Historisk metode og hermeneutikk

I historisk forskning er undersøkelsesobjekt gjerne gjengitte tekster, forstått som kilder i form av litteratur og historiske overleveringer. Og ut fra forskjellige problemstillinger kan vi være interessert i forskjellige sider av kildenes tilknytning til den historiske virkelighet. Vi har således levninger som vi kan bruke som kilde til kunnskap om fortida.

En kilde kan (i). oppfattes som en rest av en fortidig situasjon, dvs. som en del av den helhet vi søker å forklare. En slik betraktning vil gjøre seg gjeldende ovenfor materielle data; ruiner og andre materielle funn, men også skriftlige dokumentasjoner, lover, avtaler osv. vil kunne oppfattes som deler av en situasjonshelhet. Slike typer kilder representerer gjerne det vi kan kalle for kildens performative aspekt, dvs. kildene betraktes som handlinger. (ii). For det andre kan kildene oppfattes som virkninger av visse forhold i fortiden, dvs kildene har en kausal tilknytning. Eksempelvis er en læreplan en virkning av bestemte årsaker. Og de vanligste kildetyper vil kunne betraktes som direkte produkter av menneskelig virksomhet. Og i den sammenheng vil kilden kunne oppfattes som et resultat av en mer eller mindre målrettet virksomhet, enten slik at den selv er et formål eller at kilden er et middel for et formål, ledd i en plan etc. Utnyttelsen av kilden i denne sammenheng vil vektlegge å rekonstruere opphavsmannens hensikt. (Hvorfor ble dette bestemt? Hva skulle det tjene til? osv.) Slike spørsmål er av sentral betydning i historisk sammenheng. (iii). En spesielt viktig rolle spiller kildens meddelende funksjon. Dette betyr at kilden kan tolkes som en meddelelse, som bærer av et meningsinnhold, formidlet ved språklige eller andre arter av tegn/symboler. Under dette synspunkt vil vi kunne innordne de språklige kilder, men også andre kilder vil kunne ha en meddelende funksjon, som f eks et kunstverk, en bygning osv. En kilde under denne kategori kan betraktes som uttrykk for opphavsmannens tanker, følelser eller som en handling av opphavsmannen. (iv). Vi kan også betrakte kilden som en meddelelse om noe - et standpunkt eller en ytring. Og ut fra forskjellige synspunkter vil kildens tilknytning til den historiske virkelighet ha feste dels i opphavsmannens intensjoner og dels i de saksforhold han vil fortelle om.

Det som er nøkkelen er forskerens bruk og tolkning av kildene. Samtidig er det viktig å være kritisk til bruken av kildene, og man bør helst ha så mange kilder som mulig for å belyse problemstillingen på en redeligst mulig måte. En vesentlig utfordring vil være å finne ut hva om er av tilgjengelig materiale for å analysere de problemstillingene vi har formulert. Det kreves da i første rekke en innsats for å få en relevant kildekunnskap. Men la oss si at du har en rekke kilder. Da dreier det seg om å finne ut hvor troverdige disse er. Dette kan sies å være analogt med vurderingen av validitet og reliabilitet når forskningen bygger på empiriske data. Kildevurdering og -kritikk tar med andre ord sikte på å gi forskjellige data vekt ut fra hvor brukbare og relevante de er i vår sammenheng. Her gjelder for eksempel (i). kildens nærhet i tid og rom til den situasjon den beskriver (førstehånds, sekundær osv.), (ii). om formidleren har farvet fremstillingen av saken (posisjon og motivasjon hos formidleren), og (iii). om dette er troverdig informasjon eller ikke i forhold til andre kilder.

Hovedpoenget mitt er at kildevurderingen er i alle tilfelle knyttet til spørsmålet om hvor valid, pålitelig og troverdig kilden er. Det blir her snakk om å ta stilling til hvor stor vekt vi kan legge på en bestemt kilde i forhold til andre meddelelser om samme tema. Hovedspørsmålet er likevel om budskapet til kilden er sannsynlig og sannferdig.

Men selv om vi er uhyre kritiske til de kilder vi bruker, vil vi i historisk forskning være preget av vår tolkning av kildene og den forforståelse vi trekker med oss inn i forskningssituasjonen. I historisk forskning undersøker vi ofte tekster, og hvordan man undersøker de som meningsfulle fenomen eller hvordan man kan oppnå forståelse av historien, er et av hovedproblemene innen hermeneutikken (fortolkningskunst). Hermeneutikken er studiet av forståelse og hvordan vi bør gå frem for å oppnå forståelse.

Hermeneutikken

Den greske guden Hermes hadde i sin tid som oppgave å formidle til menneskene det som lå utenfor grensene for menneskenes forståelserammer, slik at det kunne gjøres tilgjengelig og forståelig for dem. Ordet Hermeneutikk viser nettopp tilbake til guden Hermes, han som skulle være formidleren mellom mennesket og gudene. Han skulle bidra til å gjøre det som var uforklarlig for oss, forklarlig. Hermeneutikken som metode har nettopp som hovedhensikt å gjøre ting tilgjengelig for oss, en metode som skal gi oss økt forståelse gjennom tolkning og forståelse.

Gjensidigheten mellom helhet og del er et vesentlig trekk ved den hermeneutiske metode. Minst like viktig er imidlertid den gjensidighet som etablerer seg mellom fortolkeren og det stoff eller den situasjon som skal fortolkes. Det avgjørende poeng i denne sammenheng er at fortolkeren alltid nærmer seg teksten ut fra en bestemt forutforståelse. Denne forutforståelsen - eller fordommen som den også kalles - som da er et uttrykk for fortolkerens forståelse av den aktuelle situasjon - er forutsetningen for at teksten skal åpne seg for fortolkeren. Gjennom det videre arbeid vil fortolkeren i stigende grad bli klar over sine egne fordommer (forutsetninger), og gjennom dette vil de intensjoner som ligger i teksten tre klarere frem. På denne måten skjer det da en klargjøring som både gjelder teksten og fortolkerens forståelse av seg selv. Andre fortolkere med andre fordommer vil se teksten i et annet lys og kunne avdekke en annen meningshorisont.

Det faktum at forskeren som forsøker å forstå en historisk epoke, selv tilhørere en bestemt epoke som er annerledes enn den han forsøker å utforske, skaper visse komplikasjoner. Wilhelm Dilthey mente det var mulig å leve seg inn i en fremmed epoke, slik at man kom inn under hvordan det virkelig hadde forholdt seg før. Hans Georg Gadamer påpeker derimot at en slik objektiverende forskning ikke er mulig. Det betyr at han avviser muligheten av en prosess der du kan sette deg inn i og oppleve en tidligere epoke slik andre opplevde den. Gadamer mener at forskeren er bestemt ut fra sin samtids ideer og forhold, og ut fra denne forståelseshorisonten nærmer forskeren seg det han skal utforske og tolke. Det aktuelle forskningsobjekt er imidlertid blitt til under andre ideer og forhold og er derfor preget av en annen horisont.

Men selv om tidsavstanden betinger en viss fremmedhet, står likevel forskeren i en tradisjon som skaper bro mellom de to situasjonenes forskjellige forståelseshorisont. Mellom disse forståelseshorisontene etableres så en hermeneutisk sirkel, i det man forstår det fremmede ut fra ens egen situasjon, men samtidig modifiseres oppfatningen av den egne situasjon ut fra tolkningen av det fremmede. Forståelseshorisontene smelter sammen kan vi si, samtidig som man er klar over forskjellen mellom dem. Det resultat man kommer frem til, er altså ikke reproduksjon, men et produkt av en skapende handling. Og ettersom nye generasjoner av forskere lever under nye forståelseshorisonter, vil tekstenes innhold, og dermed historiens gang forstås på nye måter.

Forståelse er altså sentralt innen hermeneutikken. Tyskeren Martin Heidegger sier det slik: vi er dømt til forståelse. Hva mener han med det? Jo i hans teori - som er fenomenologiesk fundamentert - sier han at forståelsen ligger til grunn for vår eksistens. Fundamentet for den menneskelige forståelse ligger i det sentrale poeng at vi som mennesker alltid befinner oss i en verden hvor vi har arvet en forståelsesmåte som er med på å bygge opp vår eksistens. I og med at vi er allerede i verden så vil vi være preget av en opprinnelig forståelsesmåte som vi har arvet, som spiller inn på de forståelseshandlinger vi gjør. Dette har med begrepet om for-forståelse å gjøre. La oss se litt på hvordan Hans Georg Gadamer utviklet Heideggers påstand om at vi allerede har en forforståelse gitt fra en opprinnelig forståelsesmåte.

Gadamer konsentrerte seg om hvilken rolle denne for-forståelsen spiller i vår forståelse. For-forståelsen kommer ut fra det fakum at vi er nedsunket i en tradisjon som vi ikke kan fri oss helt fra. Denne tradisjon vil virke inn på hvordan vi tolker hendelser, tekster, den gir oss visse fordommer i forhold til det vi tolker. Tolker vi en tekst har vi alltid med oss en for-forståelse som virker inn på vår forståelsen av denne teksten. Det er dette som blir sentralt å gå inn i for både Heidegger og Gadamer, og ikke minst; hvilken nytte eller unytte har det faktum at vi bruker forforståelsen vår?

Både Heidegger og Gadamer sier det slik at måten vi nærmer oss en tekst på vil allerede bestemme hva vi vil se. Hva betyr det? Tolkning vil alltid skje innenfor en kontekst eller sammenheng som allerede på forhånd legger føringer på hvordan vi skal betrakte tingene. I annet språk kan vi si det slik: vi forstår innenfor bestemte rammer, innenfor en bestemt horisont. Dette betyr en forforståelse som gir oss en meningsfull tilgang til det som skal forstås. F eks: Når vi snakker sammen forutsetter vi at vi deler et felles språk med en del felles meningstrukturer. Mine ord vil kunne oppfattes som meningsløse hvis du ikke har en bakgrunnshorisont som du kan forstå dem ut fra. Vi forstår alltid ut fra noe.

Men vil dette med for-forståelse og kontekstens betydning for våre tolkninger, si at vi ikke er i stand til å få tak på objektene eller tekstene slik de egentlig er? Kan vi frigjøre oss fra våre forforståelser og i hvilken grad er våre forforståelser med på å forvrenge eller begrense det vi ønsker å forstå?

Vitenskapelige teorier og ideologier bygger for en stor del på forforståelse, på forutinntatte meninger i bokstavelig forstand. og forforståelsen er ikke selvsagt: den bygger på vår sosialisering. Og dermed er det ingen grunn til å tro at bare ens egen forforståelse er den eneste riktige. Med andre ord: Forforståelsens store betydning er et argument for kunnskapsrelativismen. Men det er ikke noe avgjørende argument. Et sentralt begrep innen hermeneutikken, den hermeneutiske sirkel, tar snarere til orde mot relativismen. Hvordan? Jo gjennom et stadig vekselspill mellom egen forforståelse og ny erfaring, mellom helhet og del. Erfaringer og forforståelser forutsetter hverandre i et kretsløp. Jo større erfaring gir oss bedre forståelse, og man oppfatter finere nyanser. Målet er at forforståelsen utvikler seg fra fordom til ren forståelse. I den forbindelse blir samtidig forskerens fortolkningsdyktighet og bevissthet ovenfor sine for-forståelser og fordommer avgjørende for den forståelse og mening man er i stand til å trekke ut av sine tolkninger.