4.søndag etter pinse (II)DEN HJEMMEVÆRENDE SØNNEN 

Jesus sa: En mann hadde to sønner.  [12] Den yngste sa til ham: "Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg." Han skiftet da sin eiendom mellom dem. [13] Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv.  [14] Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød.  [15] Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin.  [16] Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe. [17] Da kom han til seg selv og sa: "Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! [18] Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg.  [19] Jeg fortjener ikke lenger å være din sann. Men la meg få være som en av leiekarene dine." [20] Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.  [21] Sønnen sa: "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn." [22] Men faren sa til tjenerne: "Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. [23] Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss.  [24] For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen." Og så begynte festen og gleden. [25] Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han musikk og dans.  [26] Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde.  [27] "Din bror er kommet hjem," svarte han, "og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen." [28] Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.  [29] Men han svarte: "Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. [30] Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!" [31] Faren sa til ham: "Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. [32] Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen."  (Luk.5:11-32)  

Fortellingen om den fortapte sønn er jo kjent og kjær.  Det er den mest kjente av alle Jesu lignelser og anskueliggjør evangeliet på en enestående måte.  Nå er det bare det at det i denne lignelsen er snakk om ikke bare en sønn, men to sønner.  Den hjemmeværende sønn blir ofte glemt.  Men i dag skal vi sette fokus på den hjemmeværende sønn.  Han som ikke sviktet sin far, men som ble trofast hele tiden.  Han kan nemlig lære oss en del både om det ene og det andre. For selv om den yngste sønnen er hovedpersonen, så handler nesten halvparten av lignelsen om den eldste sønnen.   

Hva var galt med den eldste sønnen?  Egentlig ingen ting.  Han mottok også sin del av arven.  For det står at faren skiftet arven mellom sønnene sine.  Men i stedet for å sløse vekk farsarven på tøv og tant så forvalter han den tydeligvis på en forstandig måte.  Han tjener sin far og gjør ham aldri imot. Det står om den eldste sønnen imens alt dette skjedde. [25] Imens var den eldste sønnen ute på marken. Dette er naturligvis et bilde på en del kristne, som trofast står i tjenesten.  De gjør seg lite bemerket.  Så kommer det en hjemkommet synder som har brutt alle de bud som tenkes kan.  Han skal liksom være fortjent til en fest.  Det er ikke så rart at den eldste reagerer.   

For det som skjer i denne lignelsen  har skjedd om og om igjen i kirkens historie.  En trofast venneflokk har tjent Herren i mange år.  Så begynner det å skje noe.  Noen bortkomne kommer hjem.  Da skjer det noe merkelig som det ikke er lett å forklare.  Det står om det i vers 28: Da ble han sint og ville ikke gå inn.  Ja, det er det som skjer.  Mennesker kommer til tro og det blir vekkelse.  Så opplever man altså at motstanden kommer fra de hjemmeværende.  For man hadde en forventning om hvordan Gud ville gjøre det.  Og så gjør Gud det på sin måte.  Kanskje det er forskjellig fra den gangen du kom til tro.  Og så blir det murring i stedet for jubel.  Det skjer gang på gang.  Men det trenger ikke å skje om vi gjør oss noen tanker omkring dette på forhånd.  For innerst inne vil alle som elsker Gud at mange nye skal komme til.  At Guds hus skal fylles og at unge og eldre skal søke Herren.   

Var det kanskje ikke god grunn for den eldste sønnen til å reagere? : "Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. [30] Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!"  Vi syns vi hører ham stå der å bebreide faren sin.  Og han hadde jo sant og si et poeng.  Den trofaste sliteren ble satt til side til fordel for den hjemkomne.  Det som den eldste sønnen ikke greide var å se tingene i sitt rette perspektiv.  Hvis en detalj som i og for seg kunne vært annerledes får oppta hele vårt synsfelt så kommer vi i skade for felle urette dommer.  Men om vi har fokus på den fortapte og gleden over at han kommer hjem, så er det hovedsaken og alt annet blir underordnet.  Her var det at far måtte tale sin eldste sønn til rette. "Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. [32] Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen."  

Da jeg gikk på skolen, var vi mange medlemmer i skolelaget.  Vi hadde ikke særlige sperringer mot andre kristne så det hendte vi oppsøkte en frimenighet der  og var med på deres møter.  Men vi ungdommene var vel ikke helt etter oppskrifta og pastoren fant grunn til å sende oss et brev.  Jeg husker bare en setning fra det brevet: Vokt dere så dere ikke strider mot Gud.  Hva skjedde?  Jo, det ble jo en brå slutt på våre besøk til den menigheten.   

Tror du at denne kirke kan fylles av folk når det er samling om Guds Ord?  Ja, hvorfor ikke?  Gud er jo den samme og mennesker er fortsatt full av lengsel etter det evige.  Hva da med oss hjemmeværende sønner og døtre?  Vil vi kunne glede oss over deres hjemkomst eller vil vi være fulle av kritikk over alt som burde vært annerledes?   Her gjelder det om at vi legger an samme synsvinkel som vår Far i himmelen.  For ham er det som betyr noe at mennesker kommer tilbake til farshuset.  Det er det som er Guds nød.  Det er så mange som lever uten Gud og uten håp.  Derfor er det så om å gjøre at vi begynner å se med Guds øyne.  Gud ser ikke etter det mennesker ser etter.  For Gud ser til hjertet leser vi.  Fariseerne gjorde den samme feilen.  For det er nemlig veldig menneskelig å se på livet i gale proporsjoner.  De slukte kamelen, men silte av myggen.  Og vi trenger ikke å gå lenger enn oss selv.  For hvor ofte ser ikke vi flisen i vår brors øyne, men bjelken i vårt eget blir vi ikke var. 

Hva betyr noe: Ny kjøkkeninnredning eller syndernes frelse?  Vi er kommet lengre som kristne om Guds nød blir vår nød, om Guds prioriteringer blir våre prioriteringer.  Dersom alle som tror kan la det bli stort som er stort i Guds øyne og det bli smått som er smått i Guds øyne, ja da ville Guds rike gå fram.  Det vil skje når vi søker Gud og lar oss fylle av hans Ånd. 

Om vi tillater oss å se med Guds øyne så blir nøden fra de som ikke kjenner Gud større enn nøden av å ha et møblement eller en bil som begynner å dra på åra.  Da vil vi med vår tid og våre penger begynne å fordele ressursene på en annen måte.  Det var den evnen den hjemmeværende sønnen manglet.  Og den evnen mangler mange av oss hjemmeværende sønner og døtre.  Alle vi som ikke har forlatt farshuset, men tjent ham trofast med våre krefter alle våre dager.  Den hjemmeværende sønn og datter trenger å se stort på det som Gud ser stort på.  Og ikke noe er større enn at mennesker kommer tilbake til Gud og får sin sak i orden med ham.  Det er Guds førsteprioritet.  Derfor skulle det å søke Gud bli vår førsteprioritet også.  Da vil mye falle på plass.   

Hvem var det som handlet rett: sønnen som kom hjem til farshuset eller sønnen som var hjemme hele tiden.  De handlet feil begge to.  Den yngste sønnen sto i fare for å tape alt, både arven og sin sjel, men han kom til slutt til sans og samling og søkte tilbake til farshuset.  Den eldste sønnen gjorde feil han også da han ikke greidde å glede seg over brorens hjemkomst.  Den hjemmeværende hadde ingen grunn til å gremmes.  For hva er det faren sier til ham: Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.  Det er klart at da er du rik, når alt det far eier er ditt.  Da er du rik.  Den som kan se fram til å arve hele himmerik han er rik.  Skulle vi ikke da leve slik at våre prioriteringer hel tiden har dette som mål: Å selv bli værende i denne arven der hele himmelen er vår og hjelpe andre til å motta det samme. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.  Amen.