«Modernitet - postmodernitet»

litt.: Nygaard, Aasen/Haugaløkken, Myhre

Modernitet, postmodernitet, modernisme, postmodernisme.

Postmodernisme og postmodernitet er begreper som ofte brukes om hverandre og som dermed kan føre til tolkningsforskjeller.

· Modernitet, modernisme

Ordet modernitet brukes for å betegne den sosiale og kulturelle enhet innenfor en bestemt historisk tidsperiode. Modernitetens talsmenn hevdet at perioden var et radikalt brudd med tradisjonelle måter å oppfatte verden på.

Moderniteten så på seg selv som en rasjonell kultur; dens tilhengere hadde sterk tro på evnene til å skaffe seg kunnskap og sannhet om den "virkelige" verden og det universelle fremheves ved ønsket om å skape ahistoriske og krosskulturelle lover. Den uberegnelige og ville natur skulle kontrolleres gjennom vitenskapelige fremskritt og samfunnet skulle bli bedre moralsk sett. Utgangspunktet er det tenkende og handlende subjekt som er i stand til og på en nøyaktig måte å gripe verden. Descartes ego er målestokken.

· Å innta en moderne teoretisk posisjon

vil være å hevde at det finnes sosiale realiteter som er tilgjengelige for kunnskap, og det er mulig å forstå sosiale systemer og andre menneskers jeg. På bakgrunn av dette kan man ved hjelp av fornuften og den vitenskapelige metode forklare og forstå samfunn og menneske.

· Postmodernisme

viser til estetiske, kulturelle og intellektuelle fenomen. Det vil si at begrepet omfatter visse stilformer, praksiser og kulturelle ytringsformer.

· Postmodernitet

refererer til en samfunnstilstand som omfatter bestemte mønstre av sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle relasjoner. Postmodernismen vil være en del av postmoderniteten - postmodernismen kan betraktes som en effekt av postmoderniteten.

· Å innta en postmoderne teoretisk posisjon

innebærer å benekte eksistensen av fundamental, grunnleggende kunnskap på det grunnlag at det ikke finnes noen sosial realitet, praksis som er tilgjengelig for kunnskap, utenom bildene, språket og diskursen (samtalen). Det er ut i fra dette umulig å etablere noen enighet om hvordan vi skal forstå sosiale systemer, eller andres menneskers jeg; den menneskelige natur. Sannheten, virkeligheten og fornuften er utilgjengelig for menneskelig kunnskap og innsikt.

Modernitetens fremvekst

· Den vitenskapelige revolusjon

Per Strømholm tidfester den vitenskapelige revolusjonen fra 1500 tallet til 1700 tallet. I denne perioden produserte forskningen et verdensbilde som var totalt forskjellig fra tidligere epoker. Med verdensbilde mener Strømholm

et altomfattende og og troverdig tankesystem som tjener som basis for videre tenkning og for vår orientering i tilværelsen.

Karakteristisk for det moderne, vestlige samfunn er at verdensbildet er betinget av vitenskapelig forskning og da først og fremst forskning innenfor naturvitenskapen. I oldtiden og i middelalderen var naturvitenskapen koblet til religion og filosofi. På 1600-tallet står den i et autonomt forhold til filosofien og religionen.

"På godt og ondt står vår verden i den instrumentelle fornuftens tegn, og naturvitenskapene er de teoretiske og samfunnsmessige ytelsene til denne fornuften."

Med hjelp fra den newtonske metode og fornuftslære kunne menneskeheten lære seg å skille årsak og virkning fra hverandre. Dette skulle gjøre menneskene i stand til å temme historiens lover slik naturvitenskapen temmet den naturlige verden. Verden kunne bli "perfeksjonert" på bakgrunn av rasjonalitet.

"Straks menneskeheten har revet seg løs fra skjebnens rike, kan den skape en verden grunnlagt på fornuft."

· Industrialisering

Moderniteten spenner videre over en historisk bestemt rekke med komplekse sosiale former og institusjoner som har falt sammen i møtet med andre kategorier innenfor den industrielle kapitalisme; rasjonalisering, differensiering, arbeidsdeling, urbanisering og utviklingen av den moderne statsmakt.

Mennesker som gjennomlevde de store forandringer fikk opplevelsen av flere revolusjoner som på ulike vis endret fokus for samfunnstenkning fra skjebne, fasthet, tradisjon og stand, til i større grad å se på mennesket som skaper og behersker av verden. Den franske, den industrielle og vitenskapelige revolusjonen ga følelsen av løsriving fra skjebne; alt ble mulig bare en brukte fornuft og kunnskap/vitenskap.

· Den virkelige verden og den sanne menneskelige natur

Som vi har sett kan en si at moderniteten var en periode bygd på en grunnmur av rasjonalitet; det vil si at dens tilhengere hadde en sterk tro på menneskets evne til å skaffe seg kunnskaper om den "virkelige" verden og den "sanne" menneskelig natur. Utvikling var et sentralt forhold i det moderne samfunnet. Gjennom den raske industrialiseringen ble det tydelig for mange at samfunnet faktisk var i forandring, særlig sammenliknet med det tradisjonelle eller føydale samfunnet som i stor grad hadde "stått på stedet hvil" både politisk og teknologisk.

Forholdet til tradisjoner og historie fikk seg en nesestyver, og det som gjaldt var å se fremover med åpent sinn og ha tillit til teknikk og menneskets fornuft. Med nye produksjonsformer og stadig erobring av nye områder fikk også mennesket en ny plassering i naturen. Mennesket erobret og behersket naturen, og kunne dermed skape de beste betingelser for sitt liv.

· Det ideelle samfunn

Gjennom oppdagelser og oppfinnelser hadde moderne teknikker og teknologi skapt et helt nytt samfunn. Det vitenskapsteoretiske grunnlaget lå i naturvitenskapen med dennes empiriske og objektive metoder. På alle felt ble denne formen for problemløsning et ideal, så også innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. De mest optimistiske mente det da kun ville være et spørsmål før vitenskapen kunne bringe menneskeheten fram til det ideelle samfunn.

"Det moderne prosjekt"

"Det moderne prosjekt" kan være en betegnelse på en generell prosess som har foregått i vesten siden 1500-1600-tallet hvor boktrykkerkunsten, den nye naturvitenskapen og en begynnende kapitalisme bidro til å forme et helt nytt tenkesett eller verdensbilde.

Det moderne prosjekt kan karakteriseres ved følgende stikkord: Troen på sannheten og metoden, troen på siste-instanser, troen på avsløringsstrategien, troen på framskrittet og troen på friheten.

· Troen på sannheten og metoden

Troen på sannheten er ingen moderne forestilling; den kommer til uttrykk gjennom hele vår historie. Derimot kan troen på metoden sies å være en moderne forestilling framsatt av Rène Descartes i ett av sine hovedverk: Discours de la mèthode . Fra og med 1600-tallet utgjør metoden selve skjelettet i etableringen av sannheten.

Vektleggingen av metoden finner vi blant annet hos Habermas beskrivelse av modernitetens fremvekst ifølge Schaaning . Habermas tenker seg at det moderne består i en utdifferensiering av verdisfærer:

det sanne om verden (kognitiv sannhet), riktige handlinger (normativ sannhet), det skjønne og det vakre (estetisk sannhet).

Nå begynner man å skjelne mellom det en tidligere blandet sammen. Det er metodens differensierende makt som gjør at en skiller disse sfærene fra hverandre.

Innenfor verdisfærene til Habermas finne vi likevel noe felles: Her foregår det nemlig en utvikling. I tillegg til å lære oss å skille dem fra hverandre kan vi også lære oss bedre metoder for å komme frem til et riktigere resultat. Argumentasjon er et nøkkelord i denne sammenhengen.

Habermas forsvarer det moderne prosjekt gjennom forsvaret av sannheten oppnådd ved hjelp av den argumentative diskurs, i følge Schaaning. Det er mulig å å tro på sannhet fordi det finnes en metode som kan skille det sanne fra det falske, det gode fra det onde, det skjønne fra det heslige. Det beste argument vil seire til slutt så fremt dialogen foregår på riktig måte.

· Troen på siste-instanser (basis)

Det moderne prosjekt bygger på at det finnes en basis som sannheten hviler på og metoden finner frem til. Disse basiser eller siste-instanser (idèene, Gud, Substansen) ble ofte lagt utenfor det menneskelige erfaringsfelt. Sannheten var forankret i det transcendente; det grenseoverskridende.

Moderniteten fastholder troen på slike siste-instanser, selv om de legger dem tettere inntil mennesket, slik som sansene innenfor empirismen (jfr. Locke). Bare det vi kan erfare gjennom sansene danner basis for sikker kunnskap.

En annen løsningen er å stole på fornuften. Garantisten for sikker kunnskap ligger i det menneskelige subjekt jfr. Descartes. Også Kant setter subjektet og fornuften som siste-instans: Alle mennesker konstituerer virkeligheten på samme måte og derfor er kunnskapen sikker.

Habermas`siste-instans ligger i språket: Det sanne, det gode og det skjønne fundamenteres ikke direkte i mennesket, men i et menneskeskapt medium: språket, som selv er bærer av en fornuft, fordi den som argumenterer må bruke språkets innebygde rasjonalitetsstruktur.

· Troen på avsløringsstrategien

Det neste kjennetegnet ved moderniteten er troen på avsløringsstrategien. Intensjonen er å fjerne det falske, overtro, fordommer. Her kan Descartes metodiske tvil stå som eksempel.

Hos Marx avsløres tenkning til å være ideologi idet tenkningen er bestemt av materielle faktorer.

Freud avslører bevisste handlinger i å være styrt av ubevisste drifter og impulser. Hensikten med alt dette er selvsagt å trekke sløret til side og vise oss hva som egentlig befinner seg bak.

· Troen på fremskrittet

Det neste aspektet ved moderniteten er troen på fremskritt, utvikling og vekst. Det er først med romantikken at idèen om fornuftens selvrealisering i historien slår igjennom ved at opplysningstidas optimistiske fremskrittstro koples til fornuftens utvikling. Verden bli ideell bare vi bruker fornuften koblet til den vitenskapelige metode.

· Troen på friheten

Det siste aspektet ved det moderne prosjekt er troen på friheten; at utviklingen kan styres. Det er først og fremst i romantikken at mennesket som sin egen herre får gjennomslagskraft. Menneskets frihet settes i sentrum både i forhold til egen individualitet, men også som skaper av historia. Senere proletariserer og demokratiserer Marx denne tankegangen ved at arbeiderklassen blir det nye historiske subjekt som skal skape et fullkomment samfunn av frie autonome individer.

Habermas ses også på som frihetens mann idet han tror på muligheten av at den enkelte kan utvikle nok kommunikativ kompetanse til å delta i diskursen omkring hvilken vei utviklingen skal ta. Gir vi slipp på at troen på sannheten, metoden, siste-instansene, avsløringsstrategien, framskrittet eller friheten fremdeles lar seg opprettholde, gir vi slipp på all fornuftig diskusjon overhodet, hevder Habermas .

Det moderne prosjekt har altså visse kjennetegn som har det til felles at de på mange måter næres av en stemning eller forventning om hvordan et menneskelig samfunn bør forvaltes for å oppnå forbedring av det livet som leves. Det er kanskje mulig å se dette gjennom en beskrivelse der troen på sannhet eller at det er mulig å komme fram til sikker viten eller kunnskap, gjennom bruk av de riktige metoder, er det som skal hjelpe mennesket fram til riktige avgjørelse og forståelse. Videre må menneskets sanser, dels fornuft og den felles evne til resonnement og argumentasjon være bærebjelker i denne søken etter sikker viten, og bidra til at tvil, falskhet og overtro blir avslørt og rensket bort.

På denne måten har det moderne prosjekt et preg av å ville framover, løsrive mennesket og øke dets frihet gjennom en utvikling basert på fornuften, og vekk fra tidligere tiders mørke.

Postmodernisme

Hvordan kan man utvikle en nøytral enhetlig sosial teori om menneske og samfunn, når man selv er en del av det som omfattes av teorien?

Med hvilken rett kan man påstå at ens vitenskapelige forståelse av hvordan samfunnet fungerer er mer korrekt enn den hverdagsforståelsen man finner hos sine medmennesker?

Vitenskap er ikke nøytral; den er en ideologi båret frem av sterke interessegrupper. I tillegg er det moderne samfunn så komplekst og uoversiktlig at ideen om en enhetlig teori om samfunnet ikke bare er naiv men også en umulighet. Det finnes ikke en sann forståelse av det sosiale liv, men mange enkeltforståelser med krav på gyldighet.

Postmodernismen er ingen enhetlig teori men en gruppebetegnelse for en rekke ulike analyser av samtiden.

Modernisme: universalitet, sannhet, fundamentalisme, A priori, sikkerhet, vitenskap, enhet og enighet (konsensus), linearitet, optimisme.

Postmodernisme: usammenlignbarhet, ubestemmelige sannheter, pragmatikk, usikkerhet og tolkning, litteratur og poetikk, fragementarisme og konflikt, ikke-linearitet, nihilisme

· Det postmoderne samfunn

Modernitetens sosiale og historiske prosjekt først og fremst ble søkt realisert i den sosiale frigjøringens navn - som et forsøk på å løfte menneskeheten ut av de førmoderne tidsepokers overtro, fordommer og urettferdighet.

Modernitetens prosjekt utgjorde en intellektuell anstrengelse med hensyn til å utvikle en objektiv naturvitenskap (og senere samfunnsvitenskap), en universell moral og rett. Hensikten var å fremme menneskenes frigjøring og gjøre dagliglivet rikere.

Utviklingen av rasjonelle former for sosial organisasjon og rasjonelle tenkemåter ga løfter om frigjøring fra myter, religion og overtro, frisetting fra maktbruk og fra vår egen menneskelige naturs mørke sider. Gjennom et slik prosjekt trodde man at hele menneskehetens universelle, evige og uforanderlige kvaliteter kunne avdekkes.

Det 20. århundrets erfaringer med krig og militær katastrofe har ifølge Harvey knust denne optimismen. Modernitet har fått et tvetydig betydningsinnhold, både positive og negative. Denne tvetydigheten er også Max Webers syn på moderniteten i det han hevder at modernisering bringer med seg trusselen fra byråkratiets jernbur. Rasjonaliseringen gjør verden ordnet, men ikke særlig meningsfull.

Moderniteten har alltid vært er tveegget fenomen ved at den har i seg mulighetene til å forbedre menneskelige vilkår men også til å forverre dem. For det første har den på det økonomiske området båret løfter om effektivitet, produktivitet og velstand, men den har også splittet opp arbeidsprosessen og gjort folks arbeid mindre faglig og i økende grad teknisk og kontrollert.

På det politiske området har moderniteten utviklet velferdsstaten som en antatt siviliserende og opplysende kraft. Den moderne stat både beskytter (gjennom velferdsreformer) og overvåker (gjennom reguleringer) befolkningen.

Organisasjonsmessig har moderniteten politisk og økonomisk vesentlig innvirkning på all institusjonalisering. Elevene opplever fremmedgjøring og et upersonlige system. Den store , kompliserte og byråkratiske strukturen passer dårlig til den postmoderne verdens dynamiske og skiftende behov. Som et siste moment hevder Hargreaves at de modernistiske byråkratier har innvirkninger på det personlige området og for dannelsen av det individuelle jeg og for den personlige identitet. Næringslivets krav til en "avslepet personlighet" avholdt fra en hver form for eksentrisitet og uten skarpe kanter ble oppnådd på bekostning av selvet. På 1960- og 1970-tallet ble dette temaet for sosialpsykologien der dennes tilhengere framførte en humanistisk kritikk av moderniteten fremmedgjøring for mennesket: Arbeidet ble tømt for mening og arbeiderne ble skilt fra sitt indre jeg.

Modernitetens epoke gikk i 1970-årene mot slutten. I økonomisk forstand var høymoderniteten i ferd med å utmattes. Masseforbruk og masseproduksjon førte til et dramatisk økonomisk sammenbrudd. Mest umiddelbart ble dette utløst av den verdensomspennende oljekrisa i 1973. Det ble reist tvil om effektiviteten og konkurranseevnen samt om selve sunnheten i de moderne vestlige økonomier. Politisk førte krisa til at det offentlige overtok oppgaver og tjenester (utdanning, helsevesen og sosiale tjenester) samtidig med at det gikk inn med større eierandeler i enkelte bedrifter.

Statens investeringer i utdanning, sosiale velferdsytelser og offentlig eierskap ble snart revurdert og framsto som en kostbar luksus som skattebetalerne ikke hadde råd til. Synkende lønnsomhet og økende arbeidsledighet førte til at staten mistet sin legitimitet. Hargreaves sier dette er utgangspunktet for de store reformene i skoleverket.

Organisasjonsmessig førte den instrumentelle rasjonalitet (det som Habermas kaller teknisk rasjonalitet) til stor omkostninger for menneskelige følelser og fellesskapsopplevelser. Det er dette som er årsakene til at organisasjoner med sine byråkratiske strukturer og hierarkiske ledelsesformer er kommet under et sterkt press i retning av forandring.

· Senmodernitet

Giddens foretrekker å snakke om høymodernitet eller senmodernitet i stedet for postmodernitet, idet han hevder at vi ikke befinner oss i en helt ny og annerledesfase, men i en mer radikal fase av moderniteten: Vi er ikke på vei inn i en postmoderne epoke, men på vei inn i en epoke der modernitetens konsekvenser er i ferd med å bli mer radikale og universaliserte enn før. Han hevder at senmoderniteten er preget av diskontinuiteter, tvetydighet mellom oppløsning og gjendannelse, desintegrasjon og integrasjon. Samfunnets institusjoner gjennomgår dyptgripende og hurtige forandringer.