Fremtid og håp
Jer. 29, 11 - 14a
11. For jeg vet de tanker jeg tenker om
dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere
fremtid og håp. 12. Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg
vil høre på dere. 13. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker
meg av hele deres hjerte. 14. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren.
Ja, Herren, vår Gud, åpenbarer oss her, at
Han både har tanker om, og for, oss. Du kan si at Han har fremtidsplaner for
oss. - Og Han gir oss også et konkret løfte.
Det som alltid er
et stort problem med oss mennesker i forhold til Gud, er jo at vi tenker Hans
tanker er som våre, og Hans veier er som våre. Det skyldes igjen vårt tro på oss
selv og vårt eget. Da uttrykt ved våre tanker (planer) og veier. Våre veier
er jo de planer vi har staket ut for oss selv, ut fra våre tanker om hva som
tjener oss best, og våre handlinger deretter.
Om dette har Gud talt til oss - du kan si at Han har funnet det nødvendig å tale
til oss om dette - fordi dette er en blindvei, som fører oss bort fra de planer
Han har for oss.
Hos profeten Jesaja taler Han til folket (deg og meg) og sier: "For mine tanker
er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som
himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og
mine tanker høyere enn deres tanker"
(Jes. 55,8 - 9),
derfor har Han en klar oppfordring til oss: "Den ugudelige må forlate sin vei og
den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren"
(Jes. 55,7).
Dette gjelder et menneskes tanker overhode, og ikke bare utpreget onde
tanker, som noen nok kunne komme på å forestille seg her. Det er som Jesus må si
til Peter: "du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det
som hører menneskene til" (Mt.
16,23). Han manglet altså selve
sansen! Tenk bare på dersom du manglet en av dine sanser f.eks. syns-
eller hørselssansen - hvor hjelpeløs du da ville være, overfor forståelsen av
farge, lys og/eller lyd. Slik står et menneske overfor det som hører Gud til! -
helt uten sans.
Man må altså få del i Guds tanker - Han må åpenbare dem for deg.
Se nå bare på
disse vers i Jesajaboken vi her står overfor. Du kan ofte høre dem sitert, for
det jo så vakre vers.
Men hva var dette folkets situasjon, da de fikk dem? De hadde vært utsatt for en
mektig fiendehær, som hadde lagt landet deres nærmest øde, og de selv var ført i
fangenskap bort til Babylon - og den som hadde gjort alt dette var nettopp Gud!
I Salme 137 hører vi deres klage: "Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når
vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre
fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade:
Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på
fremmed jord?" (Slm. 137,1-4).
Denne situasjon var det Herren som hadde ført dem inn i, og så taler Han til dem
og sier: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er
fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp"
(v.11).
Synes du Guds tanker er enkle? Tror du dette folket uten videre forsto dem?
Fredstanker! - og Han hadde sendt dem krig! Ikke tanker til ulykke! - og Han
hadde sendt over dem, nærmest den største ulykke et folk kan oppleve! Å bli
fratatt sitt eget land, for så å måtte leve som treller under ett fiendefolk.
Det synlige viser altså det motsatte av det, som faktisk er i, og fyller Guds
hjerte, med tanke på dem. Han sier fred, og de ser krig, - Han sier ikke ulykke,
og de ser bare ulykke.
Men Gud, Han er
sjelens lege, og sjelens frelser. Det var gått en historie foran
dette, som hadde skjedd med israelsfolket. Et forferdelig frafall ifra, og et
forferdelig opprør imot, den Gud som i sin uendelige nåde var, og ville være,
deres frelser fra alt ondt, og døden aller mest.
"Og jeg vil avsi mine dommer over dem på grunn av all deres ondskap, fordi de
forlot meg og brente røkelse for andre guder og tilbad sine egne henders verk"
(Jer. 1,16),
"Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverger falskt og brenner røkelse for
Ba'al og følger andre guder, som dere ikke kjenner"
(Jer. 7,9),
"Så mange som dine byer er, så mange er dine guder, Juda! Og så mange som
Jerusalems gater er, så mange alter har dere reist for den skammelige avguden,
alter til å brenne røkelse på for Ba'al"
(Jer. 11,13),
"...fordi de forlot meg og ikke aktet dette sted hellig. De brente røkelse der
for andre guder, som de ikke kjente, verken de eller deres fedre eller Judas
konger. Og de fylte dette sted med uskyldiges blod"
(Jer. 19,4),
"...de hus hvor de brente røkelse for Ba'al på taket og utøste drikkoffer for
andre guder for å vekke min harme"
(Jer. 32,29).
Les nå nøye
igjennom disse skriftsteder - det er noen av Herrens klager ved profeten Jeremia
over dette frafalne folk. Det var det folk, som fremfor alle andre folk på
jorden, hadde fått Guds åpenbaring! - Det folk om hvem Paulus vitner: "Dem
tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten
og løftene" (Rom. 9,4).
La nå ord som barnekåret, herligheten og løftene, virkelig
få synke inn. Alt dette mens den øvrige verden måtte vandre i et hedensk mørke.
Dette var det folk du leser om hos Jeremia, som "fylte stedet med
uskyldiges blod," og "brente røkelse for Ba'al på taket og utøste drikkoffer
for andre guder for å vekke min harme!" Altså, egentlig ikke for å dyrke
Ba'al i sannhet, men for å gjøre narr av Herren, for å vekke Hans harme - Han
som hadde gitt dem alt dette vi hørte om, og som sto som mur omkring dem!
Vel, igjen får du
vel ikke dine tanker, og Guds tanker, til å stemme overens? - men nå fra motsatt
synspunkt. Nå spør du: Hvordan kunne Gud fremdeles ha de saligste fremtidsplaner
for et slikt folk? Hvorfor hadde Han fredstanker for dem?
Igjen viser Han sin annerledeshet, i forhold til oss. Mine tanker er ikke deres
tanker, og mine veier er ikke deres veier. Nei, det er virkelig sant! Det er
dette Jesus taler om når Han vitner: "Jeg er ikke kommet for å kalle
rettferdige, men for å kalle syndere"
(Mt. 9,13).
Og det er nettopp hva Han gjør her, med sine ord til sitt folk, i Babylons
fangenskap. Han kaller syndere! Og Han gjør det, ved å åpenbare de mest
kjærlige tanker for dem. Sånn kaller Han også deg, min venn, i denne stund!
Dette er et ord til deg, så vel som til dem. Forutsatt da, at du også er en
synder overfor Hans hellige bud.
Du tenker kan
hende, at det må da være en uoverstigelig mur dette, som Herren her stiller opp
for dem, og for deg, - at "dere (du) skal finne meg når dere søker meg av
hele deres (ditt) hjerte"
(v.13b).
Du har lest (hørt) historien om, da Jesus kom vandrende til dem på sjøen, - det
opprørte hav, - og Peter, når han gjenkjenner Jesus, i sin dristighet, ber Jesus
om å få komme til Ham på bølgene? Det gikk bra for Peter, så lenge han så på
Jesus, men som vi vet, så begynte han å se på bølgene omkring seg, og da sank
han i havets dyp med alt sitt. Hva omkring seg så Peter da noen redning i? -
annet enn Ham som sto der på sjøen? Forstår du da noe mer, av hva det vil si å
søke Ham av hele sitt hjerte? Du ser at du faller igjennom med alt ditt eget.
Da forkynnes deg frelse i Ham, for da har du fått åpnet øret, til å høre!
Se nå, sier Herren dem
- se hva dere, ved å følge deres egne tanker, og deres egne veier har
forårsaket! Landet - det hellige landet - ligger øde etter dere for deres
synds skyld! Det er deres synder, som har svidd det av! Hvor er vi
mennesker i vår tid, i ferd med å føre det hen, idet vi følger våre tanker og
våre veier? Er vi ikke i ferd med - og allerede i stand til - å legge hele
jorden øde under oss?
"Og jeg vil avsi mine dommer over dem på grunn av all deres ondskap,"
leste vi. Kan vi bare ane en smule av den ufattelige ondskap, som ligger
til grunn for våre masseødeleggelsesvåpen? Det er mennesket uten Gud! -
det er mennesket som følger sine egne tanker og veier!
Fiendehæren, hvor
fryktelig den enn var i seg selv, så var den sendt dem til redning. Det
var ikke lenger noe annet, som kunne nå frem til dem. Han måtte bringe dem i en
situasjon, slik at Han igjen kunne få dem i tale. Og da ser du vel noe av Guds
ufattelige godhet, til tross for de harde middel? Han går til det ytterste, for
å frelse. Alternativet for dem, var noen få år i synd, og så en evig fortapelse!
Det er virkelig den største ulykke, et folk kan bli utsatt for, - ikke at Herren
straffer det med harde midler, - men at Han overgir det til seg selv! Dvs. tar
bort fra det sitt ord, og ikke lenger åpenbarer det sine tanker!
Det er også den største ulykke, som kan ramme et enkeltmenneske, - at det blir
overgitt til et udugelig sinn
(Rom.1,28).
"Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren" (v.14a). Hvilket løfte! - og som vi har nevnt - et løfte nettopp til den, som synker igjennom med alt sitt eget, - som ikke kan bestå for Gud, ved noe i seg selv. Den som nå ser, - jeg er drevet ut til fangenskap i "Babylon," for min synds skyld, og her, - nettopp her - kaller Han på meg, og gir meg de største løfter: "Jeg vil la meg finne!"
Tenkte du kan
hende, som det meste av folket i dag, at synden var noe ubetydelig - noe
ufarlig? - Da tenkte du igjen, ikke Herrens tanker! Og synden er særlig
alvorlig, der den får florere og tilta, blant Hans eget folk.
"Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en
profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete
avgudsoffer. Jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg
fra sitt horeliv. Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver
hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg
fra hennes gjerninger" (Åp.
2.20-22).
Nei, det er så visst ikke ufarlig! Men merk deg, endatil henne som forførte Hans
folk, av profesjon! gav Han muligheten til omvendelse. "Jeg gav henne tid!"
Det vil altså si, tid og mulighet nok, til at hun kunne ha blitt omvendt
og berget.
Hvor mye tid har du fått til nå? Nok?
"I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter"
(Hebr. 4,7).
Les nå teksten igjen, min venn, - hører du Hans røst?
Herre, tal, din
tjener hører,
På ditt ord jeg giver akt,
Ånd og liv det i seg fører,
Sant er alt hva du har sagt!
Dødens makt hos meg er stor,
Herre, la ditt livsens ord
Så mitt hjerte gjennomtrenge
At jeg fast ved deg må henge!