Hans første tegn

Joh. 2, 1 - 11

 

1. Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der. 2. Også Jesus og Hans disipler var innbudt til bryllupet. 3. Da det ble mangel på vin, sa Jesu mor til Ham: De har ikke vin. 4. Jesus sa til henne: Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet. 5. Hans mor sa til tjenerne: Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre. 6. Nå stod der, etter jødenes renselsesskikk, seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker. 7. Jesus sa til dem: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen. 8. Så sa Han til dem: Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren! Og de bare det til ham. 9. Kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den kom fra. Men tjenerne visste det, de som hadde øst opp vannet. Kjøkemesteren kalte da på brudgommen, og sa til ham: 10. Hver mann setter først den gode vinen frem, og når de er blitt drukne, da den ringere. Men du har gjemt den gode vin til nå! 11. Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og Hans disipler trodde på Ham.

 

"Også Jesus og Hans disipler var innbudt til bryllupet," fortelles det her. Det har siden vært mangt et - og i våre dager, de fleste bryllup - hvor Jesus ikke er innbudt, og mangt et hjem hvor Jesus ikke har noen plass. Det er langt mellom hvert "Betania" etter hvert. Og resultatene uteblir da heller ikke.
For "dersom Herren ikke vokter byen, våker vekterne forgjeves" (Slm.127,1).
Når folkets ledende, og dertil folk flest, ikke tror dette, men mener de kan vokte huset selv, går det galt med et folk. Mennesket står overfor krefter som langt overgår det både i makt, og ikke minst list (1 Mos.3,1). Det står nå skrevet her, enten mennesket vil tro det eller ikke. Det er Guds ord! Og vil vi ikke tro og rette oss etter det, fordi det står skrevet, så må vi høste fruktene av det, og forhåpentligvis da erkjenne og våkne opp. Problemet er jo at det er så få som forkynner at det er dette som er årsaken til folkets nød, og oppløsningstendensene.

Her i Kana var Jesus innbudt. Her ble ekteskapet grunnet på fjell, og om Han fortsatt fikk ha sin plass, ville ikke noe kunne velte det. Jesus er nemlig den som gjør "vann" til "vin." Det som synes å være tungt og vanskelig, nettopp det gjør Han om til velsignelse for oss. Om vi bare ville henvende oss til Ham, og legge det frem for Ham, slik som Maria gjør her. Nå ser jo Jesus selv all nød hos sine - også det vi ikke oppfatter som vår nød - uten at vi nødvendigvis må legge det frem for Ham. Og hvor mye Han har tatt seg av og løst for oss, uten vår viten, det skulle nok overraske noen og hver. Av og til får vi se ett og annet.

Underlig å legge merke til Maria - hun som hadde levd så nær Jesus, så lenge - straks det oppsto et problem henvendte hun seg til Ham: "De har ikke vin" (v.3). Jesus, de har et problem!
Hva tenkte hun på egentlig? Hva skulle vel Han kunne gjøre med det? Han hadde aldri gjort noe under - tegn - før. Dette var Hans første, sier teksten oss her (v.11a).
Jeg tror ikke hun tenkte og kalkulerte på noen måte. Det er bare slik kjennskapet til Jesus virker på den som har fått "øynene opp" for Ham. En henvender seg "blindt" og spontant til Ham. Hans person innbyr til det!
Den kalde kalkulerende og gjennomtenkte henvendelse til Jesus, som til en øvrighetsperson på et offentlig kontor, har lite eller ingenting med dette salige kjennskap og liv å gjøre! Uten å tenke nøye over og igjennom om Han kan hjelpe, og så oppstille en tro stor nok til liksom å skulle kunne bevege Jesus, henvender det hjertet som kjenner Ham, seg til Ham spontant og selvfølgelig. Hvem ellers?

Spør om hva som beveget Ham til å gripe inn til frelse, i det hele tatt. Kun at Han så den nød vi var i!

Men hun får et underlig og hardt svar, Maria. Han kaller henne, kvinne!
Johannes døperen, denne store Guds mann i den store åndelige virksomhet - hele Israel var i bevegelse/vekkelse - tilbrakte sine siste dager i en fengselscelle, og endte sitt liv for bøddelens sverd. I dyp anfektelse måtte han sende sine disipler til Jesus og spørre om Han virkelig var Messias. Johannes kunne nemlig ikke gå inn i himmelen på at han var den største født av kvinner (Mt.11,11). Heller ikke fordi han var utvalgt til sin gjerning fra mors liv av, utsendt av Gud, og fikk stå i en stor virksomhet. Det gikk bare én vei inn i himmel og salighet også for Johannes, og det var den som han selv forkynte da han pekte på Jesus, og sa: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd!" (Joh.1,29).
Så også for Maria! Himmelen var ikke åpen for henne p.g.a. hennes store gjerning - å føde Gud til verden. Kan det tenkes noen større gjerning, enn å være Guds mor! Hun måtte også se og tro på det Guds lam som bar hennes synd, og ved det åpnet henne vei.
Hva skal da vi si?

Og se i dette, hvor helt og fullt gjerninger er utelukket som frelsesvei! Derfor må heller ikke Maria få tro, at hun har noen slags rett i seg selv, i sitt eget, eller hva Gud har brukt henne til.

Vi kan oppleve tider og episoder hvor Han liksom har svart før vi ba, eller straks løser et problem. Men vi kjenner også til å møte Ham som Maria gjør det her. Liksom så avvisende. Jo mer du roper og ber desto verre synes situasjonen å bli. Å, det er harde tider. Da åpenbares grunnvollen du virkelig bygger på.
Men se Marias tro her. Hun bøyde seg ganske sikkert for det Jesus åpenbarte henne gjennom sitt svar og sin holdning, men hun lar seg ikke avvise på ethvert grunnlag - hun kjente Jesus! -: "Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre" (v.5).
Bli sittende uten å hjelpe disse menneskene, det kan du ikke Jesus! Dette var Marias tro! En sann troende troende har sin tro mer rettet på Jesu hjerte, enn på Hans makt! Tro er ikke noe annet enn å kjenne Jesus.
En slik tro hadde også den kanaaneiske kvinne du leser om i Mt.15. En slik tro "fanger" Ham. Den vet hvordan Han er! og lar seg derfor ikke avvise av noe tilsynelatende, eller ytre. En slik tro er ikke daglig kost iblant oss. Mest fordi vi p.g.a. vår velstand, har hatt så lite behov for å rope til Ham, kan hende. En kan gjerne rope høyt om å tro alt Guds ord o.l., men å tro at Jesus er mild, ja mildere enn den ømmeste mor i verden, når Han viser seg som blankt avvisende midt i "orkanen," det er en ganske annen ting. Da må du kjenne Ham. Da er det ikke nok å ha bestemt seg for å tro.   Det er ikke uten grunn, vet du, at Skriften taler slik: "Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære Ham å kjenne! (Hos.6,3).
Det er dette kjennskapet vi her taler om, Han vil gi deg. Å skulle tro Bibelens mange utsagn og løfter, uten å kjenne Ham som er selve Ordet, det er ikke annet enn en hyklet tro, om man aldri så mye mener det "oppriktig."
Men her lever mange - og forført som de er av falsk forkynnelse - tror de at det er dette Herren vil ha av dem.
Nei, "kom til meg du som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi deg hvile!" (Mt.11,28).

Enkelte kloke hoder roper opp om at det er umulig at vann kan bli til vin. Det er jo ingen forutsetninger! Det må jo være ingredienser for at det skal kunne skje - men vann! har jo ikke noe slikt!

For det første må en spørre: Hvor blir det da av underet - tegnet - og hvor var du den gang Gud skapte alt av ingenting? Men for troens øye, er jo nettopp dette en Guds åpenbaring. Det er nemlig slik alt går til i Guds rike. Når David ber: "Gud, skap i meg et rent hjerte" (Slm.51,12), så bruker han nettopp uttrykket å virke frem av ingenting, der hvor det ikke er materiale - forutsetninger.
Når Jesus taler om menneskets frelse, så sier Han nettopp at det er umulig! Det er m.a.o. ingen forutsetninger i mennesket selv - "men for Gud er alt mulig," føyer Han til (Mt.19,26).
Videre kjenner vi til f.eks. Gideons hær, som så til de grader måtte reduseres for å bli brukbar i Herrens strid (Dom.7,1-8). Isaks fødsel ved Abraham og Sara først når alle naturlige forutsetninger var borte, og Paulus' mange utsagn: Når jeg er svak, da er jeg sterk, og: for min (Guds) kraft fullendes i skrøpelighet, o.l. Du finner dette gjennom hele Skriften når du først er blitt oppmerksom på det.
Gud gjør storverk nettopp der, hvor det ikke er noen menneskelig eller naturlig forutsetning for det. Derfor kalles Han også undrenes Gud. "Du er den Gud som gjør under" (Slm.77,15).

Du, er du en kristen, så er det et under, og ikke som du kanskje tenker - noe du sysler med selv.

Gud er her til stede!
La oss Ham tilbede,
For Hans trone ydmykt trede,
Gud er midt iblant oss!
Alt i os skal tie,
Hjertet seg til Ham innvie,
Sinn og sans
Være Hans,
Senke seg hvert øye
Og hvert kne seg bøye!