I. SCIENCE, def.
• 1. Any systematic study of physical or social phenomena
• 2. The study of physical and social phenomena where this involves observation, experiment, appropiate quantification and the search for universal laws and explanations
• 3. Any specific branch of knowledge in either of the above senses (e.g. Social science)

(Kilde: Collins Dictionary of Sociology)

II. VITENSKAPSTEORI
• HVA ER VITENSKAP?
– En måte å tenke på ut fra:
• empiriske undersøkninger
• basis i teori
• en bestemt skepsis til og med mot ens mest kjære teorier
– Et sosialt prosjekt
• å dele tanker skaper forskersamfunn

III. Historisk bakgrunn

• Nikolaus Kopernikus (1473-1543) ”Solen, ikke jorden, er midtpunktet for planetenes bevegelser”
• Francis Bacon (1561-1626): ”Kunnskap er makt”
– Vitenskapens oppgave er å gi menneskene herredømme over naturen for å utnytte den mest mulig til materielle formål.
Gallileo Gallilei (1564-1642)
• ”Man skal måle alt som kan måles, og gjøre det målelig som ennå ikke er det”.
– Mekanistisk naturanskulese: Årsaker til og forklaring på fenomen
– Sekularisering: naturen ikke lenger noe mystisk, guddommelig, men en rent mekanisk innretning mennesket kan måle og veie.
– Kvantifiserer naturvitenskapen og grunnlegger utviklingen av den nye mekanikken og fysikken, og således naturvitenskapen i den nyere tid
Johannes Kepler (1571-1630) Arbeider ut fra ”Hypotetisk-deduktiv-metode”
– hypoteser om planetenes baner rundt solen testes, verifiseres eller forkastes, og etter hvert kommer man gjennom de rette hypoteser frem til en teori om dette ut fra om hypotesene stemmer eller ikke med faktiske observasjoner. (”Hvis teorien er riktig så må planeten Mars befinne seg på et bestemt sted på himmelen på et bestemt tidspunkt osv.” - Fra teori til lov)

IV. Deduktiv - induktiv

• Deduktiv og Induktiv forskning. Deduktiv forskning refererer til det vi kaller hypotetisk deduktiv forskning. Utgangspunktet er da teori, og man utleder problemstillinger (kalt hypoteser) fra teorien og disse styrer det meste av forskningsprosessen ved valg av metodisk opplegg, dataomfang og analyse. Vi har altså en teori, dermed setter vi opp noen antakelser om denne teorien og tester denne ut i forhold til empiri. På denne måten får vi enten bekreftet (verifisert) eller avkreftet (falsifisert) de hypotesene vi har ut fra teorien. Målet med dette er å til stadighet forbedre den teori vi har eller rett og slett forkaste den hvis vi ikke får bekreftet den ut fra empiriske forhold.

• Induktive tilnærminger i forskningen er det derimot observasjon og analyse av fenomen som danner utgangspunktet for å lage problemstillinger eller teori. Motsatt av deduktiv metode. Man opererer med såkalte arbeidshypoteser underveis, og disse danner grunnlaget for at man utvikler en teori i direkte interaksjon med empirien. Og dette skaper grunnlaget for en slags hypotesetesting og hypostesformuleringer underveis i prosessen. Eks: Utsagnet ”Alle svaner er hvite”. Ut fra x antall observasjoner kan vi så slutte at alle svaner er hvite. Men vi kan aldri vite om det finnes en svart en før vi har sett den...Utgangspunktet er gjerne et opplevd problem/fenomen som vi ønsker å se nærmere på.

Vi kan si det slik:
• deduktiv: teori sjekkes mot praksis
• induktiv : praksis danner utgangspunkt for teoribygging.

V. Positivisme

• Positivismen har sitt utspring i naturvitenskapene (fysikk, matematikk, logikk, osv), men dens metoder og synsmåter har også bredt seg til andre vitenskapsområder. Positivistene vil gjerne tro på absolutt kunnskap. Positivismen eller den positivistiske tradisjon er gammel i vestens tenkning. Selve ordet dukket ikke opp før først på 1800-tallet, innført av sosiologen August Comte (1798-1857). Begrepet viser til at man vil bygge på en positiv, det vil si sikker kunnskap.
Positivismen begynte som en positiv tendens; den reagerte mot religiøse dogmer og metafysisk spekulasjon og krevde en tilbakevening til observerbare data

• Den positivistiske vitenskapen skulle fremskaffe lover for samfunnet og legge grunnlaget for en samfunnsmessig  (sosial) ingeniørkunst
• Positivismen legger ikke vekt på samfunnsforskningens politiske, historiske og sosiale funksjoner; dette ligger utenfor vitenskapen (jf Weber)
• Men positivismen har gjennom sitt kritiske syn på vitenskapelige belegg og strengheten i sin vitenskapelige argumentasjon, bidratt til å befri samfunnsforskningen fra mytiske og hverdagslige forestillinger

• De nye samfunnsvitenskapene (eks: sosiologi, psykologi, pedagogikk) skulle ut fra det positivistiske tenkesett følge de eksperimentelle kvantitative metoder som ble brukt innefor de etablerte naturvitenskapene, spesielt var fysikkens metoder et forbilde
• Samfunnsvitenskapens mål ble å forutsi og kontrollere menneskers adferd. Vitenskapelige utsagn skulle bygge på observerbare data; iakttakelsen av data og tolkningen av deres mening skulle holdes strengt fra hverandre

• Vitenskapelige fakta skal være objektive og kvantifiserbare
• Data skal være utvetydige, og intersubjektivt reproduserbare (etterprøvning)
• Vitenskapelige utsagn bør være verdinøytrale; fakta skal skilles fra vurderinger og vitenskap fra politikk (jf Weber)
• Forskeren skal være nøytral og ikke påvirke studieobjektet: distanse - objektivitet

VI. Utvikling innen positivismen:

Logisk positivisme – deduksjon
Empirisk positivisme - induksjon
Nypositivisme (Frage, Russel, tidlig Wittgenstein)
Logisk språk som overensstemmer/matcher virkeligheten
”Klorineffekt” på språket – fjerner smuss/upresisheter
Nøytralt og ekte ”Observasjonsspråk”: en faktisk beskrivelse av virkeligheten

VII. Weber
hevder i talen”Vitenskap som livskall” (1917) at
• vitenskapen inngår i stadig flere av samfunnets sektorer som et ledd i den vestlige rasjonaliseringsprosessen. Målene i den prosess er kontroll og klarhet. Faren er imidlertid et kaldt samfunn (Iron-cage - Jernbur rundt oss)
• Og,, hevder Weber; vitenskapen har ikke evnet å gi livet og naturen mening. Vi snakker da om at avmystifiseringen av verden har sin begrensning. Men dette er heller ikke vitenskapens funksjon:
• Vitenskapen skal uttale seg om fakta (herunder også sosiale fakta). Disse uttalelsene har en annen karakter enn uttalelser om verden. Forskning har ingenting med religion eller politikk å gjøre; ”kateterets autonomi fra politikken; læreren som verken prest eller politiker”.

VIII. Kritikk av positivismen
• Det kommer en reaksjon på positivismen fra indre og ytre hold:

• INDRE kritikk: Den senere Wittgenstein: Språk er praksis – ikke en neutral beskrivelse av verden
• T Kuhns teori om vitenskapelige revolusjoner og paradigmer: vitenskapsmenn arbeider og tenker innenfor tradisjoner, og disse tradisjonene styrer deres oppfattelse av virkeligheten og metoder for hvordan man kan forklare verden, av hvordan forskning skal bedrives. Dette er imidlertid noe som kan endres: en ny, grunnleggende oppdagelse (revolusjon) får forskerene til å endre grunnoppfatninger og de begynner å forske på verden på en ny måte (paradigmeskifte)

YTRE kritikk:
• Positivismen kritiseres av Humanvitenskapen: spesielt Hermeneutikken og de kvalitative metoder
• W Dilthey sa at ”naturen forklarer vi, mennesket forstår vi” – skiller altså mellom naturvitenskap og humanvitenskap. Vi kan ikke bruke naturvitenskapelige metoder for å forstå menneskelige handlinger
• Kvalitative metoder søker gjerne etter mening hos individene, individets intensjoner for sine hadlinger, og den kan vi få fatt i gjennom et nært forhold til f eks deltakerne i en undersøkelse. Eks det kvalitative intervju som bygger på et samspill mellom mennesker. Her blir forskeren et instrument i seg selv (tolkning, interaksjon)

IX. HERMENEUTIKK
• HERMENEUTIKKEN som metode: Kommer som en reaksjon fra humanvitenskapen mot det kvantitative paradigmet
W Dilthey: ”Man forklarer naturen, mennesket forstår man”
To virkeligheter som kan beskrives ut fra:

NAT.VIT                HUMAN.VIT
Forklare                   Forstå
(Natur)                     (Kultur)
Kausal logikk          Tolkning

X. Fenomenologi
• Fenomenlogien grunnlas av Husserl i slutten av forrige århundre og som siden har blitt utviklet  som eksistens-filosofi av Heidegger, og senere i eksistensiell og dialek-tisk retning av Sartre og Merlau-Ponty. Hovedemnet for fenomenologien var først bevisstheten og erfarenheten til mennesket, men utvikles senere av Heidegger til å om-fatte den menneskelige livsverden og hos Sartre den menneske-lige handlingen. Husserl plasserer seg mellom POS og HERM. Skiller seg fra Dilthey bl a ved at Husserl har andre vitenskapelige intensjoner: grunnlegger viten-skapen fenomenologisk. Vår erfarenhet med fenomenene vil senere påvirke vår opplevelse av empirien. Forutsetter egentlig samme virkelighet som POSITIVISMEN, men Husserl mener at fenomenologien kommer forut for positivismen.

• Merlau-Ponty:”Alt hva jeg vet om verden, til og med det jeg vet gjennom vitenskapen, vet jeg ut fra min egen synsvinkel eller ut fra en opplevelse av verden der vitenskapens symboler i seg selv ikke skulle bety noen ting. Hele vitenskapens verden er oppbygd på den levde (erfarte) verden, og om vi ville strengt forestille oss verden i seg selv og virkelig verdsette dens mening og rekkevidde må vi gjenoppvekke denne opplevelsen av verden, som vitenskapen bare er et uttrykk for.”

• Sagt på en annen måte: geografiens kart er således en abstraksjon av det landskap der vi først lærte oss hva en skog, et fjell eller en elv er. I dette fenomenlogiske forholdningssett ligger de kvalitative  studiene av individets opplevelser av sin verden til grunn for de mer abstrakte vitenskapelige studiene av den sosiale verden. Det handler om en måte (metode) vi kan få tilgang til individets grunnleggende opplevelse av livsverden. En slik metode er f eks det kvalitative intervju.

XI. Kvalitativ forskning
• Kvalitativ av latin qualitas som  betyr: beskaffenhet, egenskap, sort
• Metode (opprinnelig gresk metod: en vei som leder til målet): Kvalitativ metode er systematisert kunnskap om hvordan man går frem for å betegne beskaffenheten hos noe (et fenomen)
• Tre hovedtradisjoner: etnografi; hermeneutikk; fenomenologi. Alle anvendes i pedagogisk forskning i dag
• Man søker ikke å kvantifisere objektive data, men å tolke meningsfulle relasjoner

XII. Kvalitativ og kvantitativ forskning
• Et tilbakevendende krav innenfor moderne samfunnsvitenskap har gjerne vært at vitenskapelig kunnskap skal være kvantitativ.Eks 1: ”Kvantitativ forskning som söker en vetenskaplig förklaring kan helt enkelt betecknas som det vetenskapeliga tilvägagångssättet” (Calder 1977). Eks 2:”Den utsträkning i vilken observationerna kan kvantifieras (översättas til siffror) är ofta ett gott tecken på en vetenskaps mognad” (Mussen, Conmger & Cagan 1977).
• Men: Kvalitative og kvantitative metoder er verktøy, og deres anvendbarhet avhenger av hvilke forskningsspørsmål (problemstillinger) som stilles.
Kilde: S Kvale (1997) ”Den kvalitativa forskningsintervjun”

XIII. Generalisering
• Når en generaliserer abstraherer en bort konteksten. Som tidligere nevnt vil generalisering ha sammenheng med det verdensbildet forskeren har sympati med,
• VIRKELIGHETSSYN – KUNNSKAPSSYN – VITENSKAPSSYN – METODESYN
• og dermed vil forskjellige innfallsvinkler og metoder få innpass i forskningen.

XIV. Verdier
• Kvalitativ forskning opererer med små og formålstjenlige utvalg. Dette betyr at en ikke kan generalisere utover det utvalget man har, sett i relasjon til tid og kontekst. Kvantiativ forskning kritiserer den kvalitative for å være subjektiv og selektiv. De mener at forskeren ikke er nøytral og verdifri i sine funn og at mennesket blir et for lite pålitelig instrument og for åpen for feilkilder. Dermed sies det at overførbarheten ikke er mulig, da det ikke er tilstrekkelig kontroll over forskningssituasjonen. Argumentet mot en slik påstand vil være det Thomas Kuhn sier: all forskning - kvalitativ eller kvantitativ - er uansett verdiladet da den er sosialt konstruert. Derfor er verdidebatten meningsløs.

XV. Trender i dagens forskning
• løpet av de siste 50 år har den positivistiske vitenskapsfilosofien tapt noe av sin posisjon. Positivismen oppfatter samfunnsvitenskapen som naturvitenskapen: den skal bygge på objektive kvantifiserbare data og ha forutsigelse (prediksjon) og kontroll av andres atferd som mål. I dag skjer det en forskyvning mot filosofiske strømninger som ligger humanvitenskapene nære, deriblant det vi kaller en postmoderne sosial konstruksjon av virkeligheten, hermeneutisk tolkning av teksters mening, fenomenologisk beskrivelse av bevisstheten og en dialektisk lokalisering av motsigelser i menneskelig virksomhet til sosiale og historiske sammenhenger. Dette kan bero på at man i dag er interessert i tema som erfaring, mening, livsverden, samtale, dialog, fortelling og språk.
 

Forskningsmetode og vitenskapsteori (1)

Hva er VITENSKAP?
:a. et fagområde; b. en særegen livsform; c. en planmessig innsats for å innvinne ny kunnskap. Vi tenker nok på vitenskap som mest det siste (c.): en planmessig innsats for å innvinne ny kunnskap om verden og dens fenomener. Og da er vi i denne sammenheng over i begrepet FORSKNING. Forskning er et begrep som vi kan si samler de ambisjoner og metoder som brukes i vitenskapelig innsats.

Hva er FORSKNING?
:all faglig innsats som er innsiktet på å gi nye kunnskaper. Kartlegging, analyse, kreativitet og lang søking mot ny erkjennelse. I forskningen brukes bestemte strategier og metoder. Og da blir på mange måter forskning nettopp kunnskap innvunnet gjennom aksepterte metoder, der bestemte spilleregler innenfor forskersamfunnet er fulgt. Forskning kan dermed skilles ut fra annen virksomhet, gjennom at det i forskningen brukes bestemte regler og prosedyrer for hvordan kunnskap kan innvinnes. Dette skal kunne etterprøves av andre forskere for å kontrollere troverdighet og sannhetsgehalt i forskeres funn.

Når vi arbeider med forskning så gjør vi bruk av bestemte strategier og metoder; det vi kaller forskningsmetoder. Og når vi definere hva som er forskning er det gjerne disse metodene vi viser til. Altså hvilke prosedyrer som er fulgt for å nå en bestemt målsetting. Og til ulike målsettinger hører det også ulike metoder til. Er vi for eksempel interessert i å granske og tolke meningsinnholdet i tekster og dokumenter, kalles det gjerne HERMENEUTIKK (fortolkningskunst). Dette er en vanlig metodisk overbygning i f eks historieforskning og i analyser av f eks læreplaner og pedagogiske policydokument. Her vektlegges forskerens evne til å dra ut meningen av et større antall litterære kilder, og granske fenomenet ut fra sin evne til tolkning og forståelse. Et alternativ til dette, og en temmelig sterk forskningstradisjon, er såkalt EMPIRISK forskning. I deler av den empiriske forskning har naturvitenskapens metoder lenge vært et forbilde, med bakgrunn i positivismen. I følge POSITIVISMEN har vi mennesker to, og bare to, kilder til kunnskap: det vi kan iaktta med våre sanser og det vi kan regne ut med vår logiske sans. Vi skal dermed ikke stole på tradisjoner og autoriteter, vi skal ikke hengi oss til løse spekulasjoner, vi skal ikke la følelsene bringe oss ut av fatning. I stedet skal vi kritisk undersøke alle påstander og alle iakttakelser, og støtte oss til de fakta som vi kan fastslå med all rimelig sannsynlighet. Disse fakta kan vi senere analysere logisk for å dra slutninger av dem. Det som er positivt gitt; det vi kan se og beskrive ut fra at det er fakta om omverdenen. Her står empirisk kartlegging og analyse sterkt, og samfunnsvitenskapelig forskning (der pedagogikken hører hjemme), har lenge vært preget av positivistiske metoder for hva og hvem vi kan observere og hvordan vi skal gå frem, og hvordan vi skal registrere og analysere innhentede informasjoner. En sterk tradisjon er å systematisk samle inn og analysere data hvor man derpå kan oppdage og kartlegge relevante sammenhenger. Den empiriske forskning har lenge vært dominert av såkalt kvantitative metoder; metoder som omhandler måling, opptelling og statistisk bearbeiding av innsamlet materiale. I dag nyttes også i stor grad også kvalitative metoder, der man forsøker å gå bak tallenes tale og innhente dypere informasjon rundt de funn man gjør. Her blir forskeren selv et viktig redskap, og man vektlegger ikke de objektive måleinstrument man omtaler i mer positivistisk orientert forskningstradisjon.

Men poenget er at uansett hvilke metoder man anvender, så skal god forskning kunne reise relevante spørsmål, gi mulighet for nytenkning og ikke minst være gjennomført på en troverdig metodisk måte.

Forskningsmetode og vitenskapsteori (2)

Det engelske/amerikanske uttrykket SCIENCE kan defineres slik.

• Any systematic study of physical or social phenomena
• The study of physical and social phenomena where this involves observation, experiment, appropiate quantification and the search for universal laws and explanations
• Any specific branch of knowledge in either of the above senses (e.g. Social science) (Kilde: Collins Dictionary of Sociology)

Vitenskapsteori
Hva er vitenskap?
En måte å tenke på ut fra:
 empiriske undersøkninger
 basis i teori
 en bestemt skepsis til og med mot ens mest kjære teorier
Et sosialt prosjekt
 å dele tanker skaper forskersamfunn

Historisk bakgrunn (i ”light-versjon”)

Nikolaus Kopernikus (1473-1543) ”Solen, ikke jorden, er midtpunktet for planetenes bevegelser”
Skaper et nytt verdensbilde, basert på vitenskapelige observasjoner

Francis Bacon (1561-1626): ”Kunnskap er makt”
Vitenskapens oppgave er å gi menneskene herredømme over naturen for å utnytte den mest mulig til materielle formål.

Gallileo Gallilei (1564-1642) ”Man skal måle alt som kan måles, og gjøre det målelig som ennå ikke er det”.
Mekanistisk naturanskulese: Årsaker til og forklaring på fenomen
Sekularisering: naturen ikke lenger noe mystisk eller guddommelig, men en rent mekanisk innretning mennesket kan måle og veie.
Kvantifiserer naturvitenskapen og grunnlegger utviklingen av den nye mekanikken og fysikken, og således naturvitenskapen i den nyere tid

Johannes Kepler (1571-1630) arbeider ut fra ”Hypotetisk-deduktiv-metode”
hypoteser om planetenes baner rundt solen testes, verifiseres eller forkastes, og etter hvert kommer man gjennom de rette hypoteser frem til en teori om dette ut fra om hypotesene stemmer eller ikke med faktiske observasjoner. (”Hvis teorien er riktig så må planeten Mars befinne seg på et bestemt sted på himmelen på et bestemt tidspunkt osv.” - Fra teori til lov)

Deduktiv – induktiv forskningsmetode
Deduktiv forskning refererer til det vi kaller hypotetisk deduktiv forskning. Utgangspunktet er da teori, og man utleder problemstillinger (kalt hypoteser) fra teorien og disse styrer det meste av forskningsprosessen ved valg av metodisk opplegg, dataomfang og analyse. Man har en teori, setter opp noen antakelser om denne teorien og tester denne ut i forhold til empiri. På denne måten får vi enten bekreftet (verifisert) eller avkreftet (falsifisert) de hypotesene vi har satt opp ut fra teorien. Målet med denne prosessen er å til stadighet forbedre den teori vi har eller rett og slett forkaste den hvis vi ikke får bekreftelse ut fra empiriske forhold.

Ved Induktive tilnærminger i forskningen er det derimot observasjon og analyse av fenomen som danner utgangspunktet for å lage problemstillinger eller teori. Motsatt av deduktiv metode. Man opererer med såkalte arbeidshypoteser underveis, og disse danner grunnlaget for at man utvikler en teori i direkte interaksjon med empirien. Dette skaper grunnlaget for en slags hypotesetesting og hyposteseformuleringer underveis i prosessen. Eks: Utsagnet ”Alle svaner er hvite”. Ut fra x antall observasjoner som omfatter hvite svaner kan vi så slutte at alle svaner er hvite. Men vi kan aldri vite om det finnes en svart svane før vi har sett den...og det vil ha betydning for sikkerheten eller validiteten av våre observasjoner.

Vi kan si det slik:
deduktiv: teori sjekkes mot praksis
induktiv : praksis danner utgangspunkt for teoribygging.
”Hypotetisk deduktiv forskning er gjerne knyttet til det vi kalle kvantitativ forskning, mens induktiv metode oftest anvendes ved mer kvalitative tilnærminger.” (Befring 1994). Men dette trenger ikke være riktig, begge fremgangsmåter kan anvendes i de ulike forskningsmetodiske retninger.

Positivisme
Positivismen har sitt utspring i naturvitenskapene (fysikk, matematikk, logikk, osv), men dens metoder og synsmåter har også bredt seg til andre vitenskapsområder. Positivistene vil gjerne tro på absolutt kunnskap. Positivismen eller den positivistiske tradisjon er gammel i vestens tenkning. Selve ordet dukket ikke opp før først på 1800-tallet, innført av sosiologen August Comte (1798-1857). Begrepet viser til at man vil bygge på en positiv, det vil si sikker kunnskap:
• Positivismen begynte som en positiv tendens; den reagerte mot religiøse dogmer og metafysisk spekulasjon og krevde en tilbakevening til observerbare data
• Den positivistiske vitenskapen skulle fremskaffe lover for samfunnet og legge grunnlaget for en samfunnsmessig  (sosial) ingeniørkunst
• Positivismen legger ikke vekt på samfunnsforskningens politiske, historiske og sosiale funksjoner; dette ligger utenfor vitenskapen
• Positivismen har gjennom sitt kritiske syn på vitenskapelige belegg og strengheten i sin vitenskapelige argumentasjon, bidratt til å befri samfunnsforskningen fra mytiske og hverdagslige forestillinger
• De nye samfunnsvitenskapene (eks: sosiologi, psykologi, pedagogikk) skulle ut fra det positivistiske tenkesett følge de eksperimentelle kvantitative metoder som ble brukt innenfor de etablerte naturvitenskapene, spesielt var fysikkens metoder et forbilde
• Samfunnsvitenskapens mål ble derav å forutsi og kontrollere menneskers adferd. Vitenskapelige utsagn skulle bygge på observerbare data; iakttakelsen av data og tolkningen av deres mening skulle holdes strengt fra hverandre
• Et krav innen positivismen er at vitenskapelige fakta skal være objektive og kvantifiserbare
• Og data skal være utvetydige, og intersubjektivt reproduserbare (etterprøvning)
• Vitenskapelige utsagn bør være verdinøytrale; fakta skal skilles fra vurderinger og vitenskap fra politikk (jf Weber)
• Forskeren skal være nøytral og ikke påvirke studieobjektet: distanse og objektivitet er viktige stikkord i den sammenhengen.

Utvikling innen positivismen:
Logisk positivisme – deduksjon
Empirisk positivisme - induksjon
Nypositivisme (Frage, Russel, tidlig Wittgenstein)
Logisk språk som overensstemmer/matcher virkeligheten
”Klorineffekt” på språket – fjerner smuss/upresisheter
Nøytralt og ekte ”Observasjonsspråk”: en faktisk beskrivelse av virkeligheten

Max Weber hevdet i talen”Vitenskap som livskall” (1917) at
• vitenskapen inngår i stadig flere av samfunnets sektorer som et ledd i den vestlige rasjonaliseringsprosessen. Målene i den prosess er kontroll og klarhet. Faren er imidlertid et kaldt samfunn (Iron-cage - Jernbur rundt oss)
• Og, hevder Weber; vitenskapen har ikke evnet å gi livet og naturen mening. Vi snakker da om at avmystifiseringen av verden har sin begrensning. Men dette er heller ikke vitenskapens funksjon:
• Vitenskapen skal uttale seg om fakta (herunder også sosiale fakta). Disse uttalelsene har en annen karakter enn uttalelser om verden. Forskning har ingenting med religion eller politikk å gjøre; ”kateterets autonomi fra politikken; læreren som verken prest eller politiker”.

Kritikk av positivismen
Det kommer en reaksjon på positivismen fra indre og ytre hold:
• INDRE kritikk:
• Den senere Wittgenstein: Språk er praksis – ikke en nøytral beskrivelse av verden
• Thomas Kuhns teori om vitenskapelige revolusjoner og paradigmer: vitenskapsmenn arbeider og tenker innenfor tradisjoner, og disse tradisjonene styrer deres oppfattelse av virkeligheten og derav metoder for hvordan man kan forklare verden. Tradisjonen i forskersamfunn bestemmer også hvordan (sann) forskning skal bedrives. Dette er imidlertid noe som kan endres: en ny, grunnleggende oppdagelse (revolusjon) får forskerene til å endre grunnoppfatninger og de begynner å forske på verden på en ny måte (det skjer et såkalt paradigmeskifte)
• YTRE kritikk:
• Positivismen kritiseres av Humanvitenskapen: spesielt Hermeneutikken og de kvalitative metoder
• W Dilthey sa at ”naturen forklarer vi, mennesket forstår vi” – skiller altså mellom naturvitenskap og humanvitenskap. Vi kan ikke bruke naturvitenskapelige metoder for å forstå menneskelige handlinger
• Kvalitative metoder søker gjerne etter mening hos individene, individets intensjoner for sine handlinger, og den kan vi få fatt i gjennom et nært forhold til f eks deltakerne i en undersøkelse. Eks det kvalitative intervju som bygger på et samspill mellom mennesker. Her blir forskeren et instrument i seg selv (tolkning, interaksjon)

Hermeneutikk (se eget punkt om dette for utdyping)
• Hermeneutikken som metode: Kommer som en reaksjon fra humanvitenskapen mot det kvantitative paradigmet
• W Dilthey: ”Man forklarer naturen, mennesket forstår man”

To virkeligheter som kan beskrives ut fra:
NATUR VIT.                HUMAN VIT.
Forklare                   Forstå
(Natur)                     (Kultur)
Kausal logikk          Tolkning

Fenomenologi
• Fenomenlogien grunnlas av Edmund Husserl i slutten av forrige århundre og har siden blitt utviklet  som eksistens-filosofi av Heidegger, og senere i eksistensiell og dialektisk retning av Sartre og Merlau-Ponty. Hovedemnet for fenomenologien var først bevisstheten og erfarenheten til mennesket, men utvikles senere av Heidegger til å omfatte den menneskelige livsverden og hos Sartre den menneskelige handlingen. Husserl plasserer seg mellom positivisme og hermeneutikk. Skiller seg fra Dilthey bl a ved at Husserl har andre vitenskapelige intensjoner: grunnlegger vitenskapen fenomenologisk. Vår erfarenhet med fenomenene vil senere påvirke vår opplevelse av empirien. Forutsetter egentlig samme virkelighet som positivismen, men Husserl mener at fenomenologien kommer forut for positivismen.

• Merlau-Ponty: ”Alt hva jeg vet om verden, til og med det jeg vet gjennom vitenskapen, vet jeg ut fra min egen synsvinkel eller ut fra en opplevelse av verden der vitenskapens symboler i seg selv ikke skulle bety noen ting. Hele vitenskapens verden er oppbygd på den levde (erfarte) verden, og om vi ville strengt forestille oss verden i seg selv og virkelig verdsette dens mening og rekkevidde må vi gjenoppvekke denne opplevelsen av verden, som vitenskapen bare er et uttrykk for.”

• Sagt på en annen måte: geografiens kart er en abstraksjon av det landskap der vi først lærte oss hva en skog, et fjell eller en elv er. I et slikt fenomenlogisk forholdningssett ligger de kvalitative studiene av individets opplevelser av sin verden til grunn for de mer abstrakte vitenskapelige studiene av den sosiale verden. Det handler om en måte (metode) vi kan få tilgang til individets grunnleggende opplevelse av livsverden. En slik metode er f eks det kvalitative intervju.

Kvalitativ forskning
• Kvalitativ av latin qualitas som  betyr: beskaffenhet, egenskap, sort
• Metode (opprinnelig gresk metod: en vei som leder til målet): Kvalitativ metode er systematisert kunnskap om hvordan man går frem for å betegne beskaffenheten hos noe (et fenomen)
• Tre hovedtradisjoner: etnografi; hermeneutikk; fenomenologi. Alle anvendes i pedagogisk forskning i dag
• Man søker ikke å kvantifisere objektive data, men å tolke meningsfulle relasjoner

Kvalitativ og kvantitativ forskning
• Et tilbakevendende krav innenfor moderne samfunnsvitenskap har gjerne vært at vitenskapelig kunnskap skal være kvantitativ. Eks 1: ”Kvantitativ forskning som söker en vetenskaplig förklaring kan helt enkelt betecknas som det vetenskapeliga tilvägagångssättet” (Calder 1977). Eks 2:”Den utsträkning i vilken observationerna kan kvantifieras (översättas til siffror) är ofta ett gott tecken på en vetenskaps mognad” (Mussen, Conmger & Cagan 1977).
• Men: Kvalitative og kvantitative metoder er verktøy, og deres anvendbarhet avhenger av hvilke forskningsspørsmål (problemstillinger) som stilles. (Kilde: S Kvale (1997) ”Den kvalitativa forskningsintervjun”)

Generalisering – overførbarhet - paradigme
• Når en generaliserer abstraherer en bort konteksten, og sier at f eks en undersøkelse gjelder for flere enn de som var med i undersøkelsen. Prognoser ved politiske valg er eksempel undersøkelser som generelaiserer utover utvalgets størrelse. Spørsmål vedrørende generalisering har bestemte forskningsmetodiske krav knyttet til seg (eks utvalgsprosedyrer i kvantitativ forskning), men må også ses i sammenheng med det verdensbildet eller såkalte paradigme forskeren har sympati med, og som noe forenklet kan uttrykkes som at det er noen fundamentale antakelser om verdens og vitenskapens beskaffenhet forskeren forholder seg til og føler seg overbevist av. Disse antakelser vil framfor alt løfte frem et bestemt syn på:
• Kunnskapen
• Mennesket
• Virkeligheten
• Vitenskapens natur og ideal
• Vitenskapelig metode

Disse grunnantakelsene (som er en nødvendig forutsetning for forskning) kaller man i vitenskapsteoretisk sammenheng paradigme. Disse grunnantakelsene forholder seg til hverandre, illustrert slik:
VIRKELIGHETSSYN -> MENNESKESYN ->KUNNSKAPSSYN –>
VITENSKAPSSYN –> METODESYN
Pilen er ment som å illustrere den kausale relasjonen mellom en forskers syn på virkeligheten, mennesket, kunnskapen, vitenskapen og metoden. Dette er med på å forklare hvorfor forskjellige innfallsvinkler og metoder får innpass i forskningen.

• Kvalitativ forskning opererer med små og formålstjenlige utvalg. Dette betyr at en ikke kan generalisere utover det utvalget man har, sett i relasjon til tid og kontekst. Kvantiativ forskning kritiserer den kvalitative for å være subjektiv og selektiv. I kvantitativ forskningmetodikk stilles bestemte krav til utvalgsprosedyrer, til måleinstrumenter, objektivitet og sikkerhet. Kvantitativt orienterte forskere har ofte hevdet at den kvalitativt orienterte forskeren ikke er nøytral og verdifri i sine funn og at mennesket blir et for lite pålitelig instrument og for åpen for feilkilder. Argumentet mot en slik påstand vil være det Thomas Kuhn sier: all forskning - kvalitativ eller kvantitativ - er uansett verdiladet da den er sosialt konstruert. Derfor er verdidebatten meningsløs.

Trender i dagens forskning

• I løpet av de siste 50 år har den positivistiske vitenskapsfilosofien tapt noe av sin posisjon. Positivismen oppfatter samfunnsvitenskapen som naturvitenskapen: den skal bygge på objektive kvantifiserbare data og ha forutsigelse (prediksjon) og kontroll som mål. I dag skjer det en forskyvning mot filosofiske strømninger som ligger humanvitenskapene nære, deriblant det vi kaller en postmoderne sosial konstruksjon av virkeligheten, hermeneutisk tolkning av teksters mening, nylesing av litteratur og kilder, fenomenologisk beskrivelse av bevisstheten og en dialektisk lokalisering av motsigelser i menneskelig virksomhet til sosiale og historiske sammenhenger. Dette kan bero på at man i dag er interessert i tema som erfaring, mening, livsverden, samtale, dialog, fortelling og språk.
 

Forskningsmetode og vitenskapstori (3): Historisk metode og hermeneutikk

I historisk forskning er undersøkelsesobjekt gjerne gjengitte tekster, forstått som kilder i form av litteratur og historiske overleveringer. Og ut fra forskjellige problemstillinger kan vi være interessert i forskjellige sider av kildenes tilknytning til den historiske virkelighet. Vi har således levninger som vi kan bruke som kilde til kunnskap om fortida. En kilde kan (1). oppfattes som en rest av en fortidig situasjon, dvs. som en del av den helhet vi søker å forklare. En slik betraktning vil gjøre seg gjeldende ovenfor materielle data; ruiner og andre materielle funn, men også skriftlige dokumentasjoner, lover, avtaler osv. vil kunne oppfattes som deler av en situasjonshelhet. Slike typer kilder representerer gjerne det vi kan kalle for kildens performative aspekt, dvs. kildene betraktes som handlinger. (2). For det andre kan kildene oppfattes som virkninger av visse forhold i fortiden, dvs kildene har en kausal tilknytning. Eksempelvis er en læreplan en virkning av bestemte årsaker. Og de vanligste kildetyper vil kunne betraktes som direkte produkter av menneskelig virksomhet. Og i den sammenheng vil kilden kunne oppfattes som et resultat av en mer eller mindre målrettet virksomhet, enten slik at den selv er et formål eller at kilden er et middel for et formål, ledd i en plan etc. Utnyttelsen av kilden i denne sammenheng vil vektlegge å rekonstruere opphavsmannens hensikt. (Hvorfor ble dette bestemt? Hva skulle det tjene til? osv.) Slike spørsmål er av sentral betydning i historisk sammenheng. (3). En spesielt viktig rolle spiller kildens meddelende funksjon. Dette betyr at kilden kan tolkes som en meddelelse, som bærer av et meningsinnhold, formidlet ved språklige eller andre arter av tegn/symboler. Under dette synspunkt vil vi kunne innordne de språklige kilder, men også andre kilder vil kunne ha en meddelende funksjon, som f eks et kunstverk, en bygning osv. En kilde under denne kategori kan betraktes som uttrykk for opphavsmannens tanker, følelser eller som en handling av opphavsmannen. (4). Vi kan også betrakte kilden som en meddelelse om noe - et standpunkt eller en ytring. Og ut fra forskjellige synspunkter vil kildens tilknytning til den historiske virkelighet ha feste dels i opphavsmannens intensjoner og dels i de saksforhold han vil fortelle om.

Det som er nøkkelen er forskerens bruk og tolkning av kildene. Samtidig er det viktig å være kritisk til bruken av kildene, og man bør helst ha så mange kilder som mulig for å belyse problemstillingen på en redeligst mulig måte. En vesentlig utfordring vil være å finne ut hva som er av tilgjengelig materiale for å analysere de problemstillingene vi har formulert. Det kreves da i første rekke en innsats for å få en relevant kildekunnskap. Men la oss si at du har en rekke kilder. Da dreier det seg om å finne ut hvor troverdige disse er. Dette kan sies å være analogt med vurderingen av validitet og reliabilitet når forskningen bygger på empiriske data. Kildevurdering og -kritikk tar med andre ord sikte på å gi forskjellige data vekt ut fra hvor brukbare og relevante de er i vår sammenheng. Her gjelder for eksempel (1). kildens nærhet i tid og rom til den situasjon den beskriver (førstehånds, sekundær osv.), (2). om formidleren har farvet fremstillingen av saken (posisjon og motivasjon hos formidleren), og (3). om dette er troverdig informasjon eller ikke i forhold til andre kilder. Hovedpoenget mitt er at kildevurderingen i alle tilfelle er knyttet til spørsmålet om hvor valid, pålitelig og troverdig kilden er. Det blir her snakk om å ta stilling til hvor stor vekt vi kan tillegge på en bestemt kilde i forhold til andre meddelelser om samme tema. Hovedspørsmålet er likevel om budskapet til kilden er sannsynlig og sannferdig.

Men selv om vi er uhyre kritiske til de kilder vi bruker, vil vi i historisk forskning være preget av vår tolkning av kildene og den forforståelse vi trekker med oss inn i forskningssituasjonen. I historisk forskning undersøker vi ofte tekster, og hvordan man undersøker de som meningsfulle fenomen eller hvordan man kan oppnå forståelse av historien, er et av hovedproblemene innen hermeneutikken (fortolkningskunst). Hermeneutikken er studiet av forståelse og hvordan vi bør gå frem for å oppnå forståelse.

Hermeneutikken
Den greske guden Hermes hadde i sin tid som oppgave å formidle til menneskene det som lå utenfor grensene for menneskenes forståelserammer, slik at det kunne gjøres tilgjengelig og forståelig for dem. Ordet hermeneutikk viser nettopp tilbake til guden Hermes, han som skulle være formidleren mellom mennesket og gudene. Han skulle bidra til å gjøre det som var uforklarlig for oss, forklarlig. Hermeneutikken som metode har nettopp som hovedhensikt å gjøre ting tilgjengelig for oss, en metode som skal gi oss økt forståelse gjennom tolkning og forståelse.

Gjensidigheten mellom helhet og del er et vesentlig trekk ved den hermeneutiske metode. Minst like viktig er imidlertid den gjensidighet som etablerer seg mellom fortolkeren og det stoff eller den situasjon som skal fortolkes. Det avgjørende poeng i denne sammenheng er at fortolkeren alltid nærmer seg teksten ut fra en bestemt forutgåemde forståelse av fenomenet. Denne forutforståelsen  eller fordommen som den også kalles - som da er et uttrykk for fortolkerens forståelse av den aktuelle situasjon - er forutsetningen for at teksten skal åpne seg for fortolkeren. Gjennom det videre arbeid vil fortolkeren i stigende grad bli klar over sine egne fordommer (forutsetninger), og gjennom dette vil de intensjoner som ligger i teksten tre klarere frem. På denne måten skjer det da en klargjøring som både gjelder teksten, og fortolkerens forståelse av seg selv. Andre fortolkere med andre fordommer vil se teksten i et annet lys og kunne avdekke en annen meningshorisont.

Det faktum at forskeren som forsøker å forstå en historisk epoke, selv tilhørere en bestemt epoke som er annerledes enn den han forsøker å utforske, skaper visse komplikasjoner. Wilhelm Dilthey mente det var mulig å leve seg inn i en fremmed epoke, slik at man kom ”inn under huden” på hvordan det virkelig hadde forholdt seg før. Hans Georg Gadamer påpeker derimot at en slik objektiverende forskning ikke er mulig. Det betyr at han avviser muligheten av en prosess der du kan sette deg inn i og oppleve en tidligere epoke slik andre opplevde den. Gadamer mener at forskeren er bestemt ut fra sin samtids ideer og forhold, og ut fra denne forståelseshorisonten nærmer forskeren seg det han skal utforske og tolke. Det aktuelle forskningsobjekt er imidlertid blitt til under andre ideer og forhold og er derfor preget av en annen horisont. Men selv om tidsavstanden betinger en viss fremmedhet, står likevel forskeren i en tradisjon som skaper bro mellom de to situasjonenes forskjellige forståelseshorisont. Mellom disse forståelseshorisontene etableres så en hermeneutisk sirkel, i det man forstår det fremmede ut fra ens egen situasjon, men samtidig modifiseres oppfatningen av den egne situasjon ut fra tolkningen av det fremmede. Forståelseshorisontene smelter sammen kan vi si, samtidig som man er klar over forskjellen mellom dem. Det resultat man kommer frem til, er altså ikke reproduksjon, men et produkt av  en skapende handling. Og ettersom nye generasjoner av forskere lever under nye forståelseshorisonter, vil tekstenes innhold, og dermed historiens gang forstås på nye måter.

Forståelse er altså sentralt innen hermeneutikken. Tyskeren Martin Heidegger sier det slik: vi er dømt til forståelse. Hva mener han med det? Jo i hans teori - som er fenomenologisk fundamentert - sier han at forståelsen ligger til grunn for vår eksistens. Fundamentet for den menneskelige forståelse ligger i det sentrale poeng at vi som mennesker alltid befinner oss i en verden hvor vi har arvet en forståelsesmåte som er med på å bygge opp vår eksistens. I og med at vi allerede er i verden så vil vi være preget av en opprinnelig forståelsesmåte som vi har arvet, som spiller inn på de forståelseshandlinger vi gjør. Dette har med begrepet om for-forståelse å gjøre. La oss se litt på hvordan Hans Georg Gadamer utviklet Heideggers påstand om at vi allerede har en forforståelse gitt fra en opprinnelig forståelsesmåte.

Gadamer konsentrerte seg om hvilken rolle denne for-forståelsen spiller  i vår forståelse. For-forståelsen kommer ut fra det fakum at vi er nedsunket i en tradisjon som vi ikke kan fri oss helt fra. Denne tradisjon vil virke inn på hvordan vi tolker hendelser (tekster), den gir oss visse fordommer i forhold til det vi tolker. Tolker vi en tekst har vi alltid med oss en for-forståelse som virker inn på vår forståelsen av denne teksten. Det er dette som blir sentralt å gå inn i for både Heidegger og Gadamer, og ikke minst; hvilken nytte eller unytte har det faktum at vi bruker forforståelsen vår? Både Heidegger og Gadamer sier det slik at måten vi nærmer oss en tekst på vil allerede bestemme hva vi vil se. Hva betyr det? Tolkning vil alltid skje innenfor en kontekst eller sammenheng som allerede på forhånd legger føringer på hvordan vi skal betrakte tingene. I annet språk kan vi si det slik: vi forstår innenfor bestemte rammer, innenfor en bestemt horisont. Dette betyr en forforståelse som gir oss en meningsfull tilgang til det som skal forstås. F eks: Når vi snakker sammen forutsetter vi at vi deler et felles språk med en del felles meningstrukturer. Mine ord vil kunne oppfattes som meningsløse hvis du ikke har en bakgrunnshorisont som du kan forstå dem ut fra. Vi forstår alltid ut fra noe.

Men vil dette med for-forståelse og kontekstens betydning for våre tolkninger, si at vi ikke er i stand til å få tak på objektene eller tekstene slik de egentlig er? Kan vi frigjøre oss fra våre forforståelser og i hvilken grad er våre forforståelser med på å forvrenge eller begrense det vi ønsker å forstå? Vitenskapelige teorier og ideologier bygger for en stor del på forforståelse, på forutinntatte meninger i bokstavelig forstand. og forforståelsen er ikke selvsagt: den bygger på vår sosialisering. Og dermed er det ingen grunn til å tro at bare ens egen forforståelse er den eneste riktige. Med andre ord: Forforståelsens store betydning er et argument for kunnskapsrelativismen. Men det er ikke noe avgjørende argument. Et sentralt begrep innen hermeneutikken, den hermeneutiske sirkel, tar snarere til orde mot relativismen. Hvordan?  Jo gjennom et stadig vekselspill mellom egen forforståelse og ny erfaring, mellom helhet og del. Erfaringer og forforståelser forutsetter hverandre i et kretsløp. Større erfaring gir oss bedre forståelse, og man oppfatter finere nyanser. Målet er at forforståelsen utvikler seg fra fordom til ren forståelse. I den forbindelse blir samtidig forskerens fortolkningsdyktighet og bevissthet ovenfor sine for-forståelser og fordommer avgjørende for den forståelse og mening man er i stand til å trekke ut av sine tolkninger.

Forskningsmetode og vitenskapsteori (4)

I. KVALITATIVT INTERVJU.

Hensikten med kvalitativ forskning: finne hva som er i menneskets bevissthet.
Behavioristisk psykologi mener å bestemme bevisstheten utifra atferd.
Kvalitativ forskning postulerer at en har tilgang til bevisstheten gjennom kommunikasjon.
Derfor studerer kvalitativ forskning: følelser, tanker, intensjoner; m.a.o det indre.

Hva tjener intervjuet til?

Intervju kan brukes for å rekonstruere en persons biografi; få tak i fortiden. Her kan man se en paralell til psykoanalytisk terapi der en spør ut om fortidens hendelser. Intervjuer for å få tak i det underbevisste.
Få tak i livsverdenen. Fenomenologien (Husserl og hans begrep om "Lebenswelt") er her sentrale. Søker å finne ut hvordan folk erfarer og opplever verdenen som omgir dem, hvordan de selv føler at de påvirker og påvirkes av den. Dette er kanskje ikke noe vi tenker over til daglig, denne kunnskapen bærer vi alltid med oss implisitt.
 

Intervjuerens utfordring: Å bli ført inn i intervjupersonens verden av intervjupersonen selv.

Forutsetning: Den vi intervjuer må ha noe å tilføre oss som vi ser på som interessant, og intervjueren retter oppmerksomheten mot dette. Forskeren ønsker andres implisitte kunnskap omgjort til eksplisitt kunnskap for forskeren selv; få tak i deres "kognitive kart".

3 TYPER KVALITATIVE INTERVJU

Uformelt samtaleintervju:
Spontan generering av spørsmål under interaksjonen. Ingen strukturert plan for intervjuet, intervjuobjektet kan være fullstendig uvitende at det dreier seg om et intervju. Det uformelle intervju har fenomenologisk tilnærming. I sin mest ekstreme form medfører dette maksimal fleksibilitet, følge opp informasjon i alle retninger. Intervjuet blir uforutsigbart. Denne type intervju nyttes ofte i forbindelse med deltakende observasjon. Data blir forskjellig fra person til person, noe vi kanskje kjenner best som kasusstudies.

Generell intervjuguide-tilnærming:
Dette er "det vanlige intervju" i kvalitativ forskning. En skisserer på forhånd spørsmål og problemstillinger og går gjennom disse hos alle intervjuobjektene, men ikke i noen bestemt rekkefølge; refereres ofte til som "check-list".

Standarisert åpen-ende intervju:
Samme spørsmål til alle, samme ordlyd til alle. Dette er med på å redusere fleksibiliteten og minimalisere variasjonen. Opererer i grenselandet mellom kvalitativ og kvantitativ tilnærming.

Hva er forskjellen mellom disse tre? Hva skiller dem ad?

Hovedforskjellen ligger i graden av standarisering: Jo mer standarisert desto mindre fleksibelt og vice versa.
To motstridende hensyn: fleksibilitet og minimal variasjon.

ANALYSE AV INTERVJUDATA

To ytterpunkter i forskningstradisjonen:

Nomotetistisk: Målet er å frembringe resultater med høy gyldighet i tid og rom, for å kunne generalisere. (Positivisme)

Ideografisk:  begrenset gyldighet i tid og rom, problematisk å generalisere pga. små utvalg, ofte kasus-studier. (Naturalisme)

Den nomotetistiske tradisjonen opererer med teori før og etter testingen. Det er ikke tillatt å trekke inn teori/analysere under testen. Kritikk på dette fra Thomas Kuhn: Forskning er uansett verdipåvirket i og med at den er sosialt konstruert.
Positivismen opererer med et skarpt skille mellom hypotesetesting og hypotesegenerering.

Den ideografiske tilnærmingen tillater analyse og hypotesegenerering underveis (working-hypothesis). Herunder kan vi nevne:
Grounded-theory (Glaser+Levi Strauss): Teorien utvikles etterhvert, en induktiv prosess. Henter kunnskap ut ifra det en utforsker. Genererer hypoteser underveis.

Trakt strukturen – en tilnærming til intervju:

Gradvis fokusering, oppdager nye hypoteser underveis.
Både hypotesetesting og hypotesegenerering.
Beskrive data for så å :
1. Etablere kategorier
2. Typologi - dele inn i typer/grupper informanter
3. Relatere til utvalg
4. Modeller - sammenhengen mellom kategorier og typer

Problem: Kan ikke si at utvalget er representativt. Det blir mer et formålsutvalg.

Naturalismen: Utvikler teorier underveis, men toner ned alternative beretninger, tester ikke hypotesene. Kritikk på dette fra Glaser+Strauss: En bør både utvikle og teste teorier.

Kreativitet anses som viktig mht testing og generering. En kan godt bruke eksisterende teorier for å kaste lys over feltet. Dette kan f.eks gjøres gjennom analogier eller metaforer.

Analyse av intervju:

Lese gjennom data, identifisere mønstre - likheter/forskjeller?
Hva er overraskende/merkelig?
Noe som avviker fra tidligere teori/forskning?
Ulikheter mellom grupper?

En kan godt nytte kontrasterende retorikk for å belyse materialet (sammenligne med noe annet som i utgangspunktet er svært forskjellig).
 

II. OBSERVASJON

”Det er fire veier til sannheten”:

1. Gå til autoritetene (Aristoteles)
2. Introspeksjon (Descartes)
3. Eksperimentet (Bacon)
4. Gå ut og se selv (Naturlig observasjon)

Naturlig observasjon, noen holdepunkter:
 

• naturlig miljø og kontekst
• selektiv persepsjon, vi fokuserer og husker forskjellig
• det er viktig å trene på å observere

Kan en så se sannheten?

Fenomenologien: En holder fast ved ren deskriptiv observasjon uten å tolke, og gjennom dette finne det sanne.

Konstruktivisme: Folk ser det som interesserer dem. Dermed konstruerer vi sannheten. På grunn av dette kan en ikke valididere sine observasjoner i og med at den som observerer tolker og konstruerer ut i fra seg selv og sine verdier/sin livsverden.

Hvorfor er det vanskelig/umulig å finne/observere sannheten?

Alle kulturelle fenomen er tegn på/etter menneskelig handling, de betyr noe bestemt og må derfor tolkes.  Den samfunnsvitenskapelige forskning tolker derfor tegn. Dette innebærer en avkoding av mening:

Vi bruker våre egne koder (som er kulturellt betinget) og legger mening til tingene vi studerer utifra våre forskjellige koder. Men: tegnene er tvetydige!

Det samme gjelder også for handlinger; vi tolker de forskjellig. Derfor blir det å observere vanskelig, en kommer ikke til enighet. Dette innebærer en viktig forutsetning: Alle utsagn er retoriske: de er strategiske ordspill og ingen vil treffe fakta, og hvor diskursene må forstås ut ifra sine prinsipper.

Graden av variasjon mellom det som observeres blir dermed interessant, og ikke graden av overensstemmelse.Dette innebærer at en ikke kun fokuserer på variasjonene i seg selv, med på samsvar og likhet mellom de observerte fenomen.

Tradisjonelt har en vært svært opptatt av korrespondanse som et validitetsbehov (som f.eks. eksperimentet). Innefor den kvalitative forskningen  bør en heller gjøre variasjonene til forskningstema enn å oppløse dem. Det en frembringer er ikke fakta, men konstruksjoner.

Hvorfor velge observasjon?
 

• får med hele konteksten, gir et helhetlig bilde av situasjonen.
• gir mulighet for induksjon, en oppdagelsesprosess.
• en ser ting en ikke er oppmerksom på fra før.
• ved å observere er alt tradisjonelt innen kval.metode åpent
• man ser ting som unnslipper den som opplever situasjonen til daglig, og en kan komme over og avsløre sensitive ting som ikke ville kommet frem gjennom et intervju.

Generelt mht. observasjon: Man får førstehåndserfaring med feltet.

Forskningsmetode og vitenskapsteori (5)

HERMENEUTIKK

Sentrale begreper:
tolkning - forståelse
forforståelse - forståelse
forfatter - tekst
helhet - del
den hermeneutiske sirkel
hermeneutikk som eksistens-filosofi

Ordet hermeneutikk viser tilbake til guden Hermes, han som skulle være formidleren mellom mennesket og gudene. Han skulle bidra til å gjøre det som var uforklarlig for oss, forklarlig. Hermeneutikken som metode har som hovedhensikt å gjøre ting tilgjengelig for oss, en metode som skal gi oss økt forståelse gjennom tolkning og forståelse.
Hermeneutikk er likevel ikke en ensartet metode eller vitenskapelig fremgangsmåte. Hermeneutikken er i utgangspunktet en tolkningsprosess - en kunst i det å fortolke fenomen. Fenomenet er som regel tekster, men tekstbegrepet kan også omfatte menneskelige handlinger og fenomen.

Hovedfaser i hermeneutisk metode:
• I utgangspunktet en bibeltolkningsteori
• Senere en mer allmenn filosofisk metodologi
• Ble den språklige forståelsens vitenskap (Schleiermacher)
• Utvikles til humanvitenskapenes metodologiske grunnlag (Dilthey)
• Omfatter eterhvert teorier om eksistensen og den eksistensielle forståelsen (Heidegger og Gadamer)
• Et tolkningssystem for å finne den skjulte mening, f eks bak myter og symboler (Ricoeur)

Noen hovedskikkelser i hermeneutikken:
Schleiermacher (1768-1834)
Dilthey (1833-1911)
Heidegger (1889-1976)
Gadamer (produserer ennå)
Ricoeur (produserer ennå)
 

Hermeneutikk - utvikling

• 1654: Hermeneutica sacra sive methodus exponendarum sacrarum litterarum: ”Hellig hermeneutikk eller en metode for tolkning av de hellige skrifter”
• Hermeneutikken som metode endres utover 1700-tallet til å bli en generell metode med allmenne regler for filologisk tolkning av tekster
• Hermeneutikken som vitenskapelig metode: Kommer som en reaksjon fra humanvitenskapen mot det kvantitative paradigmet:
W Dilthey: ”Man forklarer naturen, mennesket forstår man”
To virkeligheter som kan beskrives ut fra:
• NATUR.VIT                HUMAN.VIT
• Forklare                   Forstå
• (Natur)                     (Kultur)
• Kausal logikk          Tolkning

Ernst Schleiermacher (1768-1834):
• Gjorde banebrytende innsats ved å forvandle hermeneutikken fra teksttolkningslære til kunsten å forstå alle slags utsagn og tekster gjennom tolkning
• Språklig forståelse og psykologisk forståelse og tolkning
• Divinatorisk metode: å forvandle seg selv til den andre for på den måten å nå fram til hans individualitet på en direkte måte. Forståelse blir også Innlevelse (Tysk: Einfühlung)
• Hermeneutikkens oppgave blir dermed å rekonstruere tekstforfatterens psykiske liv, årsakene til hans følelser, intensjonene bak hans verk. Gjenskape betydningen av et gitt utsagn.
• Ønsket om en allmenn hermeneutikk: samkjøring av ulike hermeneutiske retninger/teorier som skulle danne grunnlag for en generell teori for tolkning. Forutsetter at mennesket produserer MENING.
• Hva er så tolkning av en tekst? Ifølge Schleiermacher: man må være ute etter å finne forfatterens intensjon. Dette krever ”Einfühlung” fra tolkerens side : ”Forstå forfatteren bedre enn forfatteren selv”
• men: Dette kan jo tolkes også dithen at man skal forstå forfatteren annerledes (eks på nytolkning av Schleiiermacher fra bl a Ricoeur, Szondie, Frank)
• Schleiermacher lever og tenker innenfor et romantisk-idealistisk 1800-talls Tyskland

Wilhelm Dilthey (1833-1911)
• Ikke like ”romantisk” som Schleiermacher
• Formulerte en kritikk av den historiske fornuft
• Hevdet at det finnes en grunnleggene forskjell mellom kultur - og naturvitenskap
• Opplevelse - utrykk - forståelse
• Hva mennesket er kan bare historien fortelle det
• Lever i et nytt Tyskland dominert av naturvitenskap

• • Anvender Schleiermachers hermeneutikk som et ledd i en vitenskapsteorietisk diskusjon mot naturvitenskapen. Hermeneutikken skal Forklare, men meste av alt FORSTÅ forfatterens intensjoner
• Studere historien (som menneskelige handlinger)
• Hermeneutikken blir en vitenskapelig legitimering av humanvitenskapen, altså først og fremst en METODE under Dilthey
• Naturen forklarer vi – sjelslivet forstår vi
• Det er mulig å skape en objektiv hermeneutikk
• Inspirert av Hegel og hans begrep om verdensånd

Martin Heidegger

• Har Husserl som sin lærer og preges av at han søker en syntese mellom hermeneutikk og fenomenologi
• Fokuserer på menneskets tilværelse (DASEIN); dets forståelse av verden
• Mennesket er tolkende
• Ontologiserer hermeneutikken: hva kjennetegner menneskets tilværelse?
• ”Det finnes noe som er før (vor) vår opplevelse av tingene; en for-forståelse som gjør til at vi allerede tolker noe i det vi ser det/opplever det”
• Humanistisk filosofi i bunnen – eksistensiell hermeneutikk
• • Eksistensiell hermeneutikk forsøker å forstå menneskets verden gjennom en dyptgående analyse av den menneskelige eksistensens grunnbetingelser
• mennesket som det forstående dyret
• den hermeneutiske sirkel er både utenfor og innenfor oss selv
• mennesket er rettet mot alt annet værende
• å være i verden er forstående åpenhet for verden
• vi er kastet inn i den situasjon vi befinner oss i (Tysk: Befintlichkeit)

Hans Georg Gadamer

• Elev av Heidegger -  hermeneutikk som eksistensiell filosofi
• Skaper en syntese av den tyske hermeneutikk  i verket : WAHRHEIT UND METHODE (1960)
• Leseren (resepsjonen) i forhold til teksten blir det interessante: en forskyvning fra forfatter til leser
• Språket er ikke bare et uttrykk for tanker og handling, men også et spill – språket er ”noe man bor i”. Dermed er det mer i språket enn våre bevisste intensjoner
• Fokuserer også på metoder for å lese en tekst, bl a gjennom horisontbegrepet:
• DASEIN = leserens horisont
• Men TEKSTEN har også en horisont
• Derfor skal man søke en horisontsammensemeltning mellom leser og tekst
• Vi bør forstå en tekst som et spill: vi må miste oss selv i spillet/leken med teksten, la spillet ”ta oss”. Vi blir fanget i spillet, revet med – det ”fører oss” som i en dans
• Vi forvandles gjennom horisontsammensmeltningen
• Mennesket er historisk: historikaliteten før – nå – fremtid
• Betoner språket som tankens grense
• Spillet og leken som et metafor for tolkningsprosessen
• Spill og lek har regler og enhver spiller følger disse, men man utvikler også sitt eget spill
• Spilleren dras inn i spillet;: det gir mening for deltakerene når de gir seg hen til spillet og gir til spillet hva man selv evner å tilføre det. Ikke bare et regelspill men et spill man bidrar til, og omformer til noe nytt, noe annet.
• Hermeneutisk tolkning blir å gi seg inn i et spill, forstått som å utvikle et forholdningssett som minner om lek og spill med sine egne regler. En bevissthet om de regler som gjelder, en hengivenhet og åpenhet i den hermeneutiske prosessen blir dermed grunnleggende iflg Gadamer – ”La seg lede av spillet”. (Paul Ricoeur vil imidlertid også ha med mistanken og problematiseringen rundt dette med hengivenheten; vi må ha en viss kritisk distanse i den hermeneutiske prosessen)
• Forforståelsen og forståelseshorisont: Vi er betinget av at vi er historiske vesener
• Vi bærer alltid med oss forforståelsen – vi er forforståelsen sier Gadamer
• Dermed blir og er Forforståelsen helt avgjørende for vår forståelse
• Det finnes heller ingen objektiv, forutsetningsløs forståelse

• Dette gir enorme konsekvenser for hermeneutikken som vitenskap. Havner vi så i kaos? Nei: Gadamer sier at siden hermeneutikken har en dialogisk struktur, at vi sammen andre og sammen teksten kan oppnå en forståelse som modifiserere vår forforståelse; gir dette oss en eksistensiell sannhet.
• Forforståelsen kan også kalles/sammenlignes med begrepet fordom. Vi har: Sanne fordommer og Falske fordommer
• En virkningshistorisk bevissthet innebærer at vi vet at vi er påvirket av og betinget ut fra at forforståelsen virker inn på fordommene.

Den hermeneutiske tolkning hos Gadamer:

• Teksten hos Gadamer er noe som gjør krav på sannhet. Hvilket betyr at vi må ha et respektfullt forhold til teksten
• Teksten bygger på en form for eksistensiell sannhet
• Tolkningen er et møte mellom tolker og tolkningsobjekt
• Vi skal søke å oppnå en horisontsammensmeltning/fusion of horizons mellom leser og tekst
• Hva er så en horisont? Noe som vi ser ut fra: det PERSPEKTIV vi har/besitter
• Horisonten forandres dermed ut fra perspektivet. Hermeneutikken må derfor søke å smelte sammen horisonter: eksempelvis tolkerens og tekstens horisont.
• Ut fra den informasjon man har tolke ut fra den andres perspektiv; men uttolkeren er ansvarlig for horisontsammensmeltningen
• Dette kan minne om konsensustenkning, men dette forutsetter IKKE at toleranse er en forutsetning eller betingelse for forståelsen. Forståelse er ikke synonymt med toleranse.

Gadamer hevder følgende:

• Det finnes ingen objektiv hermeneutikk
• Vi er historiske vesen og kan ikke fri oss fra eller stå utenfor tradisjonen
• Forforståelsen medvirker i all vår forståelse og derigjennom også tradisjonene
• Tolkningsobjektet stiller spørsmål til oss og er også ett svar på spørsmål som omgivelsene stiller/har stilt
• Hermeneutikkens mål er å få horisontene til å smelte sammen
• Hermeneutikken forutsetter samme hengivenhet som vi viser i lek og spill
• Hermeneutikken handler om å tolke tekstens sak
• Tolkeren må være åpen for sannheten i en tekst eller i et kunstnerisk verk

Paul Ricoeur
• Søker løsninger på human- og samfunnsvitenskapens tolkningsproblem
• Ricoeur er imidlertid mer skeptisk enn Gadamers tolkningsprosjekt: Teksten hos Ricoeur er også noe man må mistenkeliggjøre, vi skal avsløre teksten
• Hermeneutikk er for Ricoeur ”Teorien om de regler som styrer exeges, dvs tolkning av en bestemt tekst eller tegnsamling som kan bestemmes som tekst”.
• Spor av menneskelige livsytringer og menneskelige handlinger kan sammenliknes med tekster og tolkes som tekster
• Teksten skal tolkes ikke forfatterens hensikter med teksten