Hans herlighet åpenbart!
2 Mos. 33, 18 - 23
18. Men han sa: La meg da få se din herlighet! 19. Og Han sa: Jeg vil la all min
godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For
jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som
jeg miskunner meg over. 20. Og Han sa: Du kan ikke se mitt åsyn, for intet
menneske kan se meg og leve. 21. Deretter sa Herren: Se, her tett ved meg er et
sted, still deg der på klippen. 22. Og når min herlighet går forbi, vil jeg la
deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått
forbi. 23. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn
kan ingen se.
Herren gav Moses det løfte, at det han nå ba om det ville Han
også gjøre (V.17). Og så kan vi tenke på
verdensmenneskets tanker, idet det fikk muligheten til å ønske seg noe, hva som
helst. Ja, hva ville du da ha ønsket deg? Men her står vi ikke overfor
noe verdensmenneske - her står vi overfor ham om hvem Skriften vitner: "Han
valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av
synden" (Hebr. 11,25). Han valgte å lide
ondt! Vi skal merke oss det nøye - for det forteller oss jo, at Moses var på det
rene med, at det å følge Herren gjennom livet ville medføre lidelse.
Altså, han valgte ikke lidelse, slik som enkelte selvplagere har gjort opp
igjennom historien, idet de har påført seg selv lidelse av forskjellig slag, og
gjort noen åndelighet ut av det, - men Han visste, at det å følge Herren og gå
Hans vei, var å velge lidelsens vei. Det burde være vel verd å merke seg
i dag, med tanke på den teologi vi møter så mye av for tiden. Og det i alle
leirer, - man følger helst Herren for timelig vinnings skyld. Og at man
får himmelen til sist i tillegg, det er jo bare en ekstra bonus! Men Skriftens
vitnesbyrd: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler" hvor er det da
blitt av det? Det står at de styrket disiplenes sjeler ved det utsagnet
(Ap.gj.14,22). Og formante dem til å holde fast
ved troen.
Og det er jo klart, at dersom de fikk presentert for seg en kristendom som lovte
kun fremgang, og seier etter seier, etter menneskelige begreper - noe de også
var utsatt for den gang - så måtte de jo tenke, at det var fullstendig galt fatt
med dem, som opplevde så mye motgang, så mye trasig, så mye lidelse og nederlag,
så mye fall i synd og skrøpelighet. Derfor ble deres sjel styrket ved et slikt
utsagn. Dette er sannheten - lidelsene hører med - den som har valgt å følge
Herren gjennom livet, han har også valgt lidelsen, akkurat som Moses.
Og ikke bare det - Moses valgte jo også bort noe, ved sitt valg. Nemlig "en
kortvarig nytelse av synden." Han valgte bort en fremtredende posisjon i Egypt
(les verden). Han valgte bort Egyptens tilbud om velstand, makelighet og alle
muligheter for tilfredsstillelse av alle lyster.
Du behøver jo ikke gå langt for å finne Egypten, - for å bli i bildet - det
finner du jo i ditt eget bryst. Er det noe en kristen kjenner vel til, så er det
jo nettopp det! Der finner du dette stadige kravet, suget og begjæret etter
Egyptens kjøttgryter. Det burde være unødvendig å gå i detaljer om det. Det er
jo her en troendes kamp står, fremfor noe annet. Det kjempes så mye i dag mot
ytre ting - mot vrang lære, mot forhold i menigheten som ikke hører hjemme der
o.l. og det er absolutt nødvendig, men hvor er kampen på det indre plan? Hvor er
utgangen fra Egypt, om du vil. Lever du i et slikt stadig exodus, hvor du alltid
er på vei bort i fra ditt eget, til Herren? M.a.o. er du på vei til himmelen?
eller er du i ferd med å skulle skape deg en himmel her på jord? Igjen: hva
ville du valgt om du fikk muligheten til å ønske deg hva det måtte være? Vær
ærlig nå! Ikke prøv å være from fordi det passer seg.
Du hørte hva Moses ønsket seg: Å se Hans herlighet! Det var nå Hans
fremste begjær. Det hadde én eneste årsak: han hadde vandret med Herren en tid!
Han hadde lært Ham å kjenne. Og hør hva han sier til Israel på slutten av sitt
liv: "Det er ingen som Gud, Jesurun!" (5 Mos. 33,26).
Ja, Moses valgte lidelsen, ved å velge Herrens vei, men det ble så visst ikke
noe tap for ham. Det kan aldri bli et tap å følge Ham, som er selve
livet! Det er også Herrens løfte til alle, som vil gå Hans vei: ikke å bli spart
for all menneskelig lidelse, men å bli rikelig velsignet under det alt sammen.
Jeg nevnte
exodus = utgang - bort fra seg selv til Herren. Enhver som ser seg noe om i
dag, og gir akt på tidsånden, vil snart se hvordan dette kolliderer med den, mer
enn noen gang før! I dag er jo mennesket i sentrum som aldri før. Og det er jo
dette vi også ser midt i menigheten i dag, hvordan mennesket kommer i sentrum,
hvordan skapningen blir opphøyd. Og synden er å si noe imot den. Synden
er å nekte den noe. Ikke minst en opphøyd plass.
Men da skal du merke deg, hva som skjer i forholdet mellom Gud og Moses her i
teksten. Om denne Moses heter det i Skriften - i tillegg til det valg han
gjorde, som vi allerede har stanset for -: "Men det stod ikke mer fram noen
profet i Israel som Moses, han som Herren kjente åsyn til åsyn"
(5 Mos. 34,10),
og: "Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden"
(4 Mos. 12,3).
Han kunne vel uten videre ha med Gud å gjøre? Men hva leser vi: "Han sa: Du kan
ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve"
(v.20), og videre: "jeg vil
dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så vil jeg ta min hånd bort.
Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se" (v.22-23).
Her blir mennesket anvist sin sanne plass, - og som du ser, det er ikke i
sentrum! Mennesket, selv når det har nådd så langt på åndelighetens og
helliggjørelsens vei som Moses, kan ikke se Gud, sin egen skaper, og leve.
Det er sannheten om vår tilstand. Så får du, som kaller deg ved Hans navn
som er Sannheten (Joh. 14,6), velge hvem og
hva du vil holde deg til.
Verdensmennesket, som naturligvis også er behersket av verdens ånd, vil jo se på dette som tvers igjennom negativt og mørkt - det får jo ikke tilfredsstilt sine lyster her, som fremfor alt er egen ære. Her er mennesket ikke bare satt ut på sidelinjen, men regelrett fordømt, fortapt - det kan ikke møte Livet uten å dø ved det! Er det ikke det en håpløs og fortvilet situasjon? Jo visst er det det!
Så lenge
mennesket selv er sentrum i sitt eget univers, så blir alt galt, men Herren har
åpenbart noe ufattelig stort for oss: du er i sentrum i Hans univers!
"For så har Han elsket verden (deg)," sier ordet, "at Han gav sin Sønn den
enbårne" (Joh.3,16).
Kan du da annet enn å være i sentrum for Ham?
Det er bare denne forskjell fra oss, forstår du, at du ikke er i Hans sentrum
p.g.a. av noen fortreffelighet eller kvalitet hos deg selv, men p.g.a. av Hans
kjærlighet. Da får du se en annen og mer solid grunn for din frelse, enn det du
til enhver tid måtte finne i deg selv. Han stiller Jesus frem for deg, som
korsfestet for alle dine synder, for alt som har vært galt, for alt som
er galt og for alt som vil bli galt i livet ditt, og sier: Se
her er din frelse! den har sin grunn i meg!
Han har i sin kjærlighet funnet en måte, hvor Han kan ha fortrolig samfunn med
oss, uten at vi går til grunne ved det. Det er jo dette Han viser et forbilde
på, i dette tilfellet med Moses her. Hvor Han åpenbarer sin herlighet for Moses,
under et dekke. Det er uttrykt med at han skulle se Ham bakfra.
Det var likevel Guds herlighet Moses møtte og så. All Hans godhet,
som det heter her i teksten. Hvordan dette er mulig, å åpenbare noe under et
dekke, - noe som jo synes å utelukke hinannen - det vil det føre for langt å
komme inn på her, - Olav Valen-Sendstad skriver fortreffelig og inngående om
akkurat det i boken "Forsonet med Gud," for den som måtte ha den. Om du ikke har
den, så skaff deg den gjerne!
Dette er jo nettopp hva som er skjedd, ved at Han har åpenbart seg i verden, som
mennesket Jesus fra Nasaret. Men til tross for, at Han har åpenbart seg
som menneske, og ikke i sin lysglansherlighet som O.V-S. kaller det, så
så de allikevel nettopp Hans herlighet. Hør bare hva Johannes vitner i
sitt evangelium: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så Hans
herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av
nåde og sannhet" (Joh. 1,14). I Hebreerbrevet heter
det: "Han (Jesus) er
avglansen av Hans (Guds) herlighet"
(Hebr. 1,3), og i Johannes 1 brev: "Det som var fra
begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi
betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord" (1 Joh. 1,1).
Det som var fra begynnelsen - det er jo Ordet, som var hos Gud og
var Gud (Joh. 1,1), - det var nå iblant dem på en
slik måte, at de kunne høre, se og røre ved det! Det var
nemlig mennesket Jesus fra Nasaret.
Det er Hans godhet åpenbart! Det er det som viser, at du er sentrum i Hans
univers. Han kom hit ned, og vandret nettopp lidelsens vei.
"Så beror det
altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn"
som Paulus skriver i sitt brev til romerne
(Rom. 9,16), "For jeg vil
være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg
miskunner meg over" (v.19b).
Kanskje det er på tide, at også du overlater saken i Guds hånd? Hør hva Lina
Sandell skriver i sangen, etter å ha sett inn i denne hemmeligheten: "Når du alt
er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trelldomskavet har streva hardt
og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig."
Gud er deg alt nådig! Hvor ser jeg det? På Golgata!
Det er meg openberra at eg
eig barnerett,
For Gud med meg i Kristus er forsona.
Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett
Kor eg i dommen skulle verta skona,
Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed,
Mi gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred,
Eg er no alt i Jesus Kristus salig!