Guds hjertelag

Luk. 15, 11 - 32

"11. Og han sa: En mann hadde to sønner. 12. Den yngste av dem sa til faren: Far gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13. Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. 14. Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. 15. Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16. Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe: 17. Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. 18. Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. 19. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk. 20. Og han stod opp og gikk til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, Og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham. 21. Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. 22. Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. 23. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24. For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. 25. Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. 26. Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. 27. Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. 28. Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. 29. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. 30. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham! 31. Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! 32. Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet."

Dette er vel kan hende den mest kjente av alle beretninger i Skrifter - beretningen om den fortapte sønn.
Og han var virkelig fortapt denne - tapt, som det står i teksten vår. Andre oversettelser, som f.eks. KJ, bruker ordet fortapt.
Det er nemlig hva et menneske som lever borte fra Gud - i landet langt borte = synden (v.13) - er.
Vi taler gjerne om at et menneske går fortapt, og tenker da på når døden inntrer, uten at dette menneske har mottatt frelsen i Jesus Kristus, - og sant nok, da er det endelig - da er det ingen mulighet for redning mer, - men sannheten er den, at det menneske som lever borte fra Jesus, det menneske lever i en fortapt tilstand allerede her.

Han forlot Gud helt bevisst denne, og valgte livet i landet langt borte. Det virket mer forlokkende på ham - og vi ser hva det var som lokket der, nemlig muligheten for tilfredsstillelse av alle lyster (v.13b).
Men hva mennesket ikke er klar over, er at synden er som en orm som suger ut, og fortærer alt, etter hvert, og du blir stående tom tilbake. Noe også denne opplevde, - "han sløste bort alt han eide" (v.13).
Men da åpenbares også den farens omsorg og kjærlighet, som han hele tiden hadde vært - og fremdeles var - gjenstand for.

Alt i Skriften - om det skal forstås rett - må ses i lys av Skriftens samlede vitnesbyrd. Så også her. Og noe av en nøkkel her er ordet - funnet (v.24 og 32).
Bare den det er søkt etter, kan bli funnet! Noe bl.a. de to foregående lignelsene i Lukas 15 viser oss.
Faren hadde altså ikke bare forholdt seg passivt ventende der hjemme, i håp om at han skulle dukke opp, men selv sendt ut sine tjenere, for å minne ham om hjemmet han hadde forlatt.
Så dukket det opp en, nå og da, hos ham, mens han levde sitt utsvevende liv, og sa: "Hei, er det ikke på tide å tenke på å vende hjem nå? - arven skrumper inn, og dette livet vil snart ende i ruin!" Men så lenge det ennå var arvegods igjen å handle med, var ørene døve for dette kallet. Så fikk han sette alt over styr. Men da kom hungersnøden i landet - nå fikk han smake hva lønn synden gir. Det beste han nå fikk, av det folket som hadde festet med ham i de "glade" dager, det var å få mette seg med de skolmer som de kastet til svina! - og for disse måtte han endatil arbeide.
"Da kom han til seg selv" (v.17). Da begynte han å se, hvilken velsignet stand han hadde forlatt.
Men, alt dette - hungersnøden, det fremmede folkets harde behandling av ham i hans nød, og minnelsen om hjemmets herlighet - var tjenere sendt ut av hans far, for å nå ham med redningen.
Slik har Gud, vår himmelske Far, ikke forholdt seg passiv i forhold til oss - Han har sendt ut sine tjenere, profetene, vitnesbyrdene i den gamle pakts tid, så Sønnen selv - Han som var "kommet for å søke og frelse det som var fortapt," som Han selv sier (Luk.19,10), - og som her forteller denne historien. Han igjen sendte ut sine disipler, som igjen utbredde ordet, som igjen har drevet ut tusener på tusener av vitner gjennom historien - ordet som ennå i dag søker, og som Den Hellige Ånd bruker til å legge inn på ditt hjerte, så du "kommer til deg selv" (v.17), - alt dette for å finne deg - den fortapte sønn, eller datter.
Av og til sender Han også andre ting, og lar deg smake syndens bitre frukter - lar det bli bittert for deg, og hungersnød, sykdom, krig o.l.

Han hadde levd en tid i det fremmede landet, - iallfall var han fremmed for sin fars sinnelag, så han begynte å tenke ut hva han skulle betale for seg med. Han eide jo ikke noe lenger, men han kunne nå vel betale med en fin bekjennelse - altså noe fra ham som faren skulle ta imot som en slags løsepenge, eller kompensasjon.
Han fattet ikke sin egen forkommenhet - og at om ikke arven hadde tatt slutt for ham, samt farens virksomhet, så ville han heller ha blitt i syndelandet. Det var farens fortjeneste at han kom hjem - han var blitt funnet!
Derfor ser vi også at faren forholder seg helt taus overfor hans bekjennelse - Han på sin side kan bare ikke vente med å overøse ham med gaver og æresbevisninger! - som om han hadde vendt hjem fra en seiersferd! Fatter du Guds hjertelag for syndere?

Men han hadde to sønner, denne faren. Og om den andre kan vi trygt si, at han ikke fattet farens hjertelag.
Han var den som alltid hadde skjøttet sine plikter, ja, han sier det endatil så sterkt at "aldri har jeg gjort imot ditt bud" (v.29). Og så holder han frem for sin far, sin egen fortreffelighet: "Se, i så mange år har tjent deg" (v.29).

Hva hadde denne årelange nidkjære tjeneste, og budoverholdelse, ført til i forhold til faren? En skjult hjertets bitterhet imot ham - "...meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg osv.," m.a.o. du har ikke unt meg noen glede. Videre ser vi jo den åpenbare bitterhet overfor den hjemvendte, som han ikke engang vil kalle bror, men "denne sønnen din" (v.30).

Noen har ment - og noen mener - at denne hjemmeværende sønn er et bilde på dem som all sin dag er blitt bevart i faderhuset - eller i sin dåpspakt som det gjerne kalles, - men er det en kristens sinn Jesus maler ut for oss her? "Aldri har jeg gjort imot ditt bud!" Hvilken kristen ville noen gang si det?
Nei, dette er ham som brakte Gud til korsets tre, fordi Han tok imot syndere og åt med dem (Mrk.2,16 og Luk.15,2), mens Han på samme tid ikke anerkjente hans tjeneste. Dette er Kainssinnet!
Hva han ikke hadde fattet, det er det som hans far gjør ham oppmerksom på her: "Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!" (v.31). Det er jo ditt! - det har alltid vært det! - du kunne bare slakte og ete, og glede deg! - jeg unte deg det, ikke fordi du arbeidet, men fordi du var sønn. Vanskeligheten ligger ikke der du mener den ligger, den ligger i ditt eget hjerte - ditt trange og formørkede hjerte.

Hva vil så Jesus si deg, med denne beretningen? Se, så har Gud elsket - deg! Se, så elsker jeg - deg! Jeg går til korset med hele din forødte arv, og gjenoppretter alt på ny. Alt du skuslet bort får du nå igjen (v.22-23).

Kom som du er til din Frelser,
Smittet av vantroens dynn!
Blodet som rant fra Hans side,
Renser din sjel fra all synd.