Våre lamper slokner!
Mt. 25,1 -13
1. Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. 2. Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. 3. De uforstandige tok sine lamper, men de tok ikke olje med seg. 4. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine. 5. Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov. 6. Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte! 7. Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. 8. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner! 9. Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. 10. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. 11. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! 12. Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! 13. Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.
"Hvem skal gå
inn, og hvem skal ute stå?"
Denne alvorlige sangstrofen toner for en, når en hører denne teksten, - teksten
på den siste søndag i kirkeåret - den såkalte domssøndag. Det er som et siste
rop ut til folket, før døren stenges for godt, denne teksten: "Strid for
å komme inn gjennom den trange dør!"
(Luk. 13,24),
for det skal nemlig være mange som ikke når frem.
Og det som gjør
denne teksten så særdeles alvorlig for oss, det er dette at det skal være mange
av dem som strider for å komme inn, som ikke skal være i stand til det.
Denne teksten taler nemlig ikke om den åpenbare verden kontra den synlige
menighet på jord. - Nei, dette går langt dypere enn som så. La os bare se på
hvem Jesus her taler om: "Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som
tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen"
(v.1).
Som du ser så taler Han her om himlenes rike. Da er det ikke tale om det
vi vanligvis forbinder med himmelen, - nemlig det endelige målet, hjemme hos
Gud. Det ser vi bl.a. av at disse var på vei for å møte brudgommen. De
var m.a.o. enda underveis her på jord. Det går jo også nettopp frem av denne
lignelsen, at inn dit går ingen som ikke er rede til det. Det er nettopp
lignelsens hovedpoeng.
Det er altså tale om den synlige menighet på jord. Og den deler Jesus opp i to
flokker - den skal altså komme til å bestå av to flokker. Den ene kaller Han -
uforstandige, og den andre - kloke. At Han her taler om fem av
hver vil jo ikke si det samme som at en menighet alltid skal være likt fordelt
hva begge angår, men rett og slett at menigheten skal komme til bestå av to
flokker. Og Hans fordeling her viser oss i det minste, at flokken av
uforstandige ikke skal være noen sjelden sak, men tvert imot utgjøre en
vesentlig del av den synlige menighet.
De kloke, hvem er
de?
Mange ville si: Det er de som vil høre Jesus til! Ja, det er ganske så sant. Men
ville ikke også de uforstandige det, så langt det naturlige øye kan se? "De tok
sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen"
(v.1).
"De tok sine lamper." De tok imot forkynnelsen de hadde hørt, og tok ved
bekjennelsen. Og "de gikk ut." De vendte altså verden ryggen. Dette er hva som
til alle tider har vært holdt for å være en sann omvendelse. Man kommer inn i et
nytt forhold til verden, dens ting og dens veier. Man opplever tomheten i den.
Derfor vendte de den ryggen. Men det var ikke alt de gjorde - mange stanser jo
nettopp der, - de gikk videre disse - de "gikk ut for å møte brudgommen."
Og som vi jo vet - brudgommen er den Herre Jesus Kristus. Vi ville ganske enkelt
si at de gikk for å møte Jesus. Både de kloke og uforstandige! Kan du så
langt se noen forskjell her? Tror du at du kunne sett forskjellen bedre om du
møtte dem personlig alle ti? Neppe! Dersom du vandrer i en menighet, så vandrer
du ifølge Herrens ord nettopp blant disse to flokkene.
Det er altså mennesker iblant oss, som vitner og tjener og ber og leser, ja
endatil gleder seg til himmel og salighet, på sin vei til en stengt himmeldør.
På sin vei til den grufulle oppdagelse: "Våre lamper slokner!" Hvilken tragedie!
Dette er jo selvsagt den åpenbare verdens skjebne. De vil på den dag finne seg selv i den situasjon, at de ikke har noe å hente frem som kan berge dem - de vil bli funnet nakne. Men dette er mennesker som har bestrebet seg på å nå himmelen, ja, som vi ser - å nå frem til Jesus. Og så ser de seg plutselig, - i ett nu - bedratt. De tok feil! De bygde altså, midt oppe i det hele, på en grunn som ikke holdt.
Hjelp til noe
forståelse av dette, kan vi finne i historien om Abraham, - eller Abram som han
het på det tidspunkt - og hans far Tarah. Vi kjenner nok alle til historien om
Abraham - hedningen som Gud kalte ut, og lovte et land. Abraham fulgte dette
Herrens kall, og nådde også det lovede landet Kana'an, selv om han bodde der i
telt, - altså som en fremmed og utlending.
Legg merke til Herrens kall. Hva var det? Var det slik vi ofte oppfatter det, en
marsjordre? Nei, det var et løfte! Et løfte om et land han skulle
få for intet. Det skulle bli gitt ham. Han skulle bare gå dit på Herrens ord, og
finne det beredt for seg. Dette er det sanne kallet!
Om Tarah, Abrahams far står det skrevet: "Tarah tok med seg Abram, sin sønn, sin
sønnesønn Lot, Harans sønn, og svigerdatteren Sarai, sin sønn Abrams hustru, og
de dro ut sammen fra Ur i Kaldea for å reise til Kana'ans land"
(1 Mos. 11,31).
Her er noe å stanse opp for: Tarah tok med seg... Tarah var ikke den Gud
hadde kalt. Han tok ut på en annens kall, til et land han ikke kjente
arten av. Tarah var sterk, Tarah tok med seg... og la ut "for å reise til
Kana'ans land," som det står. Vi skal nevne to ting her: Først: Nådde han
det mål han hadde satt seg fore? Nei! Det står videre i kapittelet i 1 Mosebok:
"Men da de kom så langt som til Karan, bosatte de seg der. Tarahs dager ble to
hundre og fem år. Så døde Tarah i Karan."
Virkelig hør dette! "De kom så langt som til Karan!" Våre lamper slokner!
Det er neppe noen tilfeldighet heller, at Karan ligner på Kana'an i navnet. Og
så heter det så tragisk: "Så døde Tarah i Karan." Han som skulle til
Kana'an!
De bosatte seg i Karan, leser vi. De slo seg altså til ro, uten å ha nådd
målet for sin reise. Uten å kunne se seg om og si: Nå har vi nådd Kana'an
løfteslandet! Uten vissheten om at nå er vi i det land som Herren har kalt oss
til. Ja men, er ikke det nettopp uforstand?
For det annet:
Hva slags art var det av, det landet som Abraham var kalt til?
I Salme 68 vers leser vi: "Ditt folk bosatte seg i landet. I din godhet gjorde
du det i stand for den elendige, Gud!"
Det er den trette sjels hvilested! Herren vil føre oss ut av vår møye, den som
synden forårsaker, og til hvile. Det er ikke landet for sterke "Tarah'er!"
Om dette skriver bl.a. Paulus: "For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har
nidkjærhet for Gud," det manglet altså ikke på vilje til å nå himmel og
salighet, "men uten den rette forstand." - altså uforstandige.
Og hva besto deres uforstand i? "Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte
å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds
rettferdighet." (Rom.10,2-3).
Hva besto så de
klokes kall i? Hva var årsaken til deres klokskap og forstand - en
klokskap og forstand som førte dem helt inn i helligdommen? Vi leser videre i
Rom.10: "For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror"
(v.4).
De var kalt til et land som lå ferdig for dem - et land som flyter av melk og
honning. Et land som er rikt nok for enhver. Et land du ikke behøver å bringe
noe av ditt eget med deg for å overleve, ja, leve i overflod. Målet er allerede
nådd i Ham! Han er endemålet! Dette var de klokes olje! At
de kjente Ham? Ja, men enda mer at de var kjent av Ham.
Dette var jo nettopp den evig avgjørende mangel hos de uforstandige - Han kjente
dem ikke (v.12).
De var Tarahs barn, ikke Abrahams! Derfor nådde de heller ikke målet, men
bosatte seg i et fremmed land, og forble fremmede for Herren.
Men altså midt i dette at de bekjente Jesu navn. Legg deg det på minne! Tenk om
du kunne hjelpe noen av disse inn på den vei som fører frem? Forkynn evangeliet!
- Herrens vei. Og forkynn også den vei som ikke fører frem - vår
vei.
Som du ser av denne lignelsen så vil det dra ut før brudgommen kommer (v.5). Dvs. at det vil være en periode som for oss vil oppleves som lang. En periode som nok vil preges av mørke. Det drar seg mot midnatt, og som vi vet, så er det en periode som bare blir mørkere og mørkere, inntil det er på det mørkeste. Derfor vil den også preges av søvn, både hva de kloke og de uforstandige angår. Men altså, også i dette har Herren makt til å ta vare på sine - Han holder liv i dem til tross for søvnen - og når ropet lyder så er de straks rede. De slipper å lete etter "nøkkelen," de står for en åpen dør. Det er Jesus! (Joh. 10,9a), - Han som de alltid har satt sin lit til hva deres frelse angår.
Verre da med de
uforstandige (v.8),
- de våkner opp til den grufulle erkjennelse at de ikke har noe.
De tok aldri egentlig imot ordet om Jesus! - ordet om korset! - ordet om
lidelsen! - ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn! - ordet om Guds miskunn i
Ham alene! Og nå står de i midnattsmørket uten lys!
Etter at de, - hva de selv mener, - har fått sine lamper i orden, kommer de og
banker på den stengte døren
(v.11). Her må vi skyte inn, at
den kloke vil aldri komme til en dør han må banke på, for "se, jeg har satt
foran deg en åpnet dør," sier Herren
(Åp. 3,8).
Disse derimot møter en stengt dør, - en dør hvor man må gjøre vedkommende på
innsiden oppmerksom på ens ankomst. Igjen tok de feil
(v.12).
Våk derfor! (v.13).
Da begynner du å
rope: Herre, lukk meg inn!
Åpne for meg himmelporten,
Jeg var også din!
Å du dåre, ei den åpnes,
Stengt den er for deg.
Jesus ville kjennes ved deg,
Men nå kjenner Han deg ei.
Hør! Han vil kjennes ved deg! I dag er frelsens dag!