5. Fromhet – realisme og verdslighet

Den spenningen mellom tradisjon og forandring  som hadde gjort seg gjeldende på 1500-tallet ble ytterligere forsterket på 1600-tallet, slik at dette århundret på mange måter fremstår som et motseningens århundre.

På det politiske området ble motsetningen mellom eneveldet og folkesuverenitetsprinsippet skjerpet. Dette skyldtes blant annet at ideen om naturretten nå ble aktualisert av flere av tidens rettslærde. Ifølge denne hadde mennesket i kraft av å være menneske visse naturlige rettigheter (blant annet retten til liv, frihet og eiendom). I de nye nasjonalstatene som vokste frem, ble folkesuverenitestsprinsippet knesatt i England og Holland, mens resten av Europa stod i eneveldets tegn.

Hva livssyn og verdensanskuelse angår, ble konflikten mellom det sekulære og det religiøse skjerpet.  Riktignok var 1600-tallet på mange måter en dyp religiøs tid. Både hos det brede lag av folket og hos mange av de førende ånder spilte gudsbegrepet en sentral rolle. Men gudsbilde hadde forandret karakter, først og fremst hos den intellektuelle eliten. De oppfattet Gud mer som garantien for verdensorden, enn som en barmhjertig far og forløser.

På bakgrunn av denne omformingen av  åndslivet fikk de tendenser i renesansen sin hadde understreket menneskets selvtilstrekkelighet, større slagkraft. Det det gjalt var å bruke de muligheter mennesket hadde, ved å utvikle sin fornuft og skolere den ved den rette metoden. I noen tilfeller utviklet det seg en ateistisk materialisme, som hos den engelske filosof Thomas Hobbes, som også oppfatte mennesket som en komplisert maskin.

Også innenfor kirken tilspisset motsetningene seg. På den ene siden utviklet reformasjonstidens trosengasjenment seg til en streng konsentrasjon om det rette læren (ortodoksi). Som en reaksjon mot denne utviklingen vokste pietismen frem etter trettiårskrigen. Det det i første rekke kom an på, var ikke kunnskap og rett lære, men religiøs opplevelse og personlig engasjement, et egasjement som mfattet så vel praktisk nestekjærlighet som en sterk avstandstagen fra en verdslig livsform.

1600-tallet var barukkens tid, med svulmende former i musikk, litteratur og arkitektur. På den annen side var århundret preget av en sterk streben etter regulering, system og metode. Det gjalt så vel hageanlegg og økonomi som vitenskap og filosofi.

Utviklingen på det pedagogiske området gjenspeilet på mange måter hovedtendensene i hundreåret.

Nettopp trangen etter system og metode dannet utgangspunktet for didaktikken på 1600-tallet, særlig slik det utfoldet seg hos Comenius. I sine metodedrøftelser var han inspiret av den nye empiriske filosofi og den nye vitenskap, men i sin oppfatning av oppdragelsens formål  stod han på Bibelens grunn. Samtidig med den realismen som gjennomgående preget Comenius, nærte han imidlertid – i pakt med tiden – drømmer om et snarlig tusenårsrike.

Den nye vitenskap og den nye filosofi påvirket ikke bare metoden, men også dannelsens innhold. Mot bøkenes verden, mot verbalismen i de lærde skoler, satte didatikerne på 1600-tallet kjennskap til den reale verden, hva enten det som hos Comenius og Francke ble kombinert med nøysomhet og gudsfrykt, eller som i den nye hoffdannelsen med elegant livskunst.

Motsetningen mellom det politiske eneveldet og ideen om folkesuveriniteten fant i pedagogikken uttrykk i forskjellen mellom den aristokratiske standsdannelsen og den demokratiske enhetsskoletanke  slik Comenius utformet den. Nettopp gjennom arbeidet til didaktikerne på 1600-tallet fant Luthers ide om en elementær opplæring for alle en viktig videreutforming.

I Norge fikk folkeopplysningsarbeidet en avgjørende impuls gjennom forordningen om skolene på landet i 1739, noe som var en nødvendig konsekvens av at konfirmasjonen var blitt innført i 1736.