Det gjorde Gud!
Rom. 8, 1 - 4
1. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. 2. For livets
Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. 3. For det
som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde
Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og
fordømte synden i kjødet, 4. for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i
oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.
"Umulig for
loven!" (v.3).
Tenk deg! - Guds mektige lov, Guds uttrykte vilje, maktesløs! Kan du
forestille deg Herren, stående der med hendene langs siden, oppgitt!
Tenk, Gud selv, maktesløs!
Og da må det jo være interessant å vite, hva det var Han sto maktesløs overfor?
Hva slags materie var det Han ikke fikk noe ut av? - Han so skapte himmel og
jord, ja universets myriader, og dannet menneskets legeme av en jordklump.
Kjødet. De du er ut av
naturen. Slik du ble på fallets dag. Og kjødet er ikke dette synlige og følbare
legeme, men det er menneskets innvortes menneske, dets vesen og "ånd."
Overfor dette står Guds lov maktesløs. Lenger ute i samme kapittel leser vi
videre om dette kjødet - og det er deg der du sitter nå -: "Kjødets attrå er jo
fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke
være det" (v.7).
Attrå - altså lyst og begjæring. M.a.o. det ditt kjød naturlig har lyst til og
begjærer, det er fiendskap mot Gud! Dvs. at det strider mot Guds lov - og ikke
mindre - mot Guds evangelium. Vi er nemlig like lite naturlig ett
med evangeliet, som vi er det med loven.
Guds ord forkynner altså, at det (kjødet) ikke er Guds lov lydig, ja, -
men det går også videre og sier, at det kan ikke være det heller! Det vil
jo da si, at det ikke kan forandres - ikke forbedres.
Men da er jeg jo fortapt! Når jeg naturlig har et kjød, hvis attrå er fiendskap
mot Gud, og at når Guds lov, Guds vilje rykker innpå meg med sine rettmessige
krav, så skjer det ingen forandring eller forbedring i dette, men det bringer
bare fiendskapet og opprøret frem i dagen - i lyset. Ja, da er jeg jo virkelig
fortapt. Jeg er altså ingen Guds venn - (og det forskrekkelige med dette er jo,
at jeg som menneske viser meg å være en avgjort fiende av det høyeste gode!)
- og kan heller ikke bli det.
Materiale. Du har
kan hende tent fyr på et ark noen gang. Det ligger der på bordet, det har
forandret utseende fra hvitt til svart, og er blitt noe bølgete og ujevnt, men
det er like helt, kan hende kan du fremdeles lese skriften på det, - men prøv å
arbeide med det.
Du har disse som er så fantastisk gode i papirbretting (origami), men det
hjelper ikke hvor dyktige de er, materialet vil ikke, det smuldrer bort under
fingrene deres. Det duger altså ikke. Det kan se greit ut så lenge det bare får
ligge der, men idet du skal til å arbeide med det, så blir sannheten åpenbar.
Det er som Paulus sier: "Jeg levde en gang uten lov"
(Rom.7,9a),
- da var han som et slikt brent ark som fikk ligge der uberørt - "Men da budet
kom, våknet synden til live"
(Rom.7,9b). Da budet kom - da
Guds lov ville til å forme ham, - da åpenbarte materialet sin indre egenskap -
det gikk i oppløsning under Guds lov.
Eller tenk deg tremateriale - en dyktig snekker, en dyktig treskjærer, - men hva
skal han gjøre når materialet er morkent og råttent? Maktesløs! - ikke fordi det
er noen mangel ved ham, men materialet duger ikke!
Det er som om du hører Paulus' ord: "Så er da loven hellig, og budet hellig og
rettferdig og godt," ingen mangel ved det altså, men "jeg derimot er kjødelig,
solgt til trell under synden"
(Rom.7,12 og 14b).
Om snekkeren nå kunne fått til en stol av dette materialet, hvem ville ha våget
å bruke den - for ikke å tale om en stige!
Har det gått opp for deg dette? For vi har jo egentlig ikke talt om papir og tre
nå, men om deg, slik du er ut av naturen. Men det har du vel forstått.
Hvorvidt du er enig, se det er jo en annen sak. Er du uenig, så har jeg bare en
ting å si deg: Legg deg i selen, og gjør Guds lov! - og glem da ikke å
begynne med begynnelsen: Elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte
og av hele din sjel og av all din forstand, din neste som deg
selv.
Og det er to små, men avgjørende ord, du ikke må glemme, når du nå går i gang
med dette: hele - og all!
Vi andre, som har
måttet gi Gud rett her, vi kan gå videre.
Vi leser i det fjerde vers i teksten vår: "...for at
lovens rettferdighet
skulle bli oppfylt i oss." Altså, den rettferdighet det viste seg umulig å
frembringe i oss, - den rettferdighet vi må ha i eie for å kunne bestå for Gud.
Den som stiger frem for Gud uten å eie den fullt ut, han går fortapt, - dvs. han
blir dømt.
Det er her Gud får deg i tale, ikke sant? Jeg mangler det ene nødvendige, - og
mangler derfor i virkeligheten alt. At jeg er fortapt, det er ikke
bare en læresetning i boka, men det er virkelighet.
"Jeg var fortapt og så ingen vei!" Kjenner du den plassen? Da ser jeg: "Jeg
er maktesløs!"
Men er også Gud det? Ja, hva vårt kjød angår, så er Han det, - men ikke
dermed maktesløs i det hele. Det er guddommelig sannhet, når ordet forkynner:
"Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse"
(Jes.59,1).
"For det som var umulig for loven, fordi den var
maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud"
(v.3a).
Det gjorde Gud! Og få det med deg med det samme, at vår frelse, det er
noe Gud har gjort! - og det helt uberoende av oss. For du har vel
fått med deg, hvordan det er fatt med oss nå? Det er Guds ords forkynnelse, og
enhver som vil, kan få erfare det i sitt eget liv, som nevnt.
Hvordan
gjorde så Herren dette? Jo, Han utvalgte en annen enn oss, - en som ikke hadde
dette fall, i sitt kjød, - og så lot Han Ham gjelde i vårt sted.
Som Peter talte til folket på pinsefestens dag: "Israelittiske menn, hør disse
ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud"
(Ap.gj.2,22).
Og hør du, det samme! Det er jo det vi leser her i vår tekst: "Det gjorde
Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og
fordømte synden i kjødet" (v.3b).
Han satte altså deg helt til sides, og så handlet Han i Kristus i
stedet. Og det er din frelse!
Og om du skulle komme til å tenke, at det skal vel mer til - hva med veien
videre f.eks.? - Det er dessverre så mye forkynnelse, som forstyrrer dette
budskapet for oss, men budskapet i seg selv kan - Gud være takk! - ikke
forstyrres av noe! - så hør Herrens ord: "For det er Hans verk" - der
hørte du det igjen! - "at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt
visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning"
(1 Kor.1,30).
Var det noe som naglet her? Nei, nok i Jesus nå, og helt frem! Det er den hvile
Jesus kaller deg til (Mt.11,28).
Derfor altså, er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus
(v.1).
Det er noen som leser dette verset avkortet, - og det er farlig: "Så er det da
ingen fordømmelse! - og så utelates det vesentlige, det som må være med:
"- for den som er i Kristus Jesus." Det er nemlig i Ham - og
bare i Ham - fordømmelsen er tatt bort, og forbannelsen opphevet.
"For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov" (v.2). "- har i Kristus Jesus frigjort meg -." Ånden - Livets Ånd - Han er det, som forkynner dette inn i et menneskes hjerte, til tro og en fullstendig og fullkommen frigjørelse. Du får plutselig øyne å se med - at alt det du treng for himmel og jord, det er deg alt gitt, i dette ord - i denne person: Jesus!
Ser du deg svart og
urein,
Kjenner på syndig trå,
Dømd av ditt eige hjarta,
Kjære, på Jesus sjå!
Nåde Han deg forkynner,
Blodet Hans rann for deg
Då Han for dine synder
Vandra den tunge veg
Jesus, Jesus! Alt
det du treng for himmel og jord,
er gøymt i det eine ord!
Ber du så lite
frukter,
Lite av gledessong,
Aldri du meir vil synda,
Snåvar då gong på gong.
Gøym deg i Kristi rettferd!
Fullkommen var Hans veg.
Lev i Hans frie nåde, så lever Han sjølv i deg!