie rummene i annen etasje, det har jeg også gjort før, han fniser litt som han pleier, han prøver å få Margit på fanget, men hun setter seg litt motsatt vei. Vi kan jo prøve den utvegen, Margit kjenner at det virker på Edvin at hun sitter på fanget. Skal vi prøve nu i kveld med det samme, Edvin fniser igjen, han er lur i blikket. Det går vell and, gamlingen er jo ikke hjemme likevell, Margit er også litt oppglødet av tanken. Hun har ikke så meget å være rett for, hun er jo kommet over den alderen at det kan bli noget galt av slik ann natting.

9.Avsnitt (112)

Ellen har nu fått sitt eget hjem, Tor er på sett å vis lettet over at ansvaret er flyttet over på en annen, mannen er jo voksen, så nu kan alt rette seg, bare Ellen oppfører seg ordentelig.

Tors engstelse var ikke uten grund, det gikk ikke lenge før Ellen kom hjem å fortalte at hun ville skilles fra mannen sin.

Nu setter dere grå hår i hodet på meg, Tor er ute av seg over nyheten. Den kom tidlig, Ellen var fremdeles sammen med mannen sin. Nogen måneder efter døde barnet, nu følte Ellen frykten for allvor, hun reiste fra mannen, nu var det ikke noget som hold henne lenger. Snart melte problemet seg hvad skulle hun leve av, Tor hadde henne hjemme hos seg den stunden Ellen søkte arbeide, nu i krigstiden var det jo ikke bare å gå å slenge. Ellen fikk jobb på et av de mange annlegg som var i sving den såkalte tysker tia. Turen gikk sydover. Tor følte seg svært ensom, men på sett å vis led han ikke nød, (113) bare det at han tenkte meget på barna, og hvordan alt skulle på til sist.

Maren var også forlovet nu, Tor hadde ennu ikke sett hennes forloved, men han hadde hørt at det var en stø og god arbeidskar. Tor hørte lite fra Margit og faren.

Han hørte intet, og han mente at alt var som før, på sett å vis var han glad at han ikke hørte noget.

Tor sitter å leser brev fra Ellen, jaså du kommer hjem en tur, Tor gleder seg, det skal være hyggeli å få hilst på en av sine egne igjen. Tor har møtt opp stasjonen, sørlandsekspressen var ventet om 5 minutter, Tor håpet at ikke tyskerne skulle skape vanskeligheter, det hente at togene kom dagen du på alt efter som herrefolket bestemte.

Tor skvatt, det tutet et tog, et sted i utkanten av stasjonsområdet. Jo så men der kom expressen til fastsatt tid. Tor står å speider efter Ellen. Han stusser litt, er det ikke Ellen som går ned plattformen. Jo det er Ellen. Tor går i møte med henne. Ellen er litt flau over at faren (114) har møtt frem slik på stasjone. Ellen ser ned over seg selv, det er ikke godt å skjule den stillingen hun er i nu. Tor blir ute av takt, han vet ikke riktig hva han skal si. Det er noget jeg må hjem å ordne med sier Ellen, derfor måtte jeg komme nu i dag.

Jeg skal gifte meg igjen. Ellen er freidig, akkurat som moren, Tor må uten å tenke på de sammenlige henne med Margit. Ja, ja. Håper du får ordnet det fort, det så ut til at det hastet. Det er bare formaliteter som står tilbake, Ellen er selvsikker som få.

De nødvendige papirene var det ikke så greit å få stabled på beina i en fart, att Ellen var gift, det gjorde ikke saken lettere.

Det tar så lang tid med disse papirene, så jeg tror jeg reiser nedover uten, det spiller ikke vell så store rollen. Det kan bli vanskelig det mener Tor. Ellen har nu kommet tilbake til annlegget, hun regner med å treffe sin tilkommende man, men til hennes store forskrekkelse får hun høre at han har forlatt anlegget for godt, (115) han blir overlyttet til et annet sted. En kjenning av han hadde ordnet det for han blir det sakt. Men hvorfor mener Ellen, han fikk det så travelt, jeg forstår ikke.  En av de på brakka sier til Ellen han hadde spart på brevene dinge, jeg tror dem ligger inne på rummet hans.

Ellen får det travelt, hun husker at hun ba han om å se efter om det var noget brev fra faren, bare nu ikke den typen hadde oppsporet henne, å sendt henne et brev.

Ellen får brakkesjefen til å låse opp rummet, det er bare noen brev han skulle ta vare på for meg.

Ellen samler sammen brevene i en fart et – to brev, nu kan du låse efter meg igjen sier hun hennevendt til brakkesjefen. Ellen går sjelvende bortover gangen, hun smetter inn på sitt eget rom, hun er så spendt at hun dirrer. Jo da! Kjære Elle, og din man den og den til underskrift. Resten interesserte ikke Ellen. Så åpnet hun det andre brevet, det var like kort å greit som det andre. De nødvendige papirene behøves (116) ikke skaffes, dem ligger i det andre brevet. Jeg skal selv betale den moroa som jeg har vært med på hilsen Nils. Ditt naut, Ellen river brevet til sin tidligere mann i flere biter, nu har du stelt det fint for meg.

Ellen reiser nu tilbake til faren, hun kan jo ikke vare i arbeide i den stillingen hun er nu, best å komme hjem til faren før noget skulle hende.

Ja, du får bare slå deg til ro her hos meg, faren trøster Ellen så godt det lar seg gjøre. Jeg er liksom født til dette jeg ser det ut til. Tor er sår i stemmen der han sitter å betrakter den bleike jentungen som har prøvd så meget allerede.

Margit får også besøk av Ellen, men der finner hun ikke medlidenhet, Margit håper Ellen skal reise innover til legen allerede samme dag, men Ellen lurer på om hun ikke kan være hjemme en stund, hun mener at barnet kan komme snart.

Denne faren din, han prøver alltid å skyve alt over på meg, det er så likt Tor, forresten så skulle du passe litt på ditt gode navn og rykte, moren viser sin forakt for Ellen.

Også Ellen er litt opprakt i den stilling (117) hun er i, så hun sier ganske kjapt. At jeg ligner far, det skammer jeg meg ikke over, men når du snakker om godt navn og rykte, så var u den siste som skulle ta slike ord i din munn, du ar aldri tatt værken navn eller rykte, alltid jeg er slik, jeg er slik, enda jeg nesten aldri så deg under oppveksten, du har bare en interesse, penger, penger, samme på hvilken måte du skaffer deg dem. Ellen er st uberhersket at hun har lyst til å ta noget som står på bordet å hive det på gulvet. Edvin har sittet å hørt på dhissige samtalen, han har mest lyst til å trekke seg tilbake i stillhet, han ligner en gammel lurvet hankatt, som ikke har andre interesser en hunkatta.

Du behøver ikke å reise så lankt for å bruke munn på moren din, da er det bedre du reiser  hjem til Tor, han har heller aldri hatt vett til å passe seg. Du ser alle ting fra din egen synsvinkel Mor! Aldri har jeg hørt at muligens du også kan ta feil.

Jeg venta Maren og hennes forlovende til i dag, det er en av grunnene til at jeg helst vil at du skal reise tilbake til byen. Moren prøver nu mer og overtale (118) Ellen. Tenk hva Maren ville si hvist du var her i slik tilstand for et syn. Tenker du ikke på familien, du kunde tenke såpas. Maren, Maren, jeg har aldri hørt du har tatt ansvar for Maren, du har vel flere barn en bare Maren. Jeg tror ikke Maren kommer heller jeg, i alle fall ikke med forloveden. Hun sa da det i det siste brevet jeg fikk her for en stund siden. Moren ville ha Ellen til å reise tilbake til byen. Har du ikke hørt at forlovelsen er hevet? Nei det har jeg ikke hørt!  Jo Maren er nøie på det hun! Det var jo en helt allmindelig arbeidsmann, han hadde vell ikke så meget å rutte med. Jeg har hørt litt annet også jeg, men da det gjelder Maren, så holder du vell det for ubetydelig. Ellen ser seg rundt, hun får øinene på Edvin, han sitter tilbake ut huset, han later som han hugger litt kvist, så det ser ut som han alltid gjør nytte for seg. Jeg tok med meg litt mat jeg. Jeg var redd du var ute på arbeid, føier Ellen litt mer forsiktig. Margit har sett på borde, maten som Ellen har tatt med blir først satt på bordet. Så dyrt pålegg du bruker da Ellen. Margit mener det er unødvendig med den slaks. (119) Jeg har dårlig matlyst, så lenge jeg går slik undskylder Ellen seg, men så er det alltid denne sparingen til moren som stikker Ellen. Jeg synes jeg må unne meg og far god mat, fremfor å bare spinke å spare. Skal jeg rope inn Edvin, Margit ser over bordet, det blir sikkert nok til han også: Vær så snill å spar meg for å se det grisetrynet hans, så lenge jeg er her, du snakker til meg om å passe meg, men hva med Edvin? Forskjellen er bare den at du drar på årene, og av den grund har ditt på det tørre, men like fall lever du i hor, så at du ikke kvitter deg med han, det begriper ikke jeg. Moren blir litt paff, men for fredens skyld, så sier henne ingenting, heller ropte hun ikke på Edvin. Moren følger Ellen bort over vegen, Ellen har bestemt seg for å reise tilbake til faren, hun føler seg litt uten sympati fra morens side. Har du hørt fra Anton da? Ellen lurer på hvordan broren lever. Han da! Margit er hånli i stemmen. Han har vært her hos meg flere ganger, han sier han er syk, men det er vell mest dåvenskap. Han har fremdeles men av dette med vesle gutt? Han (120) oppfører seg som han ikke skulle være riktig. Du kunne jo ta deg litt av ham mener Ellen. Jeg gamle menneske? Moren blir rent forbauset over slik ufordering av en av sine egene.

Jeg synes da i alle fall han skulle ligge deg mer på hjertet en Edvin, Ellen er nu så iritert at hun sier akkurat det hun mener. Hold Edvin utenfor dette, er du snild, han er min leieboer.

Kunne du tenke deg og la andre leie under slike forhold. Ellen og moren ha nu kommet så nær holdeplassen, samtalen stilner av, det er allerede mange som venter på bussen, moren vill helst snu, hun ser på Ellen, så sier hun for å dekke over at hun ikke har lyst til å vise seg sammen med dattera. Jeg har så flekketer forklæ, så jeg tror jeg snur. Skal jeg hilse innover til byen da? Ikke for min skyld svarer Margit.

Margit går hjemover, hun hadde gledet seg til å hilse på Maren, nu hadde hun ikke det å se frem til. Maren kunne sent en liten brevlapp, så jadde hun ikke behøvd å kjøpe altt det hun hadde i dag, dem tenker ikke på hva det koster, Margit tenker nesten høit der hun går. (121) Jeg føler meg ikke sprek om dagen, Olaf sitter å snakker med Astrid. Jeg skal se å få opp doktoren, vi vill ikke gå natten i møte uten å være sikker på at ikke er noget allvorlig.

Astrid går ut og roper på en av guttene som leker ute på gårdsplassen, hun gir han nogen instrukser, ja da mor! Jeg skal ordne dette for deg, håper ikke at det er noget allvårlig med bestefar. ”Hvordan føler du deg nå da far?” Astrid går og ser på faren, hun blir redd når faren kommer med slike bemerkninger, han klager ikke i utide.

Det blir ikke bedre, det kjenner heller ut til at det øker på. For sikkerhets skyld, så legg deg ned på sengen. Faren aksepterer tilbudet, uten å betenke seg.

Doktoren kom litt sent på kvelden, han var så ned lesset av arbeide, så han måtte ta seg tid til å spise litt undskyldler han seg. Dyktig og interesert setter han i gang med å undersøke den gamle. Astrid står på dørterskelen å følger godt med, hun ser at legen enkelte ganger rynker litt på pannen. Er det noget allvorlig da doktor? Olaf er litt usikker i stemmen. De er en gammel mann, så (122) en skal være forsiktig med å bakatilisere, selv om den er ganske uskyldig. Doktoren svarer så unnvikende, at Astrid trekker seg ut på kjøkkenet. Legen pakker sammen sakene sine, legger alt i kofferten, skriver ned noget på en resept. Vask dere litt her de doktor, Astrid viser doktoren en vaskevands bolk som er sett frem på en stol.

Legen tar et håndklæ som er lakt frem, han tørker seg på hendene, så sier han henvendt til Astrid medesinene kan de hente i morgen, deres far har fått en liten injeksjon av meg nu, den vil begynne å virke om kort tid, så smertene vil nok bli mindre utover kvelden. Er det noget alvorlig? Astrid ser at doktoren kaster et øie bortover på pasienten, så sier han undvikende. Jeg tar en tur hit opp i morgen, efter endt kontor tid. Legen snur seg, han ønsker den gamle en rolig god natt, så tar han kofferten å skal til å gå. Astrid ser at doktoren har mer han ville ha sakt, så hun sier. Jeg kommer straks tilbake fare. Hun går ut sammen med legen. Utenfor snakker doktoren like ut, for meg, så ser det ut som den gamle (123) har fått en slaks blod propp, ingen kan forutsi hva den laver, den kan løse seg opp, den kan gå i lungene, eller i værste fall til hjertet. De må være forberedt på alt. Er det virkelig så ille klager Astrid. Husk han er en mann lankt bort mot de åtti, så jeg vet ikke hva jeg skal si. Skal jeg sende bud på de aller nærmeste da? De burde gjøre det, ingen vet.

Det blir litt av et oppstyr, Jan ser på Astrid, så sier han i en stille tone, godt at han ikke fikk startet på det siste påfundet da. Ja ser Astrid, jeg bare lot han holde på, men jeg viste jo at han aldri fikk realisert planene. Gamle Olaf hadde fått den fikse iden at han ville sette seg opp et lite hus med bare et rom til seg selv, like ved Astrid og Jan. Uten på gårdsplassen lå litt av vært. Planker boks og bord. Alt var forsvarlig stablet og dekket til.

Vi får se og få sendt et bud til Margit, de andre var bosatt på helt andre kanter, då de regnet Astrid med helst burde få et brev, det ville ikke skremme så ille, telegram virket så kritisk mente Astrid. (124)

Margit og Edvin sitter inne på kjøkkenet, begge opptatt av å lese kveldsavisene. Astrid ser at en av guttene til Astrid svinger inn porten, uten å tenke over det sier hun til Edvin, det skal ikke forundre meg at det er noget med gamlingen. Margit slenger avisen fr seg og reiser seg og går ut.

Samtalen blir ikke av lang varighet, snart er Margit på veg inn igjen.

Margit sier ingen ting, så Edvin må spørre, var det noget galt? Galt, Astrid er alltid så redd, gamlingen føler seg hvist litt uvell, Astrid mente at jeg godt kunne ta meg en tur i morgen, eller helst i kveldt, hvist jeg hadde anledning. Skal du gå nu med det samme da? Edvin liker ikke å sitte så meget alene han heller. Han kreperer vell ikke så fort, så jeg tar en tur i morgen.

Kommer ikke Margit? Det er faren som spør. Jeg har sendt bud på henne far, men jeg sa hun fikk komme i morgen, du er best tjent med å få sove litt nu, mens sprøyta virker. Du er nok bedre i morgen trøster Astrid.

Astrid satt å våket over faren, hun satt å dubbet, hun var veldig trett efter den lange natten, hun går til (125) komfyren for å ta en kaffe kopp. Der kommer Margit. Astrid er glad hun skal få avløsning, hun vill slappe av litt i hværfall.

Hvor blir det av Margit? Astrid ser ut av vinduet, kommer hun ikke inn. Ute på gårdsplassen driver Margit å kikker i en pressening, den hadde forskyvet seg litt, så bordstabbelen hadde kommet til syne.

Astrid åpner døren og hilser god dag. Matrialene kan bli ødelagt, hvist det kommer regn undskylder Margit seg. Har du blitt skrall far? Margit tar en stol, og setter seg bort til sengen. Det er ikke så rart kjenner jeg, varen vrir seg ligg i sengen. Det går nok over igjen trøster Margit. Det er bra du er her, Astrid har sittet her hele natten, så hun må vell få lakt seg litt, faren ser efter Astrid. Du må se og hvile litt Astrid, faren vinker på henne, hun legger fraa seg det hun holder i hendene, så går hun inn til faren igjen. Har du sittet oppe i natt? Margit ser på søsteren, det hadde vell ikke vært nødvendi smiler hun. Astrid hadde ligget en god stund, Jan hadde ikke hjærte til å vekke henne, så Astrid var nesten døgnvill (126) da hun våknet.

Faren lå og durret, Margit og Astrid sitter å snakker laft sammen. Han ser da sprek ut haster Margit. Han sa ikke det doktoren innvender Astrid. Olaf lå mange dager, ingen viste utfallet, ikke doktoren heller var sikker.

Nu ville det snart komme til en krise, sa doktoren. Astrid var nesten ikke fra sykesengen. Hurti og uventet døde Olaf, bare Margit hadde fått anledning til å se til han, brevene hadde tatt for lang tid. Olaf hadde satt til side litt til denne spesielle hendelsen, men ikke nok. Astrid prøver å ordne alt så pent som mulig. Dekker ikke sykekassen det meste av slike ting da? Margit ser på Astrid, der hun sitter å skriver opp en huskeliste over det hun mener hun må ha. Begravelsen hadde dem blitt enige om at skulle være hos Astrid. Margit mente det var mest naturlig, faren hadde jo bodd hos Astrid i den siste tiden, så da så.

Hvist det blir dyrt, så  kan da jeg legge ut 150 kroner sier Margit litt forsikti, hun vill ikke gjøre dem oppmerksom på at hun har nogen kroner på lur. (127)

Det møtte opp mange til Olafs begravelse, Astrid var glad hun hadde regnet så rummelig, det var mange som viste den gamle den siste ærend. Begravelsen hadde dem tatt på lørdag, av hensyn til at mange hadde meget lang veg. Astrid og Jan hadde også mange fremmen søndag, også Margit møte opp, hun hadde moro av å hilse på kjente, samtidig så slapp hun å stri med matstellet, hun mente at det måtte være meget til beste hjemme hos Astrid. Inne på kjøkkenet driver Astrid og den eldste datteren, dem ser på forsamlingen inne i stuen, enda er det folk ute på tunet. Du får gå ned i kjelleren å ta opp de glassene med hermetikk som jeg har spart, Atrid er engstelig for at det skal bli snøtt.

Disse matrialene får du godt brukt for Jan, det er en av svogerne til Jan, en som er bosatt i Oslo, som kommer med denne utalelsen. Ja han antydet det også Olaf, da han forstod at det ikke blev bygging, innrømmer Jan.

Alle gjestene har reist   hvær til sitt, Jan og Astrid sitter å snakker om det som har hendt, jeg er glad far fikk en så værdi avslutning, sier Astrid. Ja det kom flere ene jeg trodde, innrømmer Jan (128)

Jan var på arbeide, Astrid drev å få sakene til faren samlet, hun går stille rundt å samler sammen forskjellige små ting. En traktor med tilhenger svinger inn på tunet, Astrid mener det er en som må ha kjørt galt, så hun fester seg ikke mer ved det som hender ute på gården. Inn kommer Margit, hun ser hva Astrid holder på med, så hun sier i en underli tone, jeg tenkte på at jeg kunne hjelpe deg å rydde opp etter far. Jeg synes jeg så en traktor ute på gården, har han kjørt galt?

Nei jeg fikk han til å hente disse matrialene til far. Det var jo bare et dumt påfunn av han, men han var jo så årforkalket stakaren, sier Margit. Astrid blir nesten stum av slik oppførsel, men hun holder munn, godt at Jan var på arbeid.

Hvist det blev kostbart det som var lørdag, så nevnte Margit at de 150 kronene behøvde ikke Astrid og Jan tilbakebetale med en gang, hun kunne godt la dem dele beløpet innrømmer hun.

Astrid er på gråten der hun ser traktoren svinge rundt låvehjørnet, så fikk dem ikke stelt litt på uthuset like vell. Hun gruet seg til Jan kom hjem, hva ville han si. Gulluret til Olaf, som (129) han hadde vært så stolt av hadde han også lovet Jan, han var den eneste i familien som ikke hadde ordentlig ur. Jeg har tatt vare på uret til far hadde Margit betrodd Astrid, så dere ikke lar det kommet på avveie.

10.avsnitt

Flere år er gått, krigen er slutt for lenge siden. Astrid og Jan er også borte, Margit er nu lankt oppe i årene, men hun er som før, helst vil hun leve på gården mellom, det gir både mat og penger. Tor ser hun sjelden eller aldri, bare når en av barna holder konfirmasjon, eller nu er det også barnebarna, som kommer til å interessere Margit.

Margit er heller blitt verre med årene, nu skyr hun ikke noget for å samle i lader. Ellen er den som mest gjør moren oppmerksom på at hun må vise litt måtehold med å arbeide å slite, du behøver ikke å spare, vi barna greier oss selv.

Margit bare blåser i nesen av slikt ufornuftig ungdom. Edvin er nu fastboende hos Margit, han er fremdeles ene boer. Enkelte ganger må han bo i en stor motorbåt, med kahytt, det er når Maren er på sommerferje hjemme hos (130) Det er bare en av barna hun har godtatt, dem andre er bare til byrde for henne, hun er misfornøyd hvist dem kommer, da er hun helst opptatt med ett eller annet, da har hun påskud til å gå ut, på den måten blir besøket gjærne av kort varihet. Nu har Marrgit fått brev fra Maren, hun gjør Margit oppmerksom på at dem kommer på fere den og den dagen, mannen og begge barna.

Husk på det da mor står det til slutt i brevet, se å få den tykke bassen til å innlosjere seg i motorbåten, husk at Gustav likere han ikke, og vesle Else tåler ikke å se den tykke mannen sier hun.

Margit gleder seg til at Maren skal bli der i ferien, bare dem hadde tålt Edvin, så hadde det vært greiere, da hadde det heller ikke blitt så dyrt, Edvin var ikke så nøie på det, hvist han spiste sammen med Margit, pleide han alltid halve buttikk utgiften, selv om Margit hadde gjester.

Nu hadde også Edvin følt seg uvell en stund, så han var litt betenkt med å oppholde seg helt alene i denne motorbåten. Du får be sønnen din være med deg disse fjorten dagene? Han (131) har ikke ferie enda, innvender Edvin, han begynner nu å bli lei denne utjagingen hvær gang Maren og Gustav skal ha litt ferige på landet.

Tiden nærmer seg, i morgen må Edvin være ute av huset, lørdag kommer gjestene. Den store rypesekken står ferdi pakket på trappen, sønnen har ordnet det slik med fabrikk bestyreren at han fikk ferie på samme tid som faren fikk ferie hete det.

Har jeg fått med meg pillene mine da? Edvin ser over det han skal ha med seg disse dagene, da alt dette fine folket skal ha hele residensen for seg selv.

Nei, pillene dine må du ha med deg, dem står i vinduskarmen i soverumet dit, Margit peker inn i et lite kått, noget som er bygget utenpå selve huset, litt av et gammelt spiskammer, som Margit hadde utvidet, for det ville ikke falle seg så dyrt som å bygge helt nytt.

Pengeboka di behøver du ikke dra med deg, den ligger tryggere her hjemme, du kan låse den ned i en av skuffene. Jeg må jo ha med meg penger innvender Edvin, han er redd for pengene sine. Ja, men ikke så meget? Advarer Margit

(132) Det hadde vell vært best om disse pengene hadde vært plassert i en bank innvender Edvin. Husk pa hvor meget du har snytt kommunen, både når det gjelder skatt og bidrag du har undratt deg. Nu har alle banker plikt til å oppgi alle kontor, da sitter du fint i saksa. Margit vill på harde livet få Edvin bort fra slike tanker om å plassere pengene andre steder enn i skuffen hennes. Du skulle ikke være så løsmunnet heller, du kan få en baksmell skremmer Margit. Hvad skal jeg gjøre da? Edvin har ikke lyst til å reise fra alle pengene sine. Jeg har jo sønnen min med meg innvender Edvin. Det er jo nettopp derfor advarer Margit, han må vell tro du ikke har mer, når du bare tar med deg en to tre hundre krone, han arbeider jo, så han har jo godt med feri penger, han kan godt sped til med både mat og bensin til turen. Ta boka da, og lås den ned, Edvin har tatt ut fire røde hundrelapper, som han bretter godt sammen, og stuer dem ned i en såkalt fiskerpung som Edvin pleier å ha småpengene sine i. De tynne krokete fingrene til Margit griper begjærlig rundt den store mørkebrune lommeboken, den var så stappet at Margit (133) klemte den igjen med begge hender.

Du vet den ligger trykt her hos meg. Margit smetter inn stuedøren, like bort til skuffen med verdisaker, hun er like som redd Edvin skal komme på andre tanker.

Maren og Gustav kommer med bussen, det første Maren spør om da moren er ferdi med å hilse på dem og barna. Er bassen på feri tur da? Margit stusser litt, så fatter hun meningen, jo da han tok motorbåten, de skulle reise sør over mot Ferder sa han. Skulle de reise? Ja han er litt skrall, så han ville ha med seg en av sønnene. Han la igjen lommeboka føier Margit til. Å, Maren sier ikke mer.

De sitter å spiser, Margit frodser i mat nu da hun har så fine gjester. Gustav sitter vellfødd og gasser i seg med alle fine retter. Denne bussen kan dem få av meg! En skulle ha en bil selv, det er sønnen sin fører samtalen inn i et slikt spor. Tenk så stili- , det er Else datteren som kommer med denne uttalsen, hun bruker ren Oslo gargang. Det blir nok bil på oss også, det er Maren som sier dette. Det må nok bli en stund til (134) det, Gustav mener utdannelsen til barna må gå føre, likeledes driver dem med å få et bedre sted å bo. Det kan vel bli et råd med det kanskje. Margit ser hemlighetsfull på Else. Mormor får mange penger, det har hun sakt, men ikke enda. Bestemor har bare alderstrygden hun, så hun har nok med seg selv mener Maren. De skal til å gå til ro, barna har lakt seg, de tre andre sitter å snakker sammen om hvordan alt skal bli, bare alt går etter beregningen.

Håper vi får deili vær disse feridagene. Maren vill helst snakke om helt allmindelige ting, hun vill ikke avsløre moren formeget for Gustav, hun er ikke sikker på at han ville godta alt som moren har i sinne.

Margit og Maren har mange dager for seg selv, Gustav går å peker på de forskjellige tingene som skulde ha vært gjort med huset, han selv er for makelig, og han har ikke så stor rede på slike ting, han nevner det for Margit. Bare ferien er over, så får jeg nok sønnen til Edvin til å hjelpe meg litt, han gjør det helt gratis sier Margit. (135) Nede i skjærgården ute i Oslofjorden har Edvin og sønnen slåptt opp telt, de sitter på strandbredden, ute i fjorden spretter makrellen, skal vi ta et lite drag med dorgen da, Edvin er litt av en fisker, så han kribler i fingerene efter å sette snørene ut. Odd sier, la oss prøve, begge to reiser seg slenger sakene inn i teltåpningen, drar opp glidelåsen, snart er de ute i motorbåten, den ligger oppdregget vet en pynt like ved. De har ikke kjørt lange stunden før det smeller i det ene snøret, Edvin griper snøret med en gang, begynner å hale inn, snart smeller det i det andre også, pinnen som er festet i tollergangen ligger løst barkerst i motorbåten. Dette her er moro, Edvin ber sønnen dra inn det andre. Snart ligger et snes store makreller å spreller i en stor fiskekasse som Edvin har stående i motorbåten.  Hvad skal vik fjøre av all denne fisken da? Vi greier jo ikke å spise den opp, det er jo bare oss, sønnen ser på faren. Vi kjører i land å kjøper oss en stor plastdunk, så tar vi å setter dem i den.

Snart styrer båten inn mot en av bryggene som er nærmest. Jeg sitter her nede å sløier jeg, ser Edvin, du som er yngre og lett til bens går på byen. (136) her har du penger, faren tar frem penger. Ta med deg en liten dram til oss også da, vi skal ha det litt hyggeli når vi kan nyte friheten.

Snart er fisken sløyd og renset, Edvin vill vente med å vaske den, her inne ved disse bryggene er vannet for skittent, nei ute ved holmen der er det klasse.

Edvin og sønnen har lakt fisken bort, de har også stekt en hel panne til kvelds. De sitter å slapper av i solen.

Skal vi smake på conjaken da? Faren tar opp flaska, han kan ikke styre trangen selv, men han vet sønnen sjeldent, eller nesten aldri har anledning til slik luksus, så han har lyst til å spandere på han.

De to sitter der å snakker om alle ting, begge blir litt snakkesalige, etfter hvært som drammen gjør virkning.

Den båten skal du få av meg, sier faren, dette er vell siste sommeren jeg kommer til å bruke den. Du må ikke male det så svart far, sønnen ser på fren sin, han kan jo se faren eldes, han har jo ikke sett faren stort annerledes, faren og moren har nu levet hvær for seg i sikkert tyve år. Jo du skal få den nu mens jeg er klar, og vet hva jeg gjør. Den sykdommen jeg dras med pleier ikke å gi (137) noget forvarsel.  De pengene jeg har, de vill jeg legge i en sikker boks i Drammen, jeg skal ordne det slik, for du vet hvordan saken ligger ann, jeg har ikke lyst til at skifteretten skal jonglere med dem.

Sønnen mener at faren er så sprek at de skall ikke ødelegge kvelden med å snakke om slike ting. De sitter å snakker om fisking og motorbåten. Drinken gjør begge to mer forkroli, det er jo sjalden sønnen ser faren, så det er på sett og vis rart å sitte sammen med faren.

Jeg er ikke rik, men det er da nogen tusen kroner du vill finne i sikkerhetsboksen. Når den tiden kommer-. Edvin er glad han har betrodd sønnen dette.

Feriedagen gikk fort, Edvin hadde saltet ned makrell, nu hadde han sikret seg en fin vinterforsyning, han gledet seg til å vise Margit den store dunken med all den fine fisken. Du kan jo komme opp en gang i blant du også føier Edvin til, det kan jo bli litt til deg også. Hun pleier ikke og ha noget å gi bort Margit. Sønnen er litt bitter i stemmen.

Fisken er min den! Sier Edvin, han vet godt at sønnen har rett. Det er et ordtak som sier. Det som er ditt, er mitt, men det som er mitt – skal du (138) ikke du bry deg med. Det kan nok settes ut i livet når det gjelder Margit. Jo da far!  Jeg skal ta meg nogen turer opp å se til deg: disse dagene har gjort oss godt begge to. Nu går det på siste dagen, Edvin og sønnen har vært å satt i land fisken og utstyret, båten skal de kjøre litt lenger opp i fjorden, der er det lunere, mer sikkert for sterk vin, Eddvin vill se å få båten på sliooen, best å være på den sikre siden.

Margit har vært å hetet posten, likeledes har hun handlet litt, best å gjøre det kosli for Maren, i dag er det jo siste feridagen, så hun har kjøpt litt ekstra. Margit ser på buttikk lappen, så sier hun henvendt til ekspredtisen, Nei nu må du ha regnet galt, over seksti kroner. Blyanten til ekspredetisen farer opp og ned over regningen. Nei det stemmer alt sammen det, hun ser på Margit, hun smiler litt lurt, alle kjenner forholdene, det er jo gjærbe Edvin som står for handlingen, så prisen er nokså ukjent for Margit.

Hele følget går side om side, Margit og Gustav går og snakker sammen, bak kommer Maren og barna, Maren hadde stoppet litt for å få med nogen blomster. At vi ikke har bil! Det er sønnen (139)  som gruer seg for bussturen som kommer med denne bemerkningen. Du vet vi har jo ikke så god råd sier moren, hun langer på for å nå igjen de som går foran.

Så blir det et helt år til neste gang da! Gustav ser på klokka, nu skal bussen være her på øieblikket. Nu i sesonen er den ofte forsinket, Margit er glad til at hun har nogen å snakke med.

Det tar i allefall en hel evihet før der er i Oslo! Else gruer seg for bussturen. Nei evigheten den er lang den sier Maren, enda sitter litt igjen av det gamle gode barne sinnet.

Margit rydder vekk av bordet, best og ikke vise Edvin at hyun er  så råflått i maten nu da han er borte.

Edvin og sønnen driver å lesser av utstyret, en bil hadde kjørt opp med alt sammen, det blir for meget å ta på sykkel. Edvin er stolt over den store fanksten, så han legger ut i det vide å brede. Bær den bort i bua du Edvin, pass på nu da du har hjelp. Far å sønn står ute å snakker sammen, Margit går inn å steller med sitt.

Edvin går å venter på at hun skal rope dem inn på litt kveldsmat. (140) Nei nu må jeg stikke, hvist jeg skal rekke den siste bussen! Du må ha det bra da far, vi sees vell snart.

Edvin er litt snutt da han kommer inn. Du kunne godt bedt han inn på en mat bit. Du vet ikke hvor dyrt alt er du blåser Margit, hun går til angrep med en gan. Jaså smiler Edvin har du også fått øinene opp for det i disse dagene du har stått for innkjøpene. Margit er nu blidt stukket på et sårt punkt, så hun er ikke i god lune mens hun setter frem på bordet til Edvin. Det er mest rester fra tidligere på dagen.

Har du ikke lytt syltetøi da Margit? Har du blitt bortskjemt på disse dagene? Margit smiler litt fult, så føier hun til. Jeg har inntrykk av at dem spiser opp alt dem tjener nede hos sønnen .

Edvin forstår at Margit har innstilt seg på en liten luftrenser-, så Edvin spiser seg ferdi, så går han ut, han tar frem sekken å tar en tur ned til en av naboene.

Dagen går, nu begynner høsten og melde sin ankomst, Margit henger i hele dagen, denne potetopptakingen sliter på, men det blir både penger og mat. Edvin driver (141) med litt av hvært. Både Margit og Edin har nu trygd, så denne jobbingen skulle ikke være nødvendig, særli nu da ingen av dem er helt friske.

I morgen orker jeg ikke gå på golfåkeren! Margit sitter på sengekanten å tørker svette av det gamle skrukket ansiktet.

Du får da prøve enda en dag? Edvin er ironisk i stemmen, du høster hvad jeg sa til morningen i dag. Du var jo nesten sengeferdi allerede da, og enda gikk du på åkeren. Margit orket ikke å snakke mer enn høist nødvendig, så hun kryper ned mellom dynene, det var godt å få lakt seg. Edvin hører hun stønner av utarming og slapphet. Margit blir efter hvært mer slapp, efter som dagene går. Edvin må få litt hjelp i huset, han får prøve seg frem et eller annet sted. Du får gå å hente Hilda. Edvin tar sykkelen, det vill ikke ta mange minuttene å reise bort til Hilda, hun er på sett og vis i famili med Margit.

Til og begynne med så det ut til at  Margit skulle ha lakt seg for godt, dette så ikke ut til å gå godt. Margits egne barn hadde vondt for å komme fra inne i byen, så det blir til at Hilda og andre kjente hjelp Margit og Edvin efter beste evner (142) sykdommen kulimenerte efter en ukes tid, men da var også Margit å se til som et oppgående lik. Efter enda nogen uker blir såpas frisk at hun kunne være oppe av sengen litt efter litt.

Du må ta deg en rekrasjon! Doktoren ser på det gamle utslitte menneske, det skal jeg ordne for deg. Du må på et hvilehjem, føier han til, bare en månte vill hjelpe sier han for og trøste.

Det blir vell grundig dyrt, atter har Margit pengesorger.

Det blir til at Margit motvillig reiser til et hvilehjem, det var ingen annen råd. Edvin gikk å stelte for seg selv, han hadde også nok med seg selv, sykdommen hans hadde vært vond og plagsom. Jeg får ta meg sammen, og reise opp å besøke Margit, Edvin hatte tatt endelig beslutning, han vill få en med bil til å kjøre seg helt frem, da vill det gå bra mener han.

Neste dag tar Edvin frem lommeboken, han vill ikke den skal ligge i skuffen nu da huset blir stående tomt.

Han vet jo hvor meget han har i den, men likevell tar han frem en stol, han setter seg ved kjøkkenborder, ser seg litt rundt, så teller  han opp pengene. Tusenlappene bretter han sammen, de presser han sammen i den ene siden (143) på lommeboken, han får ikke plass til alle, så han legger nogen på den andre siden også, så tar han hundrekronersedlenne, nu er du vell fødd og fin smiler han med seg selv. En tanke slår ned i han, han vill spandere en ting på Margit, han funderer på hvad det skal være, men til sist blir han enig med sed seg selv at det må være en nyttig ting, særlig noget å klæ seg  med. Det vill jeg få Hilda til å hjelpe meg med sier han til seg selv. Edvin legger lommeboken i baklommen på dres buksen, knepper forsikkerhetsskyld igjen knappen, så går han ut i skulet og tar frem sykkelen.

Edvin står å snakker med mannen til Hilda, denne driver ute med noget av bindinga i låven. Hilda ser Edvin ute, hun er redd det skal være noget ekstra, så hun går ut. Det er vell ikke noget galt vell, jeg mener med Margit? Nei da! Jeg kommer hit for å plage deg litt jeg! Edvin smiler litt brydd.

Han setter Hild og mannen inn i planene sine. Hilda er glad for at Edvin har slik omsorg for Margit, så hun sier. Det skal jeg gjøre med glede Edvin. Jeg skall ordne det for deg i dag. Vent litt! Edvin er på veg ned efter lommeboken. Hilda stopper (144) for å få penger til presangen.

Jeg har ikke akkurat småpenger smiler Edvin, han rekker Hilda en hundrekronerseddel, men da den ligger sammen med tusenlappen følger også en av dem med opp av lomme boken. At du vill gå rundt med så mange penger på deg da Edvin? Var det ikke bedre å plassere dem i banken. Ja, du sier noget Hilda. Nu får du snart ikke plass i lommeboka spøker Hilda. Nei den er stappa nå Edvin smiler å bretter boka opp, så Hilda og mannen riktig kan få et oversyn.

Hilda vill at Edvin skal være så lenge at hun kan få servert han middag. Edvin er lei av å stelle seg selv, så det blir til at han aksepterer, han blir der hele dagen. Hilda får høre planene til Edvin, han vil få en til å kjøre seg helt opp på hvilehjemmet, helsa mi er heller ikke så god innrømmer Edvin.

Det blir til at Hilda skal få mannen sin til å kjøre, hun også har interesse av å hilse på Margit. Jeg skal holde bensin jeg, så blir det ingen utgifter på dere. Ja, det kan du godt få lov til, du er jo snart miljonær smiler Hilda. Det er nok lankt dit svarer Edvin. Ja så tar vi en tur nu førstkommende søndag da? Edvin har (145)gjort seg klar til å reise hjem.

Edvi gledet seg som en skolegutt. Han gledet seg til å besøke Margit, håpet at hun var så sprek at hun kunne komme tu å hilse på dem. Endelig var Edvin fremme på hvilehjemmet, Margit var ute på hværandaen, enda varmet høstsolen deilig.

Edvin overekte Margit presangen, hun takket for gaven, men hun mente at det var å sløse med pengene. Hilda hadde smurt riktig godt med smørbrød, to store termos flasker med deilig ster kaffe hadde hun også sørget å få med. Margit var blid og fornøid, hun fåreslo at alle skulle finne seg en plass i solveggen ute i haven, der var det hyggeli å sitte å drikke kaffe mente hun. Med det samm Hilda skulle til å ordne opp såpas at alle fikk satt seg. Da svinger plutselig en Oslo bil opp foran inngangen. Der kommer sandelig også Ellen og familien utbryter Hilda, i dag får du virkelig besøk. Margit ser på Edvin, men ennu ikke fått begynt å spise. Dere får komme til å slå dere ned hos oss! Hilda vinker på dem som kommer ut av bilen, fem voksne og nogen barn. Margit ser på Edvin, han reiser seg stille opp, tar med seg et par smørbrød stykker og kaffe koppen sin, han har (146) forstått øyekastet, best å forsvinne, så de andre får benke seg rundt bordet, eller rettere sakt matesken. Det meste av dagen gikk. Oslo floket gav seg god tid, Edvin hadde ikke fått stort annet ut av turen, en at han hadde fått overakt henne gaven.

Da Edvin reiste sier Margit. Jeg kommer snart hjem! Sykekassa dekker ikke alt, jeg må betale ti kroner døgnet selv, så dette har ikke jeg råd til. Edvin rister oppgitt på hodet, samtidig som han ser på Hilda. Kan du forstå deg på slik inntsilling. Dette er jo helsebot for alle pengene, og enda ser hun på disse lusekronene, Gudene vet når mannen skal slippe klørne i henne.

11.Avsnitt

Margit er for lengst kommet hjem, helsa vender sakte og sikkert til bake. Hun har fått en liten advarsel om at hun ikke tåler alt slikt så godt lenger, men mamoen driver henne frem fra skanse til skanse.

Hun forstår at der er vanskelig å samle i lader, på pensjon i disse dyre tider, det er håpløst. Margit grubler på ut veger, det er ikke godt å finne nogen, hun har flere ganger bydd seg frem til både den ene og den andre gårdbrukerne, men alle er av den oppfatning at det gamle mennesket ikke (147) er tjent med å slite slik, så de sier et eller annet, men få vill nødi ha henne i arbeid.

Inne i byen har nu også barnebarna fått det inntrykket at mormoren må ha en del penger. I alle anledninger er hun raus med gaver, særli hvist det er Maren eller hennes fol som har en minnedag eller annet. Oftere og oftere får hun henvendelser om økonomisk hjelp. Hun avslår ikke, men hun nevner dem må også spare, i alle fall litt pleier hun og føie til.

Edvin er mest opptatt av tipping og lotterispill, heller ikke han greier å spare slik som før, men til gjengjeld så må jo han stå for de meste utgiftene. Når kvelden kommer, så blir det meste av kvelden brukt til diskusjon om arbeide og innteker.

Edvin har atter hatt en liten påmindelse om at hjertet ikke er i toppform. Du får gå til lege. Margit ber han flere ganger om å få kommet til en hjerteprøve. Edvin mener der er andre årsaker at han får vondt i armene.

Margit hørte vegguret hadde passert midnatt, hun lå å kastet seg på sofaen, inne hos Edvin hørte hun at han hadde vondt for å puste. Margit skvatt, Edvin hadde slått på lyset. Er det noget (148) galt, Margit følte det på seg at ikke alt var slik det pleier.

Margit slenger av seg dyna, hun setter føttene på gulvet, skal til å gå inn å se hvordan alt er inne hos Edvin.

Du må se å få sendt bud på barna mine, og doktoren føier Edvin til. Jeg skal se å få naboen til å ordne med legen. Margit stikker ut, hun slenger på seg kåpen, den henger ute i gangen, så hun er ute før Edvin får gitt nærmere beskjed.

Det tar nesten en time før legen kommer, jeg tror jeg dør, vill du ikke få sendt et bud til guttene mine. Legg deg ned Edvin, du må prøve på å slappe av, det vill gjøre det lettere å puste. Vi får se å fa tak i en drosje, legen sitter å skriver ut en innleggelse seddel. Sykebilen er nemli ute, så vi tar ingen sjanse på å utsette noget, der er jo ikke lange stykket, så på dette stadi mener jeg at det skal være forsvarlig sier legen. Edvin blir nesten bert ut i drosjen. Margit blir med for alle tilfelle skyld. Krisen melte seg ikke mens Edvin satt i bilen, oppe på sykehuset sitter legen å titter på innleggelses seddelen. Han titter over Edvin, straks blir han sendt inn i heisen, Edvin blir ført opp nogen etasjer. En partner kommer trillende (149) med en syreflaske, snart er Edvin i trygge hender, han slipper nu å slite slik med åndenøden.

Margit ordner med Adresser til de pårørende, det er til henne personlig, ingen andre. Det tar flere dager før Edvin blir såpass at han kan ta i mot besøk. Margit tør ikke annet en å si fra til guttene. Den sim bor nærmest oppsøker Margit, han spør om farens tilstand, og om han hadde villet ha snakket med han. Edvin er ikke allvorli suk ser Margit, så jeg tror ikke du skal være engstelig, han kommer straks ut av sykehuset igjen. Sønnen vill likevell ha rede på hvilken avdeling faren ligger, og hvilken stue. Kan ikke du reise opp å besøke han torsdag, da skal jeg ut på en liten jobb, så får han besøk litt oftere, da får jeg lettere besøke han en annen dag. De blir enige om den ordningen. Torsdag morgen gjorde Margit seg i stan, hun ville ta den første bilen til Drammen, hun hadde et erende, men ikke bare derfor.

Det nærmet seg visit tid, Margit hadde møtt opp i god tid. Margit sitter å holder utkikk med de som kommer inn døren. Der kom dem hun satt og ventet på. Sønnen til Edvin. Hei du! Hei. Margit går i møte med sønnen. Er du her i dag alika vell da? (150) Det blir ikke noget av jobbingen allike vell, så tok jeg denne turen likevell, det blir dyrt, men jeg vet Edvin setter pris på at jeg kommer, så skitt heller, jeg lever vell over dem kronene, sier Margit i en litt spøkefull tone.

Margit følger guttene som en detektiv, han får ikke slippe til, så faren kan få snakke med han på to mann hånd. Alle sitter og snakker om at dette kom fort på. Du kommer snart hjem igjen Edvin, det hørte jeg legen si, Margit prøver å bakatelesere hele sykdommen. Mener du det Margit, Edvin ser på sønnen, han mener at faren har tapt seg på disse korde dagene siden han så han sist. Det er jeg sikker på gjentar Margit. Er det noget du trenger da far, eller er det noget du vil at jeg skal fjøre for deg. Edvin har en hel del på sinnet, så nu begynner Margit å bli rett, på hvilken måte skal hun mestre denne situasjonen. Edvin har vell nesten alt han trenger, men når du vill, så ta disse, hun rekker frem nogen kronestykker, stikk ned i kjosken, kjøp to vørter øll, det styrker, jeg vet du liker det, Margit er myk i stemmen, så ingen skal si at hun ikke har medfølse for Edvin. Sønnen vill ikke ta mot pengene, nei lankt fra, jeg stikker ned å kjøper litt godt til far, men jeg betaler det selv, det skal (151) du slippe, jeg er tros alt nærmere en du.

Margit pustet lettet, den første børgen var overvunnet, nu hadde hun litt tid på seg. Jeg tok med meg nogen kroner, du vet det er jo ikke tillat å ha mer en femti kroner her på rommet, så dem tok jeg med meg, så du har litt å rutte med, snart kommer du jo opp, og da er det kjekt å ha litt å rutte med, Margit holder samtalen gående om at han snart kommer ut.

Nede ved kjosken var det kø, det var ikke råd å komme til. Omsiders kom gutten opp med vørterøllet. Margit var enksteli for den siste halvtimen av besøkstiden, men uten at nogen fikk summet seg, der stod en sykesøster ved sengen. Jeg tror vi ikke skal plage pasienten lenger nu i førsten, husk mannen er meget syk. De to besøkende blir pent men bestemt gjort oppmerksom på at visitten er slutt. Margit snur seg, vinker til Edvin, nu føler hun seg reddet for denne gangen. Sønnen til Edvin er litt betenkt efter dette, så han nevner for Margit, at han skulle ha lyst til å snaakke med legen om faren. På denne tid av dagen er ikke legen å treffe sier Margit arrugant. (152) Margit sitter på bussen, alt hadde gått efter planen, denne gangen gikk det godt.

Plutselig, uten større soppstyr døde Edvin. Det kom uforutsett på sønnene, men ikke på Margit. Hun hadde allerede rinkt til Maren, hun måtte komme ut til henne, hun var så nedfor hadde hun sakt, Margit gikk som i ørska, den store sorte hånvekska hang i armkroken hele dagen, hun var som i ørske, hun bare ventet på Maren, men hun hadde det så travelt, så hun kunne ikke komme før dagen efter. Margit orket ikke legge seg, hun ville gå å legge seg hos kjente. Hilda blir forskrekket da Margit kommer gående så sent på kvelden. Da hun hører at Edvin er død, så tilbyr hun henn å komme å være der hos henne, til datteren kommer hjem, Margit ser dusse mang ut, der hun står og kruger på den store svarte håndveken.

Bare Maren kommer, så blir det bedre innrømmer Margit. Hilda steller litt ekstra godt med Margit, hun ser så nedfor ut, at Hilda får reint vondt av det stakkars gamle menneske. Du kan ligge her i dagli rummet du Margit, her er det deilig og varmt, vi ligger jo i soverummet like ved siden av, så du kan bare si ifra, hvist du føler deg uvell. Inne i stuene ligger de andre barna. Margit labber rundt på (153) sokke lester, over armen dingler den sorte håndvæska. Du må ikke skvette Margit, det hender at jeg må ut på badet om natten, men det er ikke noget å bry seg om, nu da du på forhånd vet at det er meg som er ute i et nødvendig erende. Jeg føler meg rolig nu, så du behøver ikke å være redd. Margit legger seg ned på divaen, de andre går også til ro.

Margit fikk ikke annet besøk en Maren. Sønnene til Edvin forstod det slit at alt var i orden, så for dem var det mest om og gjøre å få faren i jorda på en pen og verdi måte. Maren kom med kvelsbussen, hun reiste dagen efter, nu hadde Margit sluttet å bære på den sorte vesken, hun følte seg bedre nu da Maren hadde vært hjemme, fortalte , hun hadde velsignet henne.

Det gikk en par dager, Edvin skulle føres fra sykehuset, nu mente Margit at dette var noget som mer vekom sønnene en henne, så hun får en til å kjøre seg opp på sykehuset. Den sprekeste sønnen til Edvin skulle sørge for å skaffe de nødvendigste ting som måtte til, han ordnet med et byrå, fikk tak i det peneste som var, han mente faren fortjente dett. Da utgiftene til (154) dette blir mer en sykekasse – taksten, så måtte sønnen ta en del av sine penger, han hadde jo ingen annen utveg. Det var riktignok flere ting karen tenkte nu da dette var fårestående, men han fikk bare vente, Mens byrået ordnet med disse ting, så sitter Margit på en liten kaffe i nærheten av sykehuset, hun vill spandere kaffe på den mannen som kjører henne. Ved siden av, ved et annet bord sitter sønnen til Edvin, han og kona diskuter på hvilken måte dem skal få endene til å møtes. Margit hører dem si. Nei mor, du må vente med å få nye sko, pengene strekker ikke til. Kan jeg gå med disse skoene i begravelsen da? Du må nok det. Sønnen reiser seg, går bort å bestiller to kaffe.

Alle stor andektig, nu kan de sa at partneren kommer gående, han går til døren, den blir låst opp, den lange svarte bilen blir kjørt opp til de store dobbelte dørene.

Partneren vinker de pårørende på inn siden, døren blir lukket, sønnen står litt nedstemt bakerst i den lage rekken. Margit står ved siden av en eldre slektning av Edvin. Partneren løfter av lokket, går litt til siden (155) så de pårørende kan få et blikk på den avdøde.

Margit nærmer sed den avdøde, hun sjelver på de gamle krokete fingerene, hun kniper rundt en halv vissen georgine hun hadde fått tatt disse med i farten, men hun hadde vært så oppsatt på å få dette averstått, så hun hadde fått med seg en blomster som allerede var avblomstret. Margits krokete fingre sjelver nu slik at de avblomtrede røde georinene drysser over hele liksjorten til Edvin, det ser ut som store blodflekker på den snehvite skjorten.

Begravelsen er over, mange er samlet i det store lokalet, der minnehøitiden skal holdes, gamle Mangit henger rund, hun er en god kjenning av bygden bønner, alle kjenner Margit.

Både den ene og den andre blir oppfordret av Margit til å holde en lite minnetale over Edvin. Da de fleste kjenner til alle Edvin meritter, så er det mange som reiser seg.

Presten holder en liten kort tale ved borden, han kommer inn på det språket som avdøde hadde, og karaktiserte avdøde som en dyrenes ven, han mente at avdøde hadde sluppet fra slit og strev, og at han nu bare kunne hvile. Margit kastet et blikk rundt i salen, hun håper at en av de (156) store bøndene også vill ta ordet, og virkeli kaste en værdig ramme over avdøde.

Endeli, nu reiser en av de som Margit har anmodet om å si litt. – Det er stille i salen, han er medlem av herredsstyret denne karen, så der regner Margit at hun har funnet den rette. ”Jeg skal på oppfordring få lov å si nogen minneord over avdøde, han stammer litt, men så løsner det litt efter hvært, han også kommer inn på Edvins livsoppgave, stort sett gjentar han det presten allerede har sakt.

Margit var glad at alt var overstått, hun mente at en værdi begravelse kunne hun ikke komme uten om, såpas kjente folk til Edvins saken. Edvins nærmeste hadde samlet seg i en flokk for seg selv, det var litt av hvært som måtte ordnes. Margit var alene, hennes folk ville ikke være tilstede, alle viste jo at Margit og Edvin levde sammen som ektefolk, til tross begge hadde sine ektefeller i live.

Tiden som nu fulkte blir litt av en påkjenning for Margit, barna til Edvin kom å ville få rede på Edvins eiendeler, Margit hadde jo ingen arverett, det var jo en grei sak.

Margit pakket sammen en del av Edvins arbeids tøy, det som var nytt, lot hun (157) ligge i skuffen. En ny dress fant hun også fram, men var det noget mer du da tro, Margit dro på det ligg. Den yngste sønnen nevner at faren og han hadde været i Drammen sammen, og at sønnen hadde overtalt faren til og spandere på seg en ny vinterfrakk. Margit blir litt paff, så sier hun undskyldende, jeg blir hvist gammel og rotetet, nu husker jeg det jo, han henger inni rummet ved siden. I en ny plastpose henger den nye frakken, den har fått plass mellom Margits pels og vinterkåper.

Nummeret på sikkerhetsboksen? Margit tar efter stolryggen, hun føler rummet danser rundt. Nummeret på sikkerhetsboksen oppe i Drammen, der far hadde pengene sine. Margit fikk summet seg såpas at hun fikk mele igjen.

Det kjenner jeg ikke noget til, men dere må jo ikke spørre meg om slikt, dere får henvende dere til skifteretten. De få kronene som han hadde i lommeboken, de gikk jo med til å gjøre opp for seg nede på hotellet der minde høitiden blir holdt. Var det al da? Det er den slste sønnen som nu fører ordet, han er adskilligere mer på gående i målet. Ja, mener (158) dere noget annet da? Margit er blitt rolig nu efter gamle medslaget. Jeg mener ikke noget som helst! Sier den elste, jeg vet. Da må dere henvende dere til lensmannen, stemmen til Margit dirrer, men hun er sikker i sin sak, hun har allerede vært oppe hos lensmannen å fårespurt seg hun skal gripe saken and, hvor meget hun tilkommer efter loven.

Men lommeboken til far da, den yngste stiller nu et spørsmål, den kjenner jo jeg, efter alt det far og jeg har hatt sammen på disse fisketurene.

Margit hadde ventet på dette øieblikket. Lensmannen hadde gjort henne oppmerksom på at efter loven hadde hun rett til 600 kroner i året for å stelle en mann som hadde alderstrygd, bare for de siste tre årene hadde lensmannen sakt. Det skulle bli 18.hundre kroner det sier lensmannen, de pengene tilkommer dem Margit, så hadde han sakt.

Disse pengene som blir til reste efter at jeg gorde opp på hotellet, de ligger i lommeboken, de, Margit vill ikke overlate lommeboken til nogen av dem, men hun fortsetter. Jeg jar jo ikke fullmakt til å ordne opp i deres mellom- (159) værende, det må dere få politiet til å hjelpe dere met. Margit er sliten efter alt arvepresset, så hun vil at guttene skal komme tilbake litt senere. Sakene til faren deres står jo trykt her forsikrer Margit.

Guttene går, De også vill helst diskutere dette på tomannshånd, det kan være ugler i mosen sier den eldste.

Plutselig sier den ynkste, fikk ikke far en nydelig stol på sin 70 års dag, det var en gave fra disse storgubbene far hadde arbeidet for. Jo, det gjorde han jo.

Maren har fått brev fra moren, alle ting er fatalt, Margit sitter å leser brevet, hun rister på hanna, å tenke, å tenke. Margit snakker med seg selv. Maren prøver å berolige moen, det du har gjort for Edvin må vell alle legge merke til, tenk på den skikelige avsluttningen.

Maren ber moren ta det med ro, alt vill ordne seg, bare alt kommer litt på avstand. Da for det første skal det bli sving på sakene mener Maren. Margit sitter å leser gjennom brevet enda en gang. Det du har gjort for Edvin må vell alle legge merke til. Ja kommer alle til å legge merke til det. Det er nettopp det Margit er så livende (160) redd for.

En søndag kommer begge sønnene til Edvin, de har nu prøvd å finne ut av saker og ting, men uten resultat.

Har dere finni sikkerhetsboksen i Drammen da, Margit ser alvorlig ut, hun gir inntrykk for at hun har inntresse. Den eldste er nokså spiss. Det tar vell en tid å finne den, men at det er noget, det vet jo alle mennesker, det er vell snart et samtale emne som går over hele bygda. Margit har også tenkt på det at Edvin var tilbøylig til å skryte litt av seg selv.

Nei sier Margit, jeg tor dere er på vildspr der gutter, husk faren deres har aldri hatt fast arbeide, så det blir helst fra hånd til mund. Det er vell så, nu er det den yngste som blander seg inn i samtalen på den siste fisketuren i fjord, så satte far meg litt inn i sine saker, men det blir bare med snakk, aldri blir det ordnet ordentlig opp, bortsett fra at han ordnet med motorbåten, det vet jo også du at den fikk jeg. Det vet jeg jo. Margit måtte innrømme at Edvin hadde nevnt motorbåten, men mente at det også var alt han eide. Den elste blir litt ergeli over all denne snakken om (161) hva faren eide, så nu blir han litt bitter mot dem. Lenestolen der borte i kroken, den vet vell alle mennesker tilhører far, det er jo en vave som så å si halve grenna har spleiset til, så der er det vell ingen tvil om eiendoms forholdet, han slår litt i bordet, for å markert at sanhteten blir litt overgått. Den er hans, hvist dere har interesse av den, så må dere bare ta den! Margit blir litt ustø i målet. En kan ikke bare ta-, selv om en aldri så gjærne vill, hovedsaken for oss er å få brakt eiendomsforholdet på det rene, og det fjelder ikke bare den lenestolen, men alt far eide.

Margit føler seg hårt pressen, men hun beholder fattningen, hun husker Marens or. Når alt kommer på avstand, så skal det bli sving på sakene.

12.avsnitt

Årene går, meget har hendt siden Edvin blir borte. Margit følte seg ensom, det værste var at hun følte hele bygda så rart efter henne, lite blir det av ekstra arbeid, dem sente ikke så meget bud efter henne nu, hun lurte på det, somme ganger spurte hun om de ikke trenkte mer hjelp, (162) da bare slo de frempå om at dem synes synd på henne, det var ikke likt seg å arbeide helt til en stupte i graven. Margit følte at det ikke var den virkelige grunden, men alle svarte nesten likt.

Det var nesten det værste for Margit, at ingen hadde brukt for hinne i onnene. Hun følte trang til å tjene nogen kroner, samtidig som hun kom litt ut blant folk.

Margit har slått inn på en ny vveg, hun går selv rundt å hjelper folk litt, hun gjør alt som en tjeneste, til gjengjeld blir det litt mat og somme gir henne også litt penger. Margit går litt fra sted til sted, gammel er hun, men sprek til bens.

Nu har alt kommet litt på avstand, så nu føler hun seg bedre.

I dag gleder Margit seg, hun går å venter storfolk. Gustav og Maren kommer. Nu skal da endeli folk få se at Maren er godt gift, og at hun har en respektabel familie.

Gustav svinger inn på gårdsplasse, han har en mine som om han skulle eie alt sammen. Margit har sett dem komme, hun har sittet her i kjøkken-vinduet (163) nesten i hele dag.

Hun går ut på trappa, hun står der å ser over verdien som ligger i den nye bilen. De samtaler om hvor fin den er, og hvor meget den kosta. Vi har fått ny leilighet også, maren er i perle hummør. Den er stili alså, Else må også være med nu der hun har litt å skryte av.

Jeg skal få låne bilen til far, bare jeg blir litt eldre, det er sønnen som kommer med denne bemerkningen.

Å nei du. Margit biter han av, det var ikke på slike villkår, hun ser seg om, og tier.

Margit fikk meget besøk nu, nesten annen hver søndak fikk hun Oslo besøk. Ellen var nokså ofte på besøk, hun brukte rutebilen. Hun sitter å snakker med moren. Jeg synes godt at du kunne hjelpe oss med dette. Margit lover å støtte til litt, men det må bli bare et lån, de må tilbakebetale pengene i løpet av noget år. Ellen akseptere den løsningen, hun neier fornøid. Klart det skal være lån. Nu har også Ellen og mannen bil, også de kommer oftere på visitt. Margit er ofte ute og kjører, hun vill svært gjerne vise (164) at det er vellstand i familien.

Anton, den elste sønnen hadde vu bært lenge syk, han ville gjærne få være hjemme nogen dager, så han kommer litt til krefter. Du kan da godt være her, men jeg har jo bestemt meg til å reise inn til byen, du vet vell at sønnen til Maren skal fifte seg, så jeg har lovet å komme. Anton blir litt skuffen, han lurer på om moren blir lenge. Det kan jeg ikke svare på, det kommer and på så meget. Anton har en mistanke om at moren reiser for å bli kvitt han. Jeg blir da nogen dager i alle fall. Anton finner frem pille esken, han tar nogen tabletter, for å overbevise moren om at han går til legen.

Er du sykemeldt da Anton? Ja jeg er da det. Men da får du jo sykepenger trøster moren. Det er bare det at jeg har så vondt for å stelle meg selv. Anton ser på moren, hun går å samler sammen det hun skal ha med seg til byen.

Du har et lite deilig sted her mor, her tror jeg nesten jeg skulle trives, Anton ser seg rundt å han føler seg allerede bedre, bare han kommer (165) til sine egene. Dette stedet må du ikke gjøre deg av med.

Moren har ikke lyst å snakke om slike ting med Anton. Jeg har jo ikke annet sted å bo, så det har jo aldri vært på tale å selge dette stedet. Jeg mener ikke nu, du er jo her nu, så jeg mener når du engang, Anton sier ikke mer, men han sier i litt empet tone. Du er jo snart 80 år mor, så det er nesten ikke forsvarli å gå slik å stelle helt alene. Margit svarer ikke på det, ikke direkte, hun nevner det blir mange å dele på, så det må jo utstå til det blir aktuelt.

Alle de andre har jo ordentlig hjem innvender Anton. Det stikker litt i hjertet på Margit, tankene går tilbake i tiden. Ulykken i låven rulles opp på nytt. Hun ser får seg guttugen i døråpningen, likeledes Asbjørn med ti kroner seddelen, blodpengene. Astrid står også frem i farta sier hun ser den lille søsteren på leting efter pengen sin. Margit får en var fornermmelse av kvalmhet. Skal hun utsette byturen. Nei, hun måtte innover, en av barnebarna hadde snakket frem på om et lige lån også, hun ville prøve å averge det, det blir så meget på en gang tenkte Margit. (166) Anton ser på moren at hun tenker seg godt om. Du må ikke ta hensyn til meg mor. Du må bare reise, hvist det er noget du skal ordne. ”Det kan ikke utsettes heller” undskylder moren seg.

På rutebil sentralen hadde Ellen møtt opp, best å averge at moren først gikk til Maren, da ville utsiktene om lån til hytta gå fløiten. Margit hadde håpet på at Gustav skulle ha møtt opp på holdepassen, men brevet hadde vell ikke kommet frem, byturen hadde blitt lit forflyttet på grund av at Anton hadde kommet uventet.

Margit sitter inne i stuen til Ellen. De kommer innpå dette som byturen dreier seg om. Ellen er freidi, hun spør ikke om lite lån. Margit blir nesten sjokkert. Det var jo også avtale at dere også skulde tilbakebetale meg litt om send, men det går heller smått. Margit er bitter i stemmen, enda har dere ikke tenkt på den siden av saken, alle lån må jo tilbakebetales. Der sa du noget mor, på hvilken måte skal det gå for seg. Ellen er spiss i tonefallet, så Moren blir litt spakere i målet. Det er mange måter å låne på innrømmer Margit. Det er ikke (167) alltid en evner å betale det en skyller innrømmer Ellen.

Det er for jentungens skyld jeg spør. Ellen legger ut om hvor dårlig det er med den leiliheten til Tulla. Tulla er den jentungen slom Ellen fikk på sørlands turen sin. De kunne jo låne Tulla litt dere, istede for å betale meg tilbake låne, så kunne jo dere gi dem til Tulla, Margit prøver å få vridd seg ut av knipa. Ellen prøver nye undskyldninger. Tenk på vesle Per da, han må gå for lut og kalt vand, nesten ingen å leke med, der ute dem kan få leilighet, der er det helt landli.

Der hadde Ellen slått spikeren på hode, Margit lurer litt, så sier hun hvordan har Per det nu da? Jeg tror dem kommer en tur ned her i kveld, dem lurte på om du kom en dag i denne uken. Per er det bra men, han var her en tur i går aften, da var han i form skal jeg si deg. Når Per kom på tale, så blir Margit bløthjertet. Margit satt å håpet på at Gustav skulle komme og fri henne ut av denne knipen. Men klokka blir så mange nu, så utsiktene var små. Har du snakket med Maren da? Spør moren. Nei hun er blitt så fin på det, så nu (168) regner henne snart med at alle i familen er null og niks, Ellen er bitter i stemmen når moren nevner Maren.

Jeg må jo opp å hilse på dem mens jeg er i byen. Ellen forstår hentydningen, så hun sier i en nokså spydig tone. For en eneste natt skyld, så kan du vell tenke deg og overnatte hos oss. Du behøver ikke å reise helt gjennom byen vare for å overnatte hos Maren.

Margit forstår at Ellen har gjennomskuet henne, så hun sier kjapt, jeg kan godt sove her hele uken jeg, hvist du insistere på det.

Der ringer dørklokken, Margit hører litt rabalder ute i entren. Nu kommer Per, det hører jeg på ungene sier Ellen.

Per og Margit holder det gående med leven til lankt på kvelden. Nu har moren fått kammerat! Ellen ser på Per, han har oldemoren i lommen, det er lett og se.

Da lånet kom på bane, så Margit. Ikke for deres skyld, men for Pers skyld skal dere få låne nogen kroner.

Da avtalen var i havn blir ikke oppholde av lang varighet. Tulla mente at Per var hell, og at dem skulle se å få kommet (169) hjem å lakt han.

Anton blir trett av å sitte slik helt alene, han satt og skuet, han viste ikke ut eller inn. Moren forstod han seg ikke på. Han sitter å tenker på oppveksten. Faren minnes han i tankene. Stakkars far! Du har ikke hatt det godt gjennom livet. Anton sitter og teller, snart 60 år du må jo vare 80  år. Var det muligheter enda. Nei den går nok ikke. Anton hadde hele livet ønsket at forholdet mellom foreldrene skulle bli andeledes, han tenker på den måten moren har utnyttet Edvin. I sitt indere får Anton avsky for moen, men på samme tid har han lyst til å få hjulpet henne også.

Rutebilen er litt ute av ruten, Margit kommser senere enn vanli, Anton ser på klokken. Nei hun kommer nok ikke i kveld heller. Tankene strømmer inn på Anton, han ser broern der han strir med døden. Døden som han hadde været skyld i sa de voksene-. Han ser moren i armene på Edvin, han ser sin egen sykdom. Anton føler seg syk å nedfor, best å få lakt seg tenker han. Han får av seg jakka, den henger han over stol ryggen. Han reiser seg å vil (170) gå til ro, så kjenner han at kvalmen melder seg på nytt, han brekker seg kraftig, så stuper han over ende.

            Margit går smått, hun håper Anton har reist tilbake til sin arbeidsgiver, selv om han er sykemelt, så behøver han jo ikke å plage henne gamle menneske. Det lyser på kjøkknet, så er han sltså ikke reist. Margit blir i dårli humør, så skulde hun enda fø han i mange dager.

Ytterdøren stod åpen, så han måtte da være våken enda.

Margit går fort på, hun ser det lyser i stuen også, slik frodseri med strømmen, best å få slått av litt. Margit nærmest faller inn på kjøkkenet, så travelt har hun det.

Margit stiver til som en støtte, hun utstøter et eneste skrik, Edvin. På gulvet ligger Anton, han vrir seg i smerter, han hørte noget, men hva. Margit har nu også kommet seg efter besvimeles. Atter stønner hun de samme ord. Hun ser for seg Edvin der han lå på likstra. Bladene av de røde georginene. Det demrer for henne, var det Edvin. Nei det var Anton hun hadde rett. Margit famler seg opp på knærne (171) hun snur seg, så får hun atter se det samme opp igjen, men nu er hun våken. Hva er det Anton? Margit ser på den blodete skjorten. Jeg tror jeg har fått en liten baksmell, det gamle er kommet igjen, du vet jeg er ikke sterk i brystet. Margit går som i svime, at alt skal være slik, hun hadde nesten ikke en eneste glad dag. Hvist hun enda viste en utveg. Hun kjente at noget rørte seg inne i henne.

Nei nu var det ingen veg tilbake. Hun får Anton inn i sengen, han har overtatt kottet til Edvin.

Hva skal jeg gjøre? Margit grubler på alt, mest hva hun skal gjøre med Anton, han er jo til trods alle ting hennes egen sønn. Så tenker hun på dem inne i byen, også de har lært seg til å ikke tåle Anton, men Margit må inn rømme at det meste er hennes egen skyld. Margit steller godt med Anton den kvelden, hun ser for seg guttene som små nøster, likeledes Tor, at alt skulle ende slik. Margit ser nu også at hovederend av resultatet av alt som er hent. Er det ikke alltid denne skjebnen (172) efter mer, atter mer . ”Mamon”

            Ingen  merket noget til å begynne med, bare de nærmeste naboen sa at Margit ikke var kuj seg selv. Hun oppførte seg litt undeli.

Barna inne i byen mente at alt var såre vell. Moren hadde jo vært klar i hodet den dagen hun reiste fra dem. ” Best du tar en tur til doktoren nu Margit!” Det er en av naboene som sier dette til Margit. Margit sitter stille og sammensunket på en tabberett inne op kjøkkenet. Hun svarer ikke med det samme, hun bare ser ut i tomme luften, så sier hun laft. ” Det er vell for sent, i alle fall for meg, ingen doktor kan skaffe medesin for min sykdom.” ”Hvet du hva som feiler deg da? Nabokona tar seg tid, hun også setter seg, best å prøve å få dette gamle mennesket til doktoren. ”Jeg er vell nærmest fødd slik, det begynte da jeg var fire år, siden har det hellter blitt være og være.” Nu blir Margit så fjærn i tankene, likeledes sitter hun bare og ser ned i gulvet. Så sier hun høit. ”Ser du den hvite sjorta der borte i kroken? Hun peker med fingeren, hele hanna rister. Skjorta? Ingrid (173) ser i rettning pekefingeren. ”Den vite sjorta med blodflekken på, der borte” atter kommer hanna opp i luften, men nu rister hele den gamle skrotten slik at Ingrid reiser seg opp. ” Legg deg ned å hvil litt Margit.” Disse riene var aldri av lang varighet, så Margit blir ikke klar over at hun var slok som andre. Hun strente bare fra gård til gård. Lit fikk hun jo, om ikke annet en mat her og der. Margit slet seg igjennom enda en vinter, at helsa var dårli, det kjente henne jo, men hun ville ikke på gamlehjem, nei huff.

Barna inne i byen viste seg sjelden.

Nu hadde Margit også mindre og gi mort, hun ville ikke gjøre seg helt ren. Hun hadde lovert at de snart skulle få nogen tusen hvær, men hun følte seg såpass, at hun mente seg kompetent til å holde det gående enda nogen år.

Maren og Gustav var de som holt seg mest vekk fra Margit, de var sjelden å besøkte henne der hun bodde, men til gjengjeld tok de mange ganger Margit med seg på turene sine. Gustav likte ikke seg så godt på landet, han hadde stadi unnskyldninger, når Margit mente at de kunne tilbringe (174) ferien ute hos henne. ”Det er jo deilig ute hos mor?” Maren ser på Gustav, å mener han er lite takknemli. ”Hva er det som gjør at du ikke har mer lyst på landet da?” Gustav drar litt på det, han har noget han vill betro Maren, men han holder det for seg selv.

Maren står å høster havebær, hun står lankt innunder et stort ripstre, så hun står nokså bortgjemt. Nu har også Ellen og mannen kommet på besøk, det er en spesield anledning, så da pleier barna komme nokså mannsterke. Margit rasker på, hun vill gjærne få denne bæren av trærne, fuglene eter opp alt sammen. Du kunne vente med dette nu da du har gjester. Margit holder på, de andre går inn. I nabogården har det også samlet seg nogen karer, de står ute å snakker seg i mellom. Margit spisser ører, nu hører hun den ene skryter av bilen til Gustav, den er i stor prisklasse, de anslår den til ca 21.000 kr, den andre er vell ikke mer verd en 15.000 kr. Margit vokser der hun står, nu kan dem få se det er ikke småtterier som mått til for å holde det gående i byen. Margit står stille, hun vill høre mest (175) mulig. Plutselig sier den ene noget som får blodet til å fryse i årene til Margit. Ja dem har fått biler alle nu, siden Edvin døde. Margit hører at alle er på sett å vis enige. Margit går inn til gjestene.

Margit er nokså nedfor, hun er ikke slik som da gjestene kom, så de ser på henne, og spør om hun føler seg uvell. Ja sier moren, jeg har ikke følt meg vell på snart to år.

De eneste som festet seg ved tidsberegningen var Gustav.

Samtalen går trekt, særlig da Ellen og Maren besøkte moren samtidig. ”Skal vi ta en liten kjøretur med mor?” Maren ser på Gustav. Jeg føler meg litt uvell av luftforandringen, sier Gustav. ”Vil du kjøre mor en tur?” Gustav peker på mannen til Ellen. ”Kan sjønne jeg gjør det” Snart er de på veg ut i bilen. Gustav vil helst være inne. Også Maren blir enig om å være hjemme hos Gustav. ”Du er så rar” er du virkelig syk Gustav, du ser så rar ut?” De andre drev med å plassere seg i bilen. Maren og Gustav står og ser på dem ute, de står bak gardinen, de vill ikke vise (176) at de er nysgjerrige, nabogården er jo også fult av folk. ” Nu reiser dem! Maren sier dette til Gustav, også han stiller seg bak Maren og ser de svinger ut porten og ned efter vegen. Nu hender noget som får de andre til å dra seg lengre tilbake bak gardinene, en av mennene rekker liksom lang nese efter dem som kjørte, likeledes guttungene gjør det samme. Maren ser rart på Gustav, han har satt seg i en lenestol. Også Maren setter seg, samtalen har vondt for å komme i gang. Maren bryter stillheten. ” Jasså, så lankt har disse ryktene gjort inntrykk på folk.” Hun sitter blek, hun har vondt for å få Gustav med på samtalen. ”Det er bare en ting som plager meg.” ”Hvad er det da?” Si det til meg Gustav. Maren ser på mannen sin. ”Er det bare rykter?” Maren blir liksom sjokert. ”Nei Gustav” ”At du kan spørre om slikt.” ”Hva kan få det til å tro noget slikt.” Gustav reiser seg, går ut på kjøkkenet henter blyant og papir, så setter han seg til å summere. Så meget til den, så meget osv. ”Nei Maren noget er det som er galt her, men hvor.” Du vet mor har alltid vært ”nøisom.” Det vet jeg jo, men du skal også huske at vi lånte jo alle av (177) henne før også, men da vet du at alt var meget mer beskjedent. Hun sa jo selv at hun snart var blakk allerede den gangen.

Maren vil bakalittisere hele greia, hun vill helst ikke snakke mer om dette, hun er jo innformert om alt. Gustav ser så rart på Maren. ”Også jeg har merket at folk ser så rart på oss,” men jeg mente at di bare så bilmærket, folk flest er jo interesert i biler.”

Samtalen gikk i stå, der kom folk fra bilturen, så alt stilnet av seg selv. ”De er da moro og ha noget  å kjøre på mor,” Ellen ser på moren og er fornøid. Margit svarer ikke på det, men hun sier. ”Det kan bli dyrt å kjøre bil, hun stusser litt, så føier hun til, ”tenk det blir penger av all den bensinkjøpingen.” Ellen tar frem sigarettpakken, hun tenner seg sen røyk, setter seg i en lenestol, hun synes alle er så stille i kveld, så hun spør. ”Er hodet fremdeles vondt Gustav?” Jeg har asperin i håndvesken min.” ”Det er ikke så ille. Jeg plages ikke så meget med hode når jeg er på fjellet. Der er det best for meg, Gustav vill gjærne få sakt at der er der han trives best.

”Hvad skal vi ta oss til i morgen da mor?” (178) Maren er plaget av stillheten, hun vill prøve å få samtalen inn på et litt hyggeligere tema, ikke bare penger og biler.

I morgen har jeg ikke noget valg, for det er en av mine faste dager, da må jeg til Matthias, der er jeg en dag i uken, jeg er lei det, men det blir tyve kroner, så dem må jeg jo ta med meg.”

”Du er så gammel nu mor, nu kan du gi deg.” Det er snart den eneste plassen som jet snart er og arbeider, folk er blitt så selvhjulpene i det siste. Dem mener også at jeg kan ta det litt mer med ro. Det er efter at Edvin døde dem har blitt slik, akurat som om at det er lettere å greie seg nu da jeg er helt alene. Maren ser i smug på Gustav hun ser at han følger godt med. Jeg kan jo be om fri, føier Margit til.

Du behøver ikke å gå slik går imellom nu da du da oppe i 80 års alderen. Gustav er litt stram i munnen. Jeg liker å tjene meg nogen kroner, riktignok har det blitt litt lite disse siste to årene, men et lite tilskudd til trygden er det jo. ” Det er akkurat det samme hva vi snakker om så  ender alltid samtalen om penger!” ”alltid penger. Ellen er irritert på moren. ”Bare det du har røkt siden du kom i eftermiddag er til melk for meg hele (179) uken!” Slugger moren av ”Jeg tror jeg tar en liten tur ut å strekker benene mine jeg, vill du være med Maren? Gustav reiser seg og slenger på seg jakken. ”Det kan jeg jeg vel! Men vi går ikke lankt. Det er virkelig deili å komme ut, jeg nyter kveldsluften, sier Gustav. De går en liten tur bortover mot et landhadleri i nærheten. Det kommer et gammelt menneske mot dem. ”Nei god kveld Maren!” Det er gamle Signe, naboen til Margit. De hilser på hinannen. ” Å dere har det godt?” Sigrid ser på både Gustav og Maren. Gustav tåler ikke så godt denne luften, vi er mer tjent med å feriere på høgfellet, men vi vill jo så gjærne holde mor med selskap”. Ja, Margit stakkar, hun er nok ikke rar”. Hun virker sprek, sier Maren litt forundret. Dekker moren over noget for dem. Det er når hun får disse riene at jeg synes mest synd på henne”. Maren blir nesten stum av overaskelsen, men hun later som at hun er informert. ”Dere får har det godt, og god kveld.” Sigrid går hjemmover. Maren er helt slagen. ”Disse riene sine.” hva mente hun med det da?” Gustav ser på kona, er det noget som hun skjuler for oss?” Maren rister uforstående på hodet.

”Det var deilig med en liten kveldstur!” (180) Gustav og maren kommer inn og setter seg i stuen. De sitter og snakker om det fine været, håper at også søndagen blir like fin. ”Jeg blir trett av kveldsturen, skal vi se å få lakt oss?” Gustav ser seg rundt om de andre sitter og jesper slik som han gjør. Margit sitter og ser ned i gulvet. ” Ja vi får vel det,” Maren vet ikke riktig hvordan moren vill plassere gjestene, så hun likesom venter at hun skal fåreta seg noget. ”Ja vi får vell se å gåt til sengs!” Margit sitter fremdeles og ser rett ned i gulvet. ”Hvor vill du legge gjestene da mor?” ”Kan ikke du og Gustav ligge her nede i stuen da, så ligger de andre oppe?” ”Det er greit det, bare vi vet hvor vi skal ligge? Ellen går opp for å gjøre alt i stand. ” Bare vil deg du mor, jeg skal ordne sengene her nede.” Maren reiser seg, hun får Gustav til å hjelpe seg med sovesofan. ”Nu skal det være i orden”. Maren snur sig, moren sitter og ser rett ned i gulvet. Plutselig farer en tanke gjennom hodet på Gustav. ”Det er når hun får disse riene at jeg synes synd på henne”

Margit har reist seg, hun labber litt frem og tilbake på kjøkkengulvet, så sier (181) hun god  natt til Gustav og Maren. Margit legger seg inn i kottet.-

Da alle hadde gått til ro, så sier Gustav til Maren. ”Jeg synes mor var så åndsfraværende i kveld, la du merke til det?” ”Hun var bare sliten” mener Maren. ”Ikke bare det”, sier Gustav.

Det var stille over hele huset, alle sov. Gustav drømmer at han er på høifjellet, Margit er også med, de er ute og går tur, så kommer tåka, de kommer litt fra hværandre, de roper litt for at di ikke skal komme på avveie. Han og Maren går side om side, men plutslig så er Margit borte. De stopper å rope, flere ganger endelig hører de Margit lankt borte, hun bare roper Maren, Maren. Gustav svarer, men enda roper det Maren. Nu roper det Maren rett ved. Gustav våkner, en rar følse siger over han, han er lys våken. Maren, Maren, det kommer fra kjøkkenet. Det går isninger ned over ryggen på han. Nu snur også Maren seg litt, hun også våken. ”Det er noget galt ute på kjøkkenet, jeg står opp. ”Gustav slenger benene ut av sengen, Maren følger efter. Nu lyder samme (182) uhyggelige skrik. Maren er ved å svime av. Ute på kjøkkentet sitter Margit, hun sitter sammen sunket på en stol. Den ene hånden peker stadig i en bestemt rettning. Gustav forstår straks at det er en av riene som Ingrid nevnte, han setter også Maren inn i hvad han mener. ”Er du syk mor?” Maren går bort å legger hånden på skuldren til moren. ”Ser du den skjorten borte i kroken der”? Gustav og Maren soer om de kan se noget, ”Nei”, sier de begge i kor, ”hvilken skjorte gjentar Gustav?” Den hvite skjorta til Edvin, den med blodflekker på.

Gustav gjør tegn til Maren, at hun skal gå tilbake til sovesofaen. Gustav står og holder Margit i armen, hun rister over hele kroppen. Det går en liten stund, så ser Gustav at Margit blir døsi, han følger henne inn i kottet, han får henne til sengs, så  går han inn til Maren.

”Kan du forstå dette Gustav, slik har aldri mor vært før” ”Hun har att ett eller annet sjokk, håper ikke det blir mange av dette slaget. Begge setter seg til å snakke om det som er hendt. ”Jeg orker ikke og legge meg? Maren er helt på bonn. Kan du forstå dette Gustav? ”Men skjorta til Edvin da, han er jo død for to år siden. (183) ”Det var det som gjorde alt så uhyggelig” innrømmer Maren.

Det blir ikke mer soving den natten, Margit sov helt frem til de andre stod opp. Alle sitter samltet rundt frokost bordet. Ellen ser på søsteren. ”Gustav og du ser ut til å være lite opplakt i dag, har dere sovet dårlig?” ”Vi har sovet litt dårlig på morra kvisten” ”Gustav ser i smug på Margit. ”Nei, om natta da holder jeg da fred.” Margit ler og aner hvist ikke at hun er skyld i at de andre er så lite opplakt.

Da solen er høit på himmel, og da det ser ut til at været skal bli slik hele dagen, så fåreslår Maren. ”I dag tar vi en ordentlig tur dere?” ”Så jerne kom med et forslag en av dere”! Maren kommer med det hun har lyst til, det får litt blandet motagelse, dem sitter og diskuterer for eller mot. ”Jeg synes forslaget er bra jeg, det kan være moro å se det stedet du er født Maren” Forberedelsen var ikke lang, de hadde jo feriutstyret i bilen, det blir og smøre litt godt med smørbrød, middag mente Maren de kunne bevilge seg på et pensjonat. Det var en ting som hadde gjort at Gustav støttet Marens Forstal, han ville prøve å komme (184) litt nærmere inn på sykdommen til Margit. Han ville ikke sette Maren inn i sine planer, men han hadde en liten anelse om at sjokket ville melde seg, hvist spesielle ting fra fortiden kom nært inn på Margit.

”Nu er vi på gamle tomter! Kjør litt sakte du Gustav?” Maren ser seg rundt, hun ser på moren, hun sitter så stille i forsetet, ved siden av Gustav. Margit hadde alltid insister  på å sitte forand i bilen. Det er jo litt min bil hadde hun sakt i litt spøkefull tone. ”Her bor ble tante! Else peker på et hvit hus ved vegkanten. ”Vi stopper ikke her”. Margit mente at tanten var litt sur. Det var søster til Tor som bodde der, så Margit mente at de ikke var særlig vellkommen.

”Skal vi kjøre ned til Sandstad?” Maren har slik lyst, jo det gjør vi dere” ”Det er dårlig veg dit ned.” Margit prøver å averge hele den turen. ”Vegen ser bra ut den Gustav!” Maren peker på vegen som snor seg nedover mot fjorden. ”Vi tar en tur, Gustav har allerede svinkt bilen inn på sidevegen. Nede på Sandstad var alt stort sett som før. Hele gården var det ikke gjort noget med, men nedover jordet mot stranda, der sto det nu flere rekker med bur. (185) ” Vi må jo melde vår ankomst, og høre om de har noget å bemerke til at vi ser oss litt rundt.” Gustav ser på Margit. ”Skal jeg spørge? Mor går inn mener Maren. Det skal jeg gjøre sier hun, snart står hun borte ved bislaget, som fører inn på kjøkkenet. De ute på bakken hører at overaskeles er stor, snart kommer de ut alle tre, eieren, kona og moren. De ser bort på bilene, og hele følget. ”Nei er den damen der borte Maren, vesle Maren?” De går hværandre i møte, å nei, å nei?” Begge hilser på hværandre, så sier Maren litt brydd. De vet at en forandrer seg jo en del på tredve år. ”Er det så lenge siden?” Den andre rister på hodet. Bare gå hvor dere vill, vær akkurat nu som for tredve år siden Maren”, den andre slår henne på skulderen, gå  å se over alle ting. De blir enige om å  gå ned til stranden, der ville de spise godt før de tar fatt på omvisningen. ” Det er rart og gå her på gamle tomter” Maren går og holder moren i armen. Margit sier ikke stort, alle går nedover, revefarmen var interessand, alle dyrene var litt forbeholdne, alle var jo fremmede, så de satt bak jernet i en kok av buret. Vi fikk jo lov til å gå hvor vi ville, så vi tar en tur inn å ser på dyrene også. Det var (186) meget nytt, særli for dem som kom rett fra byen. Margit blir mer og mer taus, hun fulgte motstridende med. Det var meget som rørte seg inne i Margit, der hun gikk, alt passerte revy, men hun sa ingenting. ”Skal jeg vise dere låven?” Maren snakker nu til begge barna. ”Ja gjør det mor!” Begge er ivrige. De går side om side opp den bratte låvebroen, de store dørene sto oppe, de gapte mot dem, de kunne se at det stod en tom høivogn, likeledes nogen annen jordbruksredskap.

Du så høit det er her, det er Else som utbryter det, hun står å ser ned i underlåven. Det er ikke så meget for til dyrene, dem har nok lakt om driften her også, Gustav forstår da så meget.

Alle er nu kommet opp på låven, Margit er den siste som kommer pensende opp og inn på den lille kjørebroen inne på låven.

Jeg synes alt er så meget mindre nu, Maren ser ned i høihaugen i underlåven. Margit går også bort til låve bølten, et lite hinder, så ikke folk går utfor, og lukes i underlåven.

” Har du hoppet meget  i høiet her mor?” Else ser på moren, hun står ved siden av faren. Det ar jeg nok gjort, men jeg husker lite av det som hente her på Sandstad. Margit er nok den som husker mest, nede (187) ved fordøra inn til fjøset, der står en høigaffel. Margit får ikke øinene fra gaffelen. Stillheten blir til og føle på, barna begynner og gå ned låvebroen.

Maren skal også til og gå, men Gustav holder henne i armen. Han peker på Margit.

Nu ser også Maren at moreb rister, øinene stirrer hele tiden på høigaffelen. Maren følger nøie med morens bevegelse.

Nu retter Margit den ene hånden frem, i hånden holder hun et lite lommetørklæ. Nu rister både Margit og hånden. Så knytter Margit hånden med lommetørklæ, så peker hun på fjøsdøra.

Blod penger. Blod. Penger.

Gustav har gått bort til Margit, Maren kan se at Gustav tar et tak i kapa hennes. Maren er som lamslått, godt at de andre var gått ut.

Nu er alle på hjemvei, Gustav har Margit som kavaler, han prøver og holde samtalen gående, han blir mer og mer klar over at dette kan ikke fortsette slik som til nu.

Nu er alle vell hjemme igjen.

Margit er inne og ordner med sitt, de store barna har tatt en spasertur, Maren og Gustav sitter i hvær sin turstol ute  i solskinnet.

Skal vi prøve og overtale mor til og være med oss til byen? Bare hun vill så innvender (188) Maren.

Husk hva Sigrid sa, Gustav er på sett og vis redd Margit skal dumpe ut, både med det ene og det andre.

Han er helt sikker i sin sak nu.

Hvordan ville alt ende. Bare tanken på slikt fikk han til og føle seg som medskyldig. Lett og regne ut, både for dem selv, og bygdefolket.

Barna til Edvin viste vell alt, men det var jo ingen ting hjelp i de nu så lankt efterpå.

Nei, Margit satte seg helt på bakbena, ikke tale om og gi opp enda.

”Du kan jo bli syk mor” Maren ville prøve og overtale henne til og bli med.

Kanskje til vinteren, Margit holder på sitt.

Ferien er over for i år. Margit har funnet frem et blikk spand, hun vill gå til skogen og finne seg litt skogsbær. Alle naboene gjorde store penger på bærsanking, hvorfor skulle hun ligge på latsia, da pengene lå i store tuer rett borte på flatåsen.

Margit hadde ikke gått lankt, så var det blått i blått med bær. Margit blir så oppskjørtet av all denne bæra, så hun så for seg en stor pengebunke, bare ingen andre (190)(189 finnes ikke) av naboene kom og fikk se dette.

Margit var på skogen fra dugget var borte om morningen, til sent på kvelden.

Bærene dem renset hun om morningen før duggen blir borte. Litt plan i arbeidet måtte en ha, hvist det skulde bli litt ut av det.

Tiden går. Margit er nu så gammel at hun ikke arbeider mer.

Barna ser hun lite til. Gleden over at hun har hjulpet alle med penger, nu føler hun seg helt utenfor. Aldri ser hun nogen stikke innom. Nu blir turen ut, bare små turer, hun går helst bort på den tiden av dagen, da hun kan regne med at hun kommer i middagssjauen. Det blir både middag og kveldsmat. Så går Margit hjem. På sett og vis greier hun og få overskudd av alt, men så er hun til gjengjeld nesten aldri hjemme.

Nu er Margit på tur til byen, Maren har sendt bu efter henne, gamle Tor er død, alle sammen møtes hjemme hos Ellen, hun har jo hatt mest med faren og gjøre, så hun har hatt hånd om det han hadde avsatt til sin siste ferd. Margit vill ha rede på om han har nogen eiendeler som har nogen værdi. Det blir til efter alt alt er undersøkt, at hele hans egendom er de få kronene (191)

Som han har holt igjen til gravferden.

Margit blir nokså bitter, ja, ja, Tor, alltid har du vært en rote bukk, penger har du aldri hatt vett på.

Maren står og hører på avskjedstalen som Tor får, Ellen siper litt, hun føler at den som har gjort faren mest vondt må vell være henne.

Alle står på avstand og ser på båren. En stor sløifekrans ligger på kisten, Margit kan se de store sorte bokstavene, alle barnas navn, ikke hennes. Margit føler et lite stikk i hjærtet, hun ser Tor der han krabber opp trappa nede på Sandstad, så ser hun Asbjørn. Tankene går videre. Margit ser vist langt nede hos gamle minner. Edvin, pengeboka – Edvin i samme bundad – som Tor har på seg under kistelokket. De visne avblomstrede georginene hun stikker i fingerene på Edvin, som takk for den sprekkferdige lommeboka. Astrid, 10-øringen, sølvskjene til faren. Alt danser rundt i hodet på Margit. Det siste hun husker før hun stuper er ordene på sløyfekransen.

Hvil i fred.

Margit våkner på et av sykehusene i byen. Den første hun ser er Anton. Han tørker den svette pannen til Margit. ” Du er varm nå mor?” Anton stryker (192) en tåre av det magre skrukkete ansiktet sitt. ”Hvor er jeg Anton?” ”Du er på sykehuset mor” ”Hvor er Maren da?”

Anton sier stille, ”Du må ikke anstrenge deg mor”, ”Hvor er Maren Anton?” Hun er hjemme hos seg selv. ”Vil du se og få tak i henne?” Bare ta det rolig mor, Maren lofte og komme tilbake siden i dag. Margit blir borte litt igjend. Anton ringer på søstra for sikkerhets skyld. Hun kommer med en gang.

Anton sitter og ser på at moren får en sprøyte, det grøsser i han da han ser det skinn magere mennesket, den store sprøyta finner nesten ikke såpas kjøtt at søster får satt inn sprøyta.

Vil dere ha avløsning nu, søster ser medlidende bort på Anton, hun ser at kjakabeina skjelver så rart.

Ja takk. Vil du ringe min søster, hun er hjemme og hviler litt.

Gå ned i kantinen og få dere litt mat.” Jeg skal selv være her en stund. Søster finner frem et lite instrument, Anton går ut, han orker ikke og se at moren plages slik.

Atter er Margit ridd stormen av, nu er hun på vei hjem til seg selv, hun lurer svært på hvordan alt er hjemme, en hel vinter har hun vært borte nu. (193)

Margit er så oppsatt på å ta fatt.  At hun har vært døden nær tenker hun ikke på.

Ute i uthuset er det nok å ordne, selv om hun ikke kan få ordnet noget ute ennu, våren har jo bare så vidt begynt.

Margit ser over alle ting, om alt er på plass, en kan aldri vite, selv om det er låst forsvarlig. Rett som det er finner hun små eiendeler som har tilhørt Edvin, hun har nok stukket de litt vekk under alt oppstyret efter han blir borte.

Inne i byen hadde hun aldri følt seg ensom, men overgangen blir stor.

Margit tvinges av sted, hun drives inn i samme regement, hun må gå gårid i mellom, å sitte hos seg selv , og å stelle sin egen mat, nei, det orket hun ikke. Alt var jo så dyrt. Margit tenkte ikke så lankt at folk gjennomskuet trikset hennes. Maren der mot var jo ung og skarp. Du får prøve og være litt mer hjemme. Det hente nesten alltid, kom nogen fra byen uventet, så kunne det ta timevis og finne Margit. Heller var det ikke mulig for nabokara og holde øie med Margit, Maren hadde bedt naboene om og holde et øie med den gamle moren.

I dag går jeg til Heidi, Margit drar kjelen av ovnen, hun hadde nesten bestemt seg for å koke seg litt poteter selv i dag. (194)

Margit tar på seg plastikk frakken, det ser riktig ut til og bli stygg vær i dag.

Heidi satt og sugde på en kjærlighet på pinne. Stakkar, hun var ikke som andre folk.

Nu satt hun med sin kjærlighet på pinne, også det var et innfall, hun savnet så den første frieren sin, men han var på et asyl. Heidi levde nu med en gammel man, det var det ikke start tilbake av hværken kjærlighet eller erotikk, så hun hadde nesten ingen andre samtale emner når nogen kom på besøk.

Margit humper av sted, veien er full av hull og hjelpespor. Nesten ikke råd og komme frem tørskodd. Margit skrittet på, hun ville ikke komme for sent til middagsmaten.

Nu var hun nesten fremme, nu kunne hun se husene på Vik. Den gamle utekjelleren stod nede ved nogen store graner, like ved skigarn. Margit hører det romesterer inne i kjelleren, hun forstår at gamlingen sorterer settepoteter.

Margit fatter nytt håp, muligen en liten jobb i sikte. I kjellerhalsen skimter Margit to grankjepper, jaså han må ha to stakkars nu gamlingen. Da må det vell være leit og ha så meget og gjøre.

Den lille kjellerdøren kaster et lite lys inn i potetkjelleren, Margit så ingen, men hun hørte gamlingen stønne rett som det var. Skyggen at Margit la hele kjelleren i mørke, (195) så gamlingen ropte. Er det deg Heidi? Nei, det er bare meg Johan!

Å, er det deg Margit! Gamlingen retter seg opp med et stønn.

”Må du stri med dette du som er så elendi da Johan?” Ja du vet jeg er jo helt alene om alt, både ute og inne snart.

”Nei, du får gi deg nu Johan.” Det er det nok mange som mener, også Heidi sier at jeg kan gi meg. Ja nu må vell klare deg fint, du kan vell få trygd nu da du må bruke stokk. Margit kan kunsten og regne med kroner og ører. Ja, jeg kan vell få trygd nu, jeg må jo bruke to kjepper, da må jeg vell nesten være helt sikker.

Ja vi har det godt vi gamle nu, Margit vil legge inn et godt ord for systemet. Ja, ingen behøver og gå på legd nu, ikke uten dem vill det selv. Johan er litt spiss, han liker ikke denne måten til Margit og fremstilte det i et rasen skjær.

Nei det lakker vell mot middag, Johan har ingen klokke på seg, han har bare vekke ur, den vill Heidi ha og rette seg efter. Jeg vet ikke hvor mange klokken er jeg heller, jeg bare tok en snartur for å få tiden til og gå. Du vet jeg får jo masse tid til beste nu da jeg går slik hjemme og driver. (196)

Heidi har lakt fra seg kjærligheten på pinne, hun står og bruner litt løk i steke pannen. Hun hadde lovt Johan og rope når maten blir ferdi.

Margit og Johan kommer humpende, de raske bena til Margit tripper utidig bak Johan, den deilige matlukten svrir i neseborene på henne.

Heidi er opptatt med sitt, hun vet ikke at Margit har bed seg selv bort til middag. Nu sitter hun på kjøkkenbordet, de bare skittene bena henger over bordkanten, i munnen står den deilige kjærligheten.

Margit har blitt litt utålmodig, hun hadde gått fra Johan ute på trappa, det tok jo timevis for Johan og komme inn snart.

Heidi tror det er Johan som kommer, så nu begynner hun og smatte høit på kjærligheten, om Johan skulle forstå hvor godt kjærlighet var.

Heidi blir litt muggen, da hun så Margit, men så gal var hun ikke, hun hadde da såpas vett, at hun var høffli. Galskapen hadde ikke tatt slik overhånd.

”Nu er det lenge siden jeg så deg Heidi.” Ja, du har vell ikke været hjemme i vinter, så det er jo mange månter siden.

Heidi kunne nok ha tidfestet dagen mer nøiaktig, men hun ville ikke være uhøfflig. (197) Johan har også nu fått stabet seg inn på kjøkkenet. Den vanlige leksen kommer, den går tvers igjennom hodene på både Heidi og Margit. Alltid det samme hvær vår, på hvilken måte han skal rekke alt.

”Nei, du må gi deg nå Johan.” Margit mener det hun sier nu.

Nei, jeg orker ikke mer nu, sukker Johan

Nei det er det er lenge siden du ikke orket mer. Kjærligheten i munnen på Heidi får en ekstra smatt, Heidi ler høit og ser på Margit.

Margit ser det komiske i forestillingen, så hun ler av den grund.

Ja, du kan le du Margit. Det var da litt fart i Edvin. Ikke slik som den jeg har. Heidi peker på Johan med pinnen på kjærligheten. Slik ser de ut. Atter retter Heidi fram pinnen og ler høit.

Johan sukker, han holder seg i bordkanten, han ser bort mot konfyern om maten snart var ferdig.

Heidi dekker bordet, hun tramper frem og tilbake på det skidddene gulvet. Skal jeg hjelpe deg med noget, Margit ser på Johan, han ser sulten og sliten ut. Maten smaker Margit, hun spiser så det kjennes. Her ser det ut til og være vellstand, flere kjøttkaker på mann.

Johan rekker Margit grønnsaksfatet, dem dyrker (198) han selv, så dem faller billigere en kjøttkaker, de må de kjøpe i landhandleriet.

Det meste av samtalen rundt bordet gjelder alt det Johan har og gjøre, om penger, vankligheter, og helsa, dem mener Johan er slik at han må snart slutte og arbeide.

Jeg har god tid, jeg kan jo hjelpe deg, Margit klør i fingerene.

Det blir mest karfolk arbeide, så du kan jo ikke hjelpe meg med slikt.

Nei, det må du få mannfolk til og hjelpe deg med.

Nei, det blir så alt for dyrt, sukker Johan.

Nei, reis på gamlehjemmet! Der skulde du vært for ti år tilbake. Heidi er ikke blid.

Men du kan vell slutte med gårdsdriften uten og flytte på gamlehjemmet? Margit mener at dem må da greie seg godt på alderstrygden. Ja det kan du si det Margit, du vet vell hvor sor den er du?

Ja, men Johan vill vell få for deg også han. Da får dere jo nesten dobbelt så meget som meg. Margit mener at da villl det bli overflod.

”Johan får for meg også?” Det var da et rart utrykk, skal jeg ikke ha mat jeg da? Det er snart det eneste jeg får. Heidi ser surt bort på Margit. (199)

Margit var på hjemvei, hun var vell fornøid med dagen. Johan hadde sakt hun kunde komme tilbake i morgen, hun kunde hjelpe han med å sette potetene.

Han kunde ikke love henne kontante penger, det hadde han ikke, men til gjengjeld skulde hun få all den naturgjødsen hun trenkte til hele potetstykket og frukthavene sine. Margit var glad, nu behøvde hun ikke og kjøpe den dyre kunst gjødslingen.

Johan orker ikke å gå bort i kjelleren, han ligger på divanen og klager seg. Slik ligger han når en slektning av han kommer på besøk. Når Bent kommer, da vet Johan hva det gjelder.

Jaså Bent, du kommer for å få oppgjøret dit.

Heidi skulner bort på Bent, den fyren vet nok når det er laglig og komme.

”Ja, har du noget oppgjør du Johan?”

Nei, du må nok vente til jeg får litt på jora til sammen.

Ja det sa du jo i fjor også det, Bent flirer litt av elendiheta til Johan.

Nei, jeg får nok kvite meg med hele greia snart, Johan sukker og ser på Bent. Ja det var nærmest derfor jeg kom, Bent ser på Johan, du er ferdig, det (200) må du vell forstå.

Bent legger nogen papirer på bordet til Johan, det er ikke bare et lån, flere små lån, de fleste er mange år gamle.

Ja men det lånet fikk du jo høi på rot for det Bent.

Pu, de høistråa. Nei det var da ingen ting. Bent viser Johan hele regnestykket. Med renter og rentersrente blir det mere penger en Johan kan stable på bena, selv om han kvitter seg både med hest og ku.

Nei, jeg skal strekke meg lankt, Bent ser på Johan. Du vet vi er jo på sett og vis skylt, så jeg vil ikke kaste deg ut, nei lankt der fra, slike tanker må du ikke ha om meg.

Jeg forpakter hele greia av deg jeg Johan, så slipper du både plunderet med jorda og hele våronna.

Ja, men potetene mine da, jeg vil ha litt plass til dem.

Du skal få spisepoteter av meg, tenk ikke på det Johan.

Johan har bøid seg for Bent, han forstår at han må gi seg nu, han kan jo nesten ikke greie og flytte bena snart.

Margit hadde nok regnet med at på vik der skulle hun greie å gjøre enda nogen kroner, men nu blir jo alt overført (201) på andre hender.

Enda et år er gått. Nu er snart Margit i samme stilling som andre mennesker i 80 års alderen. Nu må hun begynne og resonere, hun er utlevd.

Maren og Gustav er ute og ser over alt. Gammelt er husene, alt er gammet. Margit ser de vegrer seg, ikke er det så meget om og gjøre om å få henne inn til byen. Mesteparten av alt det hun har skrapt sammen, det har hun fordelt på utakknemmlige barn og barnebarn. Nu griner den evige sanhet mot henne. Ærlighet varer lengst.

Nei denne vinteren vil ikke Margit til byen, hun vil slå seg igjennom selv. Hun er blitt bitter på alle, også sine egene.

En eldre bonne har hatt Margit i tjeneste i alle år. Det nærmer seg jul, han vil prøve og få Margit til å hjelpe seg litt, det er inne arbeide sølvpuss og skapvask, og slikt han mener Margit vill greie.

Margit går av sted på morningen, det er stappa mørkt, men hun vill av sted.

Kake linna var kommet for fult, det dusk regnet.

Margit hadde det deilig, godt og varmt.

Arbeidet plaget henne ikke, det var hele livet, arbeide og penger. De store sølvbollene (202) stod på rad, blanke og nypussa i de forskjellige etuier lå skjer, gafler og kniver.

En halvstor lysestake, den var ikke Margit råd å få øinene fra. Hun pusset den ekstra godt, den skinte og brandt i øinene på Margit. Hun satte den blant de andre gjenstandene, men litt i utterkant.

Den mørke desember kvelden kom brått, duskregnet gjorde nok sitt.

Margit har satt alt sølvtøyet på plass, det skinner som en sol inne i den store lange eike buffen.

”Nei, nu må du få fri for i dag.”

Matmora er og skryter litt av mesterstykket til Margit.

Margit føler seg ikke sliten, hun tenker på den mørke triste eneboligen hun skal hjem til.

Margit går fra og til sølvskapet, alt er forlenkst blankt nok.

Øinene stopper ved den lille blanke lysestaken, det er flere av samme slag. Slik skulde Maren også hatt, den hadde gjort seg på sallong bordet i julehelgen.

Atter ser Margit Astrid frem for seg, atter tar hun efter ti øringen til Astrid.

Nu roper det ute på kjøkkenet.

”Kom å få deg litt kveldsmat da Margit!”

Jeg kommer nu! Margit går ut på (203) gangen, der henger den gamle loslitte vinterkåpen hennes. Hun legger et rundt ullskjærf som hun har hatt om halsen ned i kåpelomma.

Margit spiser godt, arti med selskap og i morgen vill hun være hjemme.

Det er nesten uforsvarlig og slippe det gamle menske ut i slikt vær. Det er en av karene som kommer fra hønseriet som sier dette. Å nei, jeg greier meg så fin så, Margit vill ikke høre om assistanse av nogen slag. Ja det er mørkt som i graven, svarer gutten som kom utenfra.

Ja der har jeg aldri vært, så det kan jeg ikke utale meg om. Margit driver med kåpa, best å spøke litt, hun er snart ikke redd noget.

Nei, dere får ha god jul alle sammen da, det er vell uvist om vi ses på denne siden av året. Alle ønsker Margit god jul, og god tur hjem.

Margit føler med fingeren at det er noget i kåpelommen. Fingeren føler seg frem, hun kjenner fassongen, men kan ikke huske hva det er.

Det er mørkt over alt, nu er hun heldivis fremme på selveste storveien. Den store biltraffiken gjør at veien er godt sann strødd. Margit går kvikt, hun føler seg opplakt (204) og i fin form.

            Hjemme er det mørkt over alt, bare i vedskjulet kan Margit se, det lyser litt. At hun kan bli så rotete, tenk der hadde lyset brent i flere timer til ingen nytte.

Margit haster på, hun må se å få satt en stopper for slikt sløseri.

Margit åpner ytterdøren, der henger nøkkleknippet. Margit finner det hun søker, hun tenner utlampå, så begir hun seg bort i mot ved sjulet. Margit skal til å vri om lysbryteren, plutselig kjenner hun den rare tingen i kåpelommen. Margit stikker hånden ned i lommen, her i det dunkle lyset får Margit se at hun står med en blank sølv lysestake i hånden.

Øinene til Margit blir store og blanke, ikke av tårer, nei av villskap.

Atter får hun den store sjelven, hun ser alt nu, det er en annen også, som aldri før har bæret med.

Nei, nu blir Margit redd, nei velslegutt, ikke ta i den. Hun ser den lille barnehånden med pengeseddelen, nei, nei, slipp den. Margit vrir om lysbryteren, hun vill inn.

Neste dag finner nabokona Margit, hun ligger ute på bakken forand trappa, hun har glidd og slått seg i sement (205) trappa.

Margit er stiv og våt. I hånden holder hun sølvstaken, de gamle krokete fingerene ligner haukeklør, nei ikke haukeklør. I mamons klør.-