Skynd deg! - Kom!
1 Sam. 3, 1 - 10
1. Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de
dager, av syner var det få. 2. Så var det en dag mens Eli lå i sitt rom – hans
øyne hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunne se. 3. Guds lampe var ennå ikke
sloknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var. 4. Da ropte Herren
på Samuel. Og han sa: Ja, her er jeg. 5. Han løp til Eli og sa: Her er jeg, du
ropte jo på meg. Men Eli sa: Jeg ropte ikke. Gå og legg deg igjen! Og han gikk
og la seg. 6. Men Herren ropte enda en gang: Samuel! Og Samuel stod opp og gikk
til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Men han sa: Jeg ropte ikke, min
sønn. Gå og legg deg igjen! 7. Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord
var ennå ikke åpenbart for ham. 8. Da ropte Herren tredje gang: Samuel! Og han
stod opp og gikk til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Da skjønte Eli
at det var Herren som ropte på gutten. 9. Og Eli sa til Samuel: Gå og legg deg.
Og blir det ropt på deg, så skal du si: Tal, Herre, din tjener hører! – Og
Samuel gikk og la seg på sin plass.10. Da kom Herren og stilte seg der og ropte
nå som før: Samuel, Samuel! Og Samuel sa: Tal, din tjener hører!
Her hadde Herren muligheten, kan vi si, - etter vår tankegang -
til å kalle på og meddele seg til en gammel prest - gammel og erfaren - og så
kaller Han på en grønn ungdom i stedet, - en om hvem det heter: "Samuel
kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke åpenbart for ham"
(v.7).
Men vi leser noe alvorlig om Eli, den gamle og erfarne presten: "– hans øyne
hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunne se"
(v.2b).
Dette peker på noe langt mer og langt dypere, enn bare en rent fysisk skavank,
som gjerne følger høy alder. Tre ganger kalte Herren på Samuel, og tre ganger
sprang han til Eli, og først da, den tredje gang, heter det om Eli: "Da
skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten"
(v.8b).
Eli hadde også vært til stede, da du kan si, at Samuel ble åndelig unnfanget i
sin mors, Hannas, liv; - for Samuel kom åndelig til, før han ble rent
fysisk unnfanget i mors liv. Gud bestemte seg nemlig for, at Hanna, den barnløse
og derfor forhånede Hanna, skulle få en sønn, - og da skjedde også den
fysiske unnfangelse. Merk deg det, for det gjelder i grunn også deg! Du
er til fordi Gud ville det, og lot det skje. Og Hans mål for deg er dette
ene; at du skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst
(1 Tim. 2,4).
Han vil altså ha deg i sin himmel; derfor er du til! Tenk om du kunne få
gripe det nå, for det er faktisk sannheten. Så la Han da få føre deg dit, på den
Veien Han selv har satt i stand: Jesus Kristus og Ham korsfestet
(1 Kor. 2,2).
Hanna ba inderlig
til Gud i sitt hjerte, og Eli var vitne til det; og vi leser om det: "Slik bad
hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. For det var i
sitt hjerte Hanna bad. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor
tenkte Eli at hun var drukken. Og han sa til henne: Hvor lenge vil du te deg som
drukken? Se til å bli ferdig med vinen din! Da svarte Hanna og sa: Nei, herre!
Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg
ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. Tenk ikke at din
tjenestekvinne er en dårlig kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store
sorg og smerte" (1 Sam. 1,12-16).
Jeg spør deg: Ser du Elis situasjon? Og: det skulle vel ikke være din
også? Har du tedd deg slik, at du ikke lenger ser? Her var en profet på gang i
Israel, Gud var i ferd med å gjøre noe stort altså, - og her var inderlig,
hjertelig bønn til Gud, og presten Eli trodde det var tale om fyll! Ser
du Elis situasjon? spurte jeg.
Samuel så den, da Herren åpnet øynene hans: "Den dagen vil jeg la det komme over
Eli, alt det jeg har talt om hans hus, fra først til sist. For jeg har kunngjort
ham at jeg vil dømme hans hus for alltid for den misgjernings skyld som han
kjente til. Hans sønner førte forbannelse over seg, men likevel holdt han dem
ikke i age. Derfor har jeg sverget denne ed om Elis ætt: Aldri i evighet skal
Eli-ættens misgjerninger kunne sones med slaktoffer eller med offergaver"
(1 Sam. 3,12-14).
"Hans sønner førte forbannelse over seg, men likevel holdt han dem ikke i age"
(v.13b).
Her var ikke tale om enhver svikt i barneoppdragelse, - Samuel selv fikk to
sønner, som ikke var videre gode; - men han tuktet dem ikke tilstrekkelig, da de
tuklet med selve gudstjenesten, tempeltjenesten, og ved ofrene som ble brakt til
Herrens hus. Du kan lese om det i Skriften!
Det er altså ikke noen lite alvorlig ting, når man skal la "stafettpinnen," som
det gjerne kalles, gå videre til ungdommen. Det ser vi vel en del resultater av
i dag også.
Det har da sin årsak i to ting: de gamles øyne er begynt å bli sløve, og Herrens
ord er ennå ikke åpenbart for de unge! - og hvordan skal de da kunne handle
rett? - se bare på Samuel som gang på gang springer til Eli, når
Herren kaller på ham; - og Eli var forkastet av Gud!
Vi har sett det gjennom hele historien, og vi ser det i dag, et presteskap som
taler Guds ord midt imot, - og likevel springer folket til dem, uke etter uke og
år etter år. Hva skulle vel de ha å bringe dem, som selv har forkastet Guds ord!
Det var en
alvorlig tid i Israel: "Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få," -
men, som det heter, det er alltid mørkest like før det begynner å lysne; - så
også her: "Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens helligdom,
hvor Guds ark var" (v.3).
Guds lampe - åpenbaringsordet - var ennå ikke tatt bort, det var ennå iblant
dem, - og i helligdommen, hvor Guds ark var, der lå profeten! Det visste ikke
Israel da!
Israel lå, senere i historien, under romernes åk, den onde Herodes styrte, og
det kan i sannhet sies, at "Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det
få," - men i en stall i Betlehem, der lå Gud åpenbart i kjød, - der lå deres
frelse!
Kanskje du er en av dem
som ser på alt som er så mørkt i dag? Men ser du ikke lyset? - Snart så kommer
Han! - Han kommer når det er som mørkest. Det som du og jeg kaller mørke, som i
sannhet er det, og som vi med rette gremmer oss over; - det kaller Guds ord for
fødselsveer, - og det som er i ferd med å bli født, det er det vi venter på, -
det Gud har lovt oss.
Vi skal altså ikke være redde for det, - vi skal være for å komme i Elis
situasjon.
Mørkt i landet, mørkt i
folket, ja, det er én ting, og det også en alvorlig ting, - men hva med ditt
personlige liv? Jeg skal stille deg et spørsmål, som kan synes underlig: Er
mørket blitt borte i ditt liv? - trengselen og tukten? Er livet ditt blitt en
slik elv som flyter dovent av sted. Hvor er det blitt av kampen? - frykten for
mørket, - frykten for å ta feil, - lengselen etter at Herrens ord må bli
åpenbart og levende for hjertet, - lengselen etter det fortrolige samfunnet med
Jesus! Er kristenlivet ditt ett sett av læresetninger?
Du hører stadig tale om Ordet i dag, fra konservativt hold, - f.eks. - de vil
holde fast på Ordet, - de vil kjempe for Ordets renhet, de vil likesom løfte opp
Ordet osv., - og det er vel og bra alt, så langt det rekker, - men Ordet er en
levende person! Våkn opp!
Han er min død og Han er mitt liv, - Han er den som mitt hjerte henger fast ved;
- for det har ingen annen frelse, - og hør: det vil ikke ha noen annen heller!
Guds lampe lyste for meg, - Jesus ble levende for mitt hjerte, - og fra den tid
av, så vil hjertet ikke la seg avspise med noe mindre enn det.
Tenk nå på Jesus
og juletid, når du leser dette verset i Samuels bok: "Guds lampe var ennå ikke
sloknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var"
(v.3).
Midt i natten, begynte lyset å skinne! - og det lyser ennå i dag. Det lyser og
skinner her og nå! - idet jeg sier, at Gud, din himmelske Far, har gitt deg
frelse ved Jesus Kristus. Guds lampe har ennå ikke sloknet.
Hør hva Samuel sier til Herren: "Tal, din tjener hører!"
(v.10b).
Å høre, i denne forstand, er altså ikke bare å høre Ordet lyde, men det
betegner villighet til ta Ordet til seg og innrette seg etter det, - det som
kalles å gjøre Ordet.
Det er f.eks. sånn: Når du Herre, forkynner meg, at den frelse du har
tilveiebrakt for meg og gitt meg i Jesus Kristus, er fullkomment nok for meg, -
da vil jeg på min side la det være sånn for meg! - og se det som den
største synd; å stille spørsmål ved det.
Det er all grunn til å stille spørsmål ved meg og mitt, - jeg må stadig
korrigeres, - men det er ikke noen grunn til å stille spørsmål ved Guds ord og
løfte, - det er og forblir det samme, og Han som var en fullkommen frelse for
deg i går, Han er det også i dag, - og det blod som var en fullkommen løsepenge
for deg i går, ja, himmelens nøkkel, - det er det også i dag; i denne stund!
Det fortelles om en mann som hadde vært på møte med sin lille datter, og der
hadde Han fått åpnet øynene for evangeliet. Han gikk hjem som på skyer og priste
Gud for denne frelse, han hadde fått se inn i. Men neste morgen, så våknet han
så tungsindig og nedfor; - følelsene skifter som vi nok alle kan skrive
under på! - og han tenkte: Det har visst alt gått tapt for meg igjen! - hvor mye
jeg ber og forsøker å hente følelsen tilbake; det hjelper ikke. Men da sier
datteren: Men pappa, det som gjorde deg så glad i går; - det står jo i Bibelen i
dag også! Det ble redningen for ham, - og det blir også den eneste redning for
oss: Det står skrevet!
Har Han kalt på deg i
dag, - slik som Han kalte på Samuel? "Kom til meg, Samuel! Ja da, ja da,
du har flydd til "Eli" til nå, ja, kanskje du har flydd til kreti og pleti til
nå, - men nå skal du komme til meg! Det er jeg som har gjenløst
deg, - det er jeg som har betalt for deg, - det er jeg som har
gitt mitt blod for deg! - Kjenner du ikke meg?
Si meg: hører du Herren til via en bevegelse, - en bestemt sammenheng, - en
bestemt menighet, eller via en person? Har du ikke selv det fortrolige samfunn
med Ham? "Jeg har så lun en hytte, i bønnen med min Gud." Gud er blitt meg en
lun hytte, - og Han er den som har åpnet meg adgang dit. Den tid da jeg skulle
få alle ting på plass, er forbi; for Han har satt alt på plass for meg. Jeg er i
Herrens hånd! - ja, jeg vil si: Redningsløst i Herrens hånd! - og det er en god
plass å være hjelpeløs!
Du skjønner, jeg sa også det en dag: "Tal, Herre, din tjener hører!" Det får
følger det, forstår du, - og det er følger som jeg ber om å bli bevart i. Han
lar deg møte mørket på en slik måte, at du klamrer deg til lyset, - roper etter
det! Da er du blitt en rett teolog, - når du synger av hjertet: "Naken jeg jeg
om kleder ber, Hjelpeløs til nåden ser, Uren flyr jeg til ditt blod, Rens meg
frelser i den flod." I den flod!
.
Der er ennå et rom i det
himmelske hjem,
Enn et rom for hver flakkende fot.
Hvorfor da vandre hjemløs og famle seg frem
Når din Far tar deg kjærlig imot.