Jesus sa: Himmelriket
kan lignes med en husbond som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å
arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og
sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han
fikk se noen stå ledige på torget. Han sa til dem: "Gå også dere bort i
vingården! Jeg vil gi dere det som rett er." Og de gikk. Ved den sjette time og
ved den niende time gikk han ut og gjorde likedan. Da han gikk ut ved den
ellevte time, fant han ennå noen som stod der, og han spurte dem: "Hvorfor står
dere her hele dagen uten å arbeide?" "Fordi ingen har leid oss," svarte de. Han
sa til dem: "Gå bort i vingården, dere også." Da kvelden kom, sa eieren av
vingården til forvalteren: "Kall på arbeiderne og gi dem lønn! Begynn med de
siste og gå videre til de første." De som var leid ved den ellevte time, kom da
og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de
fikk en denar. De tok imot den, men gav seg til å klage på husbonden og sa: "De
som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som
har båret dagens byrde og hete." Han vendte seg til en av dem og sa: "Min venn,
jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå!
Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre
med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?" Slik
skal de siste bli de første, og de første de siste.
Matt.20,1-13
Det er bare den som selv har opplevd det som vet hvordan det
føles: Nemlig å være til overs. Være en det ikke er bruk for. Det er ingen som
har bruk for meg. Jeg gjør ingen nytte for meg. Har du noen gang hatt slike
tanker? Før eller siden så kommer de inn under huden på oss alle i en eller
annen form. Men i dag så er det jo ingen som trenger å gå arbeidsledig for det
er jo arbeid nok. Men allikevel kan det være at livet har møtt deg slik at du
er satt på sidelinja og plutselig så kommer følelsen: Det er ikke bruk for meg.
At eldre mennesker kan oppleve det slik er ikke så unaturlig. Men da skal vi
høre hva Guds ord har å si om den saken. For i dag hører vi om ham som gikk
for å finne arbeidere til sin vingård. Og som det er i dag så var det den
gangen. For da husbonden spurte de som sto ledig på torget:
"Hvorfor står dere her hele dagen
uten å arbeide?" Ja, da svarte de:
"Fordi ingen har leid oss,".
Men husbonden hadde arbeid til dem og så ble de enige om
lønna og begynte å arbeide.
Livet kan føre oss opp i situasjoner der vi blir satt til
side av en eller annen grunn og så kommer tankene og følelsen av å være til
overs. Og det er ingen god følelse. Men da har jeg et godt budskap til deg.
Det er bruk for deg. I Herrens vingård er det bruk for deg. Det blir aldri
noen levende menighet der de ansatte skal gjøre all jobben alene. Er du med i
en menighet så er det også en oppgave som venter deg. Det er bare så altfor
ofte at noen villige hester blir spurt om å gjøre det ene og så det andre. Og
greier du den så greier du den og kan ikke du gjøre det og nå trenger vi folk
til det. Og så blir man sliten og trøtt og så går man lei alt sammen og trekker
seg tilbake og så blir både du og menigheten fattigere. Slik vil vi ikke ha
det. Naturligvis ikke.
Men
hvis du tenker slik: Jeg kan ikke bidra med noe, fordi jeg duger ikke så tar du
feil.. Grundig feil. For i Guds vingård er det en oppgave for alle. Og dine
evner og krefter er sårt tiltrengt. Derfor gå ikke ledig på torget. Vær med og
bygg menigheten slik at den kan bli sterk og livskraftig. Men så er det så lett
og tenke slik: Det lille jeg kan bidra med betyr da ingen ting. Og tusen andre
er hjertens enig. Faktum er at der mennesker går sammen om en visjon er det nær
sagt ingen grenser for hva som kan gjøres.
Da
denne kirken skulle bygges samlet man seg om en felles visjon. Og så begynte tingene å komme i system. En tomt tegning,
finanser, materiale, entreprenører, dugnad og så litt om litt ble kirken reist.
Nå står den her og er et viktig redskap i menighetsarbeidet. Men den er tross
alt bare et redskap. Det er det som fyller denne kirken som utgjør en
menighet. Og på samme måte trengs en tegning for å bygge kirken så trengs det
også en tegning for å bygge en menighet. Eller rettere sagt en visjon. Og så
trengs det midler og det trengs folk som kan gjøre jobben. En visjon er et
indre bilde av en tilstand som ennå ikke har inntruffet. Kan du se for deg
denne kirken full av folk samlet til en helt vanlig gudstjeneste slik som i
dag? Ja, men det nytter det ikke å tenke på engang. Hvorfor ikke? Det er mer
enn nok folk her på ..... til å fylle denne kirken ti ganger hver søndag. Vi
tror jo på en levende Gud og en levende frelser. Da skulle det være mulig å
samle flere mennesker til Herrens hus på Herrens dag.
Som alltid når det er et byggverk som skal reises
så er det et grunnarbeid som må til først. Og grunnarbeidet i Guds rike heter
bønn. Her venter det oss en oppgave alle sammen. Når mennesker søker Gud i
forenet bønn da vet en aldri hva som kan skje. Men historien og erfaringen
forteller oss at da skjer det noe. For bønnens kraft utretter det som ingen
andre krefter kan utrette. Den setter Guds krefter i sving. Og mot Guds
krefter er det ingen som har noe å stille opp.
Bare for å ta vår egen menighet så trengs det
stadig folk til åta på seg oppgaver. Bare la meg nevne søndagsskolen.
der trengs det flere som vil ta et tak. Så har vi ungdomsarbeidet.
Der er det et skrikende behov etter en ungdomsarbeider. Ønsker du å løfte
menigheten opp og frem? Du er en nøkkelperson for at så skal skje.
Vi ser jo at det er mange menigheter som ligger med brukket rygg, der det bare
er krangel og bråk og der det ikke er orden på noen ting. Og så er det
andre menigheter der alt går på skinner. Under studietiden var vi på besøk
i en menighet i Oslo der de
måtte ha to gudstjenester hver søndag, hver med fullpakket kirke. Nå har de
flere. Eller ta
Stavanger Normisjon. De har bygge ny kirke til 80 millioner, så der har de store visjoner får en
si.
Det er gjort undersøkelser av flere tusen menigheter
verden over som har lykkes. Der livet vibrerer og der folket kommer. Det viser
seg at de har flere fellestrekk. Og det første som blir nevnt er nettopp
mobiliseringen av medlemmene. Ingen er passive medlemmer av en menighet. Alle
er ment å være aktive. Kan en menighet vokse når alle som bor innenfor
menighetens område er medlemmer? Slik er det jo her til lands. De fleste som
bor innenfor menighetens geografiske område er medlemmer av den lokale kirke.
Da er det jo ikke lenger noe potensiale for vekst? Nei, ikke i kvantitet, men
så absolutt i kvalitet. For hva hjelper det å være et medlem hvis en ikke er
medlem av hjertet? Ingen kommer til himmelen bare ved å vise til medlemskap i
kirken. Flere menigheter kan vise til en sprudlende vekst og enestående
vitalitet. Hva kjennetegner disse menighetene? Det viser seg at de har flere
felles likehetstrekk. Et av disse er evnen til å lære opp og aktivisere
menighetens lemmer til de forskjellige oppgaver. Det var jo akkurat dette Jesus
gjorde: Han kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut
urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager. (Matt.10,1) Dette
strategiske trekket av Jesus var helt avgjørende for fremveksten av den første
menighet. Disiplene ble satt i stand til å gjøre Jesu gjerninger. Det er ikke
bare å forkynne at hvert lem har hver sin oppgave. Hvert lem må få en aktiv
opplæring til sin oppgave. Et annet fellestrekk i menigheter som vokser er at
sterkt fokus på nådegavene. Tjen hverandre, hver med den nådegave han har
fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. (1.Pet.4,10)
Menigheter som vokser har også flere kjennetegn. Det
viser seg at selv de beste metodene gir ikke resultat om ikke troen leves ut med
engasjement, hengivenhet og entusiasme. Da er det underordnet om menigheten er
karismatisk eller høykirkelig. Er det ekte vare som tilbys de som kommer?
Taler forkynneren fra hjertet? Møter de fremmede en ekte hengivenhet til
budskapet? Dette blir lagt merke til. Like mye som ektheten tiltrekker så
gjennomskues hulhet og overfladiskhet med forutsigbart resultat. Rett lære er
heller ingen vekstfaktor i seg selv med mindre den følges ad av smittende
begeistring blant medlemmene. Vær ivrige og bli ikke slappe, vær brennende i
Ånden, tjen Herren! (Rom.12,11) Så viser det seg at forholdet til formene
i høy grad er med og hemmer eller fremmer en menighet. Mener du at alt skal
være som det alltid har vært? Pass på! Mykhet med hensyn til formene er
avgjørende for en vital menighet. Det som var riktig måte å gjøre det på i går,
trenger ikke å være det i dag. La ikke stivnede former få stenge for
evangeliet! Husk Jesu ord: Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke
mennesket for sabbatens skyld. (Mark.2,27) Altfor mange prester bruker
energi på å få folk til kirken. Om vi i stedet brukte disse kreftene på å gjøre
gudstjenestene inspirerende så ville folk komme av seg selv. Inspirerende
gudstjenester er et tegn som går igjen ved voksende menigheter.
Igjen og igjen viser det seg hvilken ekspansiv
kraft det er i de små fellesskap. Ja, vi trenger storsamlingen, men vi har også
behov for et mindre og tettere fellesskap der vi kan legge av byrder, motta
forbønn og snakke om alt vi strever med. Når slike cellegrupper, husfellesskap,
bibelgrupper får folde seg ut, vil de vokse og sette fart på menigheten. De
holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene
brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede.
(Ap.Gj.2,46) Selvfølgelig skjer ingen kirkevekst uten målrettet
evangelisering. Ikke manipulering eller press men ved å benytte de naturlige
kontaktpunktene som livet gir. Øv deg opp slik at evangelisering blir en
livsstil. Noe som bare faller deg helt naturlig når du er ute blant folk. Du
vil bli overrasket over den responsen du får. Avvisning, ja, men fra tid til
annen vil du treffe på en lengtende sjel som ikke ville blitt fanget opp av
andre. …gjør din gjerning som evangelist (2.Tim.4,5) Menigheter som
vokser har et åttende kjennetegn som er helt uomgjengelig. Nemlig de varme
relasjoner. Der kjærligheten blir synlig, vil tiltrekningskraften være enorm.
Kjærligheten vil vokse i takt med at en menighet begynner å fungere i
nådegavene, har livsnære grupper, gudstjenester som inspirerer osv. Alt dette
starter og blir båret oppe av bønn. Bønn kan ikke erstatte de faktorene som er
nevnt. Heller ikke kan faktorene erstatte bønnen. Når veksten og livet har
kommet andre steder, kan den også komme til oss. For overalt er mennesket det
samme og overalt er Gud den samme.
Da jeg gikk på gymnaset skulle vi en gang velge ny
tillitsmann i klassen. Den gamle ville ikke ta gjenvalg med følgende
begrunnelse: Nå er det på tide at yngre krefter overtar. Det var naturligvis
sagt med et glimt i øyet. Og det er helt klart: Ditt engasjement i menigheten
skal være en glede og ikke et ork. Jeg ber om at det må skapes en lengsel i deg
etter å være med å løfte Konnerud menighet opp og fram. Når det gjelder
oppgaver du straks kan gå inn i har vi allerede nevnt bønnen. Vi har begynt med
bønnemøter her i kirken. Foreløpig annenhver onsdag. Og en annen ting: Be med
deg en til kirke neste gang du kommer. La det være et forsett.
Selvsagt kan ...... kirke fylles hver søndag. Det har jo
skjedd andre steder. Selvsagt er ditt nærvær og ditt bidrag livsviktig for
menigheten, om du så kommer i ellevte time så trenger vi deg fordi Gud trenger
deg. Først som sitt barn og så som sin medarbeider.
Ære
være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra
evighet og til evighet. Amen.