Man mener dysfunksjonelle familier er fanget i destruktive «spill». De er styrt av trossystemer som ikke passer relitetene i deres liv (kartet stemmer ikke lenger med terrenget). Her har symptomatisk oppførse en funksjon i familiens samhandlingsmønster.
Terapeutens overordnet mål er ending i systemet (familien) som er valgt av familien som et resultat av at ny mening er gitt til deres «livsmønstre» og avbrytelse av destruktive «family games». Endringen av samhandlingsmønstrene skjer aktivt eller ved ny forståelse. Terapeuten forholder seg nøtral i relasjonen, men er en aktig terapeutisk partner som tilbyd hypoteser som ny informasjon om familiens trossystem. Han er ikke normativ, men likevel eksperten. Man bruker hypoteser, sirkularitet og nøytralitet, paradoks og motparadoks, sirkulær spørring og hypoteser om symptomes funksjon. Hypotesedannelse skjer på grunnlag av all tilgjengelig systemisk informasjon hos terapeut og familie.
Innen denne retningen brukes aktivt et reflekterende team. Kollegaer vil sitte bak et enveisspeil og observere møtet «utenfra» for så å komme inn med refleksjoner som kan brukes i behandlingen.
Paradoksal intervensjon kan brukes eksempelvis provosere med at symptomet er en genial løsning på et enda verre problem. Alt som «bare er slik» skal utfordres.
En terapeut etter Milano moddelen er ikke så interessert i svaret på sine spørsmål/hypoteser, men virkningen av spørsmålene. I motsetning til Minuchin og strukturell terapi mener man at ideene kommer forut for handling.