TEOLOGI OG PEDAGOGIKK

I forholdet mellom teologi og pedagogikk gjør seg gjeldende tre standpunkter. Noen pedagoger aviser (eventuelt ignorerer) teologien, andre betrakter den som et unnværlig og normgivende grunnlag, mens en tredje gruppe oppfatter teologien som en fruktbar samtalepartner. Den negative holdningen har sin grunn i et sekularistisk grunnsyn, slik vi finner det i for eksempel positivisme og marxisme. For katolsk oppdragelsesfilosofi danner teologien med sin lære om det overnaturlige som fullkommengjøringen som består av både teologisk interesserte pedagoger og pedagogisk interesserte teologer, spiller utvekslingen av synspunkter og den gjensidige inspirasjon av vesentlig rolle.

Et aktuelt spørsmål i denne sammenhengen er forståelsen av begrepet humanisme. Hvordan forholder det seg med dette begrepet i spenningen mellom det sekulære og det kristne.?

Det helt sentrale i humanismen er ideen om menneskeverdet. Vesentlig er også tanken om mennesket særstilling i tilværelsen, dets kvalitative forskjell fra andre skapninger, og forestillingen om en livsform og livsførsels som er preget av viljen til å gjøre det gode og rett. Vanligvis forbinder man også sans for kulturelle verdier med begrepet. Med utgangspunt i disse kjennetegn, særlig i tanken om menneskeverdet, er det åpenbart at det  i europisk ånds- og dannelseshistorie har gjort seg gjeldende flere former for humanisme, alt etter hvordan menneskeverdet er blitt begrunnet og hvordan mennesket i det hele tatt er blitt oppfattet.

Den førkristne antikke perioden hadde sin form for humanisme. Den la vekt på rasjonale, etiske og estetiske verdier og definerte menneskeverdet gjennom individets forhold til staten. Gjennom kristendommen ble menneskeverdet utvidet til å omfatte alle, og menneskets humanitet ble begrunnet med at det var skapt i Guds bilde. Denne kristne begrunnelsen av det humane fikk i oldkirken to former. På den ene side fremstod en humanisme som i sitt kristne grunnmønster tok opp i seg mange impulser fra den før-kristne epoken, og på den annen side utviklet det seg en kristen livsform som sterkere konsentrerte seg om det spesifikt kristne. I middelalderen fant den kristne humanisme sitt mest særpregede uttrykk hos Thomas Aquinas og i skolestikken i det hele med dens forsøk på å harmonisere vesentlige deler av antikkens tankeverden med kristne ideer og forestillinger.

I renesanssen gjorde tilløp til en sekularistisk humanisme seg gjeldende, men langt de fleste humanister – med Erasmus fra Rotterdam som den ledende – representerte en humanisme der kristne og antikke ideer var smeltet sammen til en kristelig-humanistisk dannelsessyntese.

Fra renessansen av lar det seg etterspore tre forskjellige humanismebegrep. For det første gis det en kristen humanistisk tadisjon. Den har særlig tilknytning til den katolske kirke, men utgjør også et sentralt innslag i andre kristne kirkesamfunn. Innenfor denne kristne humanismen gjør det seg – på samme måte som i oldtiden – gjeldende en spenning mellom to fløyer. Den ene legger særlig vekt på Gud som skaper og menneskene som Guds medarbeidere. Den er preget av vid kulturåpenhet og stor tro på den betydning dannelsesarbeidet har. Typiske eksempler innenfor den protestantiske tradisjon på denne forben for humanisme er Comenius, Pestalozzi, Heder, Schleiermacher, Fröbe og Grundtvig. Den andre fløyen legger tyngdepunktet mer på den kristne lære gjennom gjenfødelse og rettferdiggjørelse. Grunnbetingelsen for at mennesket ikke skal forfeile sin bestemmelser ligger på dette indre religiøse plan. Men denne konsentrasjon om det ene nødvendige stenger vanligvis ikke veien for et aktivt kulturelt arbeid. Luthers sterke trosengasjement hindret ham ikke i å fremheve både dannelsens egenverdi og dens nytteverdi. Dette var jo en vesentlig del av bakgrunnen for hans pedagogiske arbeid. Selv bevegelsen innenfor kirken som var preget av en sterk avstandtagen fra et mer eller mindre verdsliggjort kulturliv, som for eksempel pietismen og puritanismen, var særdeles aktive på det pedagogiske området, og de representerte i så måte et stykke kristen humanisme.

Ved siden av den kristne humanisme har det også gjort seg gjeldende en allmennreligiøs humanisme. Denne annen hovedform for humanisme er ikke knyttet til troen på en personlig Gud, men taler gjerne om åndelige krefter og impulser i tilværelsen og om det guddommelige i mennesket, ofte uten noen nærmere presisering. En slik allmenreligiøs humanisme kan man finne hos renesansefilosofen Giordano Bruno, hos Spinoxa, Goethe, hos Rudolf Steiner, hos en moderne forfatter som Pär Lagerkvist og hos et antagelig ganske stort antall vanlige mennesker.

Den sekularistiske eller profane humanisme hevder at mennesket er et selvtilstrekkelig vesen, og at man kan begrunne rettsregler og moralske normer ut fra den mennesklige natur ved fornuftens hjelp. Også innenfor denne humanismen gis det en rekke varianter, fra en filosofisk idealistisk posisjon til en naturalistisk forståelse av mennesket. Den vanligste formen er den som fremhever menneskets særstilling i tilværelsen som en borger av to verdner, et naturens, og et kulturens rike. Eksempler på en slik sekularistisk humanisme er Montaigne, mange av opplysningstidens filosofer, flere av nyhumanistene, mange reformpedagoger og en del pedagoger i det 20.århundre som er analytiskk – filosofisk og eksistensfilosofisk orientern.

Den sekularistiske humanisme har ofte forholdt seg kritisk til den kristne, og ikke sjelden gjort krav på å representere den egentlige humanisme. Den har anklaget den kristne humanisme for at den har underordet det humane under noe høyere, og på denne måten fratatt mennesket dets verdighet. Mot dette fremholder en kristen humanisme at den menneskelige natur i seg selv er et vagt og ubestemt begrep. Det menneskelige kan ytre seg både i heslige og skremmende former og i en høyspent idealisme. Skal begrepet få et nærmere bestemt innhold  må det settes i relasjon til ideer og forestillinger utenfor mennesket og defineres gjennom dette, og da blir det som det settes i forholt til, helt avgjørende. Derfor betyr den kristne oppfatningen av mennesket som skapt i Guds bilde ikke en antihuman nedvurdering, men tvert imot den høyest mulig begrunnelse for det humane.

De standpunkter og problemer som er berørt i det foregående, har konsekvenser for forståelsen av oppdragelsen og for oppfatningen av skolens verdigrunnlag, dens oppgaver og innehold.

En oppdragelse preget av sekularistisk humanisme vil vanligvis legge stor vekt på apellen til det rasjonale, både med hensyn til livsforståelsen og livsførsel. I begrunnelsen av etikken vil den ofte henvise til det den betegner som fellesmenneskelige verdier, og det betyr – ved nærmere undersøkelse – verdier som er blitt til i samspillet mellom gresk og kristen tradisjon.

Innenfor en oppdragelse med et positivt forhold til kristendommen kan man skjelne mellom to typer. I en trosintegrereende form møter barn og unge praktisert kristendom i hjem og menighet, mens en tradisjonsformidlende holder fast ved den kristne virkelighets- og menneskeforståelsen uten å være spesielt engasjert i kirkelig aktivitet. Innenfor den siste finnes det naturligvis et bredt spekter av holdninger.

I skolen kommer religonsundervisningen nærmest opp til den tradisjonsformidlende form. Skal denne undervisningen kunne kalles sakelig, må den gi et autentisk bilde av de sentrale sider ved kristendommen, det vil si både trosdimensjonen, den etiske dimensjonen og den kultur- og åndshistoriske dimensjon. Ellers vil en skole som bygger på et kristent humanistisk verdigrunnlag bestrebe seg på å gi et sannferdig bilde av de åndelige og kulturelle betydninger både i fortid og nåtid, og la fagene få fremtre med sin egenart uten fortegnelse og propagandistisk tilsnitt.