Nådefulle Gud
2 Kor. 9, 8 - 12
8. Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og
i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god
gjerning. 9. Som skrevet er: Han strødde ut, Han gav til de fattige. Hans
rettferdighet blir til evig tid. 10. Og Han som gir såmannen såkorn og brød å
ete, Han skal også gi dere såkorn og la det mangedoble seg, og gi vekst til
fruktene av deres rettferdighet. 11. Og så skal dere bli rike på alle ting, til
oppriktig godhet, som ved oss virker takksigelse til Gud. 12. For den hjelp som
dere gir ved denne tjenesten, skal ikke bare fylle mangelen hos de hellige, men
også skape overflod ved manges takksigelser til Gud.
Paulus står her midt i en innsamling til
de fattige i Judea; de fattige troende i Judea. Og med dette viser han jo, at
det er slik det normalt skal gå for seg. Gud kan gripe inn på forunderlig vis og
hjelpe folk i timelig nød, - det har jeg selv, og nok flere med meg opplevd, -
men det er ikke slik det normalt skal gå for seg, nei, du som har overflod, du
som selv har mer enn nok, du skal gi. Og den som gir, han får.
Paulus viser oss noe merkelig her, forstår du; merkelig sett i forhold til vår
naturlige tanke om tingene. "Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig
mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha
overflod til all god gjerning" (v.8).
All nåde! Vi ville heller tenkt oss: Dere er jo friske og raske, dere har
jo ikke noe problem med å skaffe dere utkomme, for å kompensere for det dere har
gitt; - men nei, han viser aldri de troende til noe menneskelig, - at de skal
fortrøste seg til det. Han henviser dem alltid og i alle ting, til Guds nåde.
Å være frisk og rask, er nå det en så fast grunnvoll som vi gjerne tenker? I det
ene øyeblikket kan et menneske være som en topptrent idrettsmann, og i det neste
kan det ligge der lam fra nakken og ned; - et menneske kan sitte på kontoret
sitt med kompliserte matematiske utregninger, og i ett nu så rammer et slag, og
det er ikke lenger i stand til å regne 2 + 2 eller stave sitt eget navn.
Guds nåde, det er det eneste som ikke svikter oss! Guds nåde er fra evighet av.
For Gud har alltid vært den samme; Han har alltid vært slik som Han åpenbarer
seg for sine i Jesus Kristus; "full av nåde og sannhet"
(Joh. 1,14).
Ja, Han åpenbarte seg jo ikke bare for sine på den måten, men for alle
mennesker. Men det var ikke alle som så det, og det var slett ikke alle som tok
imot det, - men de som så det og tok imot det, de ble Hans. Det er dem
Han kaller sine! Hvem da? De som har gjort slik og slik? Nei, de som har sett
Ham, og trodd det de har sett. Er ikke det nåde!
Jeg har aldri gjort noe som kan kalles godt i hele mitt liv, og nå sitter jeg
som en morder i et fengsel; der får jeg se hvem Jesus er, tror det - dvs. - tar
imot det - og blir dermed et Guds barn, en arving til himmelen; Guds arving og
Kristi medarving (Rom. 8,17).
Hva var det jeg gjorde? Ingenting! - Jesus åpenbarte seg for meg, og det ble
regnet meg til gode! Jeg ble alt det Han er for Gud, ved det. Det er det som
skjer, der hvor et menneske kommer til tro på den Herre Jesus. Han får del i
Jesu barnekår, dvs., at han blir Jesus lik for Gud. Ikke ved noen gjerning eller
ved noen opparbeidet kristelig kvalitet, men av nåde!
Derfor altså, må du ikke tenke at Han som ikke sparte sin egen Sønn - det
dyreste Han hadde, - men gav Ham for oss alle, mens vi ennå var syndere, skulle
la deg mangle noe, fordi du gav til Hans trengende. "Og Gud er mektig til å gi
dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det
dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning"
(v.8).
Vel, der sitter
altså denne forbryteren på cella og får alt av Gud for intet, for Jesu skyld
alene; - og så går kanskje du som har regnet deg for en kristen i alle de år,
glipp av det hele, fordi du mente å ha noe å komme med til Gud.
Du kjenner vel beretningen om arbeiderne i vingården, hvor de som hadde arbeidet
hele dagen, syntes det var urettferdig av vingårdsherren å gi de som bare hadde
arbeidet én time, samme lønn som dem. De trodde de skulle få mer, står det. Og
hva grunnet de denne troen på? Jo, at de hadde arbeidet mer. De hadde altså en
innsats som de regnet med. Er du helt fri her? De forsto ikke dette med
nåde. At vi alle får lønn p.g.a. noe som en annen har gjort. Vi blir
frelst og får himmel og salighet p.g.a. Jesu innsats. Om vår egen innsats
skal vi komme til å si: "Vi er unyttige tjenere!" Det står skrevet det! Derfor,
også i forbindelse med denne pengegave til de fattige i Judea, så sier Paulus,
at de som gir rikelig også skal få rikelig. Og det er noe vi forstår oss på, det
er helt i samsvar med vår naturlige tankegang: lønn! Men så sier han
altså, at det er ikke slik, det er ikke tale om lønn, men nåde!
Her er det noe vi trenger å få tak på, og smak på; alt av Gud er nåde! Vi
mennesker har i virkeligheten ikke noe som i dypeste forstand er vårt, - alt er
til låns. Det vi virkelig har selv, det er det som bringer oss inn i en evig
fortapelse; det er hva vi har. Derfor kan det aldri bli tale om lønn! For
lønn er noe du får for din innsats, og vi har altså ikke noe å gi Ham. Skal vi
få lønn etter fortjeneste, så går vi fortapt. Det er bare én ting som
berger deg, og det er nåde; Guds nåde!
Så du ser at nåde, det er ikke bare et fint ord og et vakkert begrep, det er
absolutt nødvendighet! Det er det viktigste i hele din tilværelse, enten du ser
og forstår det eller ikke; for uten nåden er du evig fortapt. Og nåden kan ikke
blandes med noe annet, for da er det ikke mer nåde. "Men er det av nåde, da er
det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde"
(Rom. 11,6).
Dvs., at så snart du legger noe, aldri så lite av ditt eget til, så er det ikke
mer tale om nåde, men lønn. Nåden står der altså ren; og det er et
menneskes frelse: av nåde alene! Så vi det fullt ut, så skulle vi vel bli glade
nok! - tenk alt av nåde! - alt for Jesu skyld alene!
Men nå er det så
mange som ikke blir glade for det, for de får ikke den anerkjennelse de mener de
fortjener for noe eget. Og så forkaster de evangeliet, forkaster nåden som
Veien. Og så går de sin egen vei; litt på Jesus, litt på meg; - litt på Guds
godhet og nåde og litt på mine egne gjerninger og innsats. Og så hangler man i
vei; den ene dagen går det ganske bra, den neste ikke noe særlig godt osv.
Måtte de bare våkne opp mens de ennå er underveis; for hvordan kan man tenke på
å komme inn i himmelen, dersom man forkaster Guds gave: Det dyre Jesu blod!
Men nå er det vel bedre fatt med oss? Vi har vårt håp til nåden i Jesus Kristus
alene. "Som skrevet er: Han strødde ut, Han gav til de fattige. Hans
rettferdighet blir til evig tid. Og Han som gir såmannen såkorn og brød å ete,
Han skal også gi dere såkorn og la det mangedoble seg, og gi vekst til fruktene
av deres rettferdighet. Og så skal dere bli rike på alle ting, til oppriktig
godhet, som ved oss virker takksigelse til Gud. For den hjelp som dere gir ved
denne tjenesten, skal ikke bare fylle mangelen hos de hellige, men også skape
overflod ved manges takksigelser til Gud"
(v.9-12). Du ser, at all
sann lovprisning Gud får av mennesket, har sin grunn i menneskets erkjennelse av
Guds godhet og nåde imot det. At det jeg har fått, det har jeg fått av Gud, og
det av nåde alene; for intet.
Denne "lovsang" som manes frem ved bruk av musikk o.l.; det har ikke noe med
lovsang å gjøre. Lovsangen springer ut i et hjerte som erkjenner Guds nåde.
Først og fremst ved å erkjenne den største av alle gaver: Jesus Kristus, - men
også, som vi bl.a. ser i teksten her; ved de gaver som Gud gir ellers også;
hjelp i nød, trøst i sorg, fred i uro osv. Alt dette skaper sann lovprisning til
Gud, for det er alltid mer enn jeg hadde fortjent. "Synder og skam det er hele
min ære," og det fortjener jo bare dom.
La oss minne hverandre om det: det er alltid ufortjent; alltid av nåde! .
Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist.