Vestens verdier – hvordan den europeiske dannelsestradisjon ble til

Grekerne utformet to motsatte syn på Gud, mennesket og verden. De filosofer som representerer materalismen, forklarte alt ut fra stoff og bevegelse, mens den greske idealisme betraktet ideene som den egentlige virkelighet. Materialismen levde videre i senantikken og middelalderen og fikk en høykonjunktur i opplysningstiden (1750-1800 og i annen halvdel av 1800-tallet.

Innflytelsen fra Platon gjorde seg særlig gjeldende i første del av middelalderen. I annen halvdel – fra midten av 1200-tallet av – ble Aristoteles den ledende autoritet både i filosofi, teologi og naturvitenskapelige disipliner.

Den virkning Platon og Aristoteles har hatt på europeisk åndsliv, begrenser seg imidlertid ikke til middelalderen. Platon er utgangspunktet for den filosofiske idealisme som har vært en hovedstrømning i europisk filosofi, og han er fremdeles en levende kraft i vesterlandsk åndsliv. Aristotles ble langt opp i den nyere tid betraktet som en autoritet både når det gjaldt virklighetsforståelse, logikk og psykologi, og gjennom sin oppfatning av menneske som et vesen som realiserer seg selv gjennom fornuftsmessig virksomet, er han nærværende og aktuell i mange sammenhenger også i vår tid.

Fra en side sett var det et visst slektskap mellom platonisme og kristendom. Begge fremhevet verdien av det usynlige, av den åndelige verden, og begge betraktet mennesket som skapningens krone. I nyplatonismen, som oppstod på 200-tallet, etter Kristus, ble berøringsflaten enda større. Sterkere en Platon betonte nyplatonismen Gud som utspring for alt liv, og larte at den høyeste form både for erkjennelse og moralsk liv var foreningen med guddommen, en lære som kom til å spille en vesentlig rolle for kristen mystikk mot slutten av middelalderen.

På den andre side var det skarp motsetning mellom platonismen og kristendom. At Gud ble menneske, måtte for en platonikker nærmest fortone seg som gudsbespottelse, og platonismens og særlig nyplatonismens oppfattning av materien som noe ondt var stikk i strid med den kristne skapertanken. Platonismen var en filosofi for de få utvaltte, mens kristendommen i særlig glad hendvendte seg til dem som ikke var store i denne verden. Typisk for motsetningsforholdet var det at en nyplatonikker (Kelos), som i et skrift polemiserte mot kristendommen, betraktet den som en nedbrytende, revolusjonær bevegelse, som brøt med tradisjonen og den sanne lære. I tråd med dette prøvde Julian den frafalne (361-363) å drive kristendommen tilbake ved å gjøre nyplatonismen til en slags riksteologi.

I forholdet mellom enkeltmennesket og staten  kjempet den unge kristne kirke for samvittighets- og trosfrihet. Gjennom Jesu ord: så gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er, ble for første gang i historien Gud skarpt skilt ut fra staten. Av Jesu ord fremgikk det at det var noe som var mer hellig enn keiserers, noe som var et større gode en statens lovgivning.

I det hele ble det gjennom kristendommen satt en ny dynamikk inn i historien. Ordene: Se jeg gjør alle ting nye, galdt både enkeltmennesket, historien og det endelige mål.

Vestens verdier og den europiske dannelsestradisjon er – som det har fremstått av det foregående – et resultat av mange og forskjellige ideer og krefter. Grekerne har bidratt med sin intellektuelle nysgjerrighet og tankeklarhet, med sin søken etter det rette og gode og sin sans for etiske verder. Romerne formidlet den greske dannelse gjennom sitt humanitetsbegreb og skapte også bilde av den pliktoppfyllende og lovlydige borger. Kristendommen utvidet humanitetsbegrepet til å gjelde alle. Gjennom sitt kjærlighetsbegrep skapte den et mildere klima menneskene imellom og gjennom sin fremtidsorientering formidlet den håp og nytt livsmot.

På en komplisert måte har disse åndsstrømninge både arbeidet sammen og bekjempet hverandre oppover i historien. Når de stod i strid med hverandre, kunne den enkelte strømningen utvikle ensidighet og intoleranse. Men når de hadde syn og sans for de verdier og korrektiver som fantes hos de andre, ble det beste i den vesterlandske dannelsestradisjon til: et ideale som var høyt nok til å strebe mod, bredt nok til å favne alle og dypt nok til å møte livets og tilværelsens problemer og gåter