Fredsbud!
Jes. 52, 7 - 10
7. Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner
fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud
regjerer! 8. Hør! Dine vektere løfter røsten, de jubler alle sammen. For like
for sine øyne ser de at Herren vender tilbake til Sion. 9. Bryt ut i jubel alle
sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser
Jerusalem. 10. Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle
jordens ender får se vår Guds frelse.
Tenk deg i en krigstid,
hvor du må leve i en stadig frykt for at en brutal fiende kan hugge ned både deg
selv og dine, når som helst. - I går var det naboen, som ble slept, - og så
kommer det plutselig en og roper: Fred! Vår konge - altså, han som er
for oss - har vunnet, fienden er slått, ja helt knust, og vi har ikke mer å
frykte for! Fred!
Se på gledesscenene fra etter andre verdenskrig, da det gikk opp for det norske
folk, at fienden var slått, og de igjen var fri. Hvordan det norske folk har
brukt denne friheten, det er en annen sak - og det går vel mer og mer opp for
oss, at det er en heller trist sak. Gudsbespottelse og grotesk uthengning
av medmennesker - gjerne de svakeste i samfunnet - er den mest populære
underholdningen på norsk TV i disse tider bl.a. Ikke noe trekker slike store
seertall, som slikt. Sånn takker vi Gud for frihet og fred. "Rundt om svermer de
ugudelige, når det som er usselt, blir opphøyet blant menneskene barn," sier
salmisten.
Sleng møkka ut på gatene, så skal du se, at vi snart drukner i fluer. De
tiltrekkes nemlig av det som er urent og råttent - de trives i det og sprer seg
- og snart så bryter sykdommene ut. Den som har øyne, han ser det.
Men forestill deg
en absurd situasjon, hvor mennesker ikke kjenner til noe annet enn krig og død -
de tror det skal være slik. Når én da kommer og roper: Fred! så ser du på ham
som en raring - en fredsforstyrrer! - og han må til å prøve å forklare deg hva
fred er for noe. Noen rister på hodet, noen ler og spotter og noen går rett og
slett til krig mot de som forkynner fred - for krig er jo velkjent med! - men
fred!
Men dette er altså de faktiske forhold. Denne absurde situasjonen er
virkeligheten ifølge Guds ord, og erfaringen. Den som har sett noe inn i denne
Jesus seier og fred, og så har forsøkt å bringe det ut til folket, vet en hel
del om dette.
Man ser syndens forferdelige følger, lidelse, ondskap, vold, sykdom og den
brutale døden, som henter snart den ene og snart den andre, - men skal det ikke
være sånn da?
Du ser fritenkeren, han går endatil så langt, at han forsøker å fremstille selv
døden som vakker, - for å kunne leve med det! Men gå til et foreldrepar som har
mistet et barn f.eks. og forsøk å overbevis dem om dødens skjønnhet, så skal du
se. De skal nok vite å sette det på rette plass. Og det er nøyaktig der
hvor Guds ord også plasserer det - den siste fiende!
(1 Kor. 15,26). Liv og død
henger sammen sies det, - nei, liv og død er motsetninger, fiender! - og takk
Gud for det, det er ikke slik det skal være - dette er og blir fienden,
som har inntatt landet. Og vi har slått lag med ham, og spiller på lag med ham,
fra fallets dag av.
Det er når mennesker begynner å innse denne sin synd, at det også begynner å
lengte etter den sanne fred - fred med den Gud, som jeg til nå har levd i opprør
imot, og ikke makter å omvende meg til. Når jeg skal til å omvende meg til Ham,
så opplever jeg, at jeg sitter så fast i denne synd og i dette gudsopprør, at
det er en gru. Jeg får jo aldri til å bli slik, som jeg bør og skal være! Ikke
bare opplever jeg å være i strid med meg selv, min synd og mitt gudsopprør,
syndens følger og døden, som er enden på det hele, - men jeg befinner meg også
ute av stand, til å oppnå fred med Gud. "Jeg elendige menneske" Hvem skal fri
meg fra dette dødens legeme!" (Rom.7,24) utbryter
Paulus i denne situasjonen.
Nå er du kommet dit hvor Gud vil ha deg - du selv synes du bare er blitt verre
og verre, og det kan da vel ikke være Guds vilje med deg! - men sannheten er
den, at nå ser du sant på deg selv, nå ser du hvordan det alltid har
vært. Og nå tilfredsstilles du ikke lenger av blomsterspråk og fine talemåter, -
ne, nå er det bare et spørsmål som krever svar: "Hvem kan fri meg? Og
hvordan?
Hør nå! for det er Gud, som svarer deg: "Han gjorde fred ved Hans blod på
korset" (Kol. 1,20). Han gjorde fred! denne
fred har vært der og ventet på deg hele tiden, men du har ikke innsett ditt
behov av den før nå.
Så kommer det da en utsending til deg, og forkynner fred, som Jesaja beskriver
det her. Og da kan du legge hele ditt hjerte i disse ordene: "Hvor fagre
er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud osv." (v.7),
for du har vært så plaget og denne verden kan ikke tilfredsstille deg lenger. Du
har sett hva den har å by på, når det virkelig gjelder.
Paulus siterer
selv dette ordet fra Jesaja, i sitt brev til romerne, hvor han sier: "For hver
den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en
som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har
hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan
kan de forkynne, uten at de blir utsendt?" (Rom. 10,13-15a).
Altså beskriver han her mennesket, som redningsløst fortapt, dersom det blir
overlatt til seg selv. Det har ingen forutsetning for, og ingen mulighet for, å
finne svaret. Det kan filosofere og lage religioner, men ikke frelse.
Redningsløst fortapt m.a.o., dersom ikke Herren hadde utrustet noen med et
bestemt budskap, og sendt dem med det. Så han fortsetter i sitt brev til
romerne: "Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som
bringer et godt budskap!" (Rom.15b). Og merk deg
det! de som bringer dette budskap, de bringer også fred. Budskapet
er et budskap om fred, og den som tar imot det det og tror det, han får også
del i denne fred. Og hva var budskapet? "Han gjorde fred ved Hans blod på
korset" (Kol. 1,20).
Du får altså høre om noe, som er ferdig! Det var jo dette fredsbudskapet
- ordet om korset, ordet om blodet, ordet om Jesus, som ble meg til frelse en
dag. For fredsbudskapet er et budskap om krig, om strid - en annen gikk i
striden for meg og seiret. "Det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en dag."
"Din Gud er blitt konge," ropte fredsbudet ut (v.7b).
Han har seiret - og nå forkynnes du fred! Gud kommer til deg og forkynner fred!
Hører du ikke Jesu ord til disiplene? "Fred være med dere!" Og apostelen minner
de troende om: "Gud har kalt oss til fred" (1 Kor. 7,15).
Og hør det ufattelig fine han skriver: "Må så håpets Gud fylle dere med all
glede og fred i troen" (Rom. 15,13). Tenk! fylle
dere! Fylt med glede og fred! Og du ber altså ikke om for mye, dersom du
ber om det, for Gud har jo nettopp "kalt deg til fred."
Det er bare det forstår du, at denne fred er gitt oss i en person. Og
denne person, Han er en stor frelser, og det er bare store syndere, som har
behov av en stor frelser. Derfor kan du få deg en overraskelse, som svar på din
bønn om fred. Men altså, Hans mål med det hele, er å fylle deg med glede
og fred. Det er syndere Han tar seg av. "Hvor synden ble stor, ble nåden
enda større" (Rom. 5,20), og hvor nåden blir stor,
der blir og så gleden og freden stor. Frelseren blir så ufattelig stor
for deg - Jesus!
Gud har ikke
skjult denne sin frelse for noen, men tvert imot: "Herren avdekker sin hellige
arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse"
(v.10). Men som Paulus skriver videre til romerne: " Men
ikke alle var lydige mot evangeliet" (Rom.10,16).
M.a.o. ikke alle tok imot det. De valgte krigen fremfor freden. Jødene ropte:
"Gi oss Barabbas fri!" "Men Barabbas var en røver, " står det
(Joh.18,40).
Her sto jo ikke bare en utsending foran dem, men freden selv, og de ropte på en
røver i stedet. Men så har de også vandret gjennom historien, som det
mest lidende folk på jord, og ennå har de ikke fått fred. Ja, de fikk røveren
fri! og i år 70 ble hele deres land lagt øde av "røvere."
Men hva med vårt folk i dag? hvem roper vi på? Og enda viktigere her og nå: Hvem
roper du på? Hvem roper du på, når Han i budskapet stiller seg foran deg?
Hvem vil du ha fri? Sier du som jødene gjorde den gang: "Bort med Ham! gi oss
noe annet.! Eller sier du: "Takk Jesus" for freden du meg bringer."
La meg forkynne deg det i dag: Ser du Jesu sår, de dype fem? Da ser du din
fred og din frelse! Fest alltid blikket på dem, hva din frelse angår - de
kan aldri miste sitt verd.
Du faller og forgår deg! - en time er du varm og åndelig frimodig og den eneste
er du tom og kald osv. Men Jesu sår er for evig de samme! Vet du, - Han bærer
dem på det legeme, som aldri i evighet kan dø! de sår Han fikk for din synd. Det
er ikke noe usikkert noe, det Han har gjort for oss.
"Hør! Dine vektere løfter røsten, de jubler alle sammen" (v.8a).
Kall dei inn, kvar stakkars
syndar,
Lammets nattverd ventar deim!
Å, i verda er så øyde,
Sæla er i himmelheim!
Sei at Jesus på dei ventar,
Sei Han elskar dei ennå.
Han vil gløyma deira synder,
Liv og nåde skal dei få!