Skattetreet – tre hovedregler

Det økonomiske liv i vårt samfunn kan oppfattes som delt i to sektorer. Den ene det offentliges økonomi og den andre de privates. Mellom disse to sektorene går den en kontinuelig strøm av goder og tjenester – i begge rettninger. Dels er det gjensidige ytelser, som når Posten Norge AS får porte for å transportere en pakke til adressaten. Og dels er det ensidige ytelser, som når det offentlige betaler ut trygd, subsider og lignende, og når private betaler trygdepremier, skatter og avgifter.

Staten, fylkene og kommunene oppekrever hvert år atskillige milliarder kroner i skatter og avgifter. Beløpet utgjør en vesentlig del av nasjonalproduktet. Hva midlene går til, kan man se av de offentlige budsjetter: En del brukes til veier, sykehus, skole og andre felles behov, en annen del til omfordeling av borgernes inntekter, en tredjre del til å påvirke samfunnets økonomiske og sosiale struktur, for eksempel gjennom distriktspolitikk og regionalplanlegging. En betydelig del brukes til rent statsfinansielle formål, for å stabilisere samfunnsøkonomien, betale gjeld, sparing, osv.

For å vise formål kan det våre nødvendig å se de enkelte skatter i et helhetsbilde. Skal man for eksempel vurdere tyngden av den totale skattebe lastningen og virkningene av skattesystemet som helhet, må man se skattene i sammenheng med statens økonomiske politikk i det hele. Her vil vi imidlerti se bare på enkelte sider av skatter og avgifter, og da fortrinnsvis slike sider som juristr får befatning med som offentlige tjenestemenn eller som advokater, økonomer med mer. Vi vil også brense oss til enkelte skatteformer som er viktige og reiser interessante rettsspørsmål, nemlig inntektsskatten, trygdeavgiften til folketrygden, formuesskatten, arveavgiften og merverdiavgiften.

De sentrale rettsspørsmålene knytter seg til reglene om hvordan skatteforpliktelsen oppstår, hvordan man skal beregne omfanget av forpliktelsene og hvordan de skal gjøres opp. De to første spørsmålene henger nært samen. De fakta som stifter forpliktelsene, gir som regel også grunnlaget for beregningen av forpliktelsenes omfang. Dette forholdet blir vanligvis uttrykt i prosent, og kalles skattesatsen. Inntektsskatten til kommune og fylke utgjør for eksempel 28 prosent av den skattbare alminnelig inntekten som man kommer fren til når man har brukt reglene om inntektsfastsettelse på skattyterens inntektsforhold. F flere skatteformer er skattesatsen konstant. Skattebeløpet stiger da propesjonalt med grunnlaget, slik for eksempel tilfellet er med inntektsskatten til kommunen og fylket og med merverdiavgiften. For andre skatteformer er skattesatsen forskjellig for forskjellige deler av grunnlaget. Skattebeløpets stiger da progressivt med grunnlaget, slik som tilfellet er med for eksempel toppskatt til staten og med arveavgiften.

De fakta som bestemmer beregningsgrunnlaget for skattener, er i alminelighet de økonomiske disposisjoner som blir truffet av personer, selskaper og andre rettsubjekter. Det innebærer at et betydelig antall av transaksjoner, disposisjoner og begivenheter som er rettslig regulert i andre lover, har en skattemessig side. Det er sansynelig at de vil stifte, øke eller redusere en skatteforpliktelse. Nokså bevisst blir derfor ofte særlig formurettslige disposisjoner bassert også på skatterettslige forutsetninger; det samme gjelder til dels arverettslige disposisjoner i forbindelse med generasjonsskifte. For å kunne forstå og delta i det praktiske økonomiske rettsliv er det derfor nødvendig å ha et visst kjennskap til skattesystemet.