Ham gir alle profetene vitnesbyrd!
Ap.gj. 10, 42 - 48a
42. Han bød oss å forkynne for folket og vitne at Han er den som Gud har satt
til å være dommer over levende og døde. 43. Ham gir alle profetene det
vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.
44. Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte
Ordet. 45. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med
Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over
hedningene, 46. for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. 47. Da sa
Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har
fått Den Hellige Ånd likesom vi? 48. Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu
Kristi navn.
Peter talte her i hedningen Kornelius' hus. Om ham heter det, at
"han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser
til folket og bad alltid til Gud" (10,2). Han står
vel ikke noe tilbake for noen av oss her, i så måte, skulle jeg tro. Og det var
ikke noe galt i det han bedrev, - nei, tvert imot! - han får høre direkte fra en
engel, at "dine bønner og almisser har steget opp for Guds åsyn, så Han er blitt
minnet om deg" (10,4b). Så bra var det, det som
denne mannen sto for og representerte. Det er sånn, at Peter, stilt overfor
dette, må utbryte: "Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk,
men blant hvert folk tar Han imot dem som frykter Ham og gjør rettferdighet"
(10,34-35).
Vi kjenner møtet mellom Jesus og den rike unge mann - han som sa seg å ha holdt
budene fra sin ungdom av, - at selv om det var så galt, så står det, at Jesus
fikk ham kjær. I Luk. 7, hører vi om høvedsmannen som hadde en tjener syk til
døden. Jødene sier da til Jesus: "Han er vel verd at du gjør dette for ham. For
han elsker vårt folk, og det er han som bygde synagogen for oss." Da står det:
"Jesus gikk da med dem" (Luk.7,4b-6a). Altså: Gud
ser med velvilje på dette. Det skulle gjøre oss noe mer forsiktige med ¨å
slå ned på "fariseisme." Det kan meget vel være ren egenrettferdighet og hykleri
bak slikt noe, men altså: det behøver ikke å være det! Det er ikke nødvendigvis
hva det er snakk om, når et menneske ønsker å leve rett og gjøre godt.
Men det var én alvorlig ting, med tanke på Kornelius og alle som ham, og
denne ene ting var helt avgjørende: Gud kunne se med velvilje på hans liv og
streben, men han kunne ikke få Den Hellige Ånd! - han kunne ikke bli frelst!
Skulle han bli frelst, så måtte han vendes bort ifra dette, til en helt ny og
annerledes vei. Ikke så at han skulle opphøre med å gjøre det som var rett og
godt, men innse begrensningen i det - den veien fører så langt, og ikke
én millimeter lenger! Også på denne nye veien ville han bli frelst ved fromme og
gode gjerninger, - men da ikke ved sine egne, men en annens. Og stans nå et
øyeblikk for dette: Dersom du skal bli frelst ved en annens gjerning, ja da er
det jo helt meningsløst å gå omkring og være opptatt med dine egne! Da er jo de
helt uten betydning i denne sammenheng. Da må du jo få se på den annens
gjerning, og spørre: Holder de mål? Og finner du i Guds ord at de gjør
det, - ja, da er du jo frelst ved dem, da de jo er gjort for deg.
Vi skal bare nevne ett ord i den forbindelse: Det heter om Jesus, at Han "etter
hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de
døde" (Rom.1,4). Hadde ikke Hans gjerning holdt
mål, ja, så hadde Han ikke oppstått fra de døde! Så når du ser Jesus oppstanden
fra de døde, der Han vandrer mellom sine disipler, så ser du i virkeligheten din
fullbrakte frelse - Guds frelse. Men hvor er dine gjerninger der? Det er
som om Gud, ved Peter, tar Kornelius for seg: "Det er vel og bra alt Kornelius,
så langt det rekker, men nå skal du få trede til sides med alt ditt - så skal
jeg vise deg en helt ny og bedre vei - hva som måtte til, for at du og alle
andre skulle kunne bli frelst - en vei som fører helt frem." Hør nå Peters ord:
"Han bød oss å forkynne for folket og vitne at Han er den som Gud har satt til å
være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver
den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn" (v.42-43).
Den som tror på Ham! Den som tar sin tilflukt til Ham og Hans gjerning.
Her måtte altså Kornelius få nåde til, å la alt sitt eget ligge på den plassen
det hørte hjemme, og så få ta imot alt Jesus sitt for intet. Men her
kunne det alvorlige ha skjedd, som ville ha satt Kornelius i en helt annen
stilling og et helt annet lys, - noe som dessverre ofte skjer der hvor Guds ord
forkynnes sant og rett: Han kunne ha avvist det evangelium som Peter forkynte.
Høre her du: skal ikke mitt eget regnes med overhode? - nei, sånt vil jeg ikke
høre!
Det er ikke noe galt, som nevnt, med et slikt Korneliusliv, før det blir satt
opp imot evangeliet, - før du krever gjenytelse fra Gud for det. For det
åpenbarer jo, at bak det hele ligger det i virkeligheten et ondt sinnelag. Det
har alt sammen bare vært i egeninteresse. Evangeliet avslører dette sinnet.
Kornelius hadde et sånt sinn, at han sa - når Guds vilje og vei ble åpenbart for
ham: Er dette Guds vei, så vil jeg gå den! Og så leser vi: "Mens Peter
ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet"
(v.44). På dem som hørte Ordet! Merk deg det! Og hva var
så Ordet de hørte? "Han bød oss å forkynne for folket og vitne at Han er den som
Gud har satt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det
vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn"
(v.42-43).
Ved dette Ordet - ved dette budskapet, steg Den Hellige Ånd inn i disse
hedningenes hjerter. Og vi ser, at heller ikke de troende jødene ennå hadde
fattet evangeliet fullt ut: "Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som
var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt
utgytt også over hedningene" (v.45). Du ser at det
ennå var rester av den tanken og forståelsen hos dem, at det var heftet visse
betingelser ved det. At disse urene hedningene kunne sitte der og bare få det
for intet, - det var ennå ubegripelig for dem. Det er denne trelldommens ånd,
som Paulus taler om. Den vil alltid på ny forsøke å få fotfeste hos oss, - og du
skal være forsiktig så du ikke nærer den - for da står du snart der med et
"evangelium," det er knyttet visse betingelser til, og det er ikke Guds
evangelium. Denne ånd bringer frykt med seg, står det. Paulus skriver om det:
"Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk
barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom. 8,15).
Du ser altså
dette forholdet mellom tro og gjerninger, at Gud vil du skal leve så
rettskaffent som mulig i dette livet - Han ser med velvilje på det, - det må vi
ha med oss, - men idet dette settes opp imot evangeliet, og dvs. i det øyeblikk
du begynner å regne med dette i din frelsessak - da begår du en alvorlig synd,
som tvert imot din tanke - ikke lukker deg inn, men stenger deg ute. For her ser
du døren inn - den eneste døren inn: "Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at
hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn"
(v.43).
Men når jeg ser på livet mitt i dette lyset, så må jeg si: "Å Gud! - hvor jeg
har sviktet!" Da tenker jeg ikke på den synd jeg måtte ha falt i, - men
den synd jeg faktisk har tillatt meg! Bare tenk på hva kristne tillater
seg å sitte å se på TV i dag f.eks. Ser man tilbake på det, så må man si: Ikke
noe av det var synd jeg ikke kunne ha unngått, men synd som jeg mer eller mindre
freidig og helt uten gudsfrykt tillot meg. Kanskje gjennom år! Og så ser du på
Kornelius' fromme og gudfryktige liv - og han var ikke engang en kristen, - han
hadde ikke Den Hellige Ånd. På frukten skal treet kjennes, vet du.
Har ikke du bruk for denne som er kommet til jord med syndenes forlatelse, når
du ser på deg selv og ditt liv? Du blir ikke så opptatt med de andre da! Da står
du igjen med dette spørsmål: Er det nåde nok for en som meg? Og når alle
andre har vendt seg bort fra deg, fordi de har fått mer enn nok med sitt eget,
så sier også Jesus til deg - og det her og nå: "Heller ikke jeg fordømmer deg!"
Det skal du få gå videre på! Men Han sier også mer: "Gå bort og synd ikke mer!"
(Joh. 8,11).
Vi driver et farlig spill, dersom vi i vårt hjerte vet, at det er noen synd vi
ikke vil omvende oss ifra. Det vil bli tyngre og tyngre for deg å nå til
omvendelse for hver dag som går - fordi det skjer en forherdelse der hvor dette
får rom. Og synes du det er tungt å vende seg fra det i dag - hvordan tror du
det da vil være om et år?
Tenk for en nåde, at det også i dag heter: "Heller ikke jeg fordømmer deg!" Det
er der omvendelsens port står åpen! Mennesker tenker gjerne, at vi
kan omvende oss når vi vil. Nei, mennesket kan bare omvendes, når
omvendelsens port åpnes foran dem, - dvs. når de hører evangeliet forkynt. Så
det er viktige og dyrebare øyeblikk i livet - ja, de viktigste og mest dyrebare
- når Han taler til deg og sier: "Du kan gå inn!" Når Han likesom nevner
deg ved navn: John, Tor , Kari - eller du kan sette inn ditt eget navn: Du kan
gå inn! Også for deg er det beredt! Har du hørt den røsten? Da møter du
det som tjener deg til fred, - da har du din mulighet! Og hvor alvorlig
det er å la sånne anledninger gå seg forbi, det er det ingen av oss som fatter
fullt ut. Vi kan bare minne hverandre om, at det ikke er noe annet gitt, som kan
kjøpe oss adgang dit, - ikke noe annet enn det Peter forkynner oss her: "Ham gir
alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes
forlatelse ved Hans navn" (v.43).
Men syndenes forlatelse er altså ikke det samme som syndenes
tillatelse. Du vet i ditt hjerte, om du virkelig ønsker å vende deg bort
ifra alt som er Gud imot. Eller om dette emne vekker uro og kamp der inne.
Rosenius sier: "Det er bare et gjenfødt menneske som kan be: "Skje din vilje!"
.
O Jesus, på deg ble min
syndeskyld lagt,
Du døde på korset, og alt er fullbrakt!
I troen ditt frelsende blod jeg kan se,
O rens meg så jeg kan bli hvitere enn sne!