Til frelse fra vår synd.

Mt. 1, 20b - 21

 

"20b. Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. 21. Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder."

Det er i dag hva vi kaller Jesu navnedag. Dagen da vi minnes om hvorfor Han  - "det lille barn i Betlehem," som nettopp har blitt feiret - egentlig kom til verden, og hvorfor Han fikk nettopp navnet Jesus.
Det var ikke for at vi midt i mørketiden skulle få ha en gledelig fest, selv om vi setter stor pris på den, men for at vi skulle få holde "jul i himmelby," som det heter i julesangen.
Og dette skulle la seg gjøre på ett eneste vis - Han skulle frelse meg fra mine synder
(v.21). Derfor kom Han til verden - og som vi blir opplyst om det her - derfor het Han Jesus. Dette navnet betyr rett og slett så, og er dermed den garanti vi har fra Gud om at dette står fast. Så lenge Jesu navn står fast, står også våre synders forlatelse det. Også i dag altså!

Hvordan er det stelt med oss som kaller oss kristne i dag? Stiller vi noen gang dette spørsmål: Hvordan skal jeg arme, syndige menneske våge å nærme meg den levende, hellige Gud? - eller: - hvordan skal jeg i det hele tatt våge å henvende meg til Ham? han er jo en fortærende ild imot all synd! (Hebr.12,29).

Se tolleren (Luk.18,9ff) - som står i sannheten - hvordan han nede ved templets dør slår seg for sitt bryst og ber: "Gud, vær meg arme synder nådig!" Finnes det noen sånne i dag? Finnes det i det hele tatt noen, som dem i menigheten apostelen Johannes i sin tid gledet seg meget over?: "Jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet" (2 Joh,4). Også den gang - i den tid vi ser på som menighetens glanstid - fant altså apostelen bare noen av den sorten! Og vi må jo da spørre: Hva vandret resten av menigheten i, når det ikke var sannheten?
Denne menigheten, som i menneskers øyne muligens så både stor og omfattende ut, besto i virkeligheten bare av noen.

Se så - etter å ha tatt tolleren vel å lenge i øyensyn - fariseeren, der fremst i templet, hvor han brisker seg for Gud: "Takk Gud for at jeg ikke er som andre mennesker!" Ligner vi ham i dag? Ikke gå så snart forbi det. Stopp og se, og tenk etter! Han takker Gud - og ikke seg selv - for at han ikke er som andre mennesker. Med andre mennesker, mener han jo da f.eks. tolleren der nede ved døren og hans like. Vi kunne si: kriminelle, prostituerte, narkomane, alkoholikere og -  ja, du kan selv fortsette listen. Spørsmålet var: Hvem av disse to ligner du?
Og hør så igjen engelens budskap til Josef: "For Han skal frelse sitt folk fra deres synder"
(v.21). Stans virkelig opp for det nå: Har det noen relevans for deg? Noen - kan hende mange? - ville da si: Ja bevares! vi er jo alle syndere!
Hør du "tolleren slo seg for sitt bryst!" Han "slo seg for -," det er jo uttrykk for anger og forferdelse over seg selv! ja, nettopp over seg selv! - han slo seg for sitt bryst! Her var ikke noe "alle!" - "vi er jo alle" o.l. Han sammenlignet seg ikke med noen der han sto - han sto alene for Gud, med sitt eget. Og dette sitt eget, det fant han da ikke mye vakkert - det var ikke noe der å takke verken Gud eller mennesker for, - men bare synd. Han hadde en bønn, der han sto: Tilgi!
Jesus sier jo om ham, at han gikk rettferdiggjort ned til sitt hus. Og idet han selv ble klar over det - og det er dit forkynnelsen skal drive slike, til opplysning om deres sanne stand innfor Gud - så kom naturligvis også takken, den sanne lovsang, som ikke da ville vært grunnet på stemningsfullhet og suggesjon, men på Guds reelle handling overfor ham, - på Guds ufattelige nåde!
Her ville det ikke bli mye, "takk for at jeg ikke er som andre mennesker," men "takk, takk at også jeg fikk være med!"
Det store under er og blir, at også jeg får være med! Etter alle disse år, med all denne synd - etter alt dette svik, sløvhet, likegyldighet og, ja,  jeg vet ikke hvordan jeg skal få endt listen! - salmisten sier i en lignende erkjennelse: "De (misgjerningene) er flere enn hårene på mitt hode"
(Slm.40,13).
Hvem er det da så som uttaler seg her? Det er David, "mannen etter Guds hjerte!"

"Våkn opp, du som sover! stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg" (Ef.5,14). Dette er sagt nettopp i forbindelse med en formaning, om ikke å leve i mørkets gjerninger, men nettopp komme til Ham - lyset - med dem. Ja, nettopp dem! Han er - som vi hørte - kommet for å frelse oss fra våre synder! (v.21). Han er ikke kommet for å ta synden ut av oss - slik som enkelte religiøse bevegelser har forkynt åpent ut, opp igjennom historien, og de mange også forkynner mer underforstått, dessverre, - men for å være en soning for dem!
Ingen blir frelst ved syndens avleggelse - som loven krever, - men ved syndens forlatelse - som evangeliet forkynner! Men i enhver som har, og lever i, syndenes forlatelse, vil det også være et inderlig begjær etter å være synden fri. Den forderver alt for den som lever i sannheten, og han berges kun ved dette ene: "Jesus døde for syndene mine!"

Men hvor stammer dette begjæret i den sanne troende dypest sett ifra? I fra ham selv, idet han nå er blitt ett så mye bedre menneske (ikke som andre!)? Nei, vi ser det om vi ser nøyere på teksten vår. Hvem er det som har begjært oss fri fra synd, og syndens skyld og dom? "For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd" (v.20b).
Og hva var det som var unnfanget i henne? Det var Han, som av en helt bestemt grunn, skulle kalles nettopp Jesus! - Han skulle frelse sitt folk fra deres synder. Dette var det Den Hellige Ånd hadde plantet i Marias' liv. Det skulle fødes oss en frelser!
Og hør det igjen, som om det skulle være den første gang: Din frelse er deg født! Hvordan skal jeg bli frelst? Hvordan skal jeg få frelsesvisshet? Du har kanskje mang en gang stilt disse og lignende spørsmål, du for hvem mørkets gjerninger er blitt nettopp mørkets gjerninger. I Skriften for du det likefremme svaret: Din frelse er deg født, idet din frelser ble født!
Din frelse er i Ham, den levende Guds Sønn!
Han er Guds frelse! Han er unnfanget ved Den Hellige Ånd!

Kan det tryggere og saligere bli, for den som også i dag, må slå seg for sitt bryst, og si: "Gud vær meg arme synder nådig?"

Det kimer nå til julefest,
Det kimer for den høye gjest,
Som steg til lave hytter ned
Med nyårsgaver: Fryd og fred.