Fader vår
Mt. 6, 6 - 13
"6. Men du, når du ber, da gå
inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og
din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare. 7. Når dere ber,
skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror de blir
bønnhørt når de bruker mange ord. 8. Vær ikke som dem! For deres himmelske Far
ser hva dere trenger til før dere ber Ham. 9. Slik skal dere da be: Fader vår,
du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. 10. Komme ditt rike. Skje din
vilje, som i himmelen, så og på jorden. 11. Gi oss i dag vårt daglige brød. 12.
Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. 13. Og led oss ikke
inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i
evighet. Amen."
Jesus lærer sine
disipler, - og det vil også si oss som tilhører Ham i dag - å be. Det er bønnen
som rett og slett kalles Fader vår.
C. O. Rosenius har skrevet en hel bok over denne bønnen, og det kunne jo vært
skrevet bøker over hvert ledd i den. Slik blir det når Herren lukker opp så vi
ser hva som virkelig står skrevet der, og hva vi virkelig ber, når vi tar denne
i vår munn.
Jesus advarte oss jo nettopp mot hedningenes oppramsing av ord, noe Fader vår
dessverre lett blir for oss. Du tenker ikke over hva du ber om. Du kan
den så godt! - kan den utenat fra barnsben av kan hende - og så blir det som en
regle.
Vi skal bare kort
stanse for den teksten her nå - og kommer også tilbake til dette.
Men først - det som jo utpreger seg i denne bønnen, det er at det er en
fattigmannsbønn. Her står et menneske og ber om å få alle ting - og hvem er
det som ber om å få alle ting, uten den som ingenting har selv?
Her skjer dette som Skriften alle vegne vitner - mennesket blir satt på rette
plass, og Herren alene blir opphøyet.
I Jesaja 40, får Herrens utsending beskjed om å rope - og på det svarer han: "Hva
skal jeg rope?" Hva! Har du noen gang prøvd forkynnelsen på det svaret
han der får? Nå skal du høre. "Alt kjød er gress, og all dets herlighet som
blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på
det. Ja sannelig, folket er gress."
Gresset blir tørt, blomsten visner. Det er sannheten om oss.
Har du ikke opplevd hvordan enkelte slår seg på brystet og sier f.eks.: "Jeg er
83 nå!" mens de strammer seg opp og kneiser med nakken, for liksom å riktig vise
hvor spreke de er, til tross for den høye alder - for ikke å snakke om, dersom
det skulle være tale om mellom 90 og 100. Og det er virkelig anselige aldre,
sett ut fra våre forutsetninger - det er bare det at denne skapningen var
opprinnelig skapt til å leve evig! Nå er det som gresset. Bare noen få
tiår, og det luter mot graven - mot undergangen.
Da ser vi - det er visst ingen grunn til å kneise med nakken. Det er tragisk det
hele.
Men utsendingen hos Jesaja fikk - takk Gud - noe mer å rope ut: "Men vår Guds
ord står fast til evig tid."
Mennesket liker ikke nødvendigvis dette budskapet, men det er sannhetens
budskap, og Herren ber utsendingen endatil om å stige opp på et høyt fjell
og rope det ut - da det er et gledesbudskap.
Mennesket selv er som gresset, men Herrens ord er evig fast. Det er i grunn
akkurat det samme budskap du finner i Fader vår - hvor et utfattig menneske ber
om å få - for til slutt å opphøye Gud: "For ditt er riket og makten og
æren i evighet" (v.13b).
Dette er altså en bønn båret frem av et menneske som nettopp har fått del i
budskapet vi hørte fra Jesajaboken. Det er kun bønn om å få - det er bare
én ting det er tale om at mennesket selv skal gi: "...som vi og forlater våre
skyldnere" (v.12). Men hva er
det da du gir? Du gir bare videre hva du selv har fått. Det er jo derfor du i
det hele tatt er en kristen - ikke fordi Gud nå har fylt deg med sin kraft -
eller Åndens kraft - eller noe lignende - slik at du nå er blitt noe annet enn
du var før, men ved at du har fått syndenes forlatelse for Jesu Kristi
skyld. Som Paulus uttrykker det i brevet til kolosserne f.eks.: "Men Gud gjorde
dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre
overtredelser (Kol.3,13b).
Slik at når du forlater dine skyldnere gir du altså bare videre hva du selv har
fått. "Vi elsker fordi Han har elsket oss først," som Johannes sier i sitt brev
(1 Joh.4,19). Det gjelder
kjærlighet både til Gud og medmennesker.
Men hva så med dette
Guds ord som står fast til evig tid - er det noe bestemt ved det vi trenger
å se? Noe som gjør det til et gledesbudskap.
Alt Guds ord står jo fast til evig tid, men er det nødvendigvis et
gledesbudskap? Det gjelder jo også ordet om vår dom og fortapelse osv.
I Joh. 1, bl.a. åpenbares denne hemmeligheten som gjør dette til et ubetinget
gledesbudskap for oss, ja, til oss!
"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." Og så
hører vi videre: "Han var i begynnelsen hos Gud." Han altså, er
det Guds ord som står evig fast, og Han er åpenbart i verden som vår frelser.
Har du sett dette? Gud er åpenbart i verden som vår frelser! Det står
evig fast! En evig soning for all vår synd!
Der hvor dette har nådd
inn, der ber mennesket med rette: Fader vår! Min Far! Er Han det for deg
da? Ikke bare Gud - alles Gud, - men min Gud! Det er det første du må få
avklart.
Og så tenk på advarselen mot oppramsing. Tenk bare på bønnen: "Skje din vilje!"
Det er så visst ikke en bønn til å be tankeløst. Tenk på hva du ber om. Mener du
virkelig dette? Som Rosenius sier: Bare en gjenfødt kristen kan be den bønnen av
hjertet.
Jesus advarer her
mot hykleriet - f.eks. å vise andre at du ber, og selv bli stor på det - for,
som Han åpenbarer deg ved Fader vår - du er slett ikke stor, men så fattig at du
må be om å få alt. Derfor, gå inn i ditt lønnkammer, og lukk din dør
(v.6).
Det er ikke noe forbud mot å be offentlig i forsamlingen, men det er i
virkeligheten en farlig ting for oss, for da har vi så vanskelig for å være
sanne - vi fristes til å "smøre på," og oppøse noen ekstraordinære følelser og
be en riktig fin og salvelsesfull bønn. Andre lar være å be offentlig av samme
grunn - de er redd det ikke skal låte bra nok!
Det kommer altså inn noe uærlig og usant.
Kan du ikke bare sende dine fattige sukk opp til Gud, uten å lage noe ekstra ut av det, så gå heller inn i ditt lønnkammer. For det heter, fremdeles i dag: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere" (Mt.7,7).
"Deres himmelske
Far vet hva dere trenger til før dere ber Ham," sier Jesus oss i teksten her
(v.8).
En fattigmannsbønn sa vi - en bønn som Herren selv har lært oss å be, og
som Han da også vil bønnhøre
Vi har også en
utpreget rikmannsbønn/utsagn i Skriften - den finner vi i Åp.3,17: "Jeg
er rik, jeg har overflod og har ingen nød." Har du hørt maken til lovprisning?
Men det var ikke en lovprisning av Herren og Hans nåde og makt, men av sin egen
åndelige og materielle tilstand. Om dem heter det: "Se, jeg står for døren og
banker" (v.20).
Rikdommen og overfloden på innsiden var så stor at de ikke fant rom for Ham som
var kommet for å søke og frelse det som var fortapt
(Luk.19.10). Likesom herberget var så
fullt av mennesker den første julenatt, at det ikke var plass for Jesus, var
deres hjerte så fylt av "kristendom," at det ikke var rom for Ham.
Slik lærte altså ikke Jesus oss å be og rose oss. Slikt har utspring i vårt eget
hjerte, fordi vi ikke står i sannheten, og derfor heller ikke ser sant på oss
selv.
Men du som også i dag ser ditt behov for å be f.eks.: "Forlat meg min skyld," du
får det du ber om!
Kom, sannhets Ånd,
og vitne giv
At Jesus Kristus er vårt liv,
Så vi av intet annet vet
Enn Ham vår sjel til salighet!