La det bli stående!
Luk. 13, 6 - 9.
6. Han sa denne
lignelse: En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette
etter frukt på det, men fant ingen. 7. Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre
år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet
noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? 8. Men han svarte
og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt
det og gjødslet det. 9. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det,
så får du hogge det ned.
Jesus taler her i
første rekke til jødefolket - fikentreet symboliserer Israel (vi ser jo at dette
også var et tre som skilte seg ut fra alle de andre, da det var et fikentre
plantet i en vingård) - i samband med at hedningen Pilatus hadde utført en
forferdelig massakre mot ofrende galileere.
Tenk, Guds eget folk, - de som i utgangspunktet hadde hatt Herren selv til konge
og anfører - inntil de krevde å få en egen konge av folket, slik som alle andre
folk - hvor befant de seg nå? De var fratatt alt kongedømme, og alt reelt eget
styre, lå under hedninger og Herren kjente de ikke, ifølge Jesu ord: "Dere
kjenner verken meg eller min Far" (Joh. 8,19).
Derfor sier Han også til dem i denne sammenheng:
"Hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måte"
(v.3), dvs. bli hugget ned av hedningene. Noe som
jo også faktisk skjedde i år 70 e.Kr.
De bedrev sin gudstjeneste, og de ofret på alteret, men var altså ikke omvendt, verken de galileere Pilatus slo i hjel, eller de jøder Jesus talte til her.
Jesus stiller et
spørsmål i denne sammenheng, som vi særlig skal merke oss, da det treffer
direkte i vår naturlige religiøse tankegang:
"Mener dere at disse galileere var syndere fremfor alle andre galileere, siden
de har lidt dette?" (v.2). Det lå nær for jødene å
tenke slik om det, og slik er jo også vår naturlige tanke om disse ting - de
omkom fordi de var store syndere, fremfor andre.
Nei, sier Jesus, det skjedde rett og slett fordi de ikke var omvendte!
Sånn også med deg, om du ellers er svært så gudfryktig og from og alvorlig i din
kristendom, dersom du i virkeligheten er uomvendt i ditt hjerte, og ikke bærer
frukt for Herren. For, selv om Jesus her, i en gitt situasjon, talte spesifikt
til jødefolket, så gjelder jo denne teksten om øksen ved treets fot, Sønnens
forbønn osv., også oss i dag. Alle mennesker som har vært gjenstand for
nådebudskapets hørelse, og i særlig grad, de som i år og dag har tilhørt
menigheten, men som Ordet aldri har fått "fatt i."
De går der og bedriver sitt ærend, uomvendte i år etter år. Budskapet om
Herrens ærend har aldri riktig smakt dem.
De kan på sett og vis gjøre mye bra for menigheten, i menneskers øyne, i form av
dugnadsinnsats, lang og tro tjeneste i en spesiell stilling, pengegaver osv.,
men selv står de utenfor og kjenner ikke Herren.
Menneskelig sett, kan de, som nevnt, gjøre mye bra for menigheten, men sett i
Guds lys, så er det ikke bra, tvert imot, de utarmer jorden, sier Herren
(v.7b). De er i virkeligheten et slep, de står i
veien, og de hindrer de andres vekst. Og selv tar de altså ikke imot "næring"
(evangeliet), så de kan bære frukt.
Disse uomvendte
menighets(med)lemmer, kan ofte fremstå som slike, som kun "skummer fløten." De
møter opp der - og når det "skjer noe." Forøvrig er det ingen
støtte i dem, og de kan ikke regnes med i noen sammenheng hvor det "koster" noen
innsats.
Men de kan også fremstå som mennesker, som fremfor andre bærer frukt.
Når Jesus taler om at treet skal kjennes på frukten, så kan det neppe være tale
om annet enn at et menneske skal kjennes på sitt forhold til Ham, og til
seg selv. Begge deler må være der!
Synden er blitt uutholdelig for deg å stå alene med - og den som er kommet
lenger i erkjennelse, ser at han står ribbet for alt som kan bestå for den
hellige Gud. Alt gikk tapt i syndefallet - og Jesus, og dermed Hans
evangelium, er blitt deg umistelig.
Skriften gir en klar pekepinn om den frukt omvendelsen virker - og som Gud elsker - da det i Hebr. 13,15 står: "La oss derfor ved Ham alltid bære frem lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans navn." Her er ikke tale om den stemningsfrembrakte lovsang vi ser så mye av i dag - her står i teksten, at denne lovsang er brakt frem ved Ham - dette er det takknemlige synderhjertes takk for den nåden i Jesus Kristus, som er blitt (og blir) det åpenbart.
Legg merke til at det
her kalles et offer, men det er et forunderlig "offer" - for dette er et
offer som bare kan bæres frem når alt allerede er gjort for deg! Du kan
ikke bære frem denne lovprisning, dersom det ennå står noe tilbake å gjøre!
Derfor går vi også så ofte tynget ned, fordi vi ikke ser, og tror, at Herren
virkelig har fullbrakt alt. Ja, Han har endatil gjort, "mer enn vi kunne
forstå å be om" (Ef. 3,20).
Når Han nå forkynner
deg dette salige budskap - lar deg lese - og lar deg høre det - da gjør Han
nettopp det Han ba sin Far om lov til å gjøre - å spa opp rundt deg og gjødsle -
dvs. legge det til rette på best mulig måte, så du kan få del i ordet - selv om
du til nå bare har vært et ufruktbart tre, som har opptatt og utarmet jorden, og
til nå, ikke egentlig har brydd deg om ordet om Ham - om Hans lidelse - Hans
offer - Hans kjærlighet.
Her du Sønnens forunderlige nådehjerte åpenbart, men også Faderens, som
hjertelig gir Ham lov. Husk Jesu ord, i denne sammenheng:
"Jeg og Faderen, vi er ett."
Men det denne teksten
jo også så alvorlig holder frem for oss, er at det er en grense.
Øksen er allerede lagt ved roten - treets tilstand er uholdbar - dets nåværende
stilling er det bare en løsning på - det må hogges ned. Og så gis det da
altså en begrenset tid - "la oss prøve ett år til!"
Hør dette ordet - la det ringe for deg helt inn i hjertets innerste:
"Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det
ned" (v.9).
Det må m.a.o. bli en
forandring. Det trekker nå tydeligvis næring fra en gal næringskilde. Dermed
blir det heller ingen frukt.
Hør hva Herrens ord sier om dette - hva som må til.
Hør først Hebr. 9,14: "- hvor meget mer skal du Kristi blod - Han som i
kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår
samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!"
Her er det lyteløse offer, du trengte, åpenbart deg! Det som ikke er drevet frem
i ditt hjerte ved dette budskap - ved Ham - kaller Skriften ganske enkelt for
døde gjerninger, om de så er utført med den største menneskelige nidkjærhet.
Og Rom. 7,6: "Men
nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under, slik
at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen."
Her sier apostelen intet mindre enn, at vi rett og slett må være løst
(døde) fra loven, (hvilket vi da jo er i Ham), for i det hele tatt å kunne tjene
(bære frukt for) Gud!
Dette er det motsatte av hva hele den åndelig uopplyste verden tenker - den
tenker nemlig, at skal det bli noe ut av det hele, så må nettopp loven
tas på alvor. Men der hvor loven virkelig tas på alvor der frembringer og
åpenbarer den vår åndelig død, så vi selv ser det, og åpner oss dermed for det
livgivende nådebudskap fra Herrens munn:
"Det er fullbrakt!" (Joh. 19,30).
I den tause
midnattstime
For ditt hjertes dør
Står en gjest og stille banker,
Banker nå som før.