Løsningsrett og forkjøpsrett

Løsningsrett knyttet til fast eiendom, er en sammensatt gruppe av rettigheter, som kan ha sittt hjemmelsgrunnlag i kontrakt eller lov. Fellestrekket er at rettighetshaveren har en rett til å bli eier. Men forutsetningen for denne rett (opsjon) skal aktualiseres, kan variere, og likeledes kan det være stor forskjell m.h.t. hva som skal erlegges når rettigheten utøves (i form av  innløsnings- eller overtagelsessum)

Ikke bare eiendomsrett, men også begrensede rettigheter til fast eiendom kan være objekt for løsningsrett. For eksempel kan grunneieren eller en tredjemann ha innløsningsretten når A overfører sin rett etter festekontrakten til B, og grunneieren kan ha innløsningsrette når en servitutt overdras.

Terminologien har ikke vært ensartet. En opprydding skjedde i forbindelse med ny llov om løsningsrett (64/1994), jf. Lovens §1:

Med løysningsrett er meint den rett nokon har til å overta ein fast eigedom seinare, når eigedomen likevel skiftar eigare, eller til eit anna tidspunkt. Ein løysningsrett som berre kan gjerast gjeldande når eigedomen vert avhend eller skiftar eigar på anna måte, er kalla forkjøpsrett.

Løsningsrett er altså det mest vidtfavnende begrep. Forkjøpsrett blir et spesialtilfelle, men i praksis det viktigste. En løsningsrett som ikke er en forkjøpsrett, har vi for eksempel der A kjøper grunn til sin virksomhet og samtidig får rett til å erverve ytterligere arealer senere dersom utvidelsen av virksomheten skulle gjøre det ønskelig. Et særlig tilfelle har vi der A overfører en eiendom til B, men betinger seg rett til å ta eiendommen tilbake, for eksempel dersom B vil selge eller dersom B vanskjøtter eiendommen; her taler vi om gjennkjøpsrett.