Allehelgensdag DEN SOM SØRGER SKAL TRØSTES

Salige er de som er fattige i seg selv, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de tålsomme, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. Matt.5,1-12

Allehelgensdag er en dag i året vi tar oss tid til på en spesiell måte å tenke på i takknemlighet alle de som gikk foran. Det har vi god grunn til. Vi tar det som en selvfølge, men den velstanden vi i dag nyter godt av, kunne vi ikke glede oss over om det ikke var for de som hadde gått foran. Med sitt slit og strev har de lagt et grunnlag for velstand og gode tider i vårt land. Det de la ned av arbeid og krefter i veier, fabrikker og hus, det kan vi som følger etter gå inn i og glede oss over. Derfor er det god grunn til å minnes de alle sammen med glede og takknemlighet. Og naturligvis. Noen av dem sto oss ekstra nær. De var oss kjære og mange kjenner på sorgen og savnet etter en av deres kjære som ikke lenger er med deg på veien videre. Kanskje er det en plass som står tom ved ditt bord når du kommer hjem. Et menneske som var der og som betydde så uendelig mye for deg. Nå er ikke vedkommende med deg lenger på veien. Og du kjenner at du har mistet noe som var kjært for deg.

I april i år mistet jeg min beste venn. Frank var en helhjertet kristen som ga alt i sin tjeneste for Gud. Flere ganger hadde han erfart at Gud hadde grepet inn i hans liv og helredet ham. Men så ble han angrepet av kreft og vi måtte bare innse at våre bønner ble ikke besvart på en slik måte at livet ble reddet. Min venn ble bisatt fra Førde kirke 22. april og jeg som har både søsken og foreldre i live, fikk plutselig erfare sørgerens rolle. Jeg opplevde tapet, spørsmålene og savnet etter et menneske som har betydd mye for meg.

Den første av Jesu saligprisninger er også den mest omdiskuterte. Salige er de fattige i seg selv for himmelriket er deres (Matt.5,3)(overs.1930). Er vi sterke, vil vi kunne hevde at det vi har utrettet er vårt eget verk? Men er vi fattige på egen kraft og makt og vi allikevel får være med å utrette noe for Herren, da er det Herren som får all heder. Du kan være både sterk og forstandig og allikevel bli brakt i en tilstand av å være fattig i ånden. Om så skjer, er du salig. Dette er altså en tilstand vi skulle trakte etter å komme i. Vi kommer da i en posisjon som åpner hele himmelriket for oss med alle sine skatter. Når det er helt slutt på dine krefter og når det er helt slutt på dine penger og du allikevel er i stort behov for begge deler, da er det endelig Guds sjanse til å vise sin trofasthet mot deg. Før var du ikke i behov av det. For dine kar var fulle. Herren kom ikke til. Men nå, i en tilstand av åndsfattigdom, får endelig Herren sin mulighet til å vise sin makt og kraft på dine behov. Misjonæren Johannes Eikrem på Madagaskar forteller at han ved en anledning skulle forrette gudstjeneste. Han hadde gått langt og var fullstendig utmattet. Han hadde ikke noe å stille opp med av sitt eget. Da kom plutselig Den Hellige Ånd over ham og ga han ord som fløt ut av hans munn til en lydhør forsamling. Slik fikk han oppleve sannheten i saligprisningen.

Noe jeg er farte da jeg mistet min venn var at også trøsteren trenger trøst. Et ord som det er naturlig å dvele ved i teksten på Allehelgensdag er vers 4: Salige er de som sørger for de skal trøstes. Det er bare den som gråter i dødens stund som har elsket. Derfor er det også en grunn til å erklære den sørgende for salig. Hvorfor skulle den sørgende erklæres salig? Jo, fordi han har elsket. Men dette er likevel bare den andre grunnen til at den sørgende er salig. Den første grunnen til at de som sørger er salig er naturligvis den som Jesus nevner: de skal trøstes. Og ingen kan trøste slik som Gud. For det er ingen som kjenner oss slik som Gud. Og Gud vet nøyaktig hva for trøst det er vi trenger. Det er nesten som Jesus her kommer Paulus i forkjøpet: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Eller skal vi heller si: Er Gud for oss, hva er da imot oss? Heller ikke døden. Eller sorgen, eller savnet skal kunne rokke den som har lagt sitt liv i Herrens hånd.

For noen år siden sto jeg over for en båre til et lite barn. En gutt på bare seks uker. Sin mors førstefødte. Det var en tung stund. Ingen kan forstå den smerte det er å miste et barn som selv ikke har vært gjennom det. Ja, ingen ting er tyngre enn å miste sitt kjære barn. Noen uker etter begravelsen skrev moren et dikt som hun satte inn i lokalavisen der på Vestlandet:

Eg tenkjer på deg du mitt vesle barn

Her eg ligg no i natt utan deg på min barm

Då vi var her ilag og kosa oss to

No håpar eg at du er englane tro

Eg hugsar kor eg song med mi spinkle røst

No får pappa og eg ha kvarandre til trøst

Eg minnast kor eg vogga og song med deg

Frå stjernene eg håpar at du smilar til meg.

Takk for alt du gav meg vesle skatt

Du forsvann så fort men vi ser kvarandre att

Eg saknar deg sånn, det skjøner du vel

No har du di oppgåve, svært spesiell

Du var ein veldig bestemt liten kar,

Plassen hos englane trur eg du har

Sporven fall ikkje utan at han det ville

No saknar eg deg og gret i det stille

Det er jo ikke til å komme forbi at en dag er din og min tur. Da skal vi og ta farvel med dette livet med alle de gleder og sorger det har gitt oss. Og det er ikke til å undres at noen og enhver fylles av frykt av den tanken. Heldigvis har vi en veldig god grunn til å avstå fra frykt. Nemlig Jesu seier over døden. Da kan vi gå døden i møte med et smil, uten frykt men med forventning og glede for det som venter oss på den andre siden. Jeg syns Søren Kierkegaard har sagt det så fint: Da du ble født gråt du, mens de som sto rundt deg smilte. Lev slik at når du dør kan du smile mens de som står rundt deg gråter.

Jeg vet ikke om du har lagt merke til hva som var Jesu første ord etter at han sto opp fra de døde i henhold til Johannes? Jo, det var : Hvorfor gråter du kvinne? Maria sørget over Jesu død, og nå hadde de også tatt hans legeme. Men nå

fikk hun trøst i møte med den levende. Og det er en stor trøst til alle som sørger. Jesus lever i dag og gir oss et stort håp bortenfor død og grav. Ja, bare gråt, men vit at det fins en trøst i den levende Guds Sønn. Han lever og det er Guds vilje at Jesus skal leve i meg og deg.

Jeg må fortelle om en drøm jeg hadde natt til fredag i denne uken. I drømme møtte jeg min bestefar. Han døde for 27 år siden. Jeg kan ikke huske at han var spesielt kunstnerisk anlagt, men nå viste han meg en tegning han hadde lagd. Det var et portrett av et mann, en tusjtegning. Men da jeg så nærmere på denne tegningen så oppdaget jeg kunne se Jesus inni i ansiktet. Foruten Jesus var det et landskap og alt var formet på en slik måte med skyggelegging og det hele at det til sammen ble et veldig fint portrett av et menneske.

Tenk om menneker i møte med oss kunne få et møte med Jesus. Ja, du har kanskje en grunn til å gråte. Men du har også en grunn til å glede deg: Jesus lever. Det gir trøst til å leve videre.