BARNS REAKSJON PÅ TRAUMATISKE KRISER                                                         RAMME 10.1

Traumatiske kriser er ekstraordinære påkjenninger som ikke inngår i en vanlig livssykelus. For barn vil det særlig dreie seg om tap av nære personer  ved død eller skilsmisse. Barnas reaksjoner vil gjerne variere med alderen. Studier etter skilsmissen gir grunnlag for å trekke frem enkelte alderstypiske trekk.

Allerede under svangerskapet kan emosjonelle påkjenninger hos moren føre til økt risiko for helseproblemer hos det nyfødte barnet. Fram til 2-års alderen reagerer barnet kroppslig med spise- og søvnproblemer, og eventuelt forbigående forsinkelse i utviklingen.

Førskolebarna reagerer gjerne med regresjon og atferdsmessige symptomer. De kan for eksempel begynne å gjøre i buksa. Særlig alvorlig kan reaksjonene bli hvis barnet blir atskilt fra sine nærmeste, slik det tidligere ofte skjedde når barn ble lagt inn på sykehus. Først reagerer barnet gjerne med aktiv protest  i form av sinne, gråt og åpen lengsel etter foreldrene. Etter hvert som sinnet og fortvilelsen øker, går barnet inn i en ny fase preget av desperat fortvilelse. Neste fase er preget av regresjon og mentalt tilbaketrekning fra andre. Særlig de eldre småbarna har en tendens til å trekke seg tilbake i sin egen fantasiverden. Hos disse finner en også en tendens til å se seg selv som ansvarlig for hendelsene rundt dem, noe som kan ses i sammenheng med deres egosentriske tenkemåte. (se kap 6)

I barneskolealderen reagerer ofte barna med sorg og skam. Mens de yngre skolebarna kan ha en tendens til å flykte inn i dagdrømmer og fantasier, blir de eldre gjerne irriterte, og særlig guttene kan bli sterkt utagerende.

Oppover i ungdomsskolealderen begynner reaksjonene mer å likne de voksnes. Selvanklager og skyldfølse påvirker selvbildet annerledes enn hos de yngste barna. De unge kan for eksempel tenke på hvordan de kunne ha bidratt til at konflikten ble unngått.

De begynner å bekymre seg for sin egen framtid. Skilsmisse mellom foreldre er en smertefull opplevelse for de unge som kan skape både sorg, sinne, skam og følelse av å være svekket. Også i denne aldersgruppen gjerne guttene sterkere enn jentene. De ungdommene som greier seg best, er helst de som kan distansere seg fra foreldrenes problemer. For de yngre aldersgruppene vil det videre utfallet av krisen være avhengi av den hjelp barna får fra sine nærmeste til å bearbeide hendelsen.