4. Humanisme, reformasjon og motreformasjon

I forståelsen av renesansen har det gjort seg gjeldende to forskjellige oppfatniger. En historiker som Jacob Burchardt understreker i sitt verk Die Kultur der Renaissance in Italien (1860) bruddet med middelalderen, fremheved de sekularistiske trekk i bevegelsen og betonte i det hele Italias sentrale rolle. I det 20.århundret ble en klar over ensidigheten i denne oppfatningen. Både fremhevet man kontunuiteten i uviklingen, påpekte at antikristelige tendenser var relativt perifere og at landene nord for Alpene stod i sentrum av en bevegelse, særlig når man betrakter humanismen som en del av, eller rettere sagt som noe sentralt, i det kulturelle helhetsbildet.

I spenningen mellom tradisjon og fornyelsesynes det altså å forholde seg slik at renesansens interesse for antikken og gjennonmgående religiøs livsholdning betegnet som en videreføring av hovedtrekk i middelaldersk åndsliv. Det nye bestod i et bedre kjennskap og en forandriet holdning til antikken og i reformatorenes forsøk på å vinne tilbake den opprinnelige forståelse av kristendommen. Ikke minst viktig i denne sammenhengen var den mulighet som boktrykkerkunsten gav til å spre nye tanker og ideer.

Den rasjonalistiske forståelse av kristendommen som mange av humanistene hadde, og naturligvis også de tilløp til en ren sekularistisk livsoppfatning, som særlig gjorde seg gjeldene blant overklassen i Italia, stod i et motsetningsforhold både til den katolske kirken og til det reformatoriske arbeidet. Teoretisk kom denne sekularismen til uttrykk både gjennom forsøket på å etablere en moralbegrunnelse uavhengig av religionene og i Niccolo Machiavellis brudd med Augustins oppfatning av at staten var moralsk ansvarlig overfor Gud.

Den individualisme som hadde gjort seg gjeldene i middelalderen, utviklet seg raskt i renesansen. Dette hadde sin grunn i at den enkelte ikke lenger i samme grad som tidligere  følte seg bundet av de tradisjonelle verdier innenfor sitt laug, sin stand og kirke. Denne individualismen kom også til syne i forholdet til statsmakten. Mot slutten av middelalderen hadde flere tenkere, blant andre den engelske reformator Johan Wicklif forsvard den enkeltes rett til å følge sin overbevisning i trossaker. Dette kravet ble nå utvidet til også å omfatte den enkeltes forhold til staten, og alt dette munnet ut i læren om folkesuvereniteten og kontraktteorien. Ifølge folkkesuverenitertsprinsippet skrev all makt i staten seg fra folket. Folket kunne delegere sin makt til andre instanser, men makten vendte alltid tilbake til folket. Statsoverhodets makt hvilte på en kontrakt med folket, og denne kunne folket omstøte, dersom ikke statsoverhodet holdt sin del av kontraten. Striden mellom eneveldet og disse ideene ble en av de sentrale kampsaker fremover mot den franske revolusjon

Humanismen var en litterær bevegelse sin var kjennetegnet ved gjenoppdragelsen av den klassiske (gresk og romerske) litteratur. Gjennom dette opptod det en ny lærd stand ved siden av det geistlige og legfolk. Humanismen kom til å prege både undervisningen i den lærde skole og til å prege både undervisningen i den lærde skole og til å forbedre utviklingen av de ”humanetiske” fag til et eget historisk-filosofisk fakultet. Pedagogisk betraktet delte humanismen seg i en aristokratisk og etterhånden sekularistisk, i en lærd, moralsk-religiøs og i en mer realorientert strømning.

I Luthers lære om det alminnelig prestedømme lå det en mektig spore tuk undervisning på elementærtrinnet. Ifølge denne læren skulle nemlig alle tilegne seg Den hellige skrift, og alle kunne som fullverdige medlemmer av kirken utøve kirkelige funksjoner. Sammen med tradisjonen fra de middeladerske skrive- og leseskolene utgjorde den protestantiske impuls det andre viktige utgangspunkt for folkeskoletangen.

Den protestantiske lærde skole  hadde til oppgave å forbedre både geistelige og verdslige embeter. Disse skolene var universitetsforberendene, samtidig som de på det øverste trinnet gav undrervisning på universitetsnivå.

I motreformasjonen som satte inn ca.30 år etter Luthers fremtreden, kom jesuittene til å spille en ledende rolle både gjennom sin fast oppbygde organisasjon og gjennom pedagogiske reformtiltak.

Kulturhistorisk betraktet fikk den lærde skole følger som ikke var ubetinget gunstige. Fordi disse skolene var negativt innstilt både til folkespråket og til folkelig kultur i det hele, kom de gjennom sin latinske lærdhet til å skape en n kløft mellom folket og den lærde stand (jf. Holbergs komedie Erasmus Montanus og Grundtvigs kritikk av ”den sorte skole”).

Da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536, fikk Danmark gjennom den tyske reformator Johan Burgengagens formidling ny kirkelov. Ifølge denne – som to år senere ble gjort gjeldene for Norge – skulle den elementære kristendomsundervisning – i tilknytning til Luthers lille katekisme – bli gitt av klokkeren i forbindelse med gudstjenesten. Fra 1629 ble denne undervisningen utvidet til også omfatte en dag i uken. Fra samme år måtte prestene i tilegg til den lærde skole også avlegge teologisk embetseksamen ved universitete. I 1630 ble examen artium innført som opptakkelsesprøve ved universitetet.