Formålet med det følgende er: (1) å si litt om noen utvalgte punkter som etter min erfaring ganske ofte gir studentene problemer ved besvarelse av forvaltningsrettspraktikumer; (2) å gi studentene et redskap for på egen hånd å skaffe seg et rimelig godt grep om løsning av forvaltningsrettspraktikumer.
Det sier seg selv at forvaltningsrettspraktikumer kan inneholde spørsmål og problemer av metodisk eller forvaltningsrettslig art, som ikke blir berørt i det følgende.
Praktikumsoppgaver i forvaltningsrett knyttes nødvendigvis an til spesielle livsområder. Som eksempler kan nevnes rett til barnehaveplass (H-1984), våpentillatelse (V-1985), byggetillatelse (H-1985), bevilling til å ha spille automat (V-1986), konsesjon og forkjøpsrett (H-1986), kabelnettkonsesjon (V-1987), fredningsvedtak (H-1987), oppholds- og arbeidstillatelse (H-2004).
I dette at oppgavens problem nødvendigvis må knyttes til et bestemt livsområde, ligger ikke at det også er rettskilder og rettsregler knyttet til dette bestemte livsområde, som oppgaven spør etter. Et hovedformål med en praktikumsoppgave i forvaltningsrett er å prøve kandidatenes kunnskaper i pensum i forvaltningsrett; det er pensum i faget som forventes anvendt.
Eckhoff/Smith er hovedsakelig en framstilling av mer allmene prinsipper, dvs. normer som får anvendelse ved løsning av rettslige problemer på mange forvaltningsområder: f.eks. legalitetsprinsippet, delegasjonslæren, saksbehandlingsregler, læren om fritt skjønn og myndighetsmisbruk. Disse normene er for en stor del ulovfestet. At læreboka har et slikt innhold, og ikke er en samling tolkinger av spesielle lovbestemmelser, beror selvfølgelig på rettskildesituasjonen i forvaltningsretten; lovgivningen har gjerne konsentrert seg om å skaffe forvaltningsorganene hjemmel til å treffe de nødvendige vedtak, mens andre rettslige spørsmål er blitt overlatt til domstolene å regulere.
Av dette følger at praktikumsoppgaver i forvaltningsrett stort sett er en prøve i evnen til å anvende allmene prinsipper – ofte uskrevne – på et spesielt livsområde.
I oppgaveeksemplene nevnt ovenfor, var det altså ikke meningen at en kandidat skulle stille sterkere fordi vedkommende hadde kunnskaper i særlovgivningen på vedkommende livsområde, dvs. barnehaveloven, våpenloven, bygningsloven, lotteriloven, konsesjonsloven, telegrafloven, naturvernloven.
I den grad pensum inneholder henvisninger til eller framstillinger av mer spesielle regler, vil det selvfølgelig være et pluss om også disse regler beherskes av kandidaten. Som eksempel på at oppgavens problem kunne løses etter positive lovbestemmelser i særlovgivningen, kan nevnes oppgaven som ble gitt V-1985. Her var det spørsmål om lovligheten av intern delegasjon i politiet, nærmere bestemt om politimesterens kompetanse til å inndra våpentillatelse etter våpenloven kunne delegeres til en politifullmektig på kammeret. I den daværende politiloven (lov av 13.03.1936 nr. 3) var det en særbestemmelse i § 7 om intern delegasjon, som direkte kunne anvendes til løsning av oppgavens problem. Denne bestemmelsen var nevnt i Eckhoff, Forvaltningsrett, 3. utg., s. 239. Men en argumentasjon ut fra alminnelige prinsipper om intern delegasjon var like akseptabel.
Som en tommelfingerregel kan det altså sies at det ikke er noe særlig å hente i lesning av særlovbestemmelser som ikke er pensum og som det ikke uttrykkelig henvises til i oppgaven. På eksamen bør man derfor ikke bruke tid og krefter på dette.
Forholdet mellom praktikumsoppgaver og rettskildelære kan formuleres i to punkter: (a) Alle praktikumsoppgaver må besvares ved bruk av rettskildelæren, dvs. at alle praktikumsoppgaver også er en prøve i om man behersker juridisk metodelære; (b) Siden metodelæren er et viktig og gjennomgående tema i det juridiske studiet, kan det være naturlig å gi en særlig prøve av kandidatenes rettskildekunnskaper i praktikum, f.eks. ved å legge opp til tolkingsdrøftelser av ukjent lovtekst.
Mange kandidater overser imidlertid at rettskildelære er til for å brukes; de reserverer sine kunnskaper i rettskildelære til en evt. teorioppgave i faget. Dette er synd, for som regel vil en praktikumsbesvarelse bli bedre jo mer bevisst kandidaten tenker rettskildelære under besvarelsen av oppgaven. Dette må selvfølgelig ikke forstås slik at man skal skrive om rettskildelære i besvarelsen; poenget er at rettskildelæren skal brukes, ikke omtales.
Til illustrasjon kan vi se på en type spørsmål som ofte dukker opp: hvorvidt en særlovbestemmelse som angis i oppgaven, gir et forvaltningsorgan kompetanse til å treffe et nærmere bestemt vedtak. Rettskildelæren tilsier da: Begynn med lovens ordlyd. Grip fatt i flertydigheter ut fra en alminnelig språklig forståelse. Sett så opp de tolkingsalternativer ordlyden med rimelighet gir. Registrer de reelle hensyn. Trekk inn likheter/forskjeller med eventuelle dommer, sivilombudsmannsavgjørelser eller andre autoritative beslutninger. Harmoniser så hensynene og velg et av de språklig akseptable tolkingsalternativer, eller begrunn hvorfor ordlyden fravikes (innskrenkende eller utvidende tolking).
Mange kandidater vil kunne forbedre kvaliteten på sin besvarelse hvis de generelt er mer bevisste om rettskildelærens betydning for en praktikumsbesvarelse.
Praktikumsbesvarelser kjennetegnes ved at et saksforhold skal gjennomdrøftes rettslig sett. Dette betyr at saksforholdet skal drøftes under skiftende juridiske forutsetninger. Eks. (a): Er man kommet fram til at et forvaltningsvedtak er ugyldig pga. manglende hjemmel, så skal man ikke stoppe ugyldighetsdrøftelsen der, men gå videre og drøfte («subsidiær drøftelse») også de øvrige ugyldighetsgrunner som er anført. Eks. (b): Er man kommet fram til at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil, så skal man ikke stoppe ugyldighetsdrøftelsen der, men gå videre og drøfte («subsidiær drøftelse») om en feil ville ha medført ugyldighet, jfr. prinsippet i forvaltningslovens § 41.
Hva som ligger i å drøfte et saksforhold under alle rimelige svaralternativer på de juridiske spørsmål, kan ikke læres bare gjennom teoretiske forklaringer. Det er nødvendig med en viss porsjon prøving og feiling på egen hånd.
Den mest effektive bruk av tid og krefter for mange studenter vil nok bestå i å skrive et par fakultetsoppgaver, og så i tillegg å disponere ut en del praktikumsbesvarelser på egen hånd, gjerne slik at man prøver seg på samme oppgave med visse mellomrom. De fleste vil antakelig ha større nytte av å løse f.eks. tre oppgaver tre ganger hver etter et rullerende system, enn å løse ni forskjellige oppgaver; siden man allikevel aldri får nøyaktig samme oppgave som man har løst før, er det bedre å konsentrere seg om grunntrekkene i en praktikumstype – se f.eks. i punkt 5 nedenfor – enn å bruke tid på stadig å sette seg inn i nye saksfakta.
Det er vanskelig å si noe generelt om hvor lang tid man kan tillate seg å bruke på disposisjon/kladd på eksamen; dette må hver enkelt finne ut av på grunnlav av egne erfaringer.
Som nevnt under punkt 3 ovenfor er praktikumsbesvarelser anvendt rettskildelære. Og som nevnt under punkt 4 ovenfor bygger praktikumsdrøftelser på at man drøfter et saksforhold under forskjellige juridiske forutsetninger. Disse to sider ved praktikumsoppgaver vil man støte på uansett hvilket fag oppgaven hører hjemme i. De hører så å si til «praktikumsoppgavens natur». Hvis vi ser spesielt på innholdet av praktikumsoppgaver i forvaltningsrett, så lar det seg gjøre å si litt generelt også om dette. Praktikumsoppgaver i forvaltningsrett reiser nemlig tradisjonelt ganske bestemte typer av spørsmål.
Én svært ofte forekommende problemstilling er spørsmål om gyldigheten av enkeltvedtak. Drøftelsene av en slik spørsmålstype har en ganske standardisert struktur. Hvis vi tar utgangspunkt i figuren som innleder kap. 29 i Eckhoff/Smith, så er spørsmålet om det foreligger én eller flere av de ugyldighetsgrunner som er nevnt på venstre side i figuren. En besvarelse vil da bestå i å drøfte de ugyldighetsgrunner som er anført i oppgaven, ev. andre grunner man finner nærliggende, men som ikke uttrykkelig er anført. (Generelt gjelder imidlertid at drøftelser av grunnlag som ikke er anført må komme i tillegg til og ikke i stedet for drøftelser av grunnlag som er anført.)
Som et ledd i repetisjonen før eksamen kan det være hensiktsmessig å lese Eckhoff/Smith med utgangspunkt i kap. 29: studere figuren over betydningen av ugyldighetsbegrepet og så bla tilbake og lese hva som står tidligere i boken om det nærmere innhold av de enkelte ugyldighetsgrunner.
Av andre viktige forvaltningsrettslige spørsmål, kan nevnes spørsmål om gyldigheten av forskrifter og om erstatning for ugyldige vedtak. Når det gjelder erstatning, er det de særlige spørsmål som reiser seg i forvaltningsretten som forventes drøftet; se Eckhoff/ Smith ss. 468–72.
Jeg skal kort nevne noen punkter som ganske hyppig dukker opp i forvaltningsoppgavene, og hvor mange praktikumsbesvarelser er svake, samtidig som det burde være relativt enkelt å rette opp svakhetene: