Gå ut! - og gå inn!

Hebr. 13, 12 - 16

12. Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. 13. La oss da gå ut til Ham utenfor leiren og bære Hans vanære! 14. For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer. 15. La oss derfor ved Ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans navn. 16. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.

I Joh. 10, presenterer Jesus seg, vel fremfor noe annet sted, som Hyrden - den som er sendt for å samle de villfarne får til ett - i seg. Da vitner Han om seg selv som døren (Joh.10,9), og sier at dem - den - som går inn gjennom Ham, skal bli frelst - og gå inn og gå ut og finne føde. Gå inn og gå ut! Den troende skal gjøre det, sier Han - og da ikke som en betingelse eller et påbud, men han skal komme til å gjøre det. M.a.o. som en følge av at du lever med Jesus.
Men går det an, å gå inn og gå ut på samme tid? Er ikke det en motsetning? Du kan vel bare gjøre en ting ad gangen? - og, er det hva som er ment her? Hva leste vi i teksten vår: "La oss da gå ut til Ham utenfor leiren" (v.13a). Hvordan går det til? Jo, bare på en måte, ved å gå inn gjennom døren.
Det står om den troende, at han er skjult i Kristus. Jesus bruker jo også selv uttrykket: "Bli i meg!" - og du kan lese om dette faktum mange steder i Skriften. Den som er kommet til troen på Ham, han har ved det gått inn i Kristus. Og det burde være unødvendig å skulle forklare deg særlig inngående - det forstår du vel da - at du ved det også er gått ut av noe! Du har bl.a. gått ut av ditt eget - det du som menneske tilegnet deg i fallet. En omvendt har forlatt sine tanker og sine veier (Jes.55,7), og da er det fremfor alt sine tanker om Gud, kristendom og veien til Gud, og han går ikke lenger på sine egne veier til Gud - for han er blitt opplyst ved Ham som er lyset - det sanne lys, - opplyst ved Den Hellige Ånd, sannhetens Ånd. Så han strever da ikke lenger etter å bli frelst på den veien, som heter lovens vei, - nei, nå strider han troens gode strid, - nå står  han i troens kamp. Dvs. at nå står kampen om å bli bevart i troen, - å bli bevart i evangeliets lys, i strid med alle de krefter - åndskrefter, - som vil rive deg ut av det. Å bli bevart i det du ble frelst ved, det er ingen enkel kunst - derfor har du også slike ord i Skriften, som: "arbeid på deres frelse med frykt og beven" (Fil.2,12), og: "Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone o.l." (Åp.3,11). Arbeide på din frelse, i denne sammenheng, er det den lovens vei vi før vandret på, hvor vi forsøkte å stable en slags kristendom på beina, etter beste evne og Guds hjelp? Nei, da ville jo ikke Jesu ord ifra korset: "Det er fullbrakt!" være sanne. I Johannes' brev bl.a. står det et ord om dette: "La det som dere hørte fra begynnelsen bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han lovte oss: det evige liv" (1 Joh. 2,24-25). Tror du dette går for seg uten kamp?
Du møter noen bekjennere av Jesu navn, som knapt åpner Bibelen eller en oppbyggelsesbok, - som ikke kjenner noe behov for å gå og høre Ordet forkynt, og derfor også sjelden gjør det. Hvor er kampen Guds ord taler så mye om her? Er det ikke noen synd? - er det ikke noe kaldt og tregt hjerte, som blir en til anfektelse, slik at en må inn til Jesus og få evangeliets ord bekreftet for seg? - bare for å nevne noe.
På den annen side finner du dem som gransker Bibelen i stykker, leser, går på møter, vitner og står med i kristen virksomhet, - men! - hva er det kampen står om for dem? - hva er de fokusert på, og hva søker de med alt dette? Er det å bli i det, som vi hørte fra begynnelsen? Det er én frelsesvei, og uttallige avveier. Men alle avveier har det til felles, at de er veier bort fra den ene frelsesvei!
Ja, men frelsesveien, hva er nå den, så jeg kan gå på den? Det har Han jo sagt: Det er meg! sier Han. Hva er det så du kaver med?
Men nettopp her blir vi åpenbart, som syndere. For hva er dypest sett det å være en synder? Jesus sier det, idet Han taler om Den Hellige Ånds sendelse til jord, - Han skal overbevise verden om tre ting: om synd, rettferdighet og dom. "Om synd, fordi de ikke tror på meg!" (Joh.16,8-9). Alt annet ondt er bare en følge av dette!
Mennesket tror løgnen! det har de gjort siden fallets dag. Og hva besto så denne løgnen, som de åt så begjærlig, i? Jo, "dere vil bli slik som Gud!" Derfor kan du liksom ikke slippe tanken på, at også du skal og må bli noe og bidra med noe for Gud! - derfor makter ikke du å hvile ved Jesus alene! - og dette er synden åpenbart. Derfor må Han stille deg til veggs, - for å få gitt deg det for intet! Og her er det Han bruker loven. Han lar deg møte noe av sitt hellige vesen. Men her står også noe om dette, som er en hemmelighet for de fleste. Det heter at loven åpenbarer synd, - og så langt er de fleste enige, - men Paulus skriver noe om dette, som avslører for oss hva det egentlig vil si: "Ved budet skulle synden bli overmåte syndig" (Rom.7,13c). Du skulle altså, ved loven, ikke bare bli åpenbart som en synder, - men syndig. Skal kort prøve å peke på dette. Den som er kommet til kort overfor Guds bud, overfor Guds vilje - slik som den er uttrykt i loven, - han står overfor Gud som synder. Han erkjenner, at han ikke makter å gjøre disse gjerninger fullt ut. Så langt så vel! Men den som videre ser, at han heller ikke har lyst eller trang til å avstå fra synden, men tvert imot elsker den og har lyst til den, og bærer på et hat til Gud, som vil hindre denne tilfredsstillelse - han ser, at han er syndig, ja overmåte syndig. Jeg har lyst og trang til synd og verdslighet, - men ikke til det som er av Gud. Først der har loven fått føre sin gjerning til ende - først der har en møtt seg selv slik som en virkelig er - i møte med Guds hellighet!
Disse første, som bare har blitt syndere - de roper med frimodighet: Hat synden! - en kristen må hate synden! De synes gjerne at den frigjorte har et altfor slapt forhold til dette. Men da sier den som har erfart sannheten: Hvordan kan jeg hate det jeg elsker? Alt blir jo bare et forferdelig hykleri. Nei, det jeg hater, og det jeg fortviles over, det er min kjærlighet til synden. Det er jo min egentlige synd! Der - i den erkjennelse - finner jeg ingen trøst i all slags kamp g strid, - men i Jesus alene! - Han som er kommet for å søke og frelse det som var fortapt!
En kunne ha kastet deg i sjøen midt ute på havet - ikke var du gått under ennå - ikke var du druknet ennå, - men det var ingen tvil om, hvordan det ville ende, og at du var fortapt. Dvs, at det ikke fantes noe i eller ved deg, som du kunne berge deg ved - og snart så ville det vise seg, om ikke et under skjedde.
Den som går inn i Kristus, han går også ut av noe ved det. Han kan ikke gå på to veier samtidig. Er det Jesus som er din frelse, så hold deg til Ham, - er det loven, ja så hold deg til den, - for, som Paulus sier: "loven har ikke noe med troen å gjøre" (Gal.3,12). Ikke noe! Ikke det minste, altså.
Til den som lever her, frikjøpt ved lammets blod, sier han, apostelen: "Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud" (v.16). Du må først være løst ut fra gjerningens vei, ved evangeliet, før du kan stå i Herrens gjerning!

"For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer" (v.14). "Du må søke det som er der oppe," sier det blinde loviske menneske. Jeg vil spørre: Den som lever i denne erkjennelse: "For vi har ikke her en blivende stad," kan han annet? Når Paulus forkynner de troende: "Søk det som er der oppe" - så forkynner han også noe mer, ellers så ville han bare komme til å føre de troende inn på lovens vei igjen: - han forkynner: "hvor Kristus sitter ved Faderens høyre hånd" - m.a.o. "hvor din frelser sitter ved Faderens høyre hånd." Der er riket du hører hjemme i - det er kjøpt deg med Hans dyre blod, og det er virkelig ditt! Er det ikke det som løfter ditt blikk mot himmelen, ja, så kan du bare glemme det. Du har fått en skatt i himmelen! - derfor vil du dit! Skatten er Jesus!
Av og til kan du se det så klart, og da blir det så enkelt det som vi leser her: "La oss derfor ved Ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans navn" (v.15). Du ser, at også her står det: "Ved Ham!" Andre ganger er det så vidt du synes å få noen små glimt av Ham, igjennom de mørke skyene, og noen ganger er det som den svarteste natt, og henvendelsen til himmelen er bare som et matt, fortvilet rop. Men du roper på Jesus! Du er like frelst i alle disse tre tilstander - står i den samme nåde - så sant du har ditt håp i Ham, - men det føles ikke likt. Det står i Skriften: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt" (Rom. 5,8-10).
Det er ikke noe som heter mer eller mindre frelst - tenk om det virkelig kunne gå opp for deg i denne stund, du som har tatt din tilflukt til Ham! - for Gud har gitt oss alle frelse i Jesus Kristus, og der har Han ikke holdt noe tilbake. Enten er du helt og fullt frelst eller så er du helt og fullt fortapt. Og her ser du helt klart i teksten vår, hva som forskjellen: "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod" (v.12). Hva er din tilflukt du synder, som ser, at du må søke frelsen utenfor deg selv, om det skal være noe håp? Du som ikke bare er blitt en synder, men overmåte syndig, så du ikke kan bli noe annet! - du som hater det du skulle elske, og elsker det du skulle hate. Da ropte Paulus et ve - da han fikk se inn i denne sin natur: "Jeg elendige menneske. Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!" (Rom.7,24). Dødens legeme! Hvorfor venter vi oss stadig noe godt fra det som er dødt? Hva forventer du ellers av en død person?

Så skal jeg få lese et ord for deg til slutt, som du aldri vil forstå fullt ut, om du så fikk titusener av år på deg - det ble Paulus' redning, og det blir din - det blir iallfall ingen annen: "For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige" (Rom.5,6). Er det sant? For ugudelige! .

Da en ugudelig jeg bleven var,
Utfattig sjel som intet i seg har,
Da fikk jeg se det blod på korset rant
Og legedom for sjelesmerten fant.