Oppdragelse og dannelse i middelalderen
Sammendrag
Betegnelsen middelalder som ble til blant renesansetidens humanister på 1500-tallet – innebar en klar nedvurdering av denne tidsepoken. Den var et mellomspill, en åndelig mørketid, mellom antikken og en lysere tid som man skimtet konturene av.
I opplysningstide ble dette negative synet på middelalderen ytterligere skjerpet. Først med romantikken på slutten av 1700-tallet begynte en gryende forståelse for middelalderens eiendommelige livsform og verdiverden å vinne frem, og denne omvurderingen har gjennom omfattende kildestudier fått ny næring i det 20.århundre. Den betraktes ikke lenger som en parantes, men som en selvstendig og betydningsfullt ledd i utviklingen av den europeiske kulturbevissthet. Som det ble understreket tidliger i dette kapitlet, hadde middelalderen et kulturelt helhetsbegrep, men med sterke innebygde spenninger. Ikke minst gjorde denne spenningen seg gjeldende i forholdet mellom det sekulære og det religiøse. I noen tilfeller førte denne spenningen til at det utviklet seg en sekularistisk livsholdning med tydligere naturralistiske trekk. Det gjalt for eksempel visse strømmninger i filosofien, som i en tilslutning til den materalistiske filosofitradisjon fra antikken bekjente seg til en radikal nytelsesfilosofi. Klarest kom likevel en slik holdning til utrykk i skjønnlitteraturen, særlig i vagantvisene (diktet av vaganter dvs. omvadrende studententer), i de komiske heltediktene og hos en dikter som Giovanni Boccaccio (1313-1375). Her prises sanseligheten fremfor avholdenhet, spill og drikk fremfor bønn og faste, rikdom framfor fattigdom og dennesidige framfor det hinsidige.
I skarp motsetning til slike tendenser fantes gjennom hele middelalderen strengt asketiske bevegelser. Særlig mot slutten av epoken antok askesen til dels groteske former for verdensforakt og selvplakeri.
Spenningen mellom det sekulære og det kristne kom ikke vare til uttrykk mellom verden og kirken, men gjorde seg gjeldene også innenfor kirken. Kirken var på mange måter blitt til et rike av denne verden. Den hadde samlet seg store rikdommer og var blitt en maktfaktor av rang. De mange misbruk av kirken gjorde seg skyldig i, framkalte kritikk og krav om reformer som først kom fullt til uttrykk i reformasjonen.
Og likevet – til tross for alle forfallstendenser – fantes det en kristen humanisme. Den fikk uttrykk i klostre som ble sentre, og ikke bare for bønn og meditasjon, men også for vitenskaplige sysler, tjenestens rikdom og skjønnhet, i arbeidet for å mildne nød og fattigdom, i kamp for fred og fordragelighet, i det hele i en kulturfiolsofi som hevdet at den høyeste livsform var menneskets streben, fullkommengjort gjennom nåden fra oven.
Forholdet mellom individ og samfunn ble i perioden 800-1300 ordnet gjennom den samfunnsform som kalles lensvesen (føydalismen.) Det ytret seg som et personlig underordnings og troskapsforhold, som bygde seg opp i flere trinn med den ufrie og oftest fattige bonden nederst på stige, gjennom rike godeseiere og store og mektige vasaler, som ikke sjelden skaffet seg større makt enn kongen, som var toppfiguren.
I den senere del av middelalderen – etter korstogenes avslutning – gikk lensvesenet i oppløsning. Det hadde blant annet sin grunn i den begynnende verdenshandelen og den økende innflytelsen til borgerskapet. Like viktig var fremveksten av nasjonalstatene under ledelse av en sterk kongemakt, som til dels hadde oppnådd sin maktposisjon gjennom oppfinnelse av kruttet.
Et av de mest karakteristiske trekk i middelalderen var trofastheten mot overlevering og tradisjon. Generasjon etter generasjon arbeidet – ofte under de vanskeligste forhold – for å bevare og forvalte den skatt de hadde de hadde mottatt fra oldtiden. Ikke minst gjorde denne tradisjonalismen seg gjeldene på det pedagogiske området.
Det hang sammen med respekten for den overleverte kunnskap, med den gjennomgående enhet i livssyn og verdensanskuelse og med de stabile livsformer som de unge vokste inn i – alt sammen forhold som lite innbød til forandring og nytenkning.
På den annen sinde fantes det viktige nydannelser. I første rekke stod universitetene, som ga det unge Europa en skolering i begrepsanalyse og logisk tenkning som dannet et solit grunnlag for utviklingen av filosofi og vitenskap i nyere tid. Dessuten var universitetene de ledende i utformingen av den middelalderske kultursyntese.
Ogås ridderoppdragelsen framtrådde som en nyskapning. Ridderstanden som var en frukt av lensvesenet, utviklet seg under kirkens innflytelse fra å være en ren krigerstand til å bli et internasjonalt brorskap med høye idealer. I motsetning til den vanlige opplæring orienterte ridderoppdragelsen seg mot verden og de praktiske krav den stilte. Gode maner og personlighetsdannelse ble fremhevet som viktigere enn kunnskap. Dessuten ble det lagt stor vekt på oppdragelse og undervinsning av pikene. De tilegnet seg både boklig og estetisk kultur og typiske kvinnelige ferdigheter, og de utøvde en betydelig praktisk-administrativ funksjon. Viktigst av alt var likevel den høye oppfatningen man hadde av kvinnens vesen og verdighet, en oppfatning som bidro til å fremkalle de ”ridderlige” egenskaper.
På sammen måte som lensvesenet var bakgrunnen for ridderoppdragelsen, førte veksten av byene til at det oppstod behov for en undervisning som dom- og klosterskolene ikke kunne tilfredstille. Derfir vokste det i den senere del av middelalderen frem et byskolevesen som oppfattet både latinskoler og elementære lese- og skriveskoler. Det siste kan en betrakte som den første begynnelsen til folkeskolen.
Mot slutten av middelalderen var det også tegn som tydet på en fornyelse av pedagogisk-teoretisk tenkning. Det fremgår av et lite skrift, forfattet av rektoren ved universitet i Paris Jean Gerson (1363-1429) Om å føre barna til Kristus. Her er det ikke bare tale om en mer eller mindre upersonlig overlevering av kunnskap, men om det hensyn en bør ta til barna og deres spesielle livsform.
I løpet av 1300- og 1400-tallet gjorde i det hele en rekke nye tendenser seg gjeldene i vesterlansk kultur. Mot slutten av 1400-tallet var disse tendensene blitt så sterke at de sprengte den gamle kulturform og gav tiden et nytt ansikt. Dermed ebbet middeladeren ut, og den nyere tid tok til.
I Norge vnt kristen tro og moral frem i løpet av 1000-tallet og kom etter hvert til å prege lovgivningen, litteraturen og folkes seder og skikker og dermed oppdragelsen. I forbindelse med at Norge ble egen kirkeprovins i 1152, ble det u de følgende årtier opprettet katedrealskoler i Oslo, Nidaros, Bergen, Stavanger ig Hamar med det hovedformål å utdanne prester, men også med adgang for legfolk. De som skulle utdanne seg videre, måtte oppsøke universiteter i utlandet. Samtidig ble det opprettet en lang rekke klostre, blant annet Nidarholm, Selja, Munkeliv ved Bergen, Utstein og på Hovedøya ved Oslo.
I Kongespeilet fra 1252 drøftet forfatteren den rette livsholdning for konger og kjøpmenn og legger vekt på gode manerer, men først og fremst på gudsfrykt som opphavet til visdom.