Jesus i Samaria
Joh. 4, 4 - 26.
"4. Han
måtte da reise gjennom Samaria.
5. Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten av det
jordstykket Jakob gav sin sønn
Vi skal la de ord
som åpner denne teksten få synke riktig dypt inn i oss: "Han måtte da
reise gjennom Samaria" (v.4),
og vite at det eneste som tvang Ham her, var dette at der i Samaria gikk en
synder og sukket til Gud om fred. En utstøtt. En som for skammens skyld gikk til
brønnen på det heteste av dagen, da hun regnet med at det ikke var noen andre
der. Ingen misbilligende blikk, ingen skarpe kommentarer, ingen latter og spott.
Jesus så henne! Han som var kommet for å søke og frelse det som var
fortapt (Luk.19, 10).
Her står Han
overfor en fortapt som slett ikke hørte til "det gode lag" hva religion angikk
heller - hun hørte til leiren av vranglærere (samaritanerne), og hun hørte
virkelig til dem, ikke bare av barnefødsel, men hun sluttet seg også helt
til hva de lærte. Det ser vi av hennes samtale med Jesus, hvor hun setter deres
lære opp mot jødenes.
Du ser, Jesus ser bare etter én ting - etter
syndere som lar seg frelse. Ikke fordi du hører til i den rette
sammenheng, men ene og alene fordi du er en hjelpeløs fortapt synder, som lar
deg frelse.
Du ser av hva Jesus forkynner i teksten her, at jødene virkelig hørte til i den
rette sammenheng: "Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra
jødene" (v.22b).
Det jødene gjennom profeter og budbærere, hadde fått forkynt, var sannhetens
ord - Guds ord. Det var virkelig frelsesbudskapet de var overgitt.
Likevel ser vi at Jesus fortsetter med å forkynne dette forunderlige - i denne
sammenheng - at "den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal
tilbe Faderen i ånd og sannhet"
(v.23a). Det viser at, selv om
jødene hadde fått forkynt, og dermed kjente sannheten - og ved det altså sto i
en rett sammenheng - så var de ikke derfor nødvendigvis sanne tilbedere.
Noe vi jo også senere ser av jødenes forkastelse av Ham som var - og er -
frelsen fra jødene (se v.22b).
Han, og Han alene, er frelsen som kommer fra jødene.
Jesus må nok si til mang en gudsdyrker også i dag: "Kjente du Guds gave, og
visste du hvem det er som sier til deg..."
(v.10).
""Han hadde ingen
skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi
kunne ha vår lyst i Ham," profeterer Jesaja
(Jes.53, 2)
om Ham, og det er ganske symptomatisk da, det vi hører fra den samaritanske
kvinne her: "Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor
har du da det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår far Jakob..."
(v.11).
Hun så på Jesus, og så nettopp, ingen skikkelse og ingen herlighet! Hun så en
støvete ørkenvandrende jøde, som hadde måttet sette seg ved brønnen av tretthet
(v.6).
Og spørsmålet ble: Hva skal du hjelpe meg med? Du trenger jo tvert imot
hjelp av meg for å få opp vann f.eks. og når jeg ser på deg, så ser jeg ikke noe
annet du kan bidra med til mitt beste heller. Jesus var som kjent fattig.
"Over alt herlig er det et dekke," sier Skriften
(Jes.4,5),
og det gjelder da i høyeste grad Jesus. At det var selve Guds herlighet som var
kommet til henne, i denne støvete skikkelsen der ved brønnen - en som måtte
gå igjennom Samaria for hennes skyld - det forsto hun selvsagt ikke. En som
skulle bli hennes redning ut av hennes elendige og håpløse livssituasjon, og en
som skulle bli henne til evig salighet, og i tillegg bruke nettopp henne - den
elendigste av dem alle - til å bringe frelsesbudskapet inn i Samaria. Denne
støvete skikkelsen hadde altså denne makt!
Det var og er nettopp Jesu (Guds) vei dette, at hun skulle ikke kjenne og se
dette ved å se på Jesus ytre skikkelse. Det var ordet, sannhetens ord,
som skulle overbevise henne innenfra. Det hun hørte skulle overbevise
henne om, at hun sto overfor noe (en) særskilt. Noe vi da også ser skjer.
Nettopp mangelen
på denne forståelse og innsikt, ser vi er det som rir kristenheten også i dag.
Han fremstår for ringe! Han oppnår jo bare folks spott og foraktet! Han blir
ikke populær sånn som Han står frem! Vi må hjelpe Ham! Vi må bidra
med vårt! Vi må sette inn våre talenter! Da skal det nok
bli mer greie på det.
Men Jesaja profeterte allerede 700 år før Han fremsto, at "foraktet var Han og
forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var en som
folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, slått av Gud og gjort elendig"
(Jes.53, 3).
Det er altså sånn Han skal være! Han har ikke bedt oss om å bli pyntet på.
Sannheten er jo den, at vi bare bidrar til å skjule Ham med det.
Jesus åpenbares ikke ved store praktfulle katedraler. Han er den som kommer
stille til din dør - i et ord - du som går og sukker - og bringer det
samme budskap i dag: "Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i
evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som
veller frem til evig liv" (v.14).
Hele verden renner etter det ytre, "det store" - det er verdens vis, - men Jesus
vil åpenbare Gud for ditt hjerte, ved at Hans utsendte frelse kommer og banker
nettopp på din dør, du som må erkjenne og bekjenne at du minst av alt har
fortjent det, og at Hans frelse består i at Han steg ned i, og ble gjort
nettopp elendig! Det er i denne Hans elendighet, din frelse
ligger!
Og du, for hvem dette er begynt å dages, hører du hva Jesus sier om dette, det
ord som du har mottatt om, og av, Ham? Det synes ikke nødvendigvis så stort for
deg ennå - og det er så visst ikke stort i verdens øyne, - men du klynger deg
til og henger ved dette "ordet om korset," ordet om Kristi elendighet og
lidelse, deg til gode, og Jesus sier da om dette at det "blir i deg en kilde med
vann som veller frem til evig liv"
(v.14).
Dette ordet om Ham, er ikke noe mindre altså, enn det levende vann i deg!
Det evige liv!
Derfor er det ikke å undres over, at djevelen vil ha deg bort, nettopp fra det.
Til det kan han bruke all slags åndelighet, også åndelighet som har Jesu navn
med seg - med seg, men ikke i seg!
Det er Ordet om korset
du trenger, min venn!
Ja, Ordet om korset igjen og igjen.
Og da ikke slik som det
så ofte tenkes og holdes frem - at det gjelder når du har det særlig vanskelig,
er i anfektelse, har falt i en konkret, åpenbar synd o.l., men alltid!
Det er det som er deg til frelse i dine beste stunder, som i de verste! alltid
ved hva som skjedde ved Jesus - alltid ved Hans elendighet!
Det som er gjenstand for verdens forakt, i dens egenrettferdige blindhet, er
nettopp det den troende elsker og tilber over alt annet! Du er blitt en sann
tilbeder! en som tilber i ånd og sannhet! Du kjenner den
elendige Gud, av hjertet!
Jesaja var en slik sann tilbeder - og hvordan han ble det kan du lese om i Jes.6, hvor han møter Herren i lov og evangelium - derfor stanser ikke Jesaja ved den egenrettferdige verdens syn på Herrens tjener (Jesus), men går videre og åpenbarer hva som skjules under dekket: ""Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham" (Jes.53, 4 - 6). Hører du Han banker? Her ser du årsaken til, at Han satt der så trett og støvet ved brønnen i Samaria, denne dagen. Han var den som bar hennes synder, overtredeleser, misgjerninger, piner og sykdommer, og dette måtte Han få fortalt henne.
Jesus åpnet noe
opp for den Guds herlighet, som også åpenbarte seg for Jesaja i templet, idet
Han åpenbarte hennes synd
(v.16-19).
Og du ser hvordan hun prøver å skjule seg i religionen, idet hun straks begynner
å tale om deres gudsdyrkelse
(v.20), men Jesus tar straks
denne trøstegrunn fra henne, ved å peke på at dette er noe som forgår, og
som altså ikke er noen frelsesgrunn i seg selv. Dvs. at det kan ikke frelse
henne fra hennes skyld! Og så forkynner Han henne det nye som kommer -
det nye, som jo er fra begynnelsen av, men først nå skal bringes ut til høy og
lav, jøde, hedning og samaritan.
Og som du også ser så går Jesus denne "runden" med henne, før Han taler like ut
om hvem Han er: "Jeg er det, jeg som taler med deg"
(v.26).
Kan hende også du er en slik som skjuler deg i religionen? Særlig da, når din synd begynner å bli åpenbar. Måtte dette Jesu budskap til deg også formå å åpne dine øyne i dag, for hvor veien går, så du kunne tilbe Ham i ånd og sannhet, og si som disse samaritanene senere sa: "Nå har vi selv hørt, og vi vet at Han i sannhet er verdens frelser" (samme kap. v. 42).
Tenk! en kilde med levende vann - Livets vann! hvem vil ikke eie det? Å forkaste Jesus er galskap, men av verden sett på som visdom!
Nåde Han deg
forkynner,
Blodet Hans rann for deg
Då Han for dine synder
Vandra den tunge veg.