Ved Jesus Kristus, vår Herre!

2 Kor. 3, 4 - 6

4. En slik tillit har vi til Gud ved Kristus. 5. Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, 6. Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.

Igjen så møter vi budskapet om alt kjød som er som gress (Jes. 40), dvs. menneskets totale udugelighet overfor det som har med det åndelige liv og den himmelske verden å gjøre, og Guds nåde imot denne forkomne skapningen.

"En slik tillit har vi til Gud ved Kristus" (v.4). Det var jo dette som ble ødelagt på den ulykksalige dagen, da mennesket vendte seg fra Gud og sannhetens ord til djevelen og løgnens ord; tilliten til Gud var brutt og erstattet med frykt; - ikke tomrom, slik som det ofte sies, men frykt, redsel for Gud og fiendskap. Det er det som er rådende i et naturlig menneske, en kan ikke se Gud som idel kjærlighet, - ikke fordi Han ikke er det, for det er nettopp hva Han er: Gud er kjærlighet (1 Joh. 4, 8), men fordi en selv har synd; og det er noe dypt i en som forteller en at på synd (forbrytelse) følger straff. Derfor skjulte også de første falne seg på fallets dag, da Gud kom nær. Men Gud som er full av nåde og medlidenhet, Han drøyde ikke med å gjøre det som var nødvendig, for å gjenopprette dette tillitsforholdet, for alle dem som bare ville høre Hans ord og tro det. Han talte like ut om Ham som skulle knuse slangens hode, - allerede på fallets dag - og Han skulle til og med være en etterkommer av den falne Eva. Hørte de dette, og trodde de det, så var tillitsforholdet til Gud gjenopprettet, selv om den paradisiske tilstanden nå var over i det ytre, så kunne de ha en paradisisk tilstand i sitt hjerte; nemlig ved tro på ordet som de hørte. Tenk, Gud gjenopprettet det allerede på selve fallets dag - ved ordet om Ham! Og dette har vært den samme Veien gjennom hele historien; Moses vandret som om han så den usynlige, David vitner om den lovede Messias, Abraham så Hans dag og gledet seg osv. Det har aldri vært noen annen grunn til et fornyet tillitsforhold til Gud, og vil heller aldri bli det; og som du ser, så var det også dette som var grunnen under Paulus' og de første kristnes fortrolige samfunn med Gud: "En slik tillit har vi til Gud ved Kristus" (v.4). Han (Kristus) er nemlig åpenbaringen av den fullkomne kjærligheten; nemlig Guds kjærlighet; og som apostelen Johannes vitner om den: "Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut!" (1 Joh. 4,18); og tillitsforholdet er altså ved det opprettet igjen. 
Og så fortsetter han; lite smigrende for mennesket riktignok, men å så frigjørende for den som har innsett sannheten om seg selv: "Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud" (v.5). Vår dugelighet er rett og slett Kristus! Vær klar over det, for her setter nemlig Satan inn sitt angrep fra alle hold: du kan da ikke bare tro på Ham! - det er da også så mye mer! osv. Ja, du kjenner vel til det. Å nei, du Satan, og hvem det nå enn er som måte forkynne hans budskap; jeg har fått alt i Kristus Jesus!
"Ikke så at vi av oss selv duger til osv." Nei, vi har vel prøvd den veien, har vi ikke? Vi prøvde å bli gode kristne, vi prøvde å få det til å fungere, vi hadde så mange planer og strategier og metoder og håp om å lykkes, i det minste ved Guds hjelp, å ja, selvfølgelig, det var nå Gud som skulle få æren for at vi var blitt så kristelige og fromme og gode! Men det var noe i oss som ikke ville den veien og forpurret opplegget for oss hele tiden; det ble tvert imot synd på synd, og nederlag etter nederlag. Og nå kan jeg legge hele hjertet i dette Paulus' utsagn: "Ikke så at vi av oss selv duger til osv." Dette har jeg altså ikke lært av en bok, men dette har jeg gjennomlevd, og sett at det boken forkynner, det har sin rot i virkeligheten. Som den samaritanske kvinnen sa til folket sitt: "Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort!" Det er altså denne opplevelse av å stå for det altseende øye; en som kjenner meg helt igjennom; og som i sin bok har skrevet det ned før jeg erfarte det, og lærte det å kjenne. Han har gjort meg dugelig! - dugelig til hva? Dugelig til å tro på Ham! - dvs. dugelig til å ha tillit til Ham. Og denne dugelighet har Han gitt meg ved sin gave; Han har åpenbart meg, at Han i sin kjærlighet nettopp til meg, ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham i mitt sted. Gå ikke så snart forbi dette budskapet, som så mange dessverre gjør, i sin jakt på "større!" ting. Kanskje du tenkte på denne dugelighet, som at du ble virkelig flink i det ene og det andre som har med kristenlivet å gjøre? Å ja, Gud kan, og Gud gir ekstraordinære nådegaver, der hvor det er nødvendig for tjenesten, men det er ikke hva det er tale om her; her er noe uendelig dypt: "dugelige til å være tjenere for en ny pakt!" (v.6). Det er altså tale om en innsikt i noe helt nytt; nemlig Åndens pakt. Som vi ser av Jesu egne ord i Skriften bl.a., så er det mennesker som har slått om seg med store og ekstraordinære gaver, som på den siste dag skal bli åpenbart som fremmede for denne Åndens pakt, og gå fortapt. Men du skal altså ikke frykte, du som påkaller Herren i din elendighet, for denne dugelighet skal aldri være av deg, men nettopp av Gud; Han som du påkaller. Men det går så underlig til, sett fra vårt ståsted, når vårt eget skal gå til grunne i våre egne øyne; du skal erfare din egen svakhet! - din egen synd! - din egen skrøpelighet! - din egen falskhet! - ditt eget hykleri! osv. Hva tenkte du? At det skulle gå fredelig og rolig for seg? Men slik må det altså være, om du den første gang og siden livet ut, skal la denne dugeligheten være av Gud! Og ikke blande deg og ditt inn i det! Det er jo meningen at du skal hvile i Hans hånd; at du skal overgi alt i Hans hånd og la det ligge der. Når du en gang har opplevd deg selv som en helt igjennom fortapt synder, hva er det da som får deg til å tro, at situasjonen er noe annerledes i dag, slik at du med noen rett skulle blande ditt eget inn, og vokse noen egen vekst? Hør hva Peter bl.a. sier om dette: "Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen" (2 Pet. 3,18). "Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag!" Hørte du det? Du kan altså bare skrinlegge det prosjektet, å hente deg ut noen ære for deg selv her. Det er helt utelukket; det er ingen annen som får ære, enn Herren selv. Likevel så vil du som har tatt din tilflukt til Ham bli æret og opphøyd, ja, alle himlens engler vil synge og glede seg p.g.a. deg; - men det er uforskyldt av nåde! - de vil glede seg over, at du igjen er innsatt i barnekåret som gikk tapt; - men æren for det, den får Han alene: for den dugelighet som har brakt deg dit, den er av Ham! Og hør nå! - for vi taler ikke bare om fortid, men vi taler også om nåtid! - dette gjelder nå! "Ånden gjør levende," leste vi her; og hva er Åndens oppgave? - jo, å herliggjøre meg, sier Jesus. Slik gjør Han levende! Men bokstaven slår i hjel! Hvem er det som er herskende i ditt liv her og nå? To veier ligger foran deg, på en må du gå!
Bokstaven, loven, har denne hovedhensikt, å gjøre deg oppmerksom på din egen dugelighet, som i virkeligheten er udugelighet, den kan aldri gjøre levende. Du går ikke glad hjem fra legekontoret, når du har fått stadfestet uhelbredelig kreft! Du går ikke glad, når ordet konstaterer evig fortapelse som din utgang herifra heller. Men Ånden gjør levende! Han som åpenbarer Guds, den fullkomne kjærlighet for ditt hjerte, ved lammet som villig gikk straffens og soningens vei, for at du skulle få leve, ja, for at du skulle ha fred! Nå kan du gå glad hjem! - om du da ikke heller vil satse på din egen dugelighet enda en tid.

"En slik tillit har vi til Gud ved Kristus!" Gud vår frelser! - ved Jesus Kristus vår Herre! Hør det! - den nye pakt! - Gud er vår frelser! .

Takk, Fader, at du var så god
Mot Adams falne ætt,
Du frelste oss ved Lammets blod
Og gav oss barnerett.
Deg priser nå hvert åndedrag,
Hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led,
Takk, takk i evighet!