Kjent av Ham.
1 Mos. 2, 18 - 24
"18. Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like. 19. Gud Herren hadde formet av jord alle markens dyr og alle himmelens fugler. Og han førte dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mennesket gav hver levende skapning, det skulle den ha. 20. Så gav mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like. 21. Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. 22. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. 23. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne*, for av mannen er hun tatt. 24. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød."
Her møter vi igjen Gud som den suverene Skaper av alt som myldrer på jorden. Og også som den omsorgsfulle Faderen - Han som er opptatt av menneskets beste (v.18). "Og Hans mål er dette ene, Barnets sanne vel alene."
Her åpenbares for oss, det som ellers ville ha vært skjult, og ligget i et totalt mørke. Mann og kvinne skapt av den samme Gud, og runnet av den samme rot - en etthet som vi ikke kan fatte fullt ut, men bare må tro på Guds ords vitnesbyrd.
Vi leser i
kapittelet føre: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han
det, til mann og kvinne skapte Han dem"
(1 Mos.1,27).
Det er som om mennesket først er helt, når det består av begge.
Og det er altså kun mann og kvinne som sammen kan utgjøre denne etthet, - ikke
mann og mann, og ikke kvinne og kvinne, - slik at bare det å søke dette - ha
legning for det, som det heter - da blir imot Guds skaperorden og gode vilje, og
altså noe som må forlates ved nåden i Jesus Kristus.
Den som leser skapelsesberetningen, og spesielt da 1 Mos. 1, 27, i den
forståelse at dette er Guds åpenbaring til oss, kan umulig trekke noen annen
slutning.
Av alt det Gud nå hadde skapt, atskilt og separat fra mannen, var det ikke noen skapning som slik kunne være ett med ham. Det var en fremmedhet dem imellom.
Tenk her på Jesu,
den annen Adams (1 Kor.
15,45)
ord - for det har også en forbilledlig, og en åndelig betydning det vi leser
her: "Det som er født av kjødet, er kjød"
(Joh.3,6).
Heller ikke Han fant noen "brud" blant de naturlige mennesker, - men bare
fremmedhet. Det var tvert imot lys og mørke - de som utelukker hverandre - som
møttes. Konsekvensen ble derfor strid, fremfor forening.
Dette lar seg aldri forene ved noen menneskelig anstrengelse, godvilje eller hva
det ellers måtte være - lys er lys, og mørke er mørke.
Men dette er det gjort, - og gjøres det fremdeles, - utallige forsøk på, slik at
den synlige menighet på jord, ofte fremstår som et slikt misfoster av en
etterlikning, av Kristi brud. Men Jesus kjenner henne ikke.
Kjødet kan ikke virke
noe åndelig, - verden kan ikke virke noe himmelsk. Tenk bare på den herskende
kirke gjennom middelalderen f.eks. - hvilken sann troende ville ikke gjerne se
dens misgrep ugjort? - ja, vel hele dens eksistens!
Men slik ender det alltid, der hvor mennesker vil foredle og styre Guds
menighet.
Hva gjorde så Gud, i Adams tilfelle? Han lot en dyp søvn komme over hm (v.21). Han satte m.a.o. Adam selv helt ut av spillet, og så handlet Han selv, uten å konferere med Adam. Og se, for å skape en Adams like, dannet Han ikke en atskilt og separat skapning, som Han så forsøkte å forene med ham, men Han tok kvinnen ut av Adam selv (v.21), - Gud er fullkommen i gjerning - slik at Adam kjente det igjen som sitt eget, da han møtte det (v.23). Så ett var disse! Noe som synden også har forstyrret og ødelagt, slik at det alltid er mer eller mindre strid mellom disse parter. De hårde hjerter, som Guds ord taler om (Mt.19,8), - egenviljen og egeninteressen.
Hva så med Kristi
brud - menigheten - sett i forhold til skapelsen, og foreningen av Adam og Eva?
I Efeserbrevet leser vi: "For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode
gjerninger" (Ef. 2,10),
dvs. til nye skapninger. Slik at når Kristus ser på den sanne menighet - Bruden
- så uttaler Han en parallell til hva Adam her uttaler i v.23, for Han ser da en
frukt av sin egen Ånd. Han kan speile seg selv - sitt eget - i den. Den har
nemlig ikke virket seg selv, men er født av Ham, ved sannhets ord
(Jak. 1,18).
Slik kjenner også Jesus sine egne - de er av Hans Ånd! Det finnes ikke noe rom
for feiltakelse her. Slik også i forhold til den Han ikke selv har gitt liv: "-
om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til"
(Rom.8,9).
Kristus bor i den troende, like så visst som Adams ben, og Adams kjøtt var i
Eva. Dypest sett kan det jo ikke skilles mellom Adam og Eva, - men Eva var
Adam, og Adam var Eva. Han fant seg selv i henne, og hun fant
seg selv i ham. Selv om de var to, så var de ett. Dette trer altså i
kraft igjen ved foreningen i ektestanden, og - over og fremfor alt - er dette
tilfelle på det mest fullkomne i forholdet mellom Kristus og den troende. De er
eltet sammen som til ett brød, hvor man ikke kan si at dette er det ene, og
dette er det andre, som Luther sier noe om. Selv om det er flere ingredienser,
så er det likevel ett brød. Å. salige sannhet! - så ett med Jesus.
Om dette sier Jesus bl.a.: "- at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og
jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har
utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de
skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de skal være
fullkommet til ett"
(Joh.17,21-23a).
Virkelig hør dette! - Vi er ett med Gud, som Faderen er ett med Sønnen. Og ingen
kan skille Faderen fra Sønnen, for, som Jesus sier: "Den som har sett meg har
sett Faderen" (Joh.14,9).
Hva er det da Han sier m.a.o.? Jo, at den som har sett Sønnen, har også
dermed også sett Faderen. Ser du Sønnen, så ser du også Faderen og Den
Hellige Ånd. Da ser du Gud! Den treenige Gud! Det er den etthet
Guds ord taler om, og som vi ikke kan fatte fullt ut. Men dette er altså ditt
forhold til Gud ved troen på Jesus Kristus. Du er en ånd med Ham.
Dette er en erkjennelse Jesus vil at du skal få leve i. Den vil være med å
bevare deg fra verden, og den fattigdom som tilbys deg der.
Hør Adams utsagn
igjen, idet han ser Eva for første gang, - og hør for deg Jesu ord når Han ser
på deg, som har tatt din tilflukt til Ham: "Denne gang er det ben av min ben og
kjøtt av mitt kjøtt" (v.23).
Han kjenner deg som sin! Du som i din elendighet måtte overgi alt til Ham.
Og hva består så denne din elendighet i? At det du er etter kjødet, er fiendskap
imot Gud (Rom.8,7),
så du måtte fødes på ny.
Hør hva
resultatet ble for Adam hva angår den øvrige skapning: "Men for seg selv fant
mennesket ingen medhjelp som var hans like"
(v.20b).
Gud måtte danne en av ham selv, og gi ham. Og hør så Hva Jesus sier om de
troende: "Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av
verden. De var dine, og du gav dem til meg"
(Joh.17,6).
Men det er en vesentlig forskjell her - Eva var et resultat av den skapte Adam, - men du, som en troende, av den annen Adam, - Han som er født av Gud fra evighet av. Hun av den jordiske, du av den himmelske. Hun skapt av Gud, men du født av Ham.
Her er også noe
fint å ta med seg til slutt: Idet Eva var tatt ut av Adam, hadde hun også, i
kraft av det, de samme rettigheter, og de samme privilegier som ham, ja, hun
hadde det på ett vis bedre enn ham, for ansvaret både for henne og den
øvrige skapningen, lå på Adam, og ikke på henne.
Så ser du også, at da Guds kall går ut til mennesket på fallets dag, så lyder
det: "Da kalte Gud Herren på Adam"
(1 Mos.3,9).
Kan du så overføre dette på Jesus og deg. Gud har lagt ansvaret for deg, på
Ham! Det er å være barn i faderhuset. Det er hyrdens oppgave å
få sauen hjem. Var det sauens egen, så ville begrepet hyrde vært ukjent.
Og så sant som at Han du er ett med, er i himmelen, så er også du som er ett med
Ham, det.
Derfor har Jesus dette ord til deg i denne sammenheng: Bli i meg!
Bli blott i sårene,
Frelserens brud,
Så skal du havne der hjemme!