Utgangen fra døden

Luk. 7, 11 - 17

"11. Dagen etter skjedde det at Han drog til en by som heter Nain. Mange av Hans disipler og mye folk gikk dit sammen med Ham. 12. Da Han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne. 13. Da Herren så henne, fikk Han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke! 14. Så gikk Han borttil og rørete ved båren. De som bar den, stanset, og Han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! 15. Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Han gav ham til hans mor. 16. Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk. 17. Og dette ordet om Ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring."

"Deg være ære, Herre over dødens makt, Evig skal døden være Kristus underlagt."

Her er en hendelse så ekstraordinær at disse menneskene som ser det bare finner en forklaring: "Gud har gjestet sitt folk!" (v.16). Til denne hendelsen har det vært virkelig mange vitner - det er som om det lå Lukas på hjertet, å få det frem i teksten her - mye folk var i Jesu følge, i tillegg til disiplene (v.11b), og mye folk fra fra byen fulgte båren (v.12b), så det ville snart blitt avsannet av mye folk, dersom disiplene forkynte dette uten at det virkelig hadde skjedd.

Kunne nå bare vi virkelig tro dette som det står skrevet, så ville ikke døden lenger være en så svær sak, - for, som Paulus sier, - dødens brodd er tatt ut (1 Kor.15,55) og det heter: "Døden er oppslukt til seier" (1 Kor. 15,54). Hør dette sterke uttrykket: oppslukt! Det er også nettopp hva som er forutsagt ved profeten Jesaja bl.a.: "Han skal oppsluke døden for evig" (Jes.25,8a).
"Han skal..." Dette er altså knyttet til en helt bestemt person, - og det er Han som her møter likfølget fra Nain - "Evig - som Jesaja profeterte - "skal døden være, Kristus underlagt."
Utenfor - og uten - Ham, er døden, ja, det er nettopp døden, i og med at Han - og ingen annen - er Livet (Joh.14,6).

Jesus er Guds ord til verden (oss) - Jesu er Guds vitnesbyrd. Ved Ham - Hans ord, og Hans gjerning, har Han talt og vitnet. Ved Jesus skulle vi lære Gud å kjenne. Derfor gjorde også Jesus så mange kraftige gjerninger som stadfestet Hans makt, og Hans gode vilje for oss, - og likeens gjennom apostlene blant hedningene som aldri hadde hørt før, - men det blir helt galt - som enkelte tenker, og hevder - å forestille seg at Jesus var kommet for å ta sykdom og nød bort fra oss i denne verden. Han viste gjennom dette, sin makt, men det er mang en sørgende - og troende - enke, både på Jesu tid og senere, som gråtende har fulgt sitt eneste barn til graven, uten at Jesus på denne måten har grepet inn.
Men det dette forteller, til trøst for enhver som må følge en av sine til graven, det er at det er en Gud som har medynk (v.13), og også makt over denne sterke fienden, - døden er ikke det siste.

"Da ble en død båret ut..." (v.12). Ja, dette kjenner vi godt til, - hva vi ikke er like bevisst, det er at vi alle er slike døde, som av tiden bæres mot graven. Moses skriver det slik: "For snart er det forbi, vi flyr av sted" (Slm.90,10b). Hastig m.a.o. - sett fra evighetens synsvinkel "- om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt (Slm.90,6), - én dag!
Slik var situasjonen for oss alle, inntil den dag da Jesus stanset "følget" og sa sitt: "Stå opp!" Da sto du opp - du ble levende og glad, - en glede du aldri før hadde opplevd, - livets glede, - himmelens glede, - Jesu glede - og du slo lag med Jesus. Og, som det står her: "Da satte den døde seg opp og begynte å tale" (v.15). Er du levende, ja, så taler du, - så sant ditt taleorgan ikke er sykt eller skadet på noen måte - og Jesus føder ikke stumme barn - de har vitnesbyrdet i sitt hjerte.
Det skjer så mangt i livet - og lange perioder kan fortone seg som å gå igjennom en endeløs, gold, ørken vor ingenting gror, men det er helt unormalt at et Guds barn ikke kjenner til frelsesfryd og dermed også vitnetrang!
Nei, så syndig og død og kald som jeg er, så kan man ikke vente noe slikt - sies det av enkelte, - men det er gjerne en falskhet i ånden som ligger til grunn for dette, - man vil egentlig ikke ha det annerledes, - man trives med Jesus på en viss avstand. Men Han er vel ikke død Han som har tatt seg av deg, og gitt sin Ånd i ditt hjerte?

"Alle ble grepet av frykt, og de priste Gud," leser vi (v.16). Så dramatisk blir det nødvendigvis ikke når en synder blir vakt opp, - får et nytt liv i Jesus, og begynner å vitne, men så sant det er et gjenfødelsens under som har skjedd, så blir det ikke uten virkning på dem omkring, - og ordet om Ham kommer ut.

Når det gjelder den legemlige død, så kan Gud reise opp ifra den, - det vitner Skriften om flere steder, - men Gud kan også bruke selve døden til noe godt. Ved et tilfelle nådde et misjonærpar ikke igjennom til de innfødte, da de innfødte så på dem som en slags overmennesker, eller halvguder, - som da umulig kunne forstå deres kår, - men da misjonærparet mistet et nyfødt barn, og de innfødte så dere sorg og tårer, - da åpnet det deres hjerter også for det budskapet de forkynte, og mange "døde" ble oppreist som en følge av det.
Vi må aldri prøve å sette opp gjerder for Herrens virksomhet! Også vi må bøye oss for Hans ord mang en gang: "Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere" (Joh.13,7).

"Gud har gjestet sitt folk," sa de (v.16). Ja, mer enn noen av dem der fattet, - for de sier: "En stor profet er oppreist iblant oss" (v.16), mens sannheten var, at det var Ham selv som sto der. Akkurat som Han hadde lovt dette folket gjennom profetene: "Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig" (Sak.2,17).
Ja, Han forlot sin bolig og steg ned hit, og siden har Han vært her. Han er den som kommer til deg også gjennom dette ordet, og vitner for ditt hjerte: Jeg har oppslukt døden! Jeg er oppstandelsen og livet! Så selv om du må bære noen av dine til graven, eller selv må møte det, så ender det ikke der. Men se, uten Ham er alt meningsløst, og døden er kronen på verket.

Denne som kom for å fri oss fra all nød, - og døden den siste fiende, - Han er blitt - og blir - forfulgt, og til sist selv lønnet med døden. Så blindt er mennesket i sin åndelige død, at det forfølger og dreper sitt eneste håp om redning, - men Gud, som vender alt til det gode for dem som blir frelst, - Han vendte også denne død, - denne største synd mennesket kunne begå, til den største velsignelse, ja, selve det som vi blir frelst ved, nemlig Jesu Kristi blod.
Slik måtte menneskets ondskap, og Satan selv, tjene de som skulle bli frelst.

Jesus møter her en død, og forlater ham levende - denne makt er det ingen andre under himmelen som innehar, "for likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv" (Joh.5,26), og "likesom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, slik gjør også Sønnen levende dem Han vil" (Joh.5,21). Han er Livet! - og Livet har seiret! Hør nå det, og kom til Ham!
Dette må du først tenke på åndelig. Visst hadde det vært stort om Jesus hadde oppvekt en av våre kjære døde, men det er likevel smått mot den åndelige oppvekkelsen, som er evig.
Vi skulle heller ikke tenke som Marta, - at "ja, på oppstandelsens dag, så..." (Joh. 11,24). Nei, "jeg er oppstandelsen og livet," sier Jesus, "Den som tror på meg, skal leve - altså forbli levende - om han enn dør (Joh.11,25). De lever nå! Som Jesus sa til røveren på korset: "Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis" (Luk.23,43). Han skulle gå like fra korsets død og inn i Paradis, - mens legemet ble lagt i grav til oppstandelsens dag.
"Borte fra legemet, hjemme hos Herren" (2 Kor.5,8).

Denne enkens sønn fikk bare en utsettelse på denne veien vi alle må gå, om ikke Jesus kommer igjen før denne vår dag, - da det skal sies også om oss: "Ja, nå er også han/henne død!"

Trenger verden Jesus? Trenger du Jesus? Svaret er innlysende, - men mennesket elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde (Joh.3,19).

Si, kjenner òg du dette navn
Som stiller all smerte og savn,
Som gir oss Guds fred gjennom livsdagen lang
Og lys over graven en gang?