Se, Herrens hånd er ikke så kort at han ikke kan frelse, og hans øre er ikke døvt så han ikke kan høre. Nei, det er deres misgjerninger som skiller mellom dere og deres Gud. Deres synder skjuler hans ansikt, så han ikke hører dere. Hendene deres er tilsølt med blod og fingrene flekket med skyld, leppene taler løgn, og tungen mumler svikefulle ord. Ingen stevner en annen med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder ondskap. De kjenner ikke fredens vei, det fins ingen rett i deres spor. De går krokveier, og den som ferdes der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdigheten når oss ikke. Vi venter på lys, men se, det er mørkt, på lysning, men vi går i stummende mørke. Jes.59,1-4,8-9
Kan hende er det slik med deg som med meg at du ofte har hørt og lest historier fra de harde trettiåra da folk slet for å få endene til og møtes. Og midt opp i all elendigheten var det disse fabrikkdirektørene som satt og veltet seg i rikdom mens arbeidere gikk på ei luselønn. Og du kjente harmen stige inni deg og du sa til deg selv: "En ting er i hvert fall sikkert. Om jeg hadde sittet i den direktørstolen, da hadde jeg i hvert fall gitt arbeiderne ei anstendig lønn, og selv ville jeg levd moderat." Den gang var det arbeidere som måtte se at direktører levde i sus og dus mens de selv hadde knapt det de trengte til dagen i dag. Kanskje det er vanskelig å innrømme det, men i dag, i 2003, så er det du og jeg som sitter i direktørstolen, vel beslått. Utenfor vinduet skriker arbeideren om en smule fra vårt bord, men alt for ofte fnyser vi og sier: "Du får greie deg sjøl. Det er din egen skyld at du ikke har det bedre." Hva er det vi har i tankene? Jo, situasjonen i dag er blitt dramatisk endret. Hele det norske folk lever som direktører levde for sytti år siden, mens utenfor stuedøren vår, i Sudan, Eritrea Somalia, Liberia, Mali, Uganda, Russland, for ikke å si Kosovo sitter de nødlidende. Mange av dem har slitt for ei luselønn for at vi skal kunne nippe til kaffen eller nyte frukten eller kunne gå i rimelige klær. De har slitt, mens vi får leve i sus og dus. Det er situasjon. Historiens gang har satt den norske arbeider i direktørstolen. Nå gjelder det om at vi som alle er for direktører å regne ikke gjør de samme feil som forgjengerne. At vi unnskylder vår rikdom, at vi fraskriver oss ansvar og lar nøden få seile sin egen sjø.
For saken er jo den at verden blir mindre og mindre for hvert år. Det er ikke bare lenger oss her oppe i det høye nord. Vi er en del av en større sammenheng og derav følger et medansvar for de som må slite trøya av seg for at vi skal kunne leve i luksus. Vi er blitt direktører.
Hva er det jeg vil? Jo, jeg vil at ingen skal slå seg for sitt bryst og si: "Ja, riktig nok er det Bots og Bededag i dag. Men jeg har da heldigvis ikke noe jeg trenger å gjøre bot for." Jo, saken er den at selv om vi føler oss aldri så gode så står det stemplet over våre liv et ord: Skyldig. Hadde det ennå vært naboen vi hadde skyldt hundre kroner, men det er den levende Gud vi er skyldig. Og vi kan ikke betale ham tilbake. For våre misgjerninger hviler over oss og skaper et skille mellom oss og Gud slik Jesaja sier det: det er deres misgjerninger som skiller mellom dere og deres Gud. Deres synder skjuler hans ansikt, så han ikke hører dere. Forskjellen på en kristen og en ikke kristen er ikke annet enn at en kristen sier: Ja, det er sant dette ordet. Mens en ikke kristen vil si: "Nei, det er ikke sant at jeg er en synder som trenger nåde fra Gud." Kristendom er ikke budskapet om fordømmelse av syndere. Kristendom er budskapet om nåde for syndere. La meg gjøre dette litt mer levende for deg.
En venn av meg fortalte at han ble omvendt til Gud i tjueårsalderen da en vekkelse gikk over bygda. Det var bare en ting som plagde ham. Han greidde ikke å slutte å banne. Han visste jo at når han var blitt en kristen kunne han ikke fortsette å banne, men han greidde ikke å slutte samme hvor mye han strevde. En vinterkveld han var ute og gikk tenkte han på dette: Jeg kan like godt gi opp alt som heter kristendom for jeg får det ikke til. Og for liksom å gjøre det klart for både seg selv og Gud at nå ga han opp så løftet han hånda og sa høyt: "Jeg gir opp!" I det samme snudde han seg og fikk se tre lysende kors. Og han hørte en stemme som sa: "Der ble det lagt det som du strever med!" Øyeblikkelig ble han løst. Min venn fikk plassere synden der den hører hjemme, nemlig på Jesu kors. Synden hører ikke hjemme på din rygg, men på korset. Det er det sted Gud har opprettet. Et møtested der din synd blir byttet med Guds nåde. Hele det Gamle Testamenetet er historien om hvordan Gud forbereder sin forsoning med mennesket. Igjen og igjen må Israels folk tas i skole for sitt frafall. Den gang var det det stadig gjentatte offer som ga soning. Nå i den nye pakt er det Guds offerlam som en gang for alle har gitt et offer for synd som Gud har behag i.
Å innse at du er en fortapt synder som trenger Guds nåde er det bare Guds Ånd som kan skape. For Luther ble dette helt avgjørende. Hvordan kan jeg finne en nådig Gud? Hans skyld smertet ham slik at det altoverskyggende for ham ble å få orden på dette. Når nøden er stor blir også forløsningen ekte og dyp og det nye gudslivet jo mer umistelig. En grunn omvendelse avler et grunt kristenliv. Og kostet det deg lite å bli omvendt koster det deg lite å forlate Gud. La oss ransake og prøve våre veier og vende om til Herren. (Klag.3,41) Det Gud tar alvorlig må ikke vi ta lett på. Og for Gud er synd alvorlig. Det er når Ånden åpenbarer synden slik den er, at vi kommer i nød. Da blir det om å gjøre å finne en nådig Gud. Det er all grunn til å be om at vi selv får se vår egen synd. Da blir vi ikke så opptatt av andres synder og da vil nåden i Kristus bli så mye mer kjær for oss.
Når Guds Ord får plass i våre hjerter blir det også lettere å erkjenne situasjonen slik som den er, selv om det kan være ubehagelig. Kanskje må vi være villige til å ofre, kanskje må vi være villige til å innse at vår velstand er på andres bekostning og at vi ved vår væremåte holder folk nede i fattigdom og elendighet. Det fins en stor kraft gjemt i Guds Ord til å leve et liv som er etter Guds vilje. For Gud har gitt oss kjærlighetens lov. Han har gitt oss de ti bud og han har gitt oss bergprekenen der vi kan lære å leve. Det er kilder som lærer oss å være mennesker. Vi ser jo at det er kun et menneske som skal til for å kaste verden ut i ulykke. Men takk og pris. Det skal heller ikke mer enn et menneske til for å frelse verden fra undergang. Og det er Jesus som med sitt liv og eksempel åpnet veien til Gud for oss og tok på seg vår skyld og vår straff.
Hva gjør vi da med vår skyld? Vi gjør slik ordet sier: Vi vender oss til det eneste sted der skyld kan bli byttet med nåde, nemlig korset. Og fra det sted går vi videre og lever et liv som er etter Guds ord og vilje.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen