På Herrens kall!

1 Mos. 12, 1 - 4a

1. Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! 2. Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. 3. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes. 4. Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot drog med ham.

"Og Herren sa til Abram." Det er det første vi møter i teksten her. Abram dro ikke ut på måfå. Han dro riktignok ut uten å vite hvor det skulle ende - dvs. at han ikke visste hvilket land Herren skulle føre ham til og gi ham; han dro altså ut uten å vite hvor det skulle ende, men ikke uten å vite hvordan det skulle ende; for han dro ut på Herrens eget kall, på Herrens ord, og da visste han at det ville ende godt.
Han la altså ut på Ordet! Det var Ordet som drev Abram mot det nye landet, mot det land som "flyter med melk og honning." Det er altså Ordet som driver et menneske mot det nye landet, - mot himmelen, - mot hellighet, - mot rettferdighet, - mot det sted hvor Herren er, - kort sagt: mot det nye. "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere er ånd og er liv," sier Jesus (Joh. 6,63). "For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn," sier Skriften om dette (Rom. 8,14). Og Guds Ånd, Den Hellige Ånd, anvender ifølge Jesus selv, Hans ord på de troende. Ved det driver Han dem, lokker dem, veileder dem, gir dem lengsel og håp, bevarer og opplyser dem; i det hele tatt, holder dem i live og på Veien!

"Og Herren sa til Abram!" (v.1). Abram hadde fått Guds ord! Det gikk han på, - og vi har så snart for å berømme Abram for dette, men du vet, det var Den Hellige Ånd som holdt dette levende for hans hjerte. Nettopp dette ordet han hadde fått fra Herren var det Den Hellige Ånd anvendte og holdt ham oppe ved.
Har du fått noe ord ifra Herren? Har du fått noen beskjed om å bryte opp fra det som er her og legge ut imot det nye landet? Ja visst har du det! Det er jo det du forkynnes i hele Skriftens budskap: Bryt opp og dra ut! Det er det som lyder hver eneste gang Jesus står der med sitt: Kom! Hver gang du hører Herren taler om å skape noe nytt, - hver gang du hører at Jesu gjerning gjelder alle mennesker, - hver gang du hører dommen over denne verden, - hver gang du hører om verdens undergang osv. - da hører du i virkeligheten kallet til deg om å bryte opp herifra, ifra det som går under, og ta din tilflukt til det som består i stedet. Og her er - i stedet - et viktig ord; for det er jo blitt mer og mer slik også i kristen sammenheng: All verdens herlighet først, alt hva den har å by på, av gleder, av moro, av tilfredsstillelse, og så himmelen i tillegg. De som lever sånn, de vil aldri nå frem; for de drives ikke av Guds ord, av Guds Ånd, men av sitt eget. Derfor elsker de også sitt eget; nemlig verden! Det hjelper ikke å gi det et kristelig navn eller kristelig skinn. Abram fikk ikke noe kall om å forandre Ur i Kaldea, slik at det etter hvert ble et levelig sted for en Guds mann som Abram. Nei, hør hvordan kallet - Og det var Guds kall! - lød: "Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!" (v.1b).  Legg alt dette bak deg, - alt det som du har levd og åndet i til nå, og kom til meg! Disse to ting hører ubrytelig sammen! Vi er i verden, men ikke av verden, sier Jesus, - så sant vi hører Ham til da. Vi befinner oss i denne verden, men vi bor ei her, vi er jo bare gjester. Det er som om du skulle ha havnet i et land med et fremmed språk, som du ikke forsto noe av, og hvor de ikke forsto deg, en natur, et klima og en kultur som du ikke fant deg til rette med, - du ville lengtet hjem til ditt eget land, dine egne. Sånn har en kristen det i denne verden. Det står at djevelen førte Jesus opp på et meget høyt fjell og viste Ham alle verdens riker og deres herlighet. Deres herlighet! - det er altså dette som lokker og drar og binder mennesker til denne verden, fordi de ikke er i stand til å gjennomskue det, og se hva det virkelig er. Skal du lokke et dyr i en felle, ja, så leger du ut noe som du vet at dette dyret elsker og går etter - en åte eller et agn kalles det. At den herlige og liflige duften skal føre det i døden, det forstår ikke dyret før det er for sent.
Så sier djevelen videre til Jesus: "Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg." Dette er den prisen han alltid krever. "Da sa Jesus til ham: Bort fra meg Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Han alene skal du tjene" (Mt. 4,8-10).
Mange tenker da - og slik blir det ofte fremstilt i forkynnelsen også - at her har Jesus gitt oss et eksempel, et forbilde: Sånn som Han her gjorde, sånn må også vi gjøre etter Ham. Men du kan aldri seire over djevelen, du vil aldri makte å finne det rette ord i rette tid, og finner du et, ja, så sår han bare tvil i deg, om en slik en som du egentlig har rett til å bruke dette ordet o.l., og så er du på gyngende grunn, - og samtidig så er synden så deilig og forlokkende; det kan da ikke være så farlig! Nå kan Herren gi oss ord i rette tid som kan drive både Satan og fristelser på flukt, det er sant, og det har jeg selv konkrete opplevelser av; men Jesus har fortalt deg i sitt ord - for det var jo ingen andre til stede enn Ham og djevelen - Han har fortalt deg om denne Hans kamp mot og seier over djevelen, for at du skal få øynene opp for, at Han har seiret for deg - du som vil høre Ham til.
Vi har altså ikke noe annet å gi ut vi heller; enn Guds ord: Det Han har sagt og lovt!

I teksten vå så leser vi om en annen kar, Lot, - han la ut på et annet grunnlag: "...og Lot drog med ham," leser vi (v.4). Drog med ham! - altså med Abram, og ikke på et Guds ord til ham selv! Han sluttet seg til, kan vi si, - noe som vi også ofte ser i kristen sammenheng; det er en del ting ved kristendommen og fellesskapet man synes om, og så slutter man seg til, og så vil man jo gjerne til himmelen må vite! - ha trygghet både i liv og død osv., men de har liksom aldri fått noen fast grunn under dette de driver med. Og så kjenner vi historien videre; hvordan Abram - som da hadde fått navnet Abraham - som et tegn på og et vitensbyrd om, at alt var blitt nytt - endte i Kana'ans land som Gud hadde lovt ham, mens Lot endte i Sodoma, og ble selv så grepet av livet og velstanden i Sodoma, at Gud måtte føre ham ut ved hånden, ved engler. Selv ble han berget med nød og neppe, men svigersønnene hans gikk under med Sodoma, fordi de trodde han spøkte sa han brakte Guds ord om Sodomas undergang til dem, kona hans ble stående igjen som en sal støtte i ørkenen, fordi hjertet hennes hang fast ved Sodoma; hun måtte snu seg for å få et siste blikk på det hun elsket - "Kom Lots hustru i hu," sier Jesus - og døtrene hans hadde falt så lavt, at de hadde seksuell omgang med sin egen far, for å skaffe seg barn, etter å ha skjenket ham drukken. Og at Lot lot seg skjenke drukken, sier jo også noe om Ham. I en av de gamle vekkelsessangene står det: "Redd jeg er for verden, redd jeg er for meg." Hvor er det blitt av den tonen i dag? Kanskje det er mindre bruk for den nå? - eller har den åndelige søvnen tatt oss alle? Har jeg spøkt i kveld, eller har jeg forkynt Guds ord. Du er vel i stand til å avgjøre det? Jeg spør altså ikke om du er enig eller uenig i hva som er blitt forkynt, men er det i samsvar med Guds ord? Få klarhet i det først, så vet du hvem du er uenig med i tilfelle. Det Gud vil med det Han taler til deg, det er å føre deg ut, mens det ennå er tid.

"Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes" (v.2-3).
Å nei, Abraham dro ikke ut på måfå, men på Herrens løfter. Du har fått mer enn løfter! - Gud forkynner deg i sitt ord, at alt er gjort til din frelse. Det er ordet du har fått å gå på, - at "alt er fullført ved frelserens død," - at alt det du trenger for himmel og jord; altså både for livet her og for adgang til det kommende, det har du allerede fått i Jesus! Dette ga Gud deg for vel 2000 år siden. Det er denne Abrahams velsignelse som vi leser om i teksten her. "Og i deg skal alle jordens slekter velsignes" (v.3b). Alle jorden slekter! - her slipper visst ikke du unna heller! Har du sett det? - eller sover du? - eller er det alle verdens riker og deres herlighet, det dreier seg om for deg? Dreier dine tanker seg, ønsker og planer seg om livet her på jord?
Vi må livnære oss av noe, det naturlige er også å leve sammen i ekteskap, stifte familie o.l., men vi bor ei her, vi er jo bare gjester. Er det slik for deg? - spør deg alvorlig om det innfor Guds åsyn. For du vil vel gjerne nå frem! - du vil vel at Jesus skal kjenne deg som sin! Tenk å bli dømt og gå fortapt med verden! - tenk å tilbringe evigheten sammen med verdens fortapte, i en tilstand hvor alt det som er godt er borte for evig. Kastet bort fra Guds åsyn. "To veier ligger foran deg, på en må du gå!" - og videre: "Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!" Den ene veien heter: Alt er ferdig ved Jesu Kristi liv og død! - og den andre heter: Min vei! Alltid! - bare disse to.
Legg merke til, og stans opp for, begrepet: Min vei! Om den er full av åpenbar synd og verdslighet, eller full av åndelighet, kristelige gjerninger og religiøsitet, det går ut på ett, så lenge det er: Min vei! Vi kan jo i denne sammenheng nevne et trekk fra den kristelige ungdomskulturen i dag, hvor man kan gå på f.eks. rockekonsert på lørdag kveld, og hengi seg aldeles til en tilbedelse av disse rytmene og disse personene, som gjerne synger om herligheten i umoralen og det å bryte ned de verdier som har vært til velsignelse for generasjoner - og også direkte gudsbespottelig ofte, og på søndag går man til gudstjeneste og/eller et kristelig ungdomsmøte. Blindheten er da blitt fullkommen.

Men hva er så alternativet til denne; min vei? Jeg håper du er våken nok til å skjønne svaret? - for du har alt hørt det. .

Jesus, din søte forening å smake
Lenges og trenges mitt hjerte og sinn.
Riv meg fra alt det meg holder tilbake,
Dra meg i deg, min begynnelse inn!
Vis meg med klarhet min avmakt og møye,
Vis meg fordervelsens avgrunn i meg,
At seg naturen til døden kan bøye,
Ånden alene må leve for deg.