Han er lyset!
Joh. 8, 12
"12. Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys."
Igjen talte Jesus til dem! I dette åpenbares igjen for oss Guds tålmodighet, langmodighet og vilje til å frelse, også dem som står Ham imot. Det minner oss om de mange utsagn f.eks. i det Gamle Testamente, som i Jes. 65,2-3: "Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker, til et folk som stadig krenker meg rett opp i ansiktet, som ofrer i hagene og brenner røkelse på teglsteinene osv."
Les gjerne versene om
igjen, og stans vel og lenge for hva slags folk, og hva slags
gjerninger som fulgte det folk Han hele dagen strakte ut sine hender til!
Og så leser vi i vår tekst altså: "Igjen talte Jesus til dem og sa." Det
er den samme Herre som til alle tider har søkt menneskets frelse - Han som har
båret over med, som har latt seg krenke, ja som til sist har gitt sitt liv for
at vi skulle leve. Og her ligger selve årsaken til at Herren har kunnet
bære over med, og ikke har måttet fullstendig utslette denne syndige og falne
skapning som krenker Ham like opp i ansiktet - mennesket, - Han skulle selv gi
sitt liv til en soning for våre synder.
Har Herren da
spart på noe, når det gjelder din frelse?
Begynner du å se noe av dette, da bekreftes nettopp hva Jesus sier her:
"Jeg er verdens lys!" Han er lyset fra Gud - Han er lyset over
Gud, så du ser Ham - og Han er ved det verdens lys, lys for
verden.
Det var Jesu primære oppgave, å lære oss Gud å kjenne, dvs. føre oss tilbake til
Ham, og det ved å åpenbare seg som den frelser "som sparte seg ei, men allting
Han ofret for meg." Han er Guds lys, og Han er verdens lys! Det
vil si, at Han er det lys Gud har gitt oss til å kjenne seg selv. Den som
virkelig ser Jesus, ser Faderen
(Joh.14,9). Jesus taler kraftige ord,
og taler dem like ut, uten hensyn til at mennesker anså Ham både for
stormannsgal og besatt. Her står en tømmermannssønn fra Nasaret (hedningenes
Galilea) frem og sier ting som: "Jeg er verdens lys!" "Jeg er verdens frelser!"
"Jeg og Faderen vi er ett!" "Den som følger meg... skal ha livets lys!"
o.l. Og det er dette konsekvente ved Jesus, som både sier oss hvem Han er,
nemlig: Sannheten! og som mennesket reagerer så kraftig imot, fordi det
stiller deg på et helt konkret valg. Her er ingen mulighet for å bukte seg
utenom, til egen fordel. Dvs. det man tror er til egen fordel. "Du velsignede
skoddeheim," som en stor dikter har sagt. Vi elsker "skoddeheimen," hvor ting
ikke er helt klare, og helt avgjorte, så vi kan jukse oss videre
på ett vis, uten oppgjør og uten omvendelse.
"Igjen talte
Jesus til dem!" Det var nettopp hva Han gjorde - Han talte! Han
appellerte ikke. Dvs. Han talte ikke til fornuften - "Du forstår vel at når
osv. osv." Det var i tilfelle bare for å gjøre dem oppmerksom på, hvor lite
deres egne tanker dugde, noe som igjen førte til selverkjennelse. Nei, Han
stilte frem for dem, sannheten og løgnen, mørket og
lyset, og sa: Slik er det!
Dette er mennesket i sin falne stand meget lite glad i, bl.a. p.g.a. det
forannevnte, men også fordi mennesket da blir stående aldeles uten ære for Gud.
Det har da ikke noe annet igjen - der hvor lyset er sluppet til - enn et
påtrengende, og aldeles nødvendig, frelsesbehov. Det er jo ikke mye å
skryte av! Ikke noe å rose seg av! Hvordan skal jeg kunne leve med
det? Det er den trange port, og den smale vei, på hvilken mennesket finner sin
frelse.
De følger da ikke lenger sine egne tanker, som de jøder vi leste om hos
Jesaja, men lyset!
Appellen
fører til, at mennesket tror det selv har kommet frem til slutningen,
eller i alle fall selv har forstått det, nå når det bare fikk det
skikkelig forklart, slik som f.eks. all appellforkynnelse i frelsessaken fører
til, at mennesket tror det selv har bidratt i sin frelse, og derfor sier:
"Jeg har tatt et standpunkt for Jesus!" "Jeg har omvendt meg!" "Jeg
har bøyd meg!" "Jeg har døpt meg!" o.l. Ja, du legger nok merke til det
lille, men betydningsfulle ordet på tre bokstaver som går igjen her. Jeg!
En kristen derimot, må erkjenne og bekjenne, midt imot sitt protesterende kjød,
at dette er av Gud alene! Hva jeg selv eventuelt skal ha bidratt med,
blir mer og mer en gåte.
Visst bestemte jeg meg, og ja visst bøyde jeg meg osv., men hvor lenge bar denne
min viljesbeslutning? Jeg har i lyset fått se og erfare, at
ingenting kan bygges på den dvs. på meg. Han har ført meg til erkjennelse
på de mest underlige veier, som jeg nok ikke kan forstå fullt ut, før i himmelen
en dag. Min frelse er en Guds sak alene. Han har gjort det! Mitt
eget har bare vært i veien for Gud. Jeg har bare trettet Ham med mine
synder, og voldt Ham møye med mine misgjerninger
(Jes.43,24).
Jeg er verdens
lys! sier Jesus her, og på denne tale følger så et veldig løfte: "Den som følger
meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys."
Legg merke til at du her kun får Hans ord! Du får ikke noe bevis på
forhånd. Han taler dette til deg! Hører du hva Han sier? Du har fått Hans
ord! det hører du vel? Men du får ikke noe mer! Dette Han taler til deg er en
forpliktelse. Og det er ikke som du ofte får det fremstilt i så mye
"kristen" forkynnelse, du som må forplikte deg på noe - det er Han
som forplikter seg! Han gir deg jo et løfte, som du hører. Og Han sier
ikke engang: "Den som vil følge meg!" men: "Den som følger meg!"
Den som altså er kommet i den salige stilling, at han faktisk følger Jesus, han
skal også få ha livets lys, og slippe å vandre i mørket. Men som vi da -
forhåpentligvis! - ser, så følger en da et lys utenfor seg selv. En har
da gitt opp sitt eget, som ubrukelig materiale, en har m.a.o. "mistet sitt liv"
(Mt.16,25).
Ja, dette er virkelig dødens vei for alt kjød.
Legg merke til at når
Jesus kaller på mennesker, og "appellerer," med et "Kom til meg!" eller "Kom
hit!" så følger det alltid en grunn på. "Kom til meg! - For jeg er verdens
lys!" "For jeg er den som Gud har sendt!" "For jeg er den som gir hvile!" For
jeg er verdens frelser!" "Frykt ikke! Det er jeg!" osv. Alltid dette "Jeg er!"
Du ser, Han "appellerer" ikke slik, at du blir stående igjen med noe av ditt
eget, men med Ham! Alt det Han her sier, er lys over Ham. Det kastes lys
over Hans person, så du skal bli stående igjen med det.
Derfor, har dette å følge Ham, alltid en grunn utenfor oss - en grunn
i Ham! Det er riktignok jeg som følger Ham, men det er fordi "Han er
mitt lys!" "Han er min frelse!" og den som har kommet langt i erkjennelse vil
rett og slett si: "Fordi Han er Jesus!"
Her er det samsvar mellom Jesus og Hans troende. De vandrer i sannheten.
Hans "Jeg er," besvares av dem med deres "Han er."
Et menneskes omvendelse
og frelse, har altså ikke sin grunn i, at menneskets fornuft til sist har kommet
til den slutning osv., men i lys! Lys fra himmelen! Jesus Kristus selv!
Han er min overbevisning! Og jeg er en troende, akkurat så lenge som
dette lys skinner for meg. Så lenge dette lys skinner for meg, følger jeg Ham -
idet dette lys ikke lenger skulle skinne for meg, er jeg overlatt til meg selv
og mine egne tanker dvs. mørket.
Hvordan står det så til med den kristne menighet i dag? er den så fattig, blind,
ussel og naken i seg selv, at den følger dette lys? eller følger den sitt
eget lys? slik som israelittene det klages over i Jesajas bok?
Stans bare et øyeblikk for dette store alvor: det var disse - etter sine egne
tanker gudsdyrkende israelitter - som endte opp med å sage Jesaja, Guds utsendte
profet, i to! Det var like så mennesker i den samme situasjon, som endte opp med
å korsfeste Jesus, Guds Sønn!
Hva lys følger menigheten? Det er ikke et likegyldig spørsmål, forstår vi vel
da?
"I ditt
lys ser vi lys!"
(Slm.36,10). Vend det også da om, og spør: Hva da, om
det ikke er i Hans lys vi vandrer? hva "lys" vandrer vi i da?
Jesus sier et sted: "Se til, at lyset i deg ikke er mørke!"
(Luk.11,35).
Og i Joh. 11,10: "Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi lyset
ikke er i ham." Måtte du og jeg få ta dette til oss i dag! måtte Guds menighet
få ta til seg dette i dag! uten dette lys snubler vi! Det må være så
velment, og så åndelig, det bare vil og kan: Vi snubler!
"Jeg er verdens lys!"
Vår formørkede
forstand
Kan jo ikke sannhet kjenne,
Uten din den gode Ånd
Vil sitt lys i oss opptenne;
Godt å tenke, tale, gjøre,
Dertil må din Ånd oss føre.