Frelsens sanne grunn!
Jes. 52, 13 - 15
13. Se, min tjener skal gå fram med visdom. Han skal bli oppløftet og
opphøyet og være meget høy. 14. Likesom mange var forundret over deg – så ille
tilredt var Han at Han ikke så ut som et menneske, og Hans skikkelse ikke var
som andre menneskebarn – 15. slik skal Han bestenke mange folkeslag. Konger skal
lukke sin munn for Ham. For det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og
det de ikke hadde hørt, det har de forstått.
Når vi tenker på et opphøyd menneske i denne verden, så ser vi
for oss en som sitter på en høy plass, hevet over andre, i all slags prakt, slik
som f.eks. sjahen av Iran, som satt på det som kaltes påfugltronen. Dette er jo
også i samsvar med verdens tanke og sinn. Slik sett, så følger også den tjener
vi leser om her opp dette, i og med at det tales om opphøyethet
(v.13b), men der stanser også all likhet.
"Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg," sa Jesus ved en
anledning (Joh. 12,32). Det var helt i samsvar med
det ordet vi har lest hos profeten Jesaja her, og Jesus bekrefter med et - eller
sier ved det: "Det er meg Jesaja har talt om, og jeg kjenner den veien jeg må
gå."
Jødene forsto godt hva Han mente med opphøyet fra jorden, derfor svarte
de også i forundring: "Folket svarte Ham: Vi har hørt av loven at Messias blir
til evig tid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen skal opphøyes? Hvem er
denne Menneskesønnen?" (Joh. 12, 34). Skulle
Menneskesønnen korsfestes? Det stemte da iallfall ikke med deres forståelse av
og forventning til Messias, - og derfor spør de også: "Hvem er denne
Menneskesønnen? Er det noe sted i Skriften vi kan lese om Ham, og hva slags
oppgave har i tilfelle Han? - for Messias kan det jo ikke være! Han blir jo til
evig tid - Han dør ikke."
Du ser hvordan det blir, når mennesket skal anvende sin fornuft på Guds ord. At
det var nettopp av denne grunn, Han skulle bli meget høy og prist av uttallige
syndere utover hele vår jord, nei, hvem av dem kunne tenke det!
Vi leste: "Min
tjener skal gå frem med visdom" (v.13),
og den opplysningen begynner med: Se! Dette lille ordet finner du mange
steder i Skriften, hvor din oppmerksomhet særlig påkalles. Denne visdom
forklarer Paulus slik: "Kristus korsfestet!" (1 Kor. 1, 23-24).
Nå hadde nok jødene overvært mang en korsfestelse - det var jo ingen sjelden
foreteelse i de dager - og så leser de dette hos Jesaja: "Så ille tilredt var
han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre
menneskebarn" (v.14b), - og at mange nettopp skal
forundre seg over dette. Likevel falt det ikke på plass for dem, da Jesus sto
der fremfor dem og forkynte sin opphøyelse. Men vi ser nettopp oppfyllelsen av
profetien hos Jesaja: De forundret seg over det: "Folket svarte Ham: Vi
har hørt av loven at Messias blir til evig tid. Hvordan kan du da si at
Menneskesønnen skal opphøyes? Hvem er denne Menneskesønnen?" (Joh.
12,34).
Nettopp p.g.a. Hans død - og ikke minst måten å dø på. Det var jo
vanskelig nok for jøden å forholde seg til, at Han i det hele tatt skulle dø, -
og så på denne måten i tillegg. En forbryters død - den mest ydmykende og
vanærende som tenkes kan. Kunne nå ikke Gud ha gjort det mer "spiselig?"
Vi kjenner Jesu
bønn i Getsemane: "Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!" Og så vet
vi hvordan det gikk. Jeg tror denne Jesu bønn står i Skriften, for at vi skal
se, at den veien Jesus gikk - om korset - var den eneste mulige om vi skulle bli
frelst. M.a.o. ropes det ut til deg her, like fra Guds trone: Dette er
veien!
Skulle Han kunne frelse forbrytere, ja, så måtte Han jo selv ta den straff, som
tilkom forbrytere. Å bare sette en strek over synden, ville jo være en krenkelse
av Guds rettferdighet, selv om Han aldri så gjerne ønsket å frelse dem i sin
kjærlighet. Det er ingen disharmoni i Gud - så vel Hans rettferdighet, som Hans
kjærlighet krevde tilfredsstillelse. Og så ble dette utveien: De uskyldige Guds
lam! "Se, Han bærer verdens synd!" Gud selv i synderes sted! En rettferdig for
urettferdige! Ufattelig, men sant!
Tenk deg hvilken helt annen vei, enn alt hva du og jeg kunne ha tenkt oss frem
til. Se bare på alle verdens religioner, som jo nettopp er vitnesbyrd om, hva
mennesket har tenkt seg frem til - og hos hvilken filosof finner du evangeliet
forkynt? Nei, det er nettopp hva "som ikke oppkom i noe menneskehjerte." Men
"for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd"
(1 Kor. 2,10). Det måtte bli åpenbart. Guds Ånd
måtte altså meddele det til, og forklare det for menneskets hjerte.
Menneskehjertet kunne aldri ha tenkt det ut på egenhånd. Kunne aldri ha kommet
på det. Og det opplever du vel selv, igjen og igjen, til og med etter å ha
kommet til tro på evangeliet, at du igjen begynner å rote i ditt eget, og liksom
skal stille noe opp for Gud. Hvor har du dette ifra? Jo, det er det gamle
menneske som har trådt i funksjon - det som Herren har naglet til korset. Det
vil ikke dø! Det vil leve og utfolde seg, i offer og tjeneste og åndelighet av
alle slag. Og det kan bli nokså kristelig, - men det kan ikke prise korset av
hjerte, for der ser det sin død.
Derfor ser du all denne bitre motstand imot ordet om korset - ordet om blodet.
Til mer du får vokse, til mer opplever du å komme på kollisjonskurs med det. Det
kan ikke leve sammen.
Vi taler om opphøyelse her - den opphøyde Gud! Det står også om Ham hos profeten
Jesaja slik: "For så sier Den Høye, Den Opphøyede, Han som troner for evig, Han
som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er
sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de
sønderknustes hjerter levende" (Jes. 57,15).
Ja, en har jo prøvd å strekke seg etter denne hellige opphøyde Gud, da en gikk
av hjerte og sinn inn for å gjøre Hans vilje, og bli etter Hans lov - og så har
en kommet så aldeles til kort, midt imot all forventning. Forventningen var
nemlig å bli mer og mer hellig, mer og mer åndelig, og så ble en bare en større
og større synder. Og så står en der så elendig: Jeg nådde ikke opp til
Ham i Hans opphøyethet!
Men Gud bor jo hos den elendige, får en lese og høre - ja, hva da? Du jeg kan
forstå, at Gud kan ha med den og den elendige å gjøre, - men jeg! - jeg
er liksom elendig på en gal måte! - det er ikke noe som stemmer.
Du kan av og til møte mennesker, som er elendige på en rett måte! -
syndere på en rett måte! Det de åpenbarer ved det - uten å selv være klar
over det, - det er at denne deres omvendelse, som de ynder å betrakte som særlig
dyp, ja, dypere enn andres, - den er i virkeligheten ganske grunn. Derfor har de
også - i all hemmelighet riktignok - en annen grunn for sin frelse, enn den som
Gud i sin nåde har lagt.
Nei, frelsens vei
er ikke to, den er en, og den heter Jesus Kristus og Ham korsfestet. Der
har Han gitt deg frelse.
"De så opp til Ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam"
(Slm. 34,6). Rødmet
aldri av skam! Hvordan er det mulig, for den som har møtt seg selv, i ordets
lys? Jo, fordi å se opp til Ham, i ordets egentlige forstand, det er å se opp på
Ham, som er opphøyet - på korset - altså der hvor våre synder er tatt
bort. Slik frelste altså Gud mennesket.
Vi skal se noe forunderlig, som står i teksten vår om det. Moses får en beskjed:
"Så skal du ta den andre væren, og Aron og hans sønner skal legge sine hender på
dens hode. Og du skal slakte væren og ta av blodet og stryke på den høyre
ørelapp på Aron og hans sønner, og på tommelfingeren på deres høyre hånd, og på
stortåen på deres høyre fot. Resten av blodet skal du stenke rundt om på
alteret. Du skal ta av blodet som er på alteret, og av salvingsoljen og stenke
på Aron og på hans klær, og likeså på hans sønner og på deres klær. Så
blir han hellig, han selv og hans klær, og likeså hans sønner og deres klær"
(2 Mos. 29,19-21). Så blir han hellig! - han
selv og hans klær og... osv. Merk deg nøye og for alltid, hva dette så
peker hen til! Og likeså får han høre: "Han skal føre oksen fram for Herrens
åsyn, til inngangen til sammenkomstens telt. Han skal legge hånden på oksens
hode, og han skal slakte oksen for Herrens åsyn. Så skal han – den salvede
prest – ta av oksens blod og bære det inn i sammenkomstens telt. Og han,
presten, skal dyppe fingeren i blodet, og han skal stenke av blodet sju
ganger for Herrens åsyn, like foran helligdommens forheng. Noe av blodet skal
han stryke på hornene av alteret med den velluktende røkelse, det som står for
Herrens åsyn i sammenkomstens telt. Resten av oksens blod skal han helle ut ved
foten av brennofferalteret, som står ved inngangen til sammenkomstens telt"
(3 Mos 4,4-7). Ser du hvem som handler her?
Det er jo ikke du! Og da kan vi lese i teksten vår igjen: "Så ille
tilredt var Han at han ikke så ut som et menneske, og Hans skikkelse ikke var
som andre menneskebarn" (v.14b). Som et lam likesom
slaktet! Og så leser vi: "Slik skal Han bestenke mange folkeslag"
(v.15b). Det er et ord du må la ringe for deg her, og sett
gjerne en tykk rød sterk under det - for det er nettopp dette djevelen angriper,
snart som en brølende løve og snart som en lysets engel: og det er ordet:
Slik. Slik! - som vi leser om Ham her - den ille tilredte - slik
skal Han bestenke mange folkeslag. Da forstår du Paulus' forkynnelse: "Vi
forkynner Kristus korsfestet!" (1 Kor. 1,23), og:
"Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet"
(1 Kor. 2,2). For slik er det Han skal
bestenke folkeslag! I dette alene er renselsen! Og det vil altså si: I
dette alene er frelsen! - i dette alene står vi rene for Gud!
Å, hvor må vi ikke takke Gud for at dette er slik, - at det ikke skal bero på,
og hvile på, meg og mitt, - men på Jesus alene. Og at jeg får se, at dette er
Guds vei for meg. Kna det bli tryggere! Skulle vi ikke kunne se opp
til Ham og stråle av glede? Han har jo båret våre synder på sitt legeme, opp på
korsets tre. Og nettopp det er sagt så klart til oss, allerede mange
hundre år før det skjer. Og så skal vi altså ha så tungt for å tro, at det
virkelig holder, og at det virkelig gjelder oss. Slik skal Han bestenke
mange folkeslag, sier teksten her - og hør da, hva som sies om dette når det har
skjedd: "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke
tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen"
(2 Kor. 5,19). Hvem er disse "dem," som Han ikke tilregner
deres overtredelser? Det er verden - folkeslagene - leste vi. Det er det
forlikelsens ord, som er lagt ned i oss, som er kommet til tro: Så la dere
forlike med Gud!
.
Kristus, på korset du bar på
deg
Skapningens synd og ve,
Kristus, på korset du bar for meg
Dom og forbannelse.